mandag 30. mai 2011

10 kg-merket er passert!

Vekta i dag brakte en gladnyhet. Der forrige ukes måling var et "tilbakeslag", så er kursen gjenoppretta i dag. 133,4 kg veide jeg, noe som er 10,5 kg ned fra da jeg begynte med Slankekorpset. Det er 1,9 kg ned fra forrige uke, men 1 kg ned fra vekta for to uker siden - så i snitt har jeg gått ned 0,5 kg i uka. Det er helt perfekt!

Jeg har klart å prioritere trening i en ellers trang uke, og selv om jeg ikke rakk spinning, så har jeg altså likevel klart å holde meg såpass i skinnet ellers at det har ført fram. Denne uka blir også krevende i forhold til trening. I dag skal jeg for eksempel i generalforsamling i borettslaget kl 1800 - jeg får stålsette meg; de som kjenner meg vet at jeg har lite til overs for hvordan styret her driver sakene våre, men jeg skal nøye meg her med å si at jeg kommer til å trenge endorfinene etter trening for å komme meg gjennom møtet, så jeg får se å finne tid til trening. Fysioterapeuten har gitt meg streng beskjed om å kutte noe på lengden av styrketreninga, og heller prioritere noe mer stabilitetstrening én gang i uka og kun styrke den andre gangen.

Onsdag rekker jeg nok spinning, men hvordan jeg skal få tid til styrke på fredag er et åpent spørsmål. Jeg skal ned til Kristiansand for å hjelpe Vest-Agder SV med sitt valgkampseminar. Men det går vel på et vis - alt går bare man har vilje!

onsdag 25. mai 2011

Sweet dreams

Deilige, yndige, herlige, vakre, smakfulle sukker! Gele rullet i sukker, sjokolade med krem! Jeg sprakk så inderlig, og det var herlig! Til å begynne med...

Sånn drømte jeg i natt. Det er lenge siden jeg har hatt sprekke-drømmer nå, men i natt veltet jeg meg i smågodt. Og det var helt fantastisk - omtrent det første sekundet. Så vellet skyldfølelsen inn over meg, og jeg sank ned i skammens hull fortere enn du kan si "Fedon", og en av mine første tanker var at jeg måtte blogge om det.

Heldigvis sprakk jeg i drømme, og heldigvis drømte jeg at jeg sprakk. Det er god medisin mot ekte sprekking å være gjennom den skyldfølelsen på ufarlig vis. Jeg føler meg godt forsikra nå.

tirsdag 24. mai 2011

Hvem er sunn?

VG melder i dag at det er bedre å være tykk og sunn enn tynn og utrent. Bakgrunnen er at det er usunt med det fettet som legger seg inne i blodårene, og som du forbrenner ved langvarige mosjonsaktiviteter. Tynne sofapoteter er derfor mindre sunne enn pæreformede mosjonister. Leser man artikkelen ser man at det er mer komplekst enn som så, men hovedbudskapet er at forskjellene er utapå. Og det er et viktig pedagogisk budskap: Du er ikke nødvendigvis usunn og lat fordi du er overvektig. Samtidig bør ikke vi som har noe ekstra å bære på av den grunn slå oss på brystet og tro vi automatisk er sunne fordi vi trener litt. Det kommer an på helheten i livsstilen din. Du kan jo også - som meg - ha levd et fryktelig usunt liv som du så jobber med å snu.

Men kanskje dette og lignende saker kan være en tankevekker for alle fedmistene der ute - de som nedvurderer deg på bakgrunn av hvordan du ser ut, ikke hvem du er. Det er lov å håpe.

mandag 23. mai 2011

Tilbakeslag?

135,3. Opp 0,9. I motsetning til på børsen, så er jeg lite fornøyd når kursen stiger. Etter forrige ukes suksess har jeg altså gått opp nesten en hel, fordømt kilo. Sånn er det lett å tenke, og jeg skal innrømme at en del av meg gjør det. Men samtidig er det viktig å holde hodet kaldt, lene seg tilbake og reflektere litt over hva det er som egentlig har skjedd?

Jo, først gikk jeg jo ned veldig mye på én uke - 1,9 kg gikk jeg ned fra 9. til 16. mai. Det er solid, og alt for mye. Da er det egentlig bare sunt at jeg går opp 1 av de kiloene igjen, sånn at snittet blir i underkant av 1 kg i uka. Fortsatt ligger jeg foran skjema.

Dernest er det jo også sånn at jeg har hatt en uvanlig uke, med mye eksamenslesing og mindre fysisk aktivitet. Selv om jeg har trent, har jeg ikke fått gått den halvtimen/timen jeg pleier å gå på tirsdag og torsdag. I tillegg har det blitt færre og mindre regelmessige måltider. Derfor blir det deilig å komme inn i den mer vante tralten nå, med litt fastere skjema. Selv om denne uka her byr på mye møteutfordringer, så har jeg nå lært meg å takle dem matmessig - utfordringa blir å få treningstidene til å gå opp, men jeg er optimist.

Det er altså ingen grunn til panikk, selv om vekta altså har økt mer på én uke enn noen gang tidligere i slankekorpsets to måneder lange historie...ikke sant?

søndag 22. mai 2011

Det gode liv på landet

I går og i dag er jeg på besøk hos et vennepar som disponerer sin families småbruk på landet. Det er utrolig deilig. Ikke noe kjas og mas, og masse grønt på alle kanter. Det er utrolig deilig å bare ta den mentale pausen.

Det utfordrende er selvfølgelig å holde kontrollen over matinntaket. Jeg får ikke veid maten ordentlig, og må basere meg på tommelfingeranslag over hva jeg får i meg. Jeg tror det har gått bra, men jeg er litt spent på hva som møter meg når jeg går på vekta i morra. Siden jeg gikk ned så mye til forrige uke, regner jeg med at jeg har gått opp litt. Jeg bare håper det ikke er for mye.

Men den tid, den sorg. Enn så lenge nyter jeg naturen og friheten her ute!

torsdag 19. mai 2011

Eksamen



Som jeg kanskje har nevnt før, så er jeg gal nok til å prøve å ta jussen ved siden av doktorgraden - til min veileders store bekymring. Jeg kan imidlertid røpe at jeg gjennomfører jussen som skippertak par excellence. Denne uka har jeg to eksamensdager i JUR4000 - eller 4. avdeling på jussen. Dette er siste fellesdel, før siste året er to 15 studiepoengs kurs og en 30 studiepoengs masteroppgave. Jeg har stort sett lest litt på t-banen og som dolektyre, men jeg har også brukt 1. mai-helga (huff) og nå også 17. mai til å lese. I tillegg har jeg brukt to lesedager på jobben (som vi får lov til i staten når vi tar eksamener). Men til sammen blir ikke dette mange effektive lesedager.

Lesedager kan være en trussel mot det gode livet jeg har begynt å leve. Det er lett å overse kostholdsreglene og ikke minst opprettholde treningsregimet. Men med så minimalt med lesing som jeg har gjort, går det greit. Jeg har klart å trene, og ikke minst har jeg unngått alle høytidsdagsfristelsene som 17. mai og 1. mai innebærer. Men jeg gleder meg til dette er ferdig. Da kan jeg gå løs på andre ting som jeg nå har fått litt dårlig samvittighet for.

mandag 16. mai 2011

Utfor stupet!

Hei å hå! I dag ramla jeg nedover til 134,4 kg. Det betyr at jeg har nådd vektmålet mitt for inneværende kvartal (135,4) halvannen måned før tida. Det er gøy, men også litt skremmende. Ikke minst er det overraskende, siden jeg trodde laiven jeg var på ikke akkurat kom til å virke slankende. Men det gjorde den altså.

Nå kan jeg starte nytt vektprogram, sier vektklubb.no, men jeg er litt usikker. Skal jeg virkelig forrykke mitt fine skjema, med fire kvartaler i året? Alternativet er kanskje å hvile på mine laurbær, og det kan vi jo ikke gjøre. Så da blir det nytt mål: 5 kg 13 uker fram i tid.

Yeah!

onsdag 11. mai 2011

Ulverytternes Venner

I dag vil jeg slå et slag for noen organisasjonsfolk som er helt fantastiske: Laivgruppa Ulverytternes Venner. De arrangerer en laiv jeg skal på fra i morgen ettermiddag - Tinget. Disse folka er mine gode venner, og lager fabelaktige laiver.

I tillegg er de veldig omtenksomme. Når jeg nå skal på laiven, så har de "gone out of their way" for å sikre at kosthold og slikt er så godt informert om på forhånd at jeg kan slippe å bekymre meg for hvordan det vil gå med slankinga i helga. Siden de stort sett stiller med tradisjonell husmannskost, så vil det nok gå bra - jeg må bare passe på porsjonsstørrelsene mine.

Skal man på laiv og driver og slanker seg, så kan man altså stole på at Ulverytternes Venner vil være bevisste og forsøke å tilrettelegge for deg. All honnør!

mandag 9. mai 2011

Trening og søvn

Lakenskrekk. Det var et av de mest benytta orda hjemme hos meg da jeg var liten, og det hadde sammenheng med mine leggevaner. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg passa dårlig inn med A4-samfunnets døgnrytme. I studietida var jeg drøy, og jeg har aldri sovet så godt som de gangene jeg har vært i USA - et land som ligger noen timer bak oss.

Med alder og yrkesliv har jeg blitt flinkere til både å legge meg og å stå opp - selv om jeg fortsatt ikke er en morgenfugl. Men jeg merker at trening har utrolig mye å si for både søvnkvalitet og når det er naturlig å legge seg. I dag har jeg trent, og nå som klokka er halv elleve på kvelden er jeg alt trøtt som en dupp. Etterdønningene av helgas konferanse er nok med på å bidra, men jeg tror hovedbidraget kommer av omtrent to timers styrketrening. Det er en deilig sløvhet, og jeg gleder meg til å omfavne den.

God natt!

Nytelsesavvik

I åtte uker klarte jeg å holde meg unna alle fristelser. Men nå, i det uke 9 begynner, må jeg innrømme at helga brakte en stor sprekk. Det var helgesamling på Vettre hotell i Asker for Oslo SVs kandidater til valget i høst, og jeg var på forhånd klar over at dette kom til å bli vanskelig. Med null oversikt over kalorier var det klin umulig å beholde kontrollen.

Jeg tror jeg stort sett klarte å holde meg i skinnet når det gjelder maten. Det er lunsjen som var den store utfordringen, og i store trekk klarte jeg nok å unngå å sprekke for mye på mat. Alkohol var det verre med. Når mye hyggelige mennesker er samlet på ett sted, blir det fort sånn at du gir litt blaffen i å være så fordømt streng med deg selv. Så jeg drakk nok mye mer enn jeg burde, rent kalorimessig. Jeg drakk akkurat passe i forhold til å ha det hyggelig og ikke bli for sliten. 

For sikkerhets skyld avrundet jeg også søndagen med møte og dugnad i forhold til den laiven jeg skal på i løpet av denne uka. Vi endte til slutt opp på et tak med "spritzer" - hvitvin og farris. 

Jeg var altså ganske spent da jeg gikk opp på vekta i dag. Før denne bonanzahelga begynte, lå jeg an til å ha gått ned en hel del. Vekta i dag viste at jeg ikke hadde gått ned like mye som jeg lå an til - jeg vil tro at helga la til en halvkilo vekt. Men jeg endte likevel på 136,3, noe som er en klar nedgang fra 137 i forrige uke. I tillegg var det tid for registrering av midjemål, og jeg endte på 145 cm - 5 cm ned fra start. 

Så alt i alt har det gått ganske bra - jeg er mer bekymra for 4 dager med laiv nå fra torsdag til søndag...

lørdag 7. mai 2011

To bil or not to bil

Jeg er glad i bilen min, og jeg liker å se Top Gear på TV. Jeg innrømmer at følelsen av å suse av gårde langs landeveien i min slitne Saab 9-3 1998 modell er ganske deilig, og at jeg liker å skru på setevarmen om vinteren.  Det er mulig disse utsagnene får deg til å stusse, siden jeg også er ihuga SV-er. Men jeg har ikke tenkt å snakke varmt om å gjøre livet lettere for bilistene. Derimot har jeg tenkt å dele litt innsikt i hva som har skjedd med mine transportvaner de siste to månedene.

Jeg har tatt bilen til jobb relativt ofte. Det har hatt sammenheng med mitt gode sovehjerte - med bilen så har jeg kunnet sove lenger om morgenen. Dessuten er det raskt og behagelig. Men i de siste to månedene, særlig, har jeg prioritert annerledes. Selv om forskjellen i fysisk aktivitet ikke er så forferdelig stor, så bestemte jeg meg for to ting ganske tidlig: Alltid å ta t-banen, og alltid å ta trappa i stedet for heisen - hvis ikke det var veldig gode grunner til å gjøre noe annet. I stor grad har jeg klart å følge dette forsettet siden.

I går måtte jeg imidlertid bruke bilen til jobb, på grunn av noen ærender jeg måtte gjøre i løpet av ettermiddagen/kvelden. Og jeg oppdaga at det faktisk var ganske frustrerende! Plutselig var jeg bundet som via en navlestreng til et stort, bensindunstende eksosdrog, som jeg ikke bare kunne forlate. Jeg måtte drikke brus når jeg møtte andre, og jeg fikk ikke den roen og freden over meg som jeg får når jeg kan lese en bok på t-banen. For ikke å snakke om at jeg merket at det var skikkelig, skikkelig slapt å kjøre bil. Rett og slett måtte jeg innse at det er vanvittig mye deiligere å reise kollektivt - stort sett, og ikke bare i teorien.

torsdag 5. mai 2011

Christer anmelder Studentidretten: Nydalen Athletica og spinning

På grunn av hvordan spinningtimene til Studentidretten var organisert, dro jeg i dag til Nydalen Athletica - Studentidrettens senter på BI for en sykkel 4x4 time. 45 minutter med beinhard intervalltrening. Jeg ventet meg pappagutter i skrikende skjorter og jenter med brunkrem og perleøredobber. Riktignok var det noen skrikende skjorter ute og gikk, men BI-faktoren var faktisk lavere enn forventet. Siden jeg neppe kommer til å oppsøke Nydalen Athletica for styrketrening, så omfatter denne anmeldelsen også øvrige fasiliteter, ikke bare spinning.

De glade resepsjonistene på Nydalen Athletica!
Bra greier:
+ Nytt senter som også så sånn ut. 
+ Helt klart definert uteskosone - grensa gikk etter resepsjonen. Litt barnehagefølelse av alle skoene midt på et gulv, men det gir bare nostalgibonus. 
+ Hyggelige resepsjonister som villig forklarte hvor sykkelsal og garderober lå, og i tillegg var villige til å få bildet sitt på bloggen min!
+ Fabelaktig instruktør som ga en helt nydelig dimensjonert spinning-time, med musikk som virkelig var intuitiv å følge. 
+ Stort sett veldig rent og pent. 
+ Utsikt fra spinningsalen før timen - riktig nok til en parkeringsplass, men definitivt bra. 
+ Kiosk i nærheten.
+ Ryggstøtter og solide trebenker i badstua. Vannbøtte med trehåndtak hadde de til og med!
+ Mulig å regulere temperaturen på en av dusjene i garderoben.
+ Toalettet var konstruert av noen som faktisk hadde forestilt seg at det også skulle brukes (i motsetning på de andre sentrene).

Mindre bra greier:
- Vanskelig å finne fram. Du måtte ut av BI og så inn igjen, eller gjennom sportsbutikken. Jeg fant heldigvis to høflige karer som viste meg veien. 
- Manglende skilting inne på senteret gjorde at jeg hadde måttet lete etter hvor jeg skulle hvis jeg ikke hadde spurt i resepsjonen.
- Syklene var noe eldre enn på de andre sentrene. 
- Brannalarmen gikk mens jeg satt på do og var kontemplativ. Dårlig timing!
- Garderobeskapene var møkkete, siden ingen tok oppfordringen om å sette skoene i plastposer - noe skilting overalt oppfordret til.
- Manglende lesestoff i badstua - på Domus Athletica finner du alltid i det minste et fillete nummer av Aftenposten som noen har lagt igjen. 

Konklusjon:
Et absolutt bra senter, som gir et fresht og positivt inntrykk. Neppe noe jeg kommer til å bruke for annet enn tilfeldige spinningtimer, siden jeg jobber ved siden av Domus Athletica, men hadde jeg jobba på BI hadde jeg vært strålende fornøyd!

Vær varsom

Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.

I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."

Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.

Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.



Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.



onsdag 4. mai 2011

De (farlige) gode vanene

Etter nesten to måneder har jeg nå lagt meg til en del vaner. Jeg registrerer regelmessig hva jeg spiser, og gjør kaloriberegninger i hodet raskere enn du kan si "gulrot". Jeg trener ordentlig to til tre ganger i uka, og er i fysisk aktivitet tre til to ganger til i uka. Sulten gnager sjelden, og jeg har det jevnt over ganske bra. Folk begynner å se resultatene, og jeg kan se dem på vekta (selv om det står litt stille akkurat nå). Det er rett og slett en farlig situasjon.

Skvatt du litt nå? Dette kan jo bare være bra, ikke sant? Det er jo ikke noe farlig med å ha fått gode vaner? Jo, jeg merker rett og slett et par ting som krever ekstra tankevirksomhet for min egen del. For det første gjør vaner at du etter hvert slutter å tenke veldig aktivt over ting. Mye har blitt rutine - de vanskelige valgene har blitt standard operating procedure. Hva jeg skal ha på brødskiva, hvor mye jeg skal spise til lunsj, hva mellommåltidet skal være, hvor og når jeg skal trene og hva jeg skal ha på meg - alt dette går i stor grad av seg selv. Men når du slutter å tenke gjennom ting, så kan du også plutselig glemme ting. Det er lett å tro at det har blitt en inngrodd vane, men realiteten er at jeg bare har slanka meg i to måneder. Det er ikke nok til å trumfe over tredve års uvaner.

For det andre gjør følelsen av å være så flink at fristelsen til å unne seg noe ekstra er snublende nær. Det skader jo ikke med én utskeielse, ikke sant? Og det er jo noe folk ofte sier også: "Du som er så flink, det gjør ikke noe om du tar én bit ekstra akkurat i dag, ikke sant?" Men, skuffende nok, det er sånn forfallet begynner. Du tror det går greit å slurve litt en dag, og så har du glemt et par dager senere at du slurva. Og så slurver du igjen, for du er så fabelaktig slank!

Foreløpig har jeg unngått disse fellene i praksis, men tanken har slått meg et par ganger hvor jeg har vært i en uoversiktlig matsituasjon, at det jo ikke er så farlig når jeg ellers har stålkontroll. Så det teller like mye i dag som for to måneder siden: Kampen har bare såvidt begynt!

tirsdag 3. mai 2011

Oppsiktsvekkende komplimenter

Vi befinner oss nå i uke 8 av mitt store slankeprosjekt. Jeg har gått ned ca 7 kg, og vanene begynner å komme. Det har jeg tenkt å skrive mer om i morgen.

Jeg merker noen små forandringer. Buksa sitter løsere, skjorteknapper buler ikke like mye, og jeg har mer energi. Men jeg føler ikke - heller ikke når jeg ser i speilet - at forandringene har vært enorme.

Da er det desto mer oppsiktsvekkende - og hyggelig - når jeg får mye bra komplimenter av folk jeg møter. Ofte også fra uventa hold. Det er mange i det siste som har sagt at jeg ser godt ut, og det er kjempehyggelig.

Jeg mistenker at noe av hemmeligheten ligger i at jeg i påsken tok to oppsiktsvekkende grep til - jeg fikk endelig tid til å gå til frisøren og klippet meg kort, og jeg har grodd litt skjegg (se vedlagte bildebevis fra forrige uke).

Også dette bildet (tatt i en sjarmerende vinkel med litt oppoverbøyd hals) har avstedkommet mye positive tilbakemeldinger.

Mange bekker små gjør en stor å, og til sammen har vel kanskje alle disse små forandringene - ørlite mindre tjukkas, kortere hår og litt skjegg - blitt en stilendring som folk legger merke til. Og det er jo veldig hyggelig - det oppmuntrer til videre innsats å høre at det gir resultater som jeg kanskje ikke ser like godt selv!

mandag 2. mai 2011

Rykk og napp

Jepp, da befant jeg meg atter en gang på det jeg velger å tro er et slags "konsolideringsplatå". Som de fleste nå sikkert har skjønt, er mandag veiedag, og dagens fasit ble 137 kg. Det utgjør en oppgang på 0,2 kg. Men jeg velger foreløpig ikke å bli frustrert. Du husker kanskje at jeg sto stille rundt 140 kg for et par-tre uker siden. Da hadde jeg gått ned veldig fort i ukene før. Det samme tror jeg skjer nå. Kroppen trenger tid til å ta innrette seg på ny vekt etter å ha gått ned rundt 3 kg på to uker. Uansett ligger jeg godt an i forhold til skjema:
Faksimile: VGs vektklubb
Målet er 135 kg 1. juli, og det bør jeg ha gode forutsetninger for å klare. Der jeg ligger nå er omtrent der jeg skal ligge 1. juni.

Jeg vet at helga bringer Oslo SVs kandidatsamling på Vettre hotell i Asker. De pleier å ha god mat, så jeg må virkelig holde meg i skinnet. Det blir den kanskje tøffeste utfordringen hittil.