Christers slankekorps

Fortsatt framover!

2012-02-27T08:19:00.002+01:00

Jeg fryktet litt hvordan det ville gå i dag. Jeg skeia nemlig ut i helga, både på lørdag og i går. Ikke sånn kjempemye, men litt. Det var derfor med bange anelser jeg tok steget opp på vekta. Heldigvis viste frykten seg å være grunnløs! Vekta viste 119,2 kg. Det er ned 0,1 kg fra forrige uke, og stabil vekt. Jeg ligger fortsatt foran skjema for denne 3-månedersperioden, så jeg har god grunn til å være fornøyd. Jeg må bare fortsette med å få trent to ganger i uka og med å holde kaloritellinga i hevd, så går det nok bra, skal du se!

En stor dag!

2012-02-20T09:21:00.003+01:00

I dag har jeg nådd et av de viktigste og største delmålene mine: Jeg har kommet meg under 120 kg. Dette er symbolsk veldig viktig for meg. I militæret veide jeg 120, og jeg er rimelig sikker på at det er det laveste jeg har vært i voksen alder. Da vekta i dag viste 119,3 kg var det altså grunn til jubel! Siden det verste har jeg nå gått ned 32,7 kg - siden Slankekorpset begynte 14. mars har jeg gått ned 24,6 kg.

Takk til alle dere som har støttet meg så langt! Det har vært veldig motiverende med all den positive oppmerksomheten - det har bidratt til å holde motet oppe i perioder hvor det har vært fristende å gi seg!

Det er fortsatt mye som gjenstår, og jeg kan ennå bare handle begrenset med klær i en vanlig klesbutikk. Første mål nå er å komme meg under 116 - når jeg har klart det, så vil jeg ha lavere BMI enn jeg har hatt noen gang etter at jeg ble utvokst! Jeg håper du fortsatt er med på seilasen!

On the road again

2012-02-13T08:54:00.001+01:00

...to success? Dagens innveiing var oppløftende. Jeg hadde fryktet at et helgeseminar på hotell (Hurdalsjøen hotell har bra mat) skulle gå hardt utover vektprosjektet. Den gang ei! Vekta i dag viste 120,1 kg - 0,3 ned fra forrige uke. I tillegg målte jeg magemålet, som jeg skal gjøre hver 4. uke, og det viste også en nedgang på 1 cm fra forrige gang til 134 cm. Det er altså merkbart at jeg nå er på sporet igjen! Hurra!

Den perfekte mann?

2012-02-10T11:41:00.001+01:00

For et par uker siden gikk jeg til legen for å sjekke status etter nesten et år med Slankekorpset. Jeg hadde fastet og følte at jeg ble tappet for et par liter blod, så mange blodprøver skulle vi ta. Her var det hele batteriet som gjaldt!

I dag fikk jeg fasiten, og det var ganske artig. Jeg har D-vitaminmangel (men tok en ny prøve i dag for å få det bekreftet), noe som er ganske vanlig i Norge om vinteren. Verdien min var 18, mens normalverdien skal være mellom 50 og 150 nmol/L, så jeg gikk på apoteket og kjøpte D-vitamintilskudd. Om en måned skal jeg tilbake og ta ny prøve og se om jeg har fått retta opp dette ved å ta dobbel dagsdose (dvs. totalt 800 IE/dag) en periode. D-vitaminmangel kan medføre slapphet, så kanskje jeg også får mer energi de kommende ukene?

Bortsett fra D-vitamin, så var altså prøvene mine helt fine. Ikke bare det - i følge legen var det ikke mange som hadde så bra prøver! Det kan godt være han sa dette for å oppmuntre meg, men jeg fikk en utskrift av prøveresultatene mine som viser at jeg er godt innafor normalverdiene generelt. Når jeg i tillegg har perfekt blodtrykk (jeg spurte ikke om verdien) og en hvilepuls på rundt 50, så er jeg altså i strålende form!

Hva testet jeg? Vel, lista er jo kaudervelsk for meg, men den medisinsk interesserte kan sikkert lese noe ut av at alle disse, med unntak altså av fS-vitamin D, var innafor normalen:

- Vitamin D3
FS-glukose fastende
fS-Vitamin D
Hb
HbA1c
P-Glukose
S-ALAT
S-ALP (Alkaliste fosfataser)
S-ASAT
S-bilirubin
S-ferritin
S-Gamma Gt
S-HDL-kolesterol
S-kolesterol
S-kreatinin
S-LDL-kolesterol
S-Triglyserider
S-TSH
S-Vitamin B12
Ustix

Tidligere vet jeg at totalkolesterolet mitt har vært over 5,0 (tror det var noe sånt som 5,8 eller deromkring). Det var nå 4,8. Selv om normalverdien er 3,3-6,9, så bør det være under 5. Alle de andre tallene har jeg ikke oversikt over, men det er vel primært kolesterolet legen har påpekt som det eneste tidligere. Jeg ser at jeg kanskje fortsatt har litt lavt HDL-kolesterol (det gode) på 0,9, mens normalverdien er 0,8-2,1, og muligens noe høyt LDL-kolesterol (det dårlige) på 3,5, mens normalverdien er 1,4-4,7. Likevel er dette antakeligvis ikke noe å bekymre seg for.

Jeg er nok ikke perfekt, men til tross for en vekt på ca 120 kg så har jeg en ganske strålende helse akkurat nå, og det er det viktigste! Jeg står fram som jeg stevner!

Makspulstest

2012-02-09T10:20:00.000+01:00

I går var dagen opprunnen - jeg skulle ta makspulstest på Centrum Athletica. Etter at jeg først hadde misforstått oppmøtetidspunktet litt og dermed kom tre kvarter for tidlig, så ble vi samlet i resepsjonen og tatt inn på et rom hvor instruktøren ga en liten presentasjon av hva vi nå skulle gjennom. Makspuls er en av de tingene man må kjenne hvis man skal trene med pulsklokke, og fordi de vanlige formlene for å regne ut makspuls bare treffer 6 av 10, så er det en fordel å teste den. Pluss til Studentidretten som sørger for at du får en gjennomgang av hva makspulsen egentlig er før du tar testen!

Så bar det ned i sykkelrommet, hvor vi skulle gjennom en løype med lang oppvarming, så tre drag med progressivt høyere intensitet med solide pauser i mellom. I slutten av det tredje draget skulle vi peise på alt vi hadde og gi maksimalt. Det var fryktelig tungt, selvfølgelig, og jeg måtte gi meg når det begynte å brenne i lungene og halsen. Pulsen stanga i 184, og kom ikke noe høyere samme hva jeg gjorde. Jeg følte ikke beina stivne, men det var altså helt umulig å gi på mer. Jeg var ikke helt fornøyd med det, siden jeg trodde beina skulle si klarere fra, men når jeg tenker over det tror jeg det var helt greit. Det hadde tross alt begynt å prikke i beina rundt 170 i dragene før. Tommelfingerformelen på 220-alder skulle gi en makspuls på 188, mens denne Wikipedia-artikkelen siterer en studie som indikerer at formelen 205,8-(0,685xalder) er mer presis. Og vet du hva? Den formelen tilsier at jeg skulle ha en makspuls på 184. Så selv om det kan være snakk om noen slag feilmargin i den ene eller andre retningen, så er jeg ganske trygg på at jeg har funnet min makspuls - for spinning.

Makspulsen er nemlig idrettsspesifikk, fordi ulike idretter stiller ulike krav til kroppen. Løping innebærer visstnok en høyere makspuls, mens svømming en lavere. Nå er jeg uansett klar for å anskaffe meg en pulsklokke snart. Nå kjenner jeg makspulsen (184), og jeg kjenner hvilepulsen (ca 50). Det er et godt utgangspunkt for mer pulsbasert trening!

Endelig!

2012-02-06T09:12:00.003+01:00

I to måneder nå - desember og januar - har jeg dunka hodet mot 121 kg-barrieren. Det har tidvis virket helt håpløst å komme under den, selv om jeg hele tiden har hatt en god anelse om hvor skoen har trykket. Men nå, endelig, har jeg klart det. I dag viste vekta 120,4 kg. En uke med varsomhet og iherdighet har gitt uttelling. Men en svale gjør heller ingen sommer, særlig ikke en snørik februardag. Framover blir det svært viktig at jeg klarer å holde stand. Jeg kjemper nå mot kilo som har ligget rundt magen min siden jeg var i tenåra. Dette er en fiende som er mer ukjent for meg. Vil kroppen holde hardere fast på dette fettet, eller vil det også kunne bekjempes like "enkelt" som de foregående? Etter hvert som jeg blir mindre, så vil jo også kostholdet etter hvert antakeligvis måtte krympes noe mer også for å gå ned. Foreløpig ligger jeg fortsatt på 2500 kcal per dag i vektklubb.no, men marginene mellom basisforbrenningen min og dette blir stadig lavere.

Jeg går altså en spennende tid i møte, og nå er det tid for å fryde seg over dagens seier!

I godt driv igjen?

2012-01-30T08:35:00.001+01:00

Jeg er optimist i dag. Vekta viste 121,3 kg, noe som er ned 0,5 kg siden forrige uke. I dag var slutten på 3-månedersprogrammet, og jeg nådde ikke målet. Likevel - på ti og en halv måned har jeg gått ned 22,6 kg, noe jeg bør være fornøyd med. Nå er målet å gå ned til 116,3 (altså 5 kg) på de neste 13 ukene, eller innen 1. mai. Da skal jeg også være ferdig med doktoravhandlingen min etter planen, så det er en fin måldato på flere vis. Da er jeg enda finere i formen hvis jeg skal begynne i ny jobb! (Jeg søker jobber, så har du noen tips, send meg en e-post!)

Så har jeg et supplement når det gjelder hvilepuls, som jeg skrev om i forrige uke. En god venn tipset meg om en pulsmålerapp, som sjekker pulsen ved hjelp av kamera og blitz-funksjonen på iPhone - Azumios Instant Heart Rate Monitor. Etter et par kontrollmålinger på gamlemåten må jeg konstatere at den faktisk er ganske nøyaktig, og dermed har jeg lett og greit kunnet måle hvilepulsen min uten pulsklokke eller stoppeklokke i et par dager. Og det har vært en positiv overraskelse!

I forrige uke skrev jeg at hvilepulsen min var 69, som i følge DN Aktiv var snittet for aktive menn. Vel, det viser seg at det var altfor høyt. Målingene jeg har gjort viser at hvilepulsen min svinger mellom 51 og 59 - da jeg våkna i dag var den mellom 51 og 53. Det er visstnok kjempebra! I tillegg var jeg en tur hos legen i forrige uke og tok litt blodprøver og sånn for å se om det har vært en positiv utvikling - det får jeg svar på i neste uke. Men han tok også blodtrykket mitt, og kunne fortelle meg at det var perfekt! Jeg spurte ikke om verdien; så fornøyd var jeg.

Med andre ord - selv om vekta har stått stille i nesten to måneder - så kan jeg være stolt av at jeg allerede har fått en veldig positiv helsegevinst av slanking og trening. Det kommer til å være tøft å holde ut framover - marginen mellom det daglige kalorimålet i vektklubb.no (2500) og anslaget over mitt daglige kaloribehov (drøye 3100) krymper stadig, og er nå nede på drøye 600 kcal. Det betyr at behovet for disiplin øker for hver kilo jeg går ned. Slankekorpset: Jeg trenger deres årvåkne blikk!

Hvilepuls det står respekt av!

2012-01-24T08:54:00.001+01:00

I dag morges sjekket jeg hvilepulsen min. Jeg vet ikke helt hva den har ligget på før, men jeg tror det var rundt 80. Derfor var gleden stor da jeg landa på ca 69 i dag! Etter alt å dømme har altså hvilepulsen min sunket med opp mot 10 slag i minuttet. Etter et lite google-søk, så ser det ut som hvilepulsen min nå ligger på snittet for aktive menn (i følge DN Aktiv). Vanligvis ligger hvilepulsen mellom 60-80 slag i minuttet, og over 85 (som det er godt mulig jeg har hatt i perioder) medfører betydelig økt risiko for hjerteproblemer senere. Selv om vekta står akk så stille for tida, så er det altså andre ting å glede seg over!

Pokker!

2012-01-23T08:53:00.004+01:00

Jada - opp igjen. 121,8 kg denne gangen - 0,8 opp. Jeg tror jeg bare må innse at jeg må bli enda strengere med meg selv. Det er noen (u)vaner som er for behagelige, og jeg merker at mat er litt "belønning" igjen - jeg klarer ikke helt begrense meg. Jeg har liksom tenkt at å ta ett kakestykke på møte ikke er så farlig - helt til jeg sitter der og har gafla i meg tre-fire (ikke veldig store, altså). Det samme med pizza og enkelte andre ting. Det er rett og slett vanskelig å stoppe. Dermed blir sosiale anledninger en større fare også, fordi det er der jeg får ting som det er vanskelig å begrense inntaket av.

Det er bare en ting å gjøre - jeg må igjen bli flinkere til å si nei takk til gode ting hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Jeg står stille - mye takket være trening, sikkert - men jeg vil noe mer enn det.

Morgentreningens forbannelser

2012-01-20T12:12:00.000+01:00

Dette smilet er ment å være anstrengt.

Du hører lett mange varme ord om det å trene på morgenen. Det setter i gang forbrenningen, det gir energi utover dagen, det er så deilig. Alle disse menneskene kan brenne i helvete.

Å trene om morgenen er noe jeg gjør veldig ugjerne; det at jeg faktisk likevel til tider er å finne på treningssenteret før jeg går på jobb sier noe om hvor iherdig jeg er, og hvor mye ros og panegyrisk tilbedelse jeg fortjener for likevel å trene, selv om ettermiddagen/kvelden min ikke tillater det. For det er fint lite deilig ved å trene om morgenen.

For det første - og dette gjelder særlig om vinteren - så er det kaldt om morgenen. Også om sommeren, men da er det sånn forfriskende kjølig, i det minste. Nå - not so much. Når gradestokken i løpet av dagen kun har tenkt å krype opp mot minus 5-6, så sier det seg selv at å gå ut om morgenen er å be om å fryse av seg enkelte edlere kroppsdeler som jeg for sarte lesere skal unngå å nevne ved navn. Dermed ender jeg opp med å ta bilen - det er ikke noe fristende ved å sitte 40 minutter på t-banen og så hutre seg fra t-banen til treningssenteret.

For det andre, så feilberegner jeg nesten alltid et eller annet. Jeg forsover meg, jeg bruker for lang tid på å spise frokost (det må man jo), og undervurderer hvor mye tid jeg sparer på at jeg ikke dusjer før etter treninga. Biltrafikken er komplett uforutsigbar, og plutselig er det noen som vil skravle med meg på treningsstudioet. Konsekvensen er at jeg så å si aldri har klart å trene på morgenen uten at det medfører at jeg kommer seinere på jobb enn jeg burde - noe som igjen medfører at jeg må ta igjen det tapte på et annet, minst like upassende tidspunkt.

For det tredje, så er jeg trøtt på morgenen. Jeg har aldri vært noen solstråle før lunsj (annet enn når jeg er på konferanser eller sånt og finner ut at jeg av pur faenskap må framstå som glitrende opplagt), og kroppen skriker av fornektelse når jeg ikke bare vekker den tidlig, men i tillegg pålegger den å bevege seg fort og/eller tungt. Det er feil, feil, feil, og virker ikke akkurat motiverende.

For det fjerde, så fører trening til ettersvetting. Samme hva jeg gjør, så kan du banne på at jeg føler meg klam en stund etterpå. Hadde jeg kunnet sitte stille og rolig og labbe av sted i et tempo som ville fått et dovendyr til å bli utålmodig, så hadde det kanskje vært mulig å unngå det. Men nei, jeg må jo på jobb, og dermed ender jeg opp med å måtte bevege meg litt småhurtig. Kanskje jeg tar heisen for å minimalisere utsondringene - men da ender jeg jo igjen (sammen med bilen) opp med å bevege meg mindre.

OK, treningssenteret er litt tommere og jeg kan smile stolt av at jeg har unnagjort dagens trening allerede før dagen har begynt skikkelig. Men det hjelper ikke. For det femte, så har jeg nemlig en måltidsrutine som innebærer at jeg bygger meg opp til treningsøkta med frokost, lunsj og mellommåltid(er), for deretter å spise en solid middag etterpå. I dag måtte jeg pakke en del av energien inn i frokosten, med den konsekvensen at jeg får en ettermiddag hvor det blir krevende å holde sulten unna mens jeg venter på middag - særlig fordi grunnen til at jeg har trent på morgenen i dag, er at jeg har et møte som varer fra 16 til 20 i bydelen i dag.

Det er altså rikelig med grunner til å være skeptisk til menneskene som med smilet plastret fra øre til øre gledesstrålende forteller deg at du må begynne å trene på morgenen, fordi det er bare sååååååååå deilig, altså! De er antakeligvis spioner fra en annen planet, her for å forberede menneskehetens kommende slavetilværelse.

Samling i bånn!

2012-01-16T08:22:00.002+01:00

Siste uke har vært litt "samling i bånn" for meg. Jeg har måttet knipe noen spirende uvaner i fødselen etter jula. Det er ikke store ting - jeg har måttet kjøre gjennom hele treningsopplegget mitt på fredag; jeg har passet på å registrere kalorier litt mer nøyaktig (selv om jeg ikke er fanatisk); og jeg har klart å holde meg unna småfristelser. Det har hjulpet! Nå er jeg mer i nærheten av sporet jeg skal være på igjen. Jeg ligger langt etter skjema for 1. februar, men det får ikke hjelpe. I dag veide jeg nemlig mindre enn jeg har gjort noen gang siden Slankekorpset startet 14. mars 2011, og det er jeg stolt av - selv om det er med en margin på 0,1 kg. Og det beste er kanskje at midjemålet har gått ned 1 cm også!

Dagens vekt var nemlig 121,1 kg, og midjemålet 135 cm. Hurra!

Oops! Verre enn fryktet...

2012-01-09T10:13:00.000+01:00

I helga som var har jeg vært på Ustedalen hotell på Geilo sammen med en gjeng gode venner og spilt et av verdens beste brettspill - The Republic of Rome. Det kalles Republic of Rome Invitational, og er noe vi gjør en gang i året. Av erfaring vet jeg at denne helga tar på vekta. Selv om jeg tok meg fullstendig fri denne helga, og både spiste og drakk godt, så trente jeg på hotellet på fredag, og tenkte at det ikke var så farlig, siden vi hadde relativt små måltider og jeg stort sett holdt meg unna snop og snacks (med noen hederlige unntak).

Faksimile: Vektklubb.no

Men neida. I dag gikk jeg på vekta, og marerittet var et faktum: 123,4 kg. Det er opp 1,9 kg fra forrige uke, og nesten en annullering av all innsatsen fra begynnelsen av november. Dette demonstrerer også veldig godt at selv om jeg var ganske så flink den første delen av uka, så kan to-tre dagers utskeielse gjøre alvorlig "skade" på slankeopplegget. Jeg vet at dette antakeligvis bare vil være et blaff, så lenge jeg klarer å holde meg i skinnet framover. Men det blir tungt, og nå merker jeg at det er ekstremt viktig å holde fokus.

Noen som blir med på spinning i dag?

Alkoholrefleksjoner

2012-01-05T10:38:00.002+01:00

Desember er vel tilbakelagt, og det nye året er foreløpig godt i gang uten for mange viderverdigheter. Jeg har kommet i gang med treninga igjen, og selv om jeg nå skal på den årlige helgeturen med Riksforeningen for strategiske brettspill (som erfaringsmessig blir krevende vektmessig), så er jeg ved godt mot og inspirert. Det har ikke vært så tungt som jeg fryktet å vende tilbake til de gode vanene - det har heller vært en glede.

Men med julebordstid og romjul i bakspeilet, så har jeg gjort meg noen refleksjoner over de erfaringene en måned med noe høyere alkoholinntak enn vanlig har gitt meg, som jeg føler for å dele.

Jeg har aldri vært noen stordranker, og jeg tror heller ikke drikkemønsteret mitt i desember var usunt eller uvanlig. Men Slankekorpset har gjort at jeg i liten grad har kunnet drikke særlig ofte - det er mye kalorier i øl, vin og sprit, og én kveld på byen eller pub kan være nok til å annullere en hel ukes iherdig innsats. Derfor har jeg prøvd å holde alkoholinntaket lavere enn jeg gjorde før. Desember var på mange måter en retur til den mer sosiale tilstanden fra før Slankekorpset - det var noe hver uke, hvor det var naturlig å ta seg noen glass.

Det var en merksnodig opplevelse. Jeg merket definitivt at jeg tålte mindre enn før. Og sånn var det gjennom hele desember. Ikke bare tålte jeg mindre enn før, men jeg ble også merkbart dårligere i formen dagen derpå enn før de få gangene jeg drakk på "festnivå". Nå kan det selvfølgelig ha noe å gjøre med at jeg i større grad valgte de mørke juleølene, som jo gjør deg lettere sjaber på grunn av alle de artige tingene som er i dem, men det var uansett ikke mange glassene som skulle til før jeg merket effekten. Hva kan være årsaken?

Jeg tror det er en kombinasjon av minst tre ting: For det første har jeg drukket mye sjeldnere i de 9-10 månedene som har gått siden Slankekorpset startet. Dermed er det mer uvant å drikke. For det andre tror jeg at effekten er litt subjektiv - jeg har kanskje en overdreven erindring om hva jeg kunne drikke før, og jeg blir jo gradvis eldre jeg også. Og for det tredje veier jeg mindre. Promillekalkulatoren på promillekalkulator.no indikerer at én halvliter øl gir meg 0,03 mer i promille nå enn da Slankekorpset begynte. Siden sterkølen er sterkere (sjokk!), så vil en halvliter sterkøl gi mellom 0,04 og 0,06 mer i promille for meg - og tre slike vil jo da gi 0,12-0,18 mer i promille. Det begynner å bli en merkbar forskjell.

Dette er en av de effektene av slanking som man kanskje ikke tenker så mye over - at slanking påvirker hva du tåler å drikke. Faren min var alkoholiker, og derfor er jeg veldig opptatt av å ha et ansvarlig drikkemønster og ikke havne i samme situasjon. Hvis det er sånn at kroppen min reagerer lettere på alkohol nå enn før, så blir det enda viktigere å passe på - og med enda lavere vekt framover, så vil jo ikke faren bli noe mindre. Men kanskje viktigst av alt - det er fascinerende og pussig å oppdage hvordan kroppen er i forandring!

Ingen nyttårsforsetter!

2012-01-02T08:30:00.000+01:00

Da jeg klatra opp på badevekta i dag viste den 121,5 kg. Det er 1 kg ned fra 2. juledag, og bare 0,2-0,3 kg opp i løpet av hele desember. Med tanke på den harde julebordssesongen og påfølgende romjula, så er jeg strålende fornøyd med det! Selvfølgelig betyr det at jeg nå ligger omtrent en hel kilo bak skjema for hva jeg skal veie 1. februar, men med tanke på hva andre strever med etter juletida, så har jeg ingenting å klage på. Dessuten har jeg skeia ut masse i romjula, så jeg har egentlig nesten hatt flaks.

Med et sånt utgangspunkt så har jeg lite behov for nyttårsforsetter. 1. januar 2012 endrer ikke på mine planer, og 2012 er uansett et år som inneholder store endringer for min del. I løpet av året så skal jeg etter planen avslutte doktorgraden min med disputas i løpet av høsten og mastergraden i rettsvitenskap med innlevering av masteroppgave innen neste jul. Når det gjelder vekt, så er min overordna plan grovt sett å gå ned ca 20 kg per år. Siden 14. mars 2011, da Slankekorpset ble født, så har jeg gått ned drøye 22 kg, så jeg ligger jo sånn sett litt foran skjema. Uansett er det målet jeg har satt meg for 2012 å gå ned 20 kg, og det betyr at jeg til neste jul kommer til å nærme meg 100 kilosmerket. Det kommer til å bli hardt, men jeg kjenner allerede nå at kroppen verker etter å komme i gang med trening og gode rutiner igjen. I dag blir det 4x4-trening på spinning - jeg sikter på en time 1615 på Centrum Athletica, så det er bare å slenge seg med for den som føler for å brenne litt ribbefett! (Hoi, for en friskus jeg har blitt!)

O jul, med din fedme!

2011-12-26T14:07:00.002+01:00

Et noe forsinket god jul til alle trofaste lesere av Slankekorpset! Mandag er veiedag, selv om dagen heter 2. juledag i kalenderen. En verre veiedag kan man vel knapt tenke seg! For egen del lot jeg slanking være slanking både julaften og 1. dag, og det syns jo selvfølgelig på vekta dagen etter det igjen. Vi hadde en fantastisk god julemiddag, og i går hadde vi en julebrunsj som varte helt til kvelden. Småspising av restemat, nydelig lun leverpostei, litt snop (jeg spiste tre-fire biter sjokolade for første gang siden 14. mars) og godt drikke gjorde jo selvfølgelig sitt til at vekta i dag stoppa på 122,5 kg. Det er opp 1,3 kg siden forrige uke, og nuller ut over en måneds arbeid (jeg har jo stått stille i en måned på grunn av alle julebordene). Men egentlig kunne det jo vært verre, og i dag teller jeg kalorier igjen. God romjul!

Skuffa!

2011-12-19T07:12:00.002+01:00

På lørdag var jeg på det fantastiske julebordet til Fantasiforbundet og Laivfabrikken. Det var kjempegøy, men jeg tok kanskje litt hardt i. Gårsdagen (søndag, altså), tilbrakte jeg på sofaen med å lese pensum til dagens eksamen i Sjørett - og til å okke og ajje meg og ikke klare å holde på næring før langt ut på kvelden. Jeg tror ikke jeg har hatt slik en dagen derpå på ti år - eller vært så dårlig i noen sammenheng på sju-åtte år. Og det verste var at jeg ikke drakk uanstendig mye heller. Det kan rett og slett være at jeg tåler mindre fordi jeg er blitt eldre, slankere og det er desember og kroppen kanskje er litt syk.

Uansett - i dag er formen fin igjen, og jeg er klar for eksamen. I dag er også veiedag, og jeg veide 121,2 kg nå. Det er det samme som for en uke siden, og det syns jeg er litt skuffende. Ja, jeg hadde jo regna med at vekta kom til å stå stille "at best" denne uka også, men det var før jeg hadde dagen derpå fra helvete. Jeg synes at som belønning burde jeg fått litt nedgang, i hvert fall! Midjemålet er for øvrig 136 cm, noe som er det samme som for fire uker siden.

Vel, jeg skal vel ikke overdrive hvor skuffende det egentlig var å holde vekta - det er jo et godt utgangspunkt for at denne uka - som bringer julaften og annen moro - skal gå sånn tålelig greit. Og det kunne jo vært verre, etter tre uker med julebordstid!

Julebordsvekt?

2011-12-12T10:14:00.001+01:00

Uke 2 med julebord er over. Denne gangen var det to stykker, samt 60-årslaget til moren min. Kan dette ha gått bra da?

Vel, alt er relativt. Jeg har faktisk gått ned i vekt, men bare 0,1 kg. Det betyr i praksis at jeg står ganske stille for andre uke på rad - men det er veldig motiverende å se at jeg står stille på "rett" side av vekta fra forrige uke! Og med tanke på at jeg har rukket over 5 julebord/lag på to uker, så skal jeg være veldig, veldig fornøyd med at det er sånn det ligger an. Jeg ligger fortsatt (akkurat) innafor den planlagte vektbanen, så det er ingen krise på mellomlang sikt heller.

"Men hva er hemmeligheten din, du superslanker som jeg er veldig misunnelig på og ser på som et forbilde?" spør du kanskje nå. "Jo, takk, hvor vil du ha autografen hen?" svarer jeg kanskje da, før jeg fortsetter å si at det jeg tror gjør at dette har fungert så langt, er at jeg har passet på å kjøre opplegget mitt så mye som mulig, til tross for "forstyrrelsene". Det vil si at jeg fortsatt har trent en del, og at jeg teller kalorier ellers. Det er lett å tenke at om man skeier ut litt uansett, så kan man like så godt skeie ut fullstendig. Da går det jo galt! Tvert i mot - for å kunne kose seg ordentlig på julebord m.m. så må man være ekstra flink de andre dagene. Og da smaker jo kosen desto bedre. Uansett så er det faktisk ikke like fristende å fråtse når jeg koser meg heller. Jeg orker ikke like mye mat som før, selv om jeg fortsatt nok kan ha større porsjoner enn mange. Det føles rett og slett kvalmende å spise mer når man er nesten mett - og da tar jeg heller en ekstra flaske med noe godt øl, enn en tredje runde med dessert!

Julebordstid...

2011-12-05T09:13:00.001+01:00

...burde jo innebære at det går til helvete med høye kneløft. Og ja, førjulstida er ennå ung, så jeg har en viss ærefrykt overfor de to ukene som er foran oss. Men foreløpig har mine bange anelser måttet vike for at alle hjerter i stedet kan glede seg!

Dagens vekt viste nemlig 121,3 kg - det er 0,1 kg mindre enn i forrige uke, og definitivt et tegn på at jeg har klart å holde en stabil vekt gjennom en krevende uke med to julebord. Jeg er fortsatt innafor banen for 3-månedersmålet, så jeg er veldig fornøyd nå. Så får vi se hva denne uka vil bringe - 2 julebord og noe attåt kan bli hardt det også. Enda godt jeg skal på spinning nå.

Når er jeg feit?

2011-12-01T09:01:00.001+01:00

Som den trofaste og oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, så går det ganske strykende med disse slankegreiene. Jeg har det helt topp etter å ha gått ned over 20 kg siden mars. Vanene mine er langt bedre, energinivået er relativt høyt, og jeg har generelt en følelse av sånn passelig velvære - november til tross!

Samtidig gir den situasjonen jeg er i nå opphav til noen refleksjoner rundt vårt kroppslige selvbilde, og hva slags konsekvenser det har for oss. Jeg veier nå, gi og ta et par kilo, omtrent det samme som jeg sist gjorde for 10-12 år siden, da jeg var i begynnelsen av tjueåra. I dag føler jeg meg egentlig ganske slank og sprek. Jeg er klar over, når jeg ser meg i speilet eller sjekker vekta mot høyden, at jeg etter både objektive og andres subjektive kriterier fortsatt er en tjukkas. Men inni meg føler jeg meg ikke sånn - særlig når det jeg kjenner utapå er at klærne blir mindre og speilbildet blir mindre og jeg mestrer så masse som var vanskelig før! Det hender at jeg da tenker litt på hvordan jeg følte meg da jeg var i begynnelsen av tjueåra - hva slags selvbilde hadde jeg den gangen, da jeg veide det samme som nå?

Jeg innser at jeg følte meg som en keitete og teit tjukkas, som var pinglete og ikke klarte så mye. Jeg var nok definitivt ikke like sprek da som jeg er nå, fordi jeg ikke trente regelmessig, men på noen plan var jeg i relativt god form i forhold til kroppsvekta likevel. Jeg følte meg bare ikke sånn. Jeg hadde en skamfølelse over egen kropp som jeg i dag stort sett er kvitt. Det hemmet meg i sosiale sammenhenger, og påvirket selvtilliten min.

Dette forteller meg mye om hvordan det å være tjukk i veldig stor grad er noe som sitter i hodet. Selv om kroppen min fortsatt er stor og det er mange kilo som ennå skal vekk, så behøver det ikke være noen stor begrensning på meg. Det viktigste er at jeg føler meg vel - og nå ligger motivasjonen min kanskje mest i å vite at jeg kommer til å føle meg enda sprekere og enda mer vel når vekta krymper enda litt lenger ned mot en vekt som ikke er helseskadelig på sikt.

Det går likar no!

2011-11-28T09:34:00.001+01:00

Hu hei, hvor er jeg vel frisk og lett! I dag vaglet jeg meg opp på vekta nok en gang, og var spent - gjennom helga hadde jeg nemlig smugveid meg og sett at dette gikk veien. Og ganske riktig! 121,4 stoppa vekta på! Siden Slankekorpsets spede begynnelse 14. mars har jeg dermed gått ned 22,5 kg - og 30,6 kg siden maksvekta på 152. Jeg føler meg fantastisk!

(Nesten) 30 kg!

2011-11-21T09:48:00.001+01:00

I dag var det veie- og måledag igjen, og det var lystige nyheter på begge fronter! Etter å ha ligget over vektbanen min i to uker, så var jeg endelig tilbake på sporet i dag. Vekta viste 122,2 kg, og midjemålet viste 136 cm. Det betyr at siden jeg begynte med Slankekorpset 14. mars, så har jeg gått ned 21,7 kg og 16 cm. Men enda morsommere: Jeg har nå gått ned 29,8 kg siden den høyeste vekta jeg har hatt noensinne, som var en gang rundt årsskiftet 2007/2008.

Det betyr at jeg altså praktisk talt har gått ned 30 kg! Det er utrolig mye, og jeg er ganske stolt og fornøyd. Det viktigste er likevel at jeg har en mye bedre hverdag, med mer rutiner og masse mer energi. Jeg har lagt om livsstilen min, og det er det som virkelig betyr noe. Veien videre kommer til å bli tøff - jeg nærmer meg et vektnivå jeg ikke har hatt på 12 år, og jeg vil tro at de kiloene som gjenstår sitter litt hardere i. Jeg merker at jeg har gått ned mest merkbart i "kroppsperiferien" - bein, armer, ansikt, mens magefettet sitter mer igjen. Seige kilo som skal av, altså. Men her er det bare å gå på med friskt mot, og håpe det beste! Det har jo gått over all forventning så langt.

8 mennesker som ødelegger slankinga di

2011-11-16T10:30:00.001+01:00

Når jeg blogger, så prøver jeg å komme med originalprodusert materiale. Men noen ganger gjør andre det bedre enn meg. I dag skal jeg derfor rett og slett nøye meg med å si: "Les denne".

På det jevne

2011-11-14T08:53:00.001+01:00

I dag gikk jeg på vekta med bange anelser, etter en helg som i hvert fall delvis hadde stått i utskeielsenes tegn. Disputasmiddagen til Marianne på jobben på fredag var et tapas- og kakekalas, og i helga har jeg vært på hyttetur med god mat.

Vekta viste 123,5, og jeg kunne puste lettet ut. Det er det samme som jeg veide for to uker siden, og littegranne lavere enn for en uke siden. Jeg ligger litt over banen for vektmålet mitt i januar, men jeg er likevel ganske fornøyd! Jeg begynner altså å kjenne kroppen min så godt nå, at jeg klarer å balansere meg rimelig greit.

Nytt treningsopplegg

2011-11-11T11:57:00.001+01:00

Min trofaste og snart utslitte treningsbag.

Som jeg har omtalt et par ganger, uten at jeg har fulgt opp med en oppdatering, så har jeg nå fått nytt treningsopplegg. Og det er jo en stille revolusjon i seg selv.

Studentidretten tilbyr deg treningsveiledning, og jeg møtte opp onsdag for et par uker siden hos treningsinstruktør Ina Anie. Som seg hør og bør, så var hun student på Idrettshøgskolen, og det borger for meg for kvalitet. Jeg fikk rett i det. Etter en grundig samtale testet vi ut et nytt program, og i dag har jeg brukt det i to uker. Jeg er veldig, veldig fornøyd. Jeg har hatt litt uggen rygg med litt muskelsmerter mellom skulderbladene, og det har nå begynt å avta. Litt av æren tror jeg ligger på treningsprogrammet, siden jeg merker at jeg er langt bedre etter trening enn jeg var før det nye opplegget.

Hva består det nye opplegget så i? Jo, jeg går fortsatt på intervall-spinning en dag i uka og trener styrke to dager i uka. Men der jeg før kjørte full styrkepupp og ble helt utslitt, så roer jeg det nå litt ned, og har byttet ut deler av den ene styrkeøkta med spinning langkjøring. Det skal øke fettforbrenninga, samtidig som jeg fortsatt blir sterkere. I tillegg er mange av apparatøvelsene byttet ut med mer frivekter og lignende, slik at jeg også tar i bruk mye støttemuskulatur. Dermed ser uka mi nå sånn ut:
Mandag: Sykkel 4x4 eller intervall.
Tirsdag: Prøver å gå 30-60 minutter tur etter jobb.
Onsdag: Sykkel langkjøring 60-90 minutter + 30 minutter styrke: Jeg velger to av beinøvelsene og kjører benkpress og nedtrekk (tror jeg det heter), samt "stressøvelse". Færre repetisjoner på hver serie.
Torsdag: Prøver å gå 30-60 minutter tur etter jobb.
Fredag: Styrke - ca 1 time og 30 minutter. Begynner med 15 minutter oppvarming på ellipsemaskin. Deretter tar jeg 4 beinøvelser: Utfall med vekt 3x10, knebøy med vekt 3x10, hinkende beinpress i apparat 3x8, liggende leg curl (altså bakside lår) i apparat 3x10, benkpress 3x10, nedtrekk 3x10, skulderpress med stang 3x10, en "stressøvelse" hvor jeg henger på albuene og prøver å heve og senke skuldrene mot kroppsvekta, rygghev på fitnessball 3x12-15, krysshev(?) på fitnessball 3x12-15, situps på fitnessball 3x12-15 og så litt "padling" sittende med medisinball 3x12-15. Uttøying.

Dette er altså sånn omtrent treningsprogrammet mitt - etter hukommelsen. Jeg har heldigvis en jukselapp. Det er ikke alltid jeg rekker å gå turen etter jobb, men minst en av dagene klarer jeg det. Jeg kjenner godt at jeg har blitt treningsnarkoman nå - trening kjennes som en luksus og en glede, og jeg har rastløse bein om jeg ikke får gått på trening. Sitter nesten og tramper ved pcen nå... Det krever litt planlegging å få dette til å gå i hop med kalenderen, men jammen er det deilig!

Opp og ned...

2011-11-07T08:32:00.001+01:00

Det begynner å bli en vane nå. I dag viste vekta 123,7 kg. Det er opp 0,2 kg fra forrige uke - men det var igjen ned godt over 1 kg fra uka før det igjen. Nå for tida er det tydeligvis sånn at vekta mi utvikler seg i et sikksakkmønster - slanke-konsolidere-slanke-konsolidere. Den lille økninga det var denne uka er heldigvis ikke særlig demotiverende, men det er likevel smått frustrerende når du går litt opp selv om du har vært flink.

Samtidig kan det være greit å huske på at det er lett å stirre seg blind på grammene. Det er tross alt det store bildet som teller - hvordan livvidden utvikler seg over tid, og hvordan kiloene gradvis forsvinner. Så jeg er egentlig ganske fornøyd. Nå har jeg også hatt nytt treningsprogram i litt over en uke, og det tenker jeg at jeg skriver mer om i morgen eller på onsdag.

Et mål er nådd, en milepæl forbi

2011-10-31T10:23:00.004+01:00

22. juni 2009: Jeg veier 123,8 kg, og er strålende fornøyd etter å ha gått ned fra 152 kg. Men det er siste gang på lenge jeg skal veie så lite. I løpet av sommeren slapper jeg av, og i løpet av høsten er det en veldig tung tid; morfaren min dør, og jeg knekker meg nesten på å forsøke å endre ukulturen i Hyperion. Resultatet er at jeg gradvis siger oppover i vekt. I løpet av det neste halvannet året forsøker jeg flere ganger å komme tilbake på den rette sti, men det er halvhjerta, og til slutt gir jeg opp. I mars 2011 veier jeg 143,9 kg og måler 152 cm rundt livet, og føler meg utkjørt. Jeg tar grep, og Slankekorpset er født.

31. oktober 2011: Jeg veier 123,5 kg og måler 137 cm rundt livet. Jeg har nådd målet for 3-månedersperioden som utløper, og har tatt igjen to år, fire måneder og ni dagers tapte innsats. Nytt mål er 118,5 kg innen 30. januar 2012. Klarer jeg det, vil jeg ha tatt igjen 13 års tapt innsats.

19 kg og 15 cm

2011-10-24T08:15:00.002+02:00

I dag var det tid for både veiing og måling av livvidden. Vekta viste litt oppgang fra sist uke - opp 0,7 kg til 124,9 kg. Samtidig viste livvidden en solid nedgang fra sist måling for fire uker siden - jeg tror det er 2 cm mindre, til 137 cm.

Jeg har igjen én uke til målet for denne 3-måneders perioden, nemlig 123,7 kg. Det er 1,2 kg ned, så det skal nok holde hardt. Nå har jeg dog en relativt rolig uke foran meg, hvor jeg kan fokusere på å holde løpet stramt, så det er håp i hengende snøre!

Totalt har jeg altså gått ned 19 kg siden Slankekorpset startet 14. mars. Kanskje enda viktigere: Jeg har gått ned 15 cm rundt livet, altså målt 2 cm over navlen. Det er jeg stolt av, og det føles deilig!

Hardkjør

2011-10-21T11:52:00.004+02:00

Det finnes de som mener at trening om morgenen er det som skal til for å få hjula i gang. Jeg vet nå ikke helt - i hvert fall tror jeg det kommer an på hva du trener. Jeg er dau uansett, men kanskje litt mindre dau etter en spinningøkt enn en styrkeøkt. I dag har jeg hatt en styrkeøkt på morgenen fordi jeg har et møte i bydelsutvalget rett etter jobb, og det var lidelse fra ende til annen. Kroppen var treigere og seigere enn når jeg trener på ettermiddagen. Det tok lenger tid å komme i gang, og jeg måtte til slutt melde pass på de to siste øvelsene (som riktignok er sånn "ekstra-hard-bonus"-øvelser for moro skyld).

Jeg skal ta forbehold om at dette har vært en uke hvor kroppen ikke helt har spilt på lag med meg. Spinningtimen på onsdag ettermiddag var også tøffere enn den pleier å være, så det kan rett og slett være meg det er noe galt med. Men som inngrodd B-menneske foretrekker jeg å holde en knapp på at morgenene ikke er min ideelle treningstid. Enten fordi kroppen min er kjip, eller fordi måten jeg trener på ikke er så bra om morgenen. Uansett prøver jeg å unngå det.

Nye bukser

2011-10-19T19:21:00.004+02:00

Bilen min har krangla i det siste - når det har passa som dårligst har den nekta å starte. Selv etter NAF-hjelp fortsatte den å surmule. Batteriet sang på siste verset, og siden jeg uansett hadde utsatt å sende bilen på service alt for lenge, så vinket jeg farvel til den på verkstedet på tirsdag morgen, med redsel for at den som vanlig ville vende tilbake med en faktura på 10-15 000 som ekstrautstyr. I dag fikk jeg den tilbake, med den glade beskjeden om at regninga neppe kommer over 5 000.

I gledesrus (og treningsrus etter spinningtime), og vel vitende om at jeg også hadde regna riktig og får igjen litt penger på skatten, så gikk jeg og kjøpte meg nye jeans. Det var på høy tid, jeg har holdt på å miste buksene noen uker nå.

Når jeg skal handle klær, så har jeg ikke så mange valg (ennå). Stort sett er det Dressmann XXL på Østbanen eller Follestad som jeg bruker. Dressmann for de billigere og greie variantene, Follestad for det dyre og litt stilige. Siden jeg hadde trent på Centrum Athletica, var veien kort til Follestad. Her kunne en hyggelig mann bak disken fortelle at de fortsatt førte store størrelser i jeans, og jeg fikk ypperlig service! Dagens bukser var størrelse 42/32 (men litt lange i beina), og buksa jeg fikk først viste seg å være 42/34. Jeg måtte da prøve et nytt par - 40/32. Det kjentes bedre, men jeg følte meg litt småfrekk, så jeg gjorde et forsøk på 38/30. Og vet du hva? De satt som støpt! Jeg er glad Follestad har en tålmodig betjening; min gode hjelper ga i hvert fall ikke uttrykk for det hvis han ble lei av mine stadige gjentakelser av hvor deilig det var å ha gått ned i vekt og måtte kjøpe nye klær.

Følelsen av å shoppe nye klær fordi du har gått ned mye i vekt er utrolig deilig. Det er en belønning jeg unner meg - selv om mine nye, svarte, BOSS-jeans altså kostet 1299,-. Stiv pris, men ubetalelig følelse. Takk, Follestad!

(PS: Denne omtalen er skrevet på eget initiativ og jeg har ikke fått noen fordeler eller godtgjørelser av Follestad for å skrive den.)

Endelig!

2011-10-17T10:04:00.001+02:00

Framgang igjen! I dag viste vekta nådige 124,2 kg. Det er godt over 1 kg ned siden forrige uke, og betyr at jeg nok en gang er tilbake på sporet i vektprogrammet mitt. Per 15. november håper jeg å ha gått ned til 123,7, som vil tangere det laveste jeg har ligget siden jeg begynte målinger i 2006. Det er altså bare en halv kilo igjen før jeg har tatt igjen alt det tapte etter den største sprekken min!

Suksessen denne uka skyldes nok at jeg har klart å beholde tilnærmet full kontroll. Det har ikke vært én dag med utskeielser, og jeg har trent som jeg skal. At det ikke har vært noe særlig møter, og at jeg påla meg selv en rolig helg har nok bidratt.

Jeg puster lettere nå, det ser ut som dette prosjektet kan gå veien. Men det er hard jobbing - jeg kan ikke lure meg selv til å tro noe annet. Slapper jeg av, står jeg stille.

Opp igjen...

2011-10-10T10:06:00.001+02:00

Denne uka lå jeg bra an. Jeg vet at jeg hadde kommet meg under 125 innen fredag. Men det røyk altså til i helga. Litt for mye godt drikke på fredag og lørdag, og litt manglende kontroll på maten i går = 125,9 kg i dag. Opp 0,7 siden sist mandag.

Det er ikke noe gøy å ligge sånn og vake på 125-tallet. Det blir som da jeg lå på 130-tallet i sommer - det var demotiverende i lengden. Jeg vet at det kommer til å gå bra etter hvert, men jeg kan altså ikke leve perfekt 5-6 dager i uka med kaloritelling og trening og så skeie ut 1-2 dager. Hvis jeg altså ønsker framgang, da. Livskvaliteten er det jo ikke noe å si på :-)

Christer anmelder studentidretten: Domus Athletica

2011-10-04T10:06:00.003+02:00

Domus Athletica er Studentidrettens flaggskip - et bygg dedikert til trening i mange og varierte former. Det er egentlig langt på overtid at jeg kommer med denne anmeldelsen, fordi det er Domus Athletica jeg har trent mest ved, og jeg har alt anmeldt både Centrum og Nydalen Athletica.

Bra greier:
+ Veldig mange ulike treningstilbud: Svømming, saler, styrke, friskvern, spinning, grupper
+ Mye plass. Mange garderober med god skapplass, og benker hvor det du legger der ikke triller av.
+ Handicaptoalett i noen av garderobene oppe, og generelt god tilgang på doer.
+ De beste saunaene i Studentidretten
+ Varmt basseng til å slappe av i etter man har svømt (og det ikke er barn der)
+ Barn ingen adgang - annet enn på svømmeopplæring og babysvømming
+ Kantine i bygget
+ Stativer med Universitas tilgjengelig
+ (Stort sett) rent og pent
+ Lyse, fine lokaler
+ Prisen (gjelder hele Studentidretten)
+ Kunnskapsrikt og serviceinnstilt personale

Mindre bra greier:
- Her har de også noen av de mest håpløst planlagte toalettene i landet - med doen plassert nærmest oppi søppelkassene, når søppelkassene åpenbart kunne vært flyttet
- Noe av utstyret er slitent. Apparatene har fått seg en oppgradering i friskvernstudioet, men romaskinene i hovedstyrkesalen, samt puter og lignende til bruk for ankel- og knetrening er veldig nedslitt. Når friskvernstudioet er stengt for gruppetrening, er den eneste gode romaskinen utilgjengelig.
- Savner hodestøtte i saunaen - flisveggen er for varm å lene seg på!
- Av og til veldig mye folk, men til gjengjeld befriende få "bolere".
- Standard-dusjene har ofte for dårlig trykk, og kutter vannet veldig raskt. I tillegg er det ikke mulig å justere temperaturen. Til gjengjeld har de vanlige dusjene løst dusjhode - det er bra!

Konklusjon:
Selv om Domus Athletica begynner å dra på årene, så er det på mange måter det beste treningssenteret til Studentidretten. Det har best plass og størst bredde i tilbudet. Samtidig er det noen ting som kan bli bedre - særlig på utstyrs- og toalettsiden. Her har det skjedd positive fremskritt de siste årene, med bedre tilgang på garderober og bedre renhold, samt utskiftning av utstyret i friskvernstudioet (selv om jeg ikke bruker det lengre). Likevel er det altså noen skritt til å gå. Jevnt over er jeg likevel svært godt fornøyd med Domus Athletica.

På sporet igjen

2011-10-03T08:48:00.001+02:00

Faksimile: Vektklubb.no

Trofaste lesere vil huske at jeg forrige uke hadde en veldig negativ vektutvikling som følge av Det gode liv helga før. Denne uka er jeg endelig tilbake i den banen jeg skal ligge i. Den grå banen på grafen over viser hvor jeg må ligge for å klare å nå vektmålet mitt for 1. november - 123,7 kg. I dag ligger jeg nøyaktig på banen.

Dette har ikke vært lett. Uka som ligger bak meg har vært full av krevende utfordringer. Jeg har spist mye møtemat, jeg har deltatt i debatt med påfølgende ølinntak og jeg har vært ganske trøtt. Likevel har jeg klart å skvise inn tre treningsøkter, og jeg tror jeg kan takke de øktene for mye. I tillegg var jeg ordstyrer i helga, og da klarte jeg å kontrollere matinntaket ganske greit, siden jeg var for sliten til å være sosial da kvelden kom.

Denne uka tror jeg det er høstferie, så kalenderen er ganske tom. Det gjør forhåpentligvis at jeg får mer tid til å holde opplegget gående og puste ut litt, og lettere kunne planlegge å spise skikkelig og kontrollert.

Early in the morning...

2011-09-28T05:55:00.001+02:00

De som kjenner meg vet at jeg ikke er noe utpreget morgenmenneske. Men jeg har en bekjennelse å komme med: Innimellom er det ganske deilig å stå opp tidlig. I dag for eksempel, sto jeg opp klokka fem. Jeg har selvfølgelig en plan med det - jeg har avtalt en spinningtime med Caroline klokka kvart over sju på Domus Athletica. Det betyr at jeg må ta banen her hjemmefra klokka 0618.

Det er deilig med sånne morgener av flere grunner. Jeg har fått lest litt mer i serien A Song of Ice and Fire, jeg har fått lest nyhetene (de oppdateres visst ikke så veldig midt på natta), og nå koser jeg meg med frokosten og litt blogging.

Men jeg må være forsiktig. Før jeg vet ordet av det hilser jeg på avisbudet på trappa, mens jeg hører på radio, drikker en kopp med te og vanner blomstene før soloppgang. Og sånn kan vi jo ikke ha det.

Etter den søte kløe...

2011-09-26T08:43:00.002+02:00

Ja, der fikk jeg sannelig et klaps på lanken etter en helg med utskeielser og "det gode liv". Jeg har ikke overspist, men jeg har nok både spist og drukket litt i meste laget. Dermed endte vekta i dag på 126,5 kg. Jeg får se om det er vann som er bundet i kroppen, eller om det tar litt lengre tid å bli kvitt. Jeg setter min lit til gode, gamle kong H2O.

Alt er heldigvis ikke svart: Midjemålet i dag var på 139 cm. Det er ned 1 cm fra der jeg har ligget i to måneder, og dermed er jeg totalt ned 13 cm rundt midjen.

Denne uka er utsiktene større til at jeg får trent masse, så jeg krysser fingrene og håper at jeg er back on track om en ukes tid.

Jeg har god tid, sa skomageren...

2011-09-23T18:50:00.001+02:00

...og spiste sin suppe med sin syl!Dette står det risset inn på hyllekanten over bord 11 på Fyret. Fyret er en oase i Oslos uteliv: trangt, overlessa med parafernalier og en eneste stor, upretensiøs hyllest til god mat, godt drikke og det gode liv ved sjøen, i dansk ånd, på Hvaler eller i akevittglasset. Fyret gjør som det vil, og har holdt stand i årevis. Her har jeg snakket politikk, flørtet, fyllet, spist og ledd. Her er det kort mellom bordene og høyt under taket. Fyret er én manns drøm, nå drevet mest av datteren hans, og tilbyr en underlig miks av smørrebrød, burgere, akevitt og hvalerpils. Denne hyllesten til Fyret er skrevet mens jeg luter mett over bord 11. Jeg var tidlig ute til en øl-avtale med min gode venninne Mali, og det ga meg anledning til å trekke inn den deilige "mann som nyter livet alene ved sitt bord med god mat og godt drikke"-følelsen som man absolutt ikke skal undervurdere, og som få steder i Oslo er like likefrem å kose seg med som på Fyret, hvor Fyretjentene er trivelige og serviceinnstilte til tusen! Jeg har nytt Nøgne Ø og Belgisk Satan over elgburger med andepaté og ostekake - begge deler fortreffelig!Det hele er selvfølgelig gjort mulig for meg av en fabelaktig spinningtime på Centrum Athletica - perfekt lagt opp av Lene, som jeg en gang gikk på Katta med. Så deilig kan altså livet være, mens man raser ned i vekt! God helg!

Ikke som forventet

2011-09-19T08:54:00.000+02:00

Den siste uka har jeg vært ute av lage. Valgkampen var en skikkelig energiutladning, og valgdagen var lang, hard jobbing som stemmestyreleder. Ikke rart jeg ble forkjøla. I tillegg har jeg bare fått trent én gang, og jeg synes selv at jeg har slurva fælt med maten. I går spiste jeg for eksempel kaker og ost borte, og jeg har ikke telt kalorier så forferdelig nøye. Jeg grua meg derfor til å gå på vekta i dag.

Tror du ikke jeg fikk en positiv overraskelse? Vekta viste 125,2 kg - 0,7 kg ned fra forrige uke. Jeg ligger godt foran banen for å nå novembermålet; faktisk enda mer foran enn jeg har gjort i hele denne målperioden fra 1. august!

Nå blir det viktig ikke å hvile på mine laurbær - her må grepene uansett tas, fordi jeg føler at jeg er nære ved å skli ut likevel. Det er ikke noe dramatisk - jeg må bare tilbake til den gode tralten. I dag rekker jeg ikke trene på grunn av flere møter, men i morgen skal jeg gå en tur, og på onsdag skal jeg få tatt en skikkelig styrkeøkt, tenker jeg. Og så skal jeg være flinkere til å registrere hva jeg spiser!

Forkjøla

2011-09-16T12:37:00.002+02:00

I dag våkna jeg og var helt gjennomsausa og tung i hodet. Jeg har fått en solid forkjølelse. Av erfaring og ut fra medierådene om hva man skal gjøre innså jeg at jeg burde ta det med ro, så jeg har vært hjemme fra jobb i dag, for å hindre at forkjølelsen varer lenger enn nødvendig. Jeg endte med å sove 11-12 timer, så det var nok ingen dårlig idé. Men det innebærer også at jeg må droppe trening i dag, og det liker jeg ikke. Etter den gode spinningtimen på onsdag var jeg kjempeklar for å følge opp med styrketreninga i dag, og jeg vet at det blir verre på mandag når jeg ikke har trent i dag. Men sånn er livet. Jeg får bare satse på at det ikke blir så mange runder med forkjølelse denne høsten og vinteren. Jeg vet at da er det ekstra tøft å holde det gående med vektnedgangen.

Mestringsrus

2011-09-14T20:59:00.001+02:00

Jeg begynner å bli menneske igjen etter valget. Valgkampen og ikke minst stemmestyrejobben var hard, og valgresultatet var kjipt, om enn ikke uventa. I et par dager har jeg vært slapp og sliten, og lite motivert for å være flink med mat og trening.

I dag bestemte jeg meg for at det måtte jeg endre på. Jeg hadde ufattelig lite lyst, men klarte nå til slutt å karre meg på spinning - sykkel 2 - på Domus Athletica, i ettermiddag. Og det endra alt. 60 minutter med spinning var den vitamininnsprøytinga jeg trengte! Jeg klarte å holde intensiteten oppe høyt nok til at jeg tok meg ut, men fikk samtidig holdt igjen nok til at jeg kom meg gjennom hele timen uten å sprekke. Det er noe jeg har blitt flinkere til enn før, og det er en god følelse. Jeg mestrer trening nå - og det blir man litt rusa av!

Skyr, skyr, skyr, skyr, skyr

2011-09-09T13:51:00.002+02:00

Jeg er alltid skeptisk til alt som lanseres som "fettfritt", "uten tilsatt sukker" og som generelt sunt. Det er nesten alltid en catch. Derfor lot jeg meg ikke friste av Q-meierienes lansering av skyr i Norge.

Imidlertid var jeg på Island for ikke så lenge siden, og der fikk jeg øynene opp for hvor godt dette var. Derfor tittet jeg på en av Q-meierienes skyrgreier, og fikk et lite sjokk. Kaloriinnholdet var minimalt i forhold til mye annet - på de ulike produktene ser det ut som kaloriinnholdet varierer mellom 59 og 82 kcal/100 g. Så jeg tok mot til meg og smakte. Og jammen var det ikke godt også!

Jeg tror jeg har fått en ny mellommåltidsfavoritt - og det er ikke lett, skal jeg si deg.

(Dette innlegget er skrevet i ren begeistring, og har ingenting med Q-meieriene å gjøre.)

Valgkampfrustrasjon

2011-09-07T10:32:00.001+02:00

Valgkamp er gøy, hektisk og spennende. Selv om det går litt i motbakke for SV nå, så gjør vi mye hyggelig. Men jeg er frustrert over én ting: Jeg får ikke trent! Når jeg har bittelitt tid til overs en dag, så er det enten upraktisk å få trent, eller så er jeg for sliten til å orke. Nå ser jeg på vekta at det går nedover, så jeg er ikke kjempebekymra, men jeg ser at jeg faktisk bare får trent på fredagene. På den annen side - så stå på stand et par timer er jo ikke det samme som å sitte stille i sofaen.

Jeg gleder meg til valgkampen er over - da skal det trenes for fullt igjen!

Back on track!

2011-09-05T08:57:00.001+02:00

Forrige uke registrerte jeg med grøss og gru en vekt på 128,6, en kraftig oppgang etter Islandsturen min. Heldigvis var dette et tilfelle av "opp som en løve, ned som en skinnfell", for i dag viste vekta 126,5. Jeg har nå gått ned 17,4 kg siden oppstart 14. mars, og totalt 25,5 kg siden maksvekt. Jeg er ganske fornøyd med å ha hatt en sånn vektnedgang denne uka, siden det har vært en hektisk uke av de sjeldne, med mye møter og valgkamp, og all den møtematen og uregelmessigheten som følger med. Jeg rakk heldigvis å trene to ganger - jeg er usikker på hvordan det blir denne uka her. Jeg vet at jeg ikke rekker å trene i dag, dessverre.

Dette går strykende, og jeg holder fram som jeg stevner!

Det myke liv

2011-08-29T09:11:00.000+02:00

"Det er ikke så farlig." "Du må unne deg litt innimellom." "Du er jo så flink ellers!" Sånne ting risikerer du å høre når du er på slankekjøret, og folk gjerne vil at du skal være som dem og delta fullverdig i det sosiale fellesskapet maten skaper. Jeg har vært flink til å si fra, så jeg får ikke høre det så mye lenger, men det er en etablert "sannhet" i eget hode like fullt.

Jeg har vært på akademisk konferanse i Reykjavik, og var borte onsdag til søndag. Jeg merker på kroppen at jeg har levd det myke liv, hvor det ikke var så farlig. I fem dager har jeg ikke trent, og i fem dager har jeg ikke telt kalorier. Jeg har ikke spist overdådige frokoster eller lunsjer, men jeg har til gjengjeld kost meg ekstra ved middagstider, med flere retter, dessert og godt drikke. Selv om jeg nok har regnet med at jeg har passert kaloritaket mitt hver dag, så har jeg også tenkt at det neppe har vært så mye at jeg ville gå mer opp enn kanskje en halv kilo eller så. Den gang ei!

I dag var det tid for både veiing og måling. Fasit: Vekta spratt opp 1,6 kg til 128,6 kg, mens livvidden holdt seg på 140 cm, samme som for fire uker siden. Fem dager har altså nærmest nullet ut én hel måneds innsats! Nå har jeg en forhåpning om at gjeninnføring av trenings- og tellingsregimet fra i dag nok vil gi noe raskere resultater, men erfaringsmessig er det lite som er "easy come, easy go" når det gjelder vekt. Det var en planlagt utskeielse, men resultatet var litt verre enn jeg hadde håpet på, og nesten til og med verre enn jeg hadde frykta.

Likevel, det kunne vært verre. Jeg kjenner at ryggmusklene krangler litt nå som jeg ikke har trent, så jeg er godt motivert for å vende tilbake til trening. Og jeg føler meg mindre vel generelt enn jeg har pleid å gjøre de siste månedene. Så selv om det kunne vært fristende å kaste kortene og si "det var det", så er jeg heller bare mer motivert for å gjøre det bra videre. Så kanskje en sjelden utskeielse som dette kan gjøre noe godt til slutt, ved å få meg til å innse hvor lite jeg får ut av det myke livet på sikt? Men særlig oftere enn en gang i halvåret bør det nok ikke skje...

Island, Island

2011-08-24T23:11:00.000+02:00

European Consortium of Political Research (ECPR) har sin "General Conference" paa Island i aar - nærmere bestemt i Reykjavik (tilgi meg den gammelmodige skrivemaaten, men tastaturet paa hotellobbyens PC er lite samarbeidsvillig). Jeg er der, for aa presentere mitt veldig fabelaktige paper "Getting together".

Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.

Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.

Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.

Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.

Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.

Jevnt og trutt

2011-08-22T10:15:00.000+02:00

Nå er jeg inne i et godt sig. Vekta i dag viste 127 kg blank, og jeg ligger innafor banen for å treffe vektmålet jeg har satt til 15. november. Til nå har jeg altså gått ned 16,9 kg fra mars, og 25 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det føles utrolig deilig - jeg ser det veldig godt selv nå. Jeg har begynt å bruke klær jeg ikke har kunnet bruke på flere år, og får stadig kommentarer på hvor godt jeg ser ut. Jeg tror jeg kan bli vant til livet som tynnere!

Det er fortsatt mye igjen å ta av, og utfordringen er som alltid å holde dampen oppe. Selv om fristelsene er der, og SVs valgkampkarameller er en spesielt farlig av dem, så synes jeg likevel det går ganske lett akkurat nå.

Halve Norge på slanker'n!

2011-08-19T11:37:00.000+02:00

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Til krampa tar meg!

2011-08-17T21:49:00.000+02:00

Nå er jeg endelig inne i den rutinemessige treningstralten igjen: Styrke mandag, spinning onsdag, styrke fredag (bare vent og se!). Selv om jeg fortsatt var støl etter styrke på mandag, så gikk jeg på spinning i dag. Og det var veldig deilig! Sykkel intervall på Centrum athletica sto på programmet i dag. 60 minutter med "å ta det til neste nivå". Og det gjorde jeg. Rett på slutten merka jeg at jeg begynte å få krampe i venstre leggen. Heldigvis kom det en kort pause jeg kunne bruke til å slappe litt av, og sykle med leggen litt "lengre" - og da kom jeg i mål. Men det var deilig!

Jeg merker at jeg savner trening når jeg ikke får gjort det - og det er en stille revolusjon i mitt liv. Herlig!

En grense er overtrådt!

2011-08-15T09:45:00.000+02:00

127,3. Det var hva vekta mi viste i dag. Det betyr ned 16,6 kg siden mars, og ned 24,7 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det er også ned 1,7 kg fra forrige uke. I seg selv er dette veldig hyggelige tall. Men et tall som er enda hyggeligere, er BMI-tallet. I følge vektklubb.no (hvor jeg tror jeg har lagt inn den laveste høyden jeg tror jeg har mellom 179 og 180), så har jeg nå en BMI på 39,7. Hva betyr det? Jo, det betyr at jeg har kommet meg under 40 i BMI, og det er grensa for WHOs fedme III-kategori - eller "ekstrem fedme". Jeg er med andre ord ikke lenger ekstremt feit, bare veldig feit ;-)

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at BMI er en statistisk indikator, og derfor må tas med en solid klype salt. Men det er en hyggelig psykologisk effekt av å gå ned en slik BMI-kategori.

Nå ligger jeg også godt innafor banen til å klare 5 kg på 13 uker fra starten på nytt vektprogram for to uker siden. Jeg er optimist.

Reklameskam!

2011-08-11T10:47:00.001+02:00

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Ettervirkninger

2011-08-10T20:06:00.000+02:00

Jeg gikk 3,8 mil på lørdag (jeg klarer ikke stoppe å si det, forresten), og det er det lengste jeg har gått i hele mitt liv - og kommer til å gå på en stund. Nå som jeg har fått opplevelsen litt på avstand, har jeg lyst til å gjøre meg noen refleksjoner rundt hva slags ettervirkninger jeg har hatt av turen.

Først det psykologiske: Det var en utladning av dimensjoner å gå denne turen. Det krevde mye viljestyrke, både å forberede og å gjennomføre. Samtidig har jeg gått litt på endorfiner siden, føler jeg. Jeg har vært litt daff på kveldene, men i det store og hele var det en opplevelse som jeg merker blir mer og mer minneverdig for hver dag som går. Det blir definitivt flere lange turer - selv om de kanskje ikke blir like ekstreme.

Dernest det fysiske. Da jeg kom hjem fra turen var jeg så sliten at jeg hadde kulderier - du vet, sånne febergysninger. Jeg var stiv i hele kroppen, og øm under føttene. Så øm at jeg ikke klarte å holde føttene i ro når jeg lå med beina opp på sofaen og i senga. Skulderen var øm også, etter å ha båret sekk, og jeg måtte smøre meg inn med noe muskelavslappende.

Dagen etter, på søndagen, merka jeg godt at jeg var sliten, og hadde litt kortere lunte enn vanlig. Jeg var knapt nok i stand til å gå, både fordi jeg var støl i alle deler av beina, og fordi jeg hadde vondt nederst i ryggen, på baksiden av høyre kne, og under venstre fot. På mandagen var det fortsatt mye stølhet igjen, men det begynte å bli gradvis bedre. Samtidig var smertene i rygg, kne og fot like tilstede.

I går, på tirsdag, var stølheten borte, og smertene begynte å gi seg litt. Å gå var fortsatt ubehagelig. I dag var det stort sett bare ømheten under hælen på venstre fot som var igjen, så jeg valgte å gå på spinning - 4x4 intervall-trening på 45 minutter. Det var noen faretruende tendenser til kramper i høyre leggen under oppvarming, men i løpet av timen fikk jeg tatt meg godt ut, uten noe særlig smerter eller krampetendenser. Jeg merker nå at det var veldig deilig å trene igjen - jeg var i ferd med å bli rastløs i kroppen.

Alt i alt må jeg konstatere at det var få kjipe virkninger av turen på kroppen min, noe jeg også hadde vært redd for. Jeg er helt klart i mye bedre form enn jeg har vært før, siden restitusjonen går så fort. Det eneste jeg er litt bekymra for, er foten min, men jeg regner med at den også gir seg i løpet av noen dager.

Det kan dermed anbefales å gjøre noe sånt som dette, i hvert fall når man har fått gjort unna en del trening og forarbeide :-)

The long and winding road

2011-08-09T19:05:00.000+02:00

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet.

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa.

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen.

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette.

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner.

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.

Litt opp

2011-08-08T07:55:00.000+02:00

Mandag er som kjent veiedag, og i dag var jeg optimist. Jeg gikk jo tross alt 3,8 mil på lørdag, og i går (jeg juksa), veide jeg mindre enn forrige mandag.

Dessverre var ikke vekta enig, og jeg endte på 129 kg - opp 0,3 fra forrige uke. Det er ikke så galt, med tanke på at jeg gikk ned rundt 1,5 kg uka før det. Sånn er det - det er litt berg- og dalbane.

En fyldig tur-rapport kommer i kveld!

Nordmarka på langs: Mission accomplished!

2011-08-06T23:45:00.002+02:00

Vi har klart det! Vi gjennomførte 38 km til fots på 12 timer og et kvarter, hvorav ca 2 timer pause. Nå skal jeg hvile, og så kommer mer om dette siden :-)

Døden

2011-08-04T10:09:00.000+02:00

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Støl som h****te

2011-08-03T11:34:00.000+02:00

Dette er altså høyrebeinet mitt. En del av det, i det minste.

Jeg tror aldri jeg har vært så støl i mitt liv som jeg er etter mandagens treningsøkt. Jeg kjente meg bare veldig sliten mandag kveld, men i går var det ille. Jeg gikk fra Ullevål til Storgata, og et par ganger underveis sviktet høyrebeinet mitt litt. Særlig lårmusklene (på alle kanter) var håpløse. I dag er det nesten verre. Jeg har kjempevondt, men jeg merker at jeg til gjengjeld har mer kontroll over musklene enn i går, selv om jeg sliter med å sette meg, reise meg, gå trapper og generelt bevege meg.

Siden jeg skal gå kjempelangt på lørdag, så har jeg konkludert med at jeg må droppe dagens normale trening, og heller ta en rolig gåtur til Majorstua etter jobb. Jeg tror det er greit å være i bevegelse, siden jeg ikke tror jeg har pådratt meg noen skade som skulle tilsi noe annet. Men jeg håper at jeg snart får den normale kroppen min tilbake :-)

Ut på tur!

2011-08-02T12:03:00.000+02:00

Som før nevnt, så har jeg valgt å ta i mot sommerutfordringene jeg fikk, og hovedutfordringen er Nordmarka på langs.

Turen ble utsatt på grunn av terrorangrepene på Utøya og i Oslo, men nå har jeg bestemt ny tid.

Datoen blir nå på lørdag, dvs. 6. august.

Vi tar det første mulige toget til Harestua, som går 0914 fra Grefsen stasjon, og er framme på Harestua 0951. Dette koster 76,-.

Fra Harestua går vi til Stryken, og følger deretter Skiforeningens sykkelturforslag Stryken-Sognsvann, som er ca 34,9 km - inkludert en avstikker til Kikutstua (åpen 11-17). Vi satser på å gå innom Bjørnholt (åpen 10-18) og (hvis vi rekker fram i tide, men de har i hvert fall utendørs vannkran) Ullevålseter (åpen 10-17) for å bunkre opp vann og spise litt.

Dette blir en krevende tur, og det er meldt lett regn og ganske mildt vær. Turen går på skogsbilvei. Det er nok smart å ha på gnagsårplaster fra før, ta med skoskift og sokkeskift (og kanskje også undertøysskift), samt regntøy, mat og drikke. Selv om vi får stoppa innom to-tre markastuer så er det nødvendig å få i seg nok energi på turen, og vi kommer ikke til Kikut før halvveis.

Denne turen vil jeg ikke gå aleine, så jeg setter pris på alle som har lyst til å være med! Send meg en mail på christer.gulbrandsen@gmail.com, og sørg for å ha med telefonnummeret ditt der, så går vi sammen!

Kort hukommelse

2011-08-01T21:24:00.000+02:00

Jeg er overbevist om at kroppen min har kort hukommelse. På grunn av terrorangrepene ble jeg satt ut og trente ikke styrke på to uker. Det fikk jeg betale for i dag. Det ble en tøff økt. Jeg klarte å gjennomføre, men var gjennomsliten i kroppen da jeg var ferdig. Moralen er at det ikke lønner seg å ta to ukers pause. Selv om jeg har svømt 2000 meter en gang i uka og gått litt i skogen, så har jeg tydeligvis ikke trent de samme muskelgruppene. Men det var herlig å gjennomføre! Det blir ikke to uker til neste gang!

Utrolig deilig!

2011-08-01T08:23:00.000+02:00

Endelig, endelig, endelig! Jeg har brutt gjennom en vektbarriere som har ligget der foran meg i én hel måned nå. Den psykologiske effekten av å stange mot 130 kilos-merket så lenge skal ikke undervurderes. Samtidig vet jeg at grunnen til at vekta mi ikke har krøpet nedover har vært at jeg har slappa av og kost meg i ferien. Jeg skal egentlig være fornøyd med at jeg klarte å holde vekta. Men nå har jeg altså klart det likevel: Jeg har brutt gjennom!

Det er noe eget med å bryte gjennom sånne grenser. Selv om titalls-systemet kan beskrives som tilfeldig og basert på hvor mange fingre vi har, så er runde tall spesielle for oss. Men det er ikke den eneste grensa jeg har brutt! Som du kan se av bildet, så var dagens vekt 128,7 kilo. Det er 0,7 kilo under det som var målet mitt til 15. august, 129,4 kilo. Jeg har med andre ord også klart å oppfylle 3-månedersmålet mitt - og det to uker før tida!

Jeg trodde også at jeg kom til å krysse en BMI-grense, men må ha regna feil. BMI-en min er nå 40,2, så forhåpentligvis kan jeg om ikke så lenge rapportere at også den grensa er tilbakelagt. Til gjengjeld ligger jeg nå akkurat på en fjerde grense: Midjemålet mitt i dag var på 140 cm. Det er også et "magisk" tall, og 12 cm under der jeg starta i mars.

Jeg føler meg rett og slett superduper nå, og i natt drømte jeg til og med at jeg jogga! Det blir nok en stund til du ser meg joggende (jeg tar ikke sjansen på at knærne mine liker det helt ennå), men du skal ikke se bort fra at det kan skje.

Jeg sitter nå og spiser opp frokosten min før jeg skal kaste meg på t-banen og komme meg på jobb. Ferien er over, og etter en pause fra styrketreninga på to uker, skal jeg nå ta for meg den igjen. Jeg har både gruet og gledet meg til å komme i gang igjen, men med denne vektinspirasjonen i bakhodet, så tror jeg dette blir en ganske god uke!

Følg med - i morgen avslører jeg når jeg går Nordmarka på langs, og du kan få bli med på turen!

En moralistisk analyse

2011-07-26T12:35:00.000+02:00

Det som skjedde på fredag har satt meg litt ut av rutiner og daglig tralt, for å si det svært forsiktig. Sommerutfordringen(e) blir derfor utsatt til et senere tidspunkt, kanskje de neste to ukene. Da er ferien min over, men noe skal vi få til likevel. Jeg merker også på vekta at jeg har latt det fare litt - i går veide jeg 130,8 kg - opp 0,4. Det ser ut som jeg har blitt "sittende fast" litt rundt 130. Men det er egentlig greit akkurat nå.

Selv om jeg hadde tenkt å skjerme denne bloggen for politikk og lignende, så føler jeg at det blir meningsløst å ikke si noe nå om de tankene jeg har gjort meg de siste dagene. Midt oppe i all sorgen over tapene og tomheten, og midt oppe i all gleden over samholdet og ettertanken som preger oss nå, så har jeg også gjort meg tanker om det større bildet Anders B. Breivik sto oppe i, og jeg har noen meninger om det som jeg ønsker å ytre. Noen meninger som noen kanskje vil finne moralistiske, men hvis de leses nøye, så vil jeg mene at de balanserer på den rette siden av stupet.

For hva slags holdninger er det Anders B. Breivik hadde, som gjorde at han tok skrittet til ekstreme, kaldblodige, ufattelig umenneskelige drap? Hvordan kunne det meningsløse skje? Psykologer og synsere kommer til å bale med disse spørsmålene i årevis framover. Det kommer til å bli skrevet bøker om hans psyke. Men en ting virker allerede nå åpenbart: For å klare å gjøre noe slikt, så må han ha sluttet å se sine ofre som mennesker. Om han ikke brydde seg om mennesker er én ting, men han må i tillegg ha avkledd sine ofre alle rester av det å være noen man kan samhandle med, forholde seg til og bry seg om. De stakkars ungdommene på Utøya og alle som ble ofre i Oslo sentrum må i hans sinn ha blitt redusert til todimensjonale sjablonger, til brikker i et spill.

Hva slags perverse logikk som ligger bak denne dehumaniseringen finner vi spor av i manifestet hans. Der dømmer tempelridderordenen hans "forrædere" til døden. Dette finner vi i motivasjonen han oppga til dommeren, der Arbeiderpartiet har "sveket" landet. I et land som Norge, hvor vi har erfaringene fra andre verdenskrig å bygge på, så er "forræderi" og "svik" ord vi setter på de som gjennom sine handlinger har blitt utstøtt fra samfunnet, og som må få den ultimate straffen: Dødsdom. Det er slike assosiasjoner ordene er ment å bringe fram i vår kollektive bevissthet.

En slik ordbruk og et slikt tankesett er ikke Anders B. Breivik alene om. Jeg har fulgt med på nettdebatter i flere år, og mitt inntrykk er at det har fått feste seg en underkultur hvor ordene "forræderi" og "svik" brukes ukritisk. Jeg har selv, som SV-er, blitt kalt "landsSViker" mange ganger. Jeg har fått beskjed i en tidligere blogg, da jeg våget å kritisere Fremskrittspartiets menneskesyn, om at jeg burde møte samme skjebne som Vidkun Quisling.

Disse menneskene er de samme som også bruker "multi-kulti" som forkortelse for det tankesettet som Anders B. Breivik kaller kulturell marxisme - det vil si åpenhet, toleranse og humanisme. Disse menneskene snakker, som Anders B. Breivik, om EUrabia/Eurabia. De legger for dagen et verbalt hat mot de som styrer Norge og Europa som har vært skremmende, men som fram til nå har virket som oppblåst bruk av store ord.

Denne ordbruken, en egen stammesjargong hvor "forræderi", "landssvik" og merkelapper som "multi-kulti" og "Eurabia" har fått sause seg sammen, har blitt koblet med konspirasjonstankegang og pseudovitenskap til et potent hatbrygg. Denne hat-stammen vi møter i nettdebattene har, bevisst eller ubevisst, satt seg utenfor storsamfunnets debattformer ved å skape seg et eget språk, akkurat på samme måte som AKP (m-l) gjorde på 70-tallet, eller nazistene gjorde på 30-tallet. De forkaster ikke bare samfunnets normer og styresett, men også dets språk. De isolerer seg fra alle andres debatt, ikke (bare) ved å ha de mest forrykte ideene, men ved å ha et sært og vanskelig tilgjengelig språk som er fremmed for de fleste.

Det er i en slik kultur Anders B. Breivik nå ser ut til å ha hatt sitt fotfeste. Det er antakeligvis ut av denne hatkulturen at han har funnet inspirasjon og et større samfunn som i hans hode kan ha legitimert hans handlinger. Og det er derfor vi må bekjempe denne hatkulturen, og si at den ordbruken og den tankegangen som leder fram til ordbruken ikke er akseptabel i vårt samfunn. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte hvor vi kaller våre meningsmotstandere landssvikere og forrædere.

Samtidig skal vi vokte oss vel for ikke å gå i den fella det er å påstå at de som ytrer holdninger som minner om ting som sies i denne hatkulturen, eller som har bidratt til å gi hatkulturen spillerom gjennom å spille på "snikislamisering" eller liknende, er som Anders B. Breivik. Det er mange mentale mil å gå fra å dele noen eller flere meninger med Anders B. Breivik, til å gjøre det han gjorde. Vi skal ikke gå i den fella det er å avskrive noens meninger fordi de høres ut som noe han ville framført. Vi skal ta dem på alvor. Men vi skal ha lov til å si "hør nå her, sånn kan vi ikke ordlegge oss". Vi skal spørre dem "mener du virkelig at [sett inn det som passer] er landsforræder?". Vi skal ta resonnementene deres opp til debatt og spørre om de har skjønt hva de sier. Vi skal ikke insinuere at de er gale terrorister og kaldblodige mordere. Men vi skal spørre om de egentlig innser konsekvensene av sin tankegang.

Vi står sammen som samfunn i disse dagene. Men vi må like fullt som samfunn tore å trekke grensene, og si "hit, men ikke lenger", når det gjelder hva slags politisk ordskifte vi skal ha. Alle temaer skal kunne diskuteres fritt, og vi bør frastå fra skitne hersketeknikker. Men vi skal stille spørsmål - ubehagelige spørsmål - til de som tar lett på hva slags ord de bruker om sine meningsmotstandere - uansett hvilken politisk farge de måtte ha.

Katharsis

2011-07-19T15:24:00.000+02:00

Jeg er ikke den flittigste i verden på husarbeid. Det er en tilnærming jeg nok deler med mange andre som har lignende type liv som meg, med mye annet å ta seg til. Dermed får mitt hjem seg en omgang først når jeg merker at ting burde vært bedre; jeg er altså ikke spesielt proaktiv på denne fronten. Denne noe avslappa tilnærmingen har imidlertid også en positiv side: Når jeg først går i gang, så bringer husarbeidet med seg renselse.

Fordi jeg stort sett ender med å la ting bygge seg litt opp over tid, så blir den konkrete handlingen det er å vaske vekk synlig støv, rydde og skrubbe et symbol på noe mer: Det gamle hives over bord, og en ny tid kan ta til. Dessuten er det grei trim. En sånn passelig runde her i heimen er gjort på et par timer, og etterpå svetter jeg nok til at jeg tar meg en dusj i nyvaska dusjkabinett.

Å holde leiligheten sånn passelig rein og ryddig med jevne mellomrom er med på å holde selvtilliten og steamen jeg trenger for å gjennomføre slankinga oppe. Det er litt rart, men jeg merker i hvert fall at det er lettere å ikke forfalle, når det er mindre forfall rundt meg.

Jeg tar utfordringen! (og en oppdatering)

2011-07-18T11:53:00.000+02:00

Nå er det altfor lenge siden jeg blogga her, men jeg har tatt meg fullstendig fri. Ikke fra slankinga, men fra jobb og en del andre forpliktelser. Da har bloggen også fått lov til å være i limbo noen dager. Men nå er jeg altså tilbake!

Først en liten vektoppdatering - jeg vet at dere sikkert venter på hvordan det har gått med sommerutfordringen, men jeg kommer straks tilbake til den. Sist mandag veide jeg 130,9 kg. Det var 0,3 opp fra uka før, men ikke så galt, sett i sammenheng med stor vektnedgang før det. I dag veide jeg 130,4 kg, så selv om det har vært noen gode uker med hyggelige anledninger og dertil følgende mat og drikke, så har jeg altså klart å gå ned i vekt, og er nå på det laveste punktet så langt i Slankekorpsets historie. Jeg ligger fortsatt innafor banen for å nå delmålet mitt 15. august på 129 kg.

Mange engasjerte seg i Sommerutfordringen, og jeg hadde som kjent fire forslag inne: Nordmarka fra Hadeland til Rådhusbrygga, trappene på Oslo plaza, yoga i Frognerparken og body pump på Skullerud sportssenter. Den suverene vinneren i avstemningen her var Nordmarka på langs. Det betyr at jeg skal få gleden av å bruke en (lang) dag på å komme meg fra Hadeland til Rådhusbrygga til fots. Datoen kommer jeg tilbake til, jeg må jo finne ut om forslagsstiller Erik Lundesgaard er mann for sitt ord og har tid til å stille opp i løpet av disse to ukene, og i tillegg må det praktiske ordnes. Men jeg håper du har lyst til å ta utfordringen sammen med meg. Er vi flere som går, så blir det hyggeligere og også lettere å holde hverandre i gang!

Men ikke nok med det! Jeg har funnet ut at det er for fristende ting ved alle utfordringene. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å gjennomføre dem alle. Nordmarka er bankers, og den store happeningen, men de andre utfordringene må være mulig å få til. Du er selvsagt invitert med på dem også, når jeg har klart å fastsette datoer for dem!

Sommerutfordringen - på tide å velge!

2011-07-05T11:02:00.001+02:00

Jeg har nå fått inn fire forslag til sommerutfordringen. Det blir opp til deg som leser å avgjøre hvilken jeg skal gjennomføre - og ikke minst hvem som skal få æren av å gjennomføre den sammen med meg. Som jeg skrev, så må forslagsstiller selv delta!

Oppdatert 05.07 - 12:40: ~~Avstemningen finner du øverst i høyre hjørne her på bloggen, og den avsluttes ved midnatt fredag.~~ Bloggers egen app for meningsmålinger virker tydeligvis ikke. Alle stemmene har forsvunnet i det store sluket, og jeg finner ingen enkel app å installere som er bedre. Derfor: Avgi din stemme i kommentarfeltet i stedet!

De fire forslagene er:
Nordmarka på langs - fra Hadeland til Rådhusbrygga, med Erik Lundesgaard
Dette forslaget kom som twitter-melding fra Erik Lundesgaard. Han foreslår rett og slett en tur langs hele Nordmarka - helt ned til Oslo sentrum. Jeg var først litt skeptisk, med tanke på at det er ganske langt. Google maps veibeskrivelse viser at det er rundt 3 mil. Det betyr at det må være gjennomførbart, så jeg har valgt å ta det med i avstemninga. Dessuten må jo Erik selv være med på turen, og det antar jeg han hadde tenkt på før han foreslo den, slik at det også taler for gjennomførbarheten. Denne turen er gratis, men forutsetter at vi klarer å bli transportert til passende sted ved Oslogrensa i nord (jeg tolker dette som kun å gjelde innafor Oslos grenser ;-) ), og i tillegg forutsetter den gode sko og nok niste i sekken. Turutstyr er jo også en forutsetning.

Yoga i Frognerparken, med Grethe Strand
På e-post foreslo Grethe yoga i det fri i Frognerparken. Det koster 40 kroner og forutsetter en yogamatte, men ellers er det lavterskel og fritt fram for å være med. Jeg har aldri prøvd yoga før, men en gang må jo være den første. Dette skjer hver torsdag, med klassisk yoga kl 17 og kraft/styrke kl 1830.

Trappene til toppen av Oslo plaza med Martin Nielsen
Martin la inn en kommentar på den opprinnelige saken. Han er ingen tilhenger av fysisk aktivitet, men han foreslo likevel en tur i trappene på Oslo plaza, alle 34 etasjene, for så å nyte noe kalorifattig på toppen. Denne turen krever ingenting av utstyr eller forberedelser, bare noen kroner til drikke på toppen. Dette er den definitivt korteste utfordringen. Å gå 34 etasjer tar neppe mer enn 10 minutter, men vil være en ganske slitsom økt for det - selv om treningsgevinsten nok kan diskuteres. Noen bør ta heisen i forveien og stille med håndklær og tøyskift på toppen!

Body pump på Skullerud sportssenter, med Jens Sjølie
Jens har samme prosjekt som meg - ned i vekt og opp i form. Han kom på facebook-chaten en dag og foreslo at vi skulle gå på en gruppetime han hadde prøvd på treningssenteret sitt, Skullerud sportssenter. Body pump er en styrketime i gruppe i sal, hvor man bruker vekter og sikkert noe aerobic-aktige bevegelser for å trene styrke og kondisjon samtidig. Bortsett fra treningstøy og inngangsbillett forutsetter denne timen lite.

Det går nedover her i verden!

2011-07-04T10:39:00.000+02:00

I dag var det tid for både veiing og måling. Livvidden skal jeg måle bare hver fjerde uke, siden det tar tid for den å forandre seg. Vekta landa på 130,6, 0,2 kg ned fra sist uke. Det er ganske bra, tatt i betraktning at jeg gikk ned godt over en kilo uka før det igjen. Men de virkelig gode nyhetene var livvidden!

Jeg har hatt følelsen av at det har gått ganske treigt med midjemålet mitt. Når jeg ser på grafen over målene mine, så ser jeg at det ikke helt stemmer:

Faksimile: vektklubb.no

Dette bildet viser utviklingen i midjemålet mitt de siste 8 månedene. Toppunktet på 151 cm er registrert 14. mars, da jeg begynte med Slankekorpset. Siden da har det gått jamnt utover, med til sammen 9 cm nedgang. Jeg må ha lov til å si meg fornøyd med det! Magefettet er det farligste, og at midjemålet synker, betyr at det blir mindre av det. Selv om jeg har litt følelsen av at magen egentlig bare blir "slappere", i den forstand at "hengebuken" virker som den ligger lavere i terrenget enn før, så er det ingen tvil om at jeg har blitt mye sunnere.

Jeg går nå inn i siste uka på jobb før jeg tar ferie. I morra legger jeg ut avstemning om hvilken sommerutfordring jeg skal ta i ferien. Følg med da!

Å fylletraske

2011-07-03T12:21:00.000+02:00

Siden søndag offisielt er helligdagen til minne om gårsdagens strabasiøse ferd mot dag, så synes jeg det passer å reflektere over et treningsfenomen som hos meg inntrer kun når promillen har passert et visst nivå, nemlig fylletrasking. La meg ile til med en gang og si at dette fenomenet ikke inntrer særlig ofte for min del, all den tid jeg har en fornuftig og måteholden tilnærming til inntak av the juice of the barley og annet snadder. For eksempel fylletrasket jeg sist natt til i går, og ikke natt til i dag. Så det så.

Min erfaring er nemlig den at de gangene jeg har drukket såpass at jeg merker at jeg er full (ja, du har nok vært der du også, så jeg skjems ikke for å si det), så kan plutselig beina få et målrettet eget liv. Der det i edru tilstand kan være et ork å komme seg fra A til B til fots når du egentlig ikke føler for det, så har jeg lagt merke til at orket raskt kan bli overstyrt av et målbevisst ønske om å komme seg hjem, nærmest uansett hvilke oppofrelser det innebærer. Ti minutter til nattbussen går sa du? Og så må du uansett vente på å bytte på Jernbanetorget? Nema problema, her er det bare å legge i vei! Snøføyk og holke? Ta det med ro, dette ordner seg - det er bare å få inn riktig rytme! Regn og blåst og du er fortsatt kledd for sommerfesten tidligere på kvelden? Ja, da er det bare å sjokke av gårde med minimert kroppsoverflate, så vil det gå deg godt!

Siden jeg stort sett tar nattbussen siden drosje er dyrt og nattbussen er gratis når du har månedskort, så innebærer byturer og fester ofte en viss distanse på en til to kilometer som må tilbakelegges før det silditønneske paradiset som er Ruters nattbusser åpenbarer seg. Det kan til og med hende det er litt mer. Men jeg har ingen problemer med å strene av gårde i kappgangtempo for å rekke bussen, og føler meg som Supermann når jeg gjør det.

Hvorfor fylletrasker jeg? Vel, for det første så slår et eller annet inn og forteller meg at dette bare er sunt, med tanke på hvor mye kalorier jeg har fått i meg i form av alkohol og nattmat. Det klarner hjernen og det er miljøvennlig. Ok, det siste har kanskje ikke førsteplass i et søvndrukkent hode, men det er en god rettferdiggjøring i etterkant. Og så er det vel slik at alkohol sløver hjernen til det punktet at du gir litt mer f...; der andre gjør stupide stunts i fylla, så lar jeg hemningene falle, og går.

Fylletrasking innebærer selvfølgelig en del risiko det også. Hvis du er for tynnkledd i forhold til været, så er jo historien full av eksempler på at du kan sløves, få forfrysninger og i verste fall omkomme på vei hjem fra fest. I tillegg kan du være så på en snurr at du glemmer å se deg for når du krysser veien, eller at du er i ferd med å gå gjennom strøket i turistbyen som hotellresepsjonisten pekte på kartet og ble hvit i ansiktet når han hvisket om. Om du skader deg, for eksempel ved å tråkke over eller lignende, så holder du det kanskje gående, og får fordømt vondt dagen derpå - om du er heldig. For ikke å snakke om risikoen som ligger i et overdrevent alkoholforbruk generelt, eller å drikke såpass at du faktisk føler deg full. Det innebærer generelt en del farer som vi kanskje bør være flinkere til å være obs på.

Men når "uhellet" først er ute, så antar jeg at jeg kunne gjort verre ting enn å gå fra St. hanshaugen til Jernbanetorget, som jeg gjorde på fredag. Jeg er jo tross alt en fornuftig mann.

Bilkjøringens forbannelser

2011-07-01T09:59:00.000+02:00

Jeg skal komme med en bekjennelse: Selv om jeg er SV-er, så elsker jeg å kjøre bil. Jeg har alltid elsket den følelsen av frihet som følger med å suse over landeveien, stoppe når du selv vil, reise hvor du vil og oppdage nye, ukjente steder. Jeg trivdes veldig godt med den delen av drosjesjåførjobben (da jeg studerte) hvor jeg bare kunne kjøre av sted, bilen og meg - og kanskje en trivelig passasjer. Å kjøre drosje er å føle seg som kongen av Oslo en natt.

En stund var jeg også fæl til å kjøre til jobben. Jeg tenkte at jeg sparte tid og krefter - og det siste stemte i hvert fall - jeg er sikker på at bilkjøringa bidro til at jeg ble stadig breiere. Men med tida har jeg oppdaga at det å kjøre bil ofte er vel så mye et handicap som en befrielse. For å kjøre bil til jobben, så må jeg stå en halv evighet i kø - og ender opp med å bruke nesten like mye tid som jeg gjør med t-banen. I tillegg er det dyrt - jeg må betale med en halv arm hver gang jeg skal fylle tanken, og kjører jeg mye, så må jeg jo fylle ukentlig. Da jeg slutta å kjøre bil hele tida, så sparte jeg masse penger. Men det som egentlig slo meg mest, var hvor ufri jeg ble med bil. Jeg kunne ikke uten videre møte folk i sentrum, fordi jeg da måtte finne meg en parkeringsplass. Det er enten vanskelig, eller dyrt, eller begge deler. Med bil kan man heller ikke ta seg et glass øl eller tre - det må planlegges på forhånd, omtrent som om du skulle hatt barn. Nå må jeg jo i og for seg planlegge akkurat drikking litt på forhånd uansett, men jeg kan i det minste være sosial på impuls uten bil.

Nei, bilen er egentlig praktisk for noen få formål: Når du har forferdelig dårlig tid mellom ulike ting som det tar mye lengre tid å komme seg mellom med kollektivtrafikk; når du trenger å frakte større mengder med ting; når du vil dra på impulstur et eller annet sted; når du har en eller annen skade som gjør det ubehagelig å gå; og til slutt når det skjer et eller annet som krever at du kommer deg kjapt av sted på ugunstige tider.

I mange av disse tilfellene kan man jo også klare seg med drosje eller leiebil, men det krever jo litt planlegging det også. Jeg kommer nok til å beholde bilen min, men jeg bruker den mye mindre enn før. Det er bedre for miljøet, det er billigere, og det er ikke minst bedre for vekta!

Hei, hvor det går!

2011-06-27T08:58:00.000+02:00

Jeg dro mitt legeme som vanlig opp på vekta denne mandags morgenen, forberedt på at etter tre dager i Berlin og en artig fest på lørdag, så ville jeg nok en gang måtte trekke pusten ekstra dypt før jeg åpna øynene og så på resultatet. Men neida! 130,9 kg landa vekta på. Det betyr at jeg nå har gått ned hele 13 kg, og at jeg har gått ned over 1,5 kg siden forrige uke. Med dette har jeg også passert en annen viktig milepæl: Siden det meste jeg har veid noen gang var 152 kg, så er jeg nå mer enn 20 kg mindre enn jeg har vært på det verste.

Dette føles virkelig deilig. Å gå sommeren i møte på dette viset er ikke alle forunt, og jeg er veldig, veldig fornøyd og glad. Hvis nå bare skyene utenfor vinduet mitt kan letne på samme måten!

Alkoholisme, viljestyrke og fett

2011-06-22T07:52:00.001+02:00

VG og Aftenposten melder i dag om funnene i en ny studie, som konkluderer med at 71% av faktorene som fører til alkoholisme er gener. Med andre ord har viljestyrke lite med saken å gjøre.

Jeg er barn av en alkoholiker. Faren min var en på mange måter fantastisk mann, men han døde altfor tidlig etter flere år med alkoholdemens og til slutt organsvikt. I bisettelsen hans husker jeg at jeg tok et oppgjør med alle de rundt ham som hadde lukket øynene for alkoholen, og heller bygget opp under misbruket og lagt skylda på han, i stedet for å ta ansvar sjøl. Jeg sa det var en sykdom. Denne studien er en lettelse og en bekreftelse på det jeg har ment siden.

Samtidig begynner jeg også å tenke på mitt eget forhold til ting som kan skape avhengighet. Jeg synes selv at jeg lett kan bli avhengig - jeg skal ikke drikke for tett over en periode før jeg merker et sug, og jeg lar meg lett rive med av "kicks", enten det er opplevelser, søtsug, tv-serier eller dataspill. Jeg undrer meg på om det også kan være en del av den samme genetiske pakka, eller om det er et tilfeldig sammenfall. Uansett har jeg tenkt tanken at jeg genetisk er disponert for sånt, så det er om å gjøre å få avhengigheten inn i et godt spor - heller avhengig av trening og sunne matvaner enn av ting som kan ta livet av meg.

Sånne studier som dette er viktige for å forebygge og behandle lidelser som alkoholisme. Men de er også viktige fordi de gir tilbake til ofrene for lidelsene, og til deres familier (som også er ofre), noe av det viktigste vi mennesker har: verdighet.

Tillegg: Dette er nesten litt skummelt, men jeg kom også nå på at dagen i dag ville vært pappas 70-årsdag. Sånn sett håper jeg dette innlegget ble en verdig måte å markere jubileet på!

Chilikreps i aïoli og annet frokostsnadder

2011-06-21T09:46:00.000+02:00

Når man skal gå ned i vekt, så er det viktig å etablere gode kostholdsvaner. En av de viktigste vanene jeg har lagt meg til, er å spise frokost hver morgen. Med en ordentlig frokost innabords er det lettere å være mett utover dagen. Men jeg liker ikke hva som helst til frokost. Det kan ikke være for mye jobb: Frokostblandinger er for mye styr, og grøt og annet som må kokes eller stekes er enda verre. Så da blir det brødmat. Men gjennom oppveksten så har jeg erfart at det finnes ekstremt mye kjedelig brødmat. Derfor trenger jeg kvalitet og mye smak. Her ser du hvordan frokosten min ser ut:

Her er det en skive med kaviar, en skive med vellagret "våre utvalgte" Jarlsberg og Rødvinsalami, og en skive med Salatmester'ns Chilikreps i aïoli. Og resten av denne bloggposten vil jeg vie til sistnevnte.

Chilikrepsen er nemlig denne frokostens dronning. Den inneholder tre ting jeg elsker: Chili, kreps og aïoli. Blandingen er ypperlig - her snakker vi velbalansert smak som pirrer smaksløkene på flere plan. Det er spicy, men moderert av aïolien, og det er litt tyggemotstand i krepsen, uten at det blir seigt. Jeg kjøper alltid inn to bokser av gangen, slik at jeg ikke risikerer å gå tom. Jeg er helt hekta. Og det er et problem.

Salatmester'ns utvalgte chilikreps i aïoli er nemlig bare å få tak i ett sted som jeg har fått med meg: Rema 1000. Dette er vel et resultat av kjedenes berykta innkjøpspolitikk. Jeg er glad Salatmester'n har fått innpass hos Rema 1000, men skulle ønske meg dem andre steder, slik som mine nærmeste butikker - Kiwi og Rimi. Jeg må nemlig opp til Furuset eller ned til Teisen for å finne en Rema 1000 i nærheten av meg, og det er ofte litt styr.

Salatmestern ser ut til å være en norsk gründer- og nisjebedrift, og jeg vil tro at de holdes ute fra de andre kjedene nettopp av diverse konkurransehensyn. Kjedenes egne produkter og de leverandørene som gir kjedene gode priser må jo for all del ikke plages med sånne oppkomlinger som lager kvalitetsprodukter! Dette er et typisk utslag av vår trang til stadig billigere mat - i et land hvor stadig mindre andeler av inntekten vår går til mat - og av storkapitalens behov for økende profitt. Og jeg som bare vil ha frokosten min...

Kontroll gjenvunnet!

2011-06-20T11:02:00.001+02:00

Faksimile: Vektklubb.no

Dette bildet viser hvordan jeg ligger an i forhold til mitt nåværende vektprogram. Jeg har satt opp at jeg vil gå ned til 129 kg per 15. august i år. Som dere kan se, så har jeg slitt med å holde meg på den progresjonen jeg skal i forhold til det (den grå linja), helt siden jeg begynte det nye programmet 15.mai. Dette henger sammen med at jeg har slacka litt i slutten av mai og begynnelsen av juni - det har jeg behørig berørt i andre blogginnlegg her. Men nå har jeg gått ned 2 uker på rad, og såpass raskt at jeg er i ferd med å ta igjen programmet. Det siste oransje punktet er dagens vekt, hvor jeg landa på 132,7 kg. På øyemål ser det ut som det er kanskje 200 gram over der jeg skulle vært i dag. Jeg syns det er innafor godkjent avvik! I tillegg - og dette er en viktig seier: I oktober i fjor hadde jeg gått ned litt - til 133,1. Men da sprakk jeg. Nå har jeg altså, etter 8 måneder, gjenvunnet det tapte (eller tapt det vunne...)!

Når man slanker seg, så tar ting lang tid. Da er det også lett å gå glipp av det store bildet. Vi mennesker har en forræderisk hukommelse, og når det man har til å hjelpe minnet er et diagram som det over, så er det ikke rart at det i hvert fall til tider kan føles som man svikter. I sånne stunder hjelper det på å dra opp de lengre perspektivene:

Faksimile: Vektklubb.no

Hvis du følger denne grafen fra toppunktet, så ser du hvordan vekta mi har utvikla seg i løpet av den tida jeg har drevet på med Slankekorpset. Vektklubb jevner ut grafene litt, men mønsteret tør være klart: Det går nedover, men som en berg- og dalbane. En annen ting er at svingningene ser ut til å avta med tida, og at vektnedgangen stabiliserer seg i en noe slakere bane. Dette kjenne jeg igjen fra tidligere. Det går veldig lett de første månedene, etter mønsteret "2 fram, 1 tilbake", og deretter kommer kroppen inn i en jevnere rytme, med mindre ekstreme utslag. Samtidig er det nok også sånn at jeg blir mindre "nazi" på enkelte ting med tida, noe som direkte avspeiler seg i slakere nedgang.

Nå har jeg altså gjenvunnet kontrollen, og klart å sørge for at det går nedover. Utfordringa framover blir å holde trøkket oppe, og ikke la sommerfristelsene ta overhånd. Hvis jeg vil gjennomføre dette prosjektet, så må jeg kunne stå det ut, like tøft i juli som i april.

Husk at du også kan være med på å sørge for at juli blir en tøff måned for fettet: Send inn din sommerutfordring innen fredag!

Husarbeidsdagen

2011-06-19T18:48:00.000+02:00

Søndag er husarbeidsdagen par excellence i det gulbrandsenske gods (les: min ettroms på Trosterud). Det er gjerne på søndag jeg har overskuddet og roen til å gripe vaskefillene fatt, og ta kjøkken, bad, toalett og gulv. Det er ikke hver søndag jeg har overskuddet - det kommer gjerne an på hva jeg har gjort resten av helga. Men når jeg har det, så er det fryktelig tilfredsstillende, særlig etterpå. Da setter jeg meg i sofaen og spiser middag og ser utover rene flater, og ser at det er godt.

Men visste du at husarbeid faktisk også forbruker greit med kalorier? Halvannen time (som jeg brukte i dag), forbrenner for meg omtrent like mye kalorier som en time med styrketrening, i hvert fall i følge kalkulatorene på vektklubb.no. Kanskje litt over, kanskje litt under. Men uansett merker jeg at jeg blir lett svett.

Nå veier jeg jo fortsatt ganske mye mer enn gjennomsnittsmannen, så jeg bruker jo mer kalorier på alle aktiviteter enn andre, men her er noen eksempler på hva jeg kan regne med å bruke, igjen i følge vektklubb.no:
Vaske gulv: 203 kcal/30 min.
Rydde (lett intensitet): 137 kcal/30 min
Støvsuge: 203 kcal/30 min
Hesje høy og hardt låvearbeid: 503 kcal/30 min

Jeg innser at jeg burde drevet gård.

Ny konkurranse: Sommerutfordringen!

2011-06-16T10:51:00.000+02:00

Nå nærmer sommeren seg, og jeg merker at vektreduksjonen går saktere, som tidligere sagt. Gjennom ferien kommer det til å bli krevende å holde løpet gående, fordi alle rutiner går til helvete og det er mye fristende mat og drikke og sosialt samvær. Derfor er det på tide å tenke nytt og kreativt på hvordan sommeren kan møtes, og da tenkte jeg at du kunne få hjelpe til! Velkommen til Sommerutfordringen!

Jeg vil rett og slett at du som leser denne bloggen skal gi meg en utfordring, som jeg skal ta. Utfordringen skal være en ny aktivitet jeg skal gjøre, som kan stimulere både treningsglede og -lyst. Siden jeg ikke kan gjøre alt mulig, så vil jeg at du skal sende inn ditt forslag til meg, på christer.gulbrandsen@gmail.com. Jeg vil velge ut de 5 beste utfordringene, og la leserne stemme fram den utfordringen jeg til slutt skal ta. Vinneren skal være med meg og gjennomføre utfordringen, og om nødvendig veilede meg gjennom den.

Ikke hva som helst er aktuelt, selvfølgelig. Det er noen minimumskrav utfordringen må tilfredsstille:
1. Den må være billig eller gratis.
2. Utfordringen må være tilgjengelig i Osloområdet.
3. Det må være lave utstyrskrav.
4. Du må kunne være med.
5. Aktiviteten må gjennomføres i løpet av juli måned.
6. Ekstremsport er ikke aktuelt.

Fortrinnsvis bør aktiviteten være noe som kan gjennomføres relativt ofte.

Synes du dette høres gøy ut? Send inn forslaget ditt nå! Fristen for forslag er ved utgangen av neste uke, dvs. 26. juni.

Metthetsbarometeret

2011-06-15T13:34:00.000+02:00

I det siste har jeg vært utsatt for en rekke situasjoner hvor jeg har hatt valget mellom ikke å spise, eller å spise ting jeg ikke får registrert. Som regel har jeg valgt det siste - enten fordi jeg har vært kjempesulten, eller fordi noe annet ville bare vært teit. Gode eksempler er sommerfester på jobb og i andre sammenhenger.

Det har vært en utfordring å takle, men det har faktisk gått sånn tålelig greit. Ikke hver gang, men stort sett. Jeg har konstatert at hvis jeg ikke drikker altfor mye, og samtidig passer på at jeg spiser meg u-sulten, men ikke mett/stappmett, så treffer jeg sånn omtrent en sone hvor jeg ikke går opp noe særlig. Blir jeg stappmett, går det galt. Dette er vel i tråd med gamle jungelord om slanking, men det ser altså ut til å stemme.

Imidlertid vil jeg komme med en kvalifisering. Når jeg har latt det skli ut skikkelig før, og har prøvd å følge det prinsippet hele veien, istedenfor å registrere kalorier, så går det til helvete med høye kneløft. Gradvis mister jeg oversikten, og så plutselig har jeg slutta å gå ned i vekt - eller kanskje til og med gått opp i vekt. Flere dager på rad med metthetsbarometeret er nesten umulig.

Min konklusjon blir altså: Metthetsbarometeret er en grei nødløsning, men kaloritelling må hele veien være hovedprinsippet.

Nedad og fremad!

2011-06-13T11:55:00.001+02:00

Jeg skriver dette på mobiltelefon i anledning pinsen, men må jo gi min sedvanlige mandagsoppdatering på vekt-tilstanden. Til tross for en noe utsvevende gårsdag blant venner, landet vekta i dag på 133,3. Det er 0,6 kg ned fra forrige uke, og med en margin på 0,1 kg det laveste hittil under slankekorpsets regime!

Det føles som det går litt treigere nå. Jeg vet ikke om det er bare noe jeg tror, men det er ikke uventa, uansett. Jeg har nå tatt igjen det jeg tapte i vinter, og da er det bare normalt at jeg får en litt treigere nedgang videre. Men uansett: flagget til topps, og vekta til bunns!

Knuste laurbær

2011-06-10T09:53:00.000+02:00

Jeg har det stort sett veldig bra for tida. Jeg er litt stressa for en del ting jeg ikke har fått gjort, men jeg sprudler av selvtillit og overskudd. Følelsen er bare helt utrolig deilig. Det er som om jeg går rundt på en konstant "high". Jeg har som sagt gått ned 10 kg, og har måttet kjøpe litt nye klær. Jeg får høre utrolig mye positivt fra menneskene rundt meg.

Dette er selvfølgelig et problem.

Vi mennesker ynder jo å være misfornøyde med ting, så jeg må jo for å unngå å provosere si at jeg også synes det er vanskelig å ha det så bra. Det jeg merker, er at det er lettere å slappe av. Det er lettere å tenke "ja, nå har jeg vært flink, nå kan jeg unne meg litt ekstra øl/buffetmat/hygge med venner uten å tenke på morgendagen". Den følelsen er deilig. Men jeg kjenner den også igjen. Når det har gått galt før, så har det flere ganger skjedd på akkurat den måten. Kanskje kombinert med andre utløsende faktorer, men i det store og hele er det følelsen av suksess som gjør at det er lett å lene seg tilbake og hvile på laurbærene sine.

Det er kanskje også derfor jeg har skrevet mindre på bloggen i det siste. Den verste skrivekløa kommer når jeg grubler og er frustrert over ting. Jeg har rett og slett vært litt tom for inspirasjon, og de to-tre ideene jeg har hatt har ikke vært fristende nok til å bruke ennå.

Men nå skal det bli andre boller. Jeg må ta meg hardt i nakkeskinnet og fokusere på at den eneste måten jeg kan beholde denne gleden i lang tid framover på er å fortsette den tapre jobbinga og beholde selvkontrollen. Så derfor går jeg nå vekk fra sjeselongen igjen, og lar laurbærene ligge knust tilbake. De får vente.

Ikke verst

2011-06-06T09:19:00.000+02:00

I dag målte jeg både vekt og livvidde. Livvidden måler jeg bare hver 4. uke, siden den bruker litt tid på å endre seg.

Jeg frykta jo at vekta skulle gå helt ad undas - før helga hadde jeg gått opp 0,7 kg, og så skulle jeg ned til Sørlandet. Min frykt for Sørlandet var ganske berettiga - både fredag og lørdag spiste og drakk jeg nok mer enn jeg burde. Men hva skal man gjøre? Det er jo så trivelig på Sørlandet, og særlig når man besøker SV i Agderfylkene!

Heldigvis ser det ut til at det ikke skjedde mye til skade. Vekta stansa på 133,9 - 0,5 kg opp fra forrige uke. Med tanke på at jeg gikk ned omtrent 2 kg uka før, så er det faktisk helt ålreit. Jeg må bare sørge for at denne uka ender med nedgang.

Livvidden var også ganske bra - 144 cm, ned én cm på fire uker. Jeg måler jo der livvidden er som verst - 2 cm over navlen - og der vil jeg tro at forandringene går treigest også. Der sitter det farligste fettet. Så at det skjer endringer der, om enn i bedagelig tempo, er virkelig noe å rope hurra for!

Ball i buffeten

2011-06-02T11:20:00.000+02:00

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo hadde sommerfest (og gravøl pga sammenslåing) i går. Invitert i egenskap av ordstyrer dro jeg dit etter spinningtimen min. Jeg var selvfølgelig da ganske sulten, og er usikker på om det var en god idé.

Det var fryktelig hyggelig der, og baren i Bokcafeen på Chateau Neuf hadde mye godt øl. Dermed tok jeg meg et par øl mer enn planlagt. Det som også var en utfordring, var den gode buffeten til Neuf catering. Der var det mye godt, så jeg tok liksågodt to runder.

Jeg merka da jeg gikk på vekta i dag at det ble sånn - opp en halv kilo fra gårsdagen. OK, jeg vet jeg ikke skal veie meg hver dag, men jeg var nysgjerrig...

Jeg får satse på at jeg klarer å holde styringa i helga, når jeg skal på Vest-Agder SVs valgkampsamling i Kristiansand og skolere. Det kan bli tøft det også. Kryss fingrene for meg!

Sex and the Sopranos

2011-06-01T09:35:00.000+02:00

Photo: Flickr

Jeg er sjelden blant de første til å omfavne popkulturelle fenomener, men jeg henger med så godt jeg kan. Av og til blir jeg lovlig sein. Sånn er tilfellet med Sopranos. TV-serien hadde sin siste episode i 2007, men jeg så meg gjennom serien først nylig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg merker at jeg lar meg hjernevaske av dagevis med det samme tv-universet. Heldigvis tror jeg det var god hjernevasking denne gangen. Med andre ord har jeg ingen umiddelbare planer om å bli Oslos neste mafiaboss.

Jeg skal innrømme at hjernevaskinga var på et veldig primitivt plan, men jeg velger likevel å omfavne den. Saken er nemlig den at som tjukkas - som jeg tidligere har nevnt - så kan det være lett å bli ekstra selvbevisst og tenke at vommen du har kommer i veien for dine sjanser ute blant verdens kvinner. Og ja, jeg har jo også etter hvert opparbeidet empiriske bevis på at tjukkaseri skaper noen utfordringer.

Da er det utrolig befriende med en serie hvor hovedpersonen er en karismatisk tjukkas som også drar damer. OK, han har makt, alvorlige sosiopatiske trekk og alt det der, men han har like fullt sex-appeal. Jeg skal ikke dra sammenligninga mellom meg og Tony Soprano/James Gandolfini for langt, men i en episode står Tony Soprano og kjenner på vommen sin foran speilet. Ikke vet jeg om serien har noen kobling med virkeligheten på dette planet, og egentlig vil jeg ikke vite det heller (ta ikke livsløgnen fra meg), men en av grunnene til at serien ble så stor, var jo nettopp det at den klarte å ta noen allmennmenneskelige problemer på kornet - og få hvermannsen til å identifisere seg med en egentlig ganske grusom mafiaboss fra New Jersey. Det funka i hvert fall på meg, og takk for det!

10 kg-merket er passert!

2011-05-30T09:41:00.000+02:00

Vekta i dag brakte en gladnyhet. Der forrige ukes måling var et "tilbakeslag", så er kursen gjenoppretta i dag. 133,4 kg veide jeg, noe som er 10,5 kg ned fra da jeg begynte med Slankekorpset. Det er 1,9 kg ned fra forrige uke, men 1 kg ned fra vekta for to uker siden - så i snitt har jeg gått ned 0,5 kg i uka. Det er helt perfekt!

Jeg har klart å prioritere trening i en ellers trang uke, og selv om jeg ikke rakk spinning, så har jeg altså likevel klart å holde meg såpass i skinnet ellers at det har ført fram. Denne uka blir også krevende i forhold til trening. I dag skal jeg for eksempel i generalforsamling i borettslaget kl 1800 - jeg får stålsette meg; de som kjenner meg vet at jeg har lite til overs for hvordan styret her driver sakene våre, men jeg skal nøye meg her med å si at jeg kommer til å trenge endorfinene etter trening for å komme meg gjennom møtet, så jeg får se å finne tid til trening. Fysioterapeuten har gitt meg streng beskjed om å kutte noe på lengden av styrketreninga, og heller prioritere noe mer stabilitetstrening én gang i uka og kun styrke den andre gangen.

Onsdag rekker jeg nok spinning, men hvordan jeg skal få tid til styrke på fredag er et åpent spørsmål. Jeg skal ned til Kristiansand for å hjelpe Vest-Agder SV med sitt valgkampseminar. Men det går vel på et vis - alt går bare man har vilje!

Sweet dreams

2011-05-25T09:37:00.000+02:00

Deilige, yndige, herlige, vakre, smakfulle sukker! Gele rullet i sukker, sjokolade med krem! Jeg sprakk så inderlig, og det var herlig! Til å begynne med...

Sånn drømte jeg i natt. Det er lenge siden jeg har hatt sprekke-drømmer nå, men i natt veltet jeg meg i smågodt. Og det var helt fantastisk - omtrent det første sekundet. Så vellet skyldfølelsen inn over meg, og jeg sank ned i skammens hull fortere enn du kan si "Fedon", og en av mine første tanker var at jeg måtte blogge om det.

Heldigvis sprakk jeg i drømme, og heldigvis drømte jeg at jeg sprakk. Det er god medisin mot ekte sprekking å være gjennom den skyldfølelsen på ufarlig vis. Jeg føler meg godt forsikra nå.

Hvem er sunn?

2011-05-24T09:21:00.000+02:00

VG melder i dag at det er bedre å være tykk og sunn enn tynn og utrent. Bakgrunnen er at det er usunt med det fettet som legger seg inne i blodårene, og som du forbrenner ved langvarige mosjonsaktiviteter. Tynne sofapoteter er derfor mindre sunne enn pæreformede mosjonister. Leser man artikkelen ser man at det er mer komplekst enn som så, men hovedbudskapet er at forskjellene er utapå. Og det er et viktig pedagogisk budskap: Du er ikke nødvendigvis usunn og lat fordi du er overvektig. Samtidig bør ikke vi som har noe ekstra å bære på av den grunn slå oss på brystet og tro vi automatisk er sunne fordi vi trener litt. Det kommer an på helheten i livsstilen din. Du kan jo også - som meg - ha levd et fryktelig usunt liv som du så jobber med å snu.

Men kanskje dette og lignende saker kan være en tankevekker for alle fedmistene der ute - de som nedvurderer deg på bakgrunn av hvordan du ser ut, ikke hvem du er. Det er lov å håpe.

Tilbakeslag?

2011-05-23T09:10:00.000+02:00

135,3. Opp 0,9. I motsetning til på børsen, så er jeg lite fornøyd når kursen stiger. Etter forrige ukes suksess har jeg altså gått opp nesten en hel, fordømt kilo. Sånn er det lett å tenke, og jeg skal innrømme at en del av meg gjør det. Men samtidig er det viktig å holde hodet kaldt, lene seg tilbake og reflektere litt over hva det er som egentlig har skjedd?

Jo, først gikk jeg jo ned veldig mye på én uke - 1,9 kg gikk jeg ned fra 9. til 16. mai. Det er solid, og alt for mye. Da er det egentlig bare sunt at jeg går opp 1 av de kiloene igjen, sånn at snittet blir i underkant av 1 kg i uka. Fortsatt ligger jeg foran skjema.

Dernest er det jo også sånn at jeg har hatt en uvanlig uke, med mye eksamenslesing og mindre fysisk aktivitet. Selv om jeg har trent, har jeg ikke fått gått den halvtimen/timen jeg pleier å gå på tirsdag og torsdag. I tillegg har det blitt færre og mindre regelmessige måltider. Derfor blir det deilig å komme inn i den mer vante tralten nå, med litt fastere skjema. Selv om denne uka her byr på mye møteutfordringer, så har jeg nå lært meg å takle dem matmessig - utfordringa blir å få treningstidene til å gå opp, men jeg er optimist.

Det er altså ingen grunn til panikk, selv om vekta altså har økt mer på én uke enn noen gang tidligere i slankekorpsets to måneder lange historie...ikke sant?

Det gode liv på landet

2011-05-22T14:38:00.000+02:00

I går og i dag er jeg på besøk hos et vennepar som disponerer sin families småbruk på landet. Det er utrolig deilig. Ikke noe kjas og mas, og masse grønt på alle kanter. Det er utrolig deilig å bare ta den mentale pausen.

Det utfordrende er selvfølgelig å holde kontrollen over matinntaket. Jeg får ikke veid maten ordentlig, og må basere meg på tommelfingeranslag over hva jeg får i meg. Jeg tror det har gått bra, men jeg er litt spent på hva som møter meg når jeg går på vekta i morra. Siden jeg gikk ned så mye til forrige uke, regner jeg med at jeg har gått opp litt. Jeg bare håper det ikke er for mye.

Men den tid, den sorg. Enn så lenge nyter jeg naturen og friheten her ute!

Eksamen

2011-05-19T11:13:00.000+02:00

Som jeg kanskje har nevnt før, så er jeg gal nok til å prøve å ta jussen ved siden av doktorgraden - til min veileders store bekymring. Jeg kan imidlertid røpe at jeg gjennomfører jussen som skippertak par excellence. Denne uka har jeg to eksamensdager i JUR4000 - eller 4. avdeling på jussen. Dette er siste fellesdel, før siste året er to 15 studiepoengs kurs og en 30 studiepoengs masteroppgave. Jeg har stort sett lest litt på t-banen og som dolektyre, men jeg har også brukt 1. mai-helga (huff) og nå også 17. mai til å lese. I tillegg har jeg brukt to lesedager på jobben (som vi får lov til i staten når vi tar eksamener). Men til sammen blir ikke dette mange effektive lesedager.

Lesedager kan være en trussel mot det gode livet jeg har begynt å leve. Det er lett å overse kostholdsreglene og ikke minst opprettholde treningsregimet. Men med så minimalt med lesing som jeg har gjort, går det greit. Jeg har klart å trene, og ikke minst har jeg unngått alle høytidsdagsfristelsene som 17. mai og 1. mai innebærer. Men jeg gleder meg til dette er ferdig. Da kan jeg gå løs på andre ting som jeg nå har fått litt dårlig samvittighet for.

Utfor stupet!

2011-05-16T09:14:00.000+02:00

Hei å hå! I dag ramla jeg nedover til 134,4 kg. Det betyr at jeg har nådd vektmålet mitt for inneværende kvartal (135,4) halvannen måned før tida. Det er gøy, men også litt skremmende. Ikke minst er det overraskende, siden jeg trodde laiven jeg var på ikke akkurat kom til å virke slankende. Men det gjorde den altså.

Nå kan jeg starte nytt vektprogram, sier vektklubb.no, men jeg er litt usikker. Skal jeg virkelig forrykke mitt fine skjema, med fire kvartaler i året? Alternativet er kanskje å hvile på mine laurbær, og det kan vi jo ikke gjøre. Så da blir det nytt mål: 5 kg 13 uker fram i tid.

Yeah!

Ulverytternes Venner

2011-05-11T11:11:00.000+02:00

I dag vil jeg slå et slag for noen organisasjonsfolk som er helt fantastiske: Laivgruppa Ulverytternes Venner. De arrangerer en laiv jeg skal på fra i morgen ettermiddag - Tinget. Disse folka er mine gode venner, og lager fabelaktige laiver.

I tillegg er de veldig omtenksomme. Når jeg nå skal på laiven, så har de "gone out of their way" for å sikre at kosthold og slikt er så godt informert om på forhånd at jeg kan slippe å bekymre meg for hvordan det vil gå med slankinga i helga. Siden de stort sett stiller med tradisjonell husmannskost, så vil det nok gå bra - jeg må bare passe på porsjonsstørrelsene mine.

Skal man på laiv og driver og slanker seg, så kan man altså stole på at Ulverytternes Venner vil være bevisste og forsøke å tilrettelegge for deg. All honnør!

Trening og søvn

2011-05-09T22:32:00.000+02:00

Lakenskrekk. Det var et av de mest benytta orda hjemme hos meg da jeg var liten, og det hadde sammenheng med mine leggevaner. Siden jeg gikk på barneskolen har jeg passa dårlig inn med A4-samfunnets døgnrytme. I studietida var jeg drøy, og jeg har aldri sovet så godt som de gangene jeg har vært i USA - et land som ligger noen timer bak oss.

Med alder og yrkesliv har jeg blitt flinkere til både å legge meg og å stå opp - selv om jeg fortsatt ikke er en morgenfugl. Men jeg merker at trening har utrolig mye å si for både søvnkvalitet og når det er naturlig å legge seg. I dag har jeg trent, og nå som klokka er halv elleve på kvelden er jeg alt trøtt som en dupp. Etterdønningene av helgas konferanse er nok med på å bidra, men jeg tror hovedbidraget kommer av omtrent to timers styrketrening. Det er en deilig sløvhet, og jeg gleder meg til å omfavne den.

God natt!

Nytelsesavvik

2011-05-09T09:34:00.001+02:00

I åtte uker klarte jeg å holde meg unna alle fristelser. Men nå, i det uke 9 begynner, må jeg innrømme at helga brakte en stor sprekk. Det var helgesamling på Vettre hotell i Asker for Oslo SVs kandidater til valget i høst, og jeg var på forhånd klar over at dette kom til å bli vanskelig. Med null oversikt over kalorier var det klin umulig å beholde kontrollen.

Jeg tror jeg stort sett klarte å holde meg i skinnet når det gjelder maten. Det er lunsjen som var den store utfordringen, og i store trekk klarte jeg nok å unngå å sprekke for mye på mat. Alkohol var det verre med. Når mye hyggelige mennesker er samlet på ett sted, blir det fort sånn at du gir litt blaffen i å være så fordømt streng med deg selv. Så jeg drakk nok mye mer enn jeg burde, rent kalorimessig. Jeg drakk akkurat passe i forhold til å ha det hyggelig og ikke bli for sliten.

For sikkerhets skyld avrundet jeg også søndagen med møte og dugnad i forhold til den laiven jeg skal på i løpet av denne uka. Vi endte til slutt opp på et tak med "spritzer" - hvitvin og farris.

Jeg var altså ganske spent da jeg gikk opp på vekta i dag. Før denne bonanzahelga begynte, lå jeg an til å ha gått ned en hel del. Vekta i dag viste at jeg ikke hadde gått ned like mye som jeg lå an til - jeg vil tro at helga la til en halvkilo vekt. Men jeg endte likevel på 136,3, noe som er en klar nedgang fra 137 i forrige uke. I tillegg var det tid for registrering av midjemål, og jeg endte på 145 cm - 5 cm ned fra start.

Så alt i alt har det gått ganske bra - jeg er mer bekymra for 4 dager med laiv nå fra torsdag til søndag...

To bil or not to bil

2011-05-07T09:21:00.000+02:00

Jeg er glad i bilen min, og jeg liker å se Top Gear på TV. Jeg innrømmer at følelsen av å suse av gårde langs landeveien i min slitne Saab 9-3 1998 modell er ganske deilig, og at jeg liker å skru på setevarmen om vinteren. Det er mulig disse utsagnene får deg til å stusse, siden jeg også er ihuga SV-er. Men jeg har ikke tenkt å snakke varmt om å gjøre livet lettere for bilistene. Derimot har jeg tenkt å dele litt innsikt i hva som har skjedd med mine transportvaner de siste to månedene.

Jeg har tatt bilen til jobb relativt ofte. Det har hatt sammenheng med mitt gode sovehjerte - med bilen så har jeg kunnet sove lenger om morgenen. Dessuten er det raskt og behagelig. Men i de siste to månedene, særlig, har jeg prioritert annerledes. Selv om forskjellen i fysisk aktivitet ikke er så forferdelig stor, så bestemte jeg meg for to ting ganske tidlig: Alltid å ta t-banen, og alltid å ta trappa i stedet for heisen - hvis ikke det var veldig gode grunner til å gjøre noe annet. I stor grad har jeg klart å følge dette forsettet siden.

I går måtte jeg imidlertid bruke bilen til jobb, på grunn av noen ærender jeg måtte gjøre i løpet av ettermiddagen/kvelden. Og jeg oppdaga at det faktisk var ganske frustrerende! Plutselig var jeg bundet som via en navlestreng til et stort, bensindunstende eksosdrog, som jeg ikke bare kunne forlate. Jeg måtte drikke brus når jeg møtte andre, og jeg fikk ikke den roen og freden over meg som jeg får når jeg kan lese en bok på t-banen. For ikke å snakke om at jeg merket at det var skikkelig, skikkelig slapt å kjøre bil. Rett og slett måtte jeg innse at det er vanvittig mye deiligere å reise kollektivt - stort sett, og ikke bare i teorien.

Christer anmelder Studentidretten: Nydalen Athletica og spinning

2011-05-05T10:30:00.000+02:00

På grunn av hvordan spinningtimene til Studentidretten var organisert, dro jeg i dag til Nydalen Athletica - Studentidrettens senter på BI for en sykkel 4x4 time. 45 minutter med beinhard intervalltrening. Jeg ventet meg pappagutter i skrikende skjorter og jenter med brunkrem og perleøredobber. Riktignok var det noen skrikende skjorter ute og gikk, men BI-faktoren var faktisk lavere enn forventet. Siden jeg neppe kommer til å oppsøke Nydalen Athletica for styrketrening, så omfatter denne anmeldelsen også øvrige fasiliteter, ikke bare spinning.

De glade resepsjonistene på Nydalen Athletica!

Bra greier:

+ Nytt senter som også så sånn ut.

+ Helt klart definert uteskosone - grensa gikk etter resepsjonen. Litt barnehagefølelse av alle skoene midt på et gulv, men det gir bare nostalgibonus.

+ Hyggelige resepsjonister som villig forklarte hvor sykkelsal og garderober lå, og i tillegg var villige til å få bildet sitt på bloggen min!

+ Fabelaktig instruktør som ga en helt nydelig dimensjonert spinning-time, med musikk som virkelig var intuitiv å følge.

+ Stort sett veldig rent og pent.

+ Utsikt fra spinningsalen før timen - riktig nok til en parkeringsplass, men definitivt bra.

+ Kiosk i nærheten.

+ Ryggstøtter og solide trebenker i badstua. Vannbøtte med trehåndtak hadde de til og med!

+ Mulig å regulere temperaturen på en av dusjene i garderoben.

+ Toalettet var konstruert av noen som faktisk hadde forestilt seg at det også skulle brukes (i motsetning på de andre sentrene).

Mindre bra greier:

- Vanskelig å finne fram. Du måtte ut av BI og så inn igjen, eller gjennom sportsbutikken. Jeg fant heldigvis to høflige karer som viste meg veien.

- Manglende skilting inne på senteret gjorde at jeg hadde måttet lete etter hvor jeg skulle hvis jeg ikke hadde spurt i resepsjonen.

- Syklene var noe eldre enn på de andre sentrene.

- Brannalarmen gikk mens jeg satt på do og var kontemplativ. Dårlig timing!

- Garderobeskapene var møkkete, siden ingen tok oppfordringen om å sette skoene i plastposer - noe skilting overalt oppfordret til.

- Manglende lesestoff i badstua - på Domus Athletica finner du alltid i det minste et fillete nummer av Aftenposten som noen har lagt igjen.

Konklusjon:

Et absolutt bra senter, som gir et fresht og positivt inntrykk. Neppe noe jeg kommer til å bruke for annet enn tilfeldige spinningtimer, siden jeg jobber ved siden av Domus Athletica, men hadde jeg jobba på BI hadde jeg vært strålende fornøyd!

Vær varsom

2011-05-05T09:36:00.001+02:00

Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.

I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."

Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.

Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.

Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.

De (farlige) gode vanene

2011-05-04T09:47:00.000+02:00

Etter nesten to måneder har jeg nå lagt meg til en del vaner. Jeg registrerer regelmessig hva jeg spiser, og gjør kaloriberegninger i hodet raskere enn du kan si "gulrot". Jeg trener ordentlig to til tre ganger i uka, og er i fysisk aktivitet tre til to ganger til i uka. Sulten gnager sjelden, og jeg har det jevnt over ganske bra. Folk begynner å se resultatene, og jeg kan se dem på vekta (selv om det står litt stille akkurat nå). Det er rett og slett en farlig situasjon.

Skvatt du litt nå? Dette kan jo bare være bra, ikke sant? Det er jo ikke noe farlig med å ha fått gode vaner? Jo, jeg merker rett og slett et par ting som krever ekstra tankevirksomhet for min egen del. For det første gjør vaner at du etter hvert slutter å tenke veldig aktivt over ting. Mye har blitt rutine - de vanskelige valgene har blitt standard operating procedure. Hva jeg skal ha på brødskiva, hvor mye jeg skal spise til lunsj, hva mellommåltidet skal være, hvor og når jeg skal trene og hva jeg skal ha på meg - alt dette går i stor grad av seg selv. Men når du slutter å tenke gjennom ting, så kan du også plutselig glemme ting. Det er lett å tro at det har blitt en inngrodd vane, men realiteten er at jeg bare har slanka meg i to måneder. Det er ikke nok til å trumfe over tredve års uvaner.

For det andre gjør følelsen av å være så flink at fristelsen til å unne seg noe ekstra er snublende nær. Det skader jo ikke med én utskeielse, ikke sant? Og det er jo noe folk ofte sier også: "Du som er så flink, det gjør ikke noe om du tar én bit ekstra akkurat i dag, ikke sant?" Men, skuffende nok, det er sånn forfallet begynner. Du tror det går greit å slurve litt en dag, og så har du glemt et par dager senere at du slurva. Og så slurver du igjen, for du er så fabelaktig slank!

Foreløpig har jeg unngått disse fellene i praksis, men tanken har slått meg et par ganger hvor jeg har vært i en uoversiktlig matsituasjon, at det jo ikke er så farlig når jeg ellers har stålkontroll. Så det teller like mye i dag som for to måneder siden: Kampen har bare såvidt begynt!

Oppsiktsvekkende komplimenter

2011-05-03T10:05:00.000+02:00

Vi befinner oss nå i uke 8 av mitt store slankeprosjekt. Jeg har gått ned ca 7 kg, og vanene begynner å komme. Det har jeg tenkt å skrive mer om i morgen.

Jeg merker noen små forandringer. Buksa sitter løsere, skjorteknapper buler ikke like mye, og jeg har mer energi. Men jeg føler ikke - heller ikke når jeg ser i speilet - at forandringene har vært enorme.

Da er det desto mer oppsiktsvekkende - og hyggelig - når jeg får mye bra komplimenter av folk jeg møter. Ofte også fra uventa hold. Det er mange i det siste som har sagt at jeg ser godt ut, og det er kjempehyggelig.

Jeg mistenker at noe av hemmeligheten ligger i at jeg i påsken tok to oppsiktsvekkende grep til - jeg fikk endelig tid til å gå til frisøren og klippet meg kort, og jeg har grodd litt skjegg (se vedlagte bildebevis fra forrige uke).

Også dette bildet (tatt i en sjarmerende vinkel med litt oppoverbøyd hals) har avstedkommet mye positive tilbakemeldinger.

Mange bekker små gjør en stor å, og til sammen har vel kanskje alle disse små forandringene - ørlite mindre tjukkas, kortere hår og litt skjegg - blitt en stilendring som folk legger merke til. Og det er jo veldig hyggelig - det oppmuntrer til videre innsats å høre at det gir resultater som jeg kanskje ikke ser like godt selv!

Rykk og napp

2011-05-02T07:59:00.000+02:00

Jepp, da befant jeg meg atter en gang på det jeg velger å tro er et slags "konsolideringsplatå". Som de fleste nå sikkert har skjønt, er mandag veiedag, og dagens fasit ble 137 kg. Det utgjør en oppgang på 0,2 kg. Men jeg velger foreløpig ikke å bli frustrert. Du husker kanskje at jeg sto stille rundt 140 kg for et par-tre uker siden. Da hadde jeg gått ned veldig fort i ukene før. Det samme tror jeg skjer nå. Kroppen trenger tid til å ta innrette seg på ny vekt etter å ha gått ned rundt 3 kg på to uker. Uansett ligger jeg godt an i forhold til skjema:

Faksimile: VGs vektklubb

Målet er 135 kg 1. juli, og det bør jeg ha gode forutsetninger for å klare. Der jeg ligger nå er omtrent der jeg skal ligge 1. juni.

Jeg vet at helga bringer Oslo SVs kandidatsamling på Vettre hotell i Asker. De pleier å ha god mat, så jeg må virkelig holde meg i skinnet. Det blir den kanskje tøffeste utfordringen hittil.

Prioritering

2011-04-29T14:53:00.000+02:00

Jeg har aldri vært noe glad i å prioritere. Det er vel kanskje derfor jeg har endt opp i feil ende av vektskalaen - hvorfor må jeg velge mellom desserter i buffeten, når jeg kan spise alle?

Jeg liker ikke å si nei heller. Når hyggelige folk spør om noe, så liker jeg å stille opp. Og jeg liker i hvert fall ikke å velge bort gøyale ting, selv ikke for å gjøre andre gøyale ting.

Men etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg også gradvis måttet innse at jeg ikke er noe supermenneske som kan gjøre alt, og at lykken ikke ligger i å bli bombardert av flest mulig inntrykk på kortest mulig tid. Jeg har fått mer sansen for å nyte i lange drag, og være mer tilstede i det jeg gjør. Ikke at jeg bestandig klarer det - jeg tar meg stadig i å la meg distrahere. Likevel kjenner jeg at en større del av meg er ro.

Denne helgen er en helg som krever knallhard prioritering. Jeg har 4. avdelings eksamen i juss om tre uker, og jeg har lest forferdelig lite. Det er bare denne og neste helg jeg har sjanse til å lese, siden jeg skal laive helga etter. Og da kommer selvfølgelig invitasjonene: Skogstur med påfølgende grilling med noen veldig gode venner, invitasjon til et par fester, en kompis fra utlandet som er i byen denne helga, og for sikkerhets skyld også 1. mai. Jeg har lyst til å gjøre alt sammen - og skal jeg først gjøre festene, bør jeg i hvert fall gå i skogen for å forbrenne kalorier først. Men jeg må innse min begrensning, og være knallhard. Jusspensumet får første prioritet denne helga. Så får jeg se hvor langt jeg kommer i forhold til å kunne ta med meg litt fest på lørdagskvelden.

De lange dagers forbannelse

2011-04-28T15:17:00.001+02:00

Hverdagen er kasta over oss igjen, og påskeferien er ugjenkallelig forbi. Men sykkelen min er klar til henting fra service, og det er sol og varme som gjør det til en fryd å ta den daglige halvtimen eller timen med gange mellom møter og jobb eller jobb og møter (de hverdagene jeg ikke trener på annen måte). Så livet er egentlig ikke så galt, og for en kronisk klagefant, så er jo det litt frustrerende.

Likevel har jeg klart å hoste opp noe å være i det minste litt misfornøyd med, og det er lange dager. Dagen i dag er en slik dag. Jeg innfant meg på obligatorisk yrkesetikk-kurs på jussen (jeg tar jo juss ved siden av jobben, siden jeg liksom ikke har nok å gjøre fra før) 0915, og det var ferdig ca kl 1300. Forferdelig interessant, men det gir noen utfordringer i forhold til mat og planlegging. Jeg spiste frokost rundt 0800 en gang, og selv om jeg dro på med fire skiver, så blir det lenge å gå før lunsj. OK, hvorfor smurte du ikke matpakke til pausene, kan du jo nå innvende. Og jeg har ikke noe godt svar, annet enn at det ikke var noe jeg orka å styre med, eller at jeg synes matpakkemat er forferdelig lite fristende. Men vet du hva? Jeg synes det er grunn god nok. Mat skal ikke være noe jeg lider meg gjennom. Jeg har nok å stri med for å gå ned i vekt, om ikke jeg skal måtte dra på meg striskjorta også.

Da klokka først ble 1300, så hadde jeg et nytt problem. Lunsjmaten min befinner seg i kjøleskapet på jobb, og jeg vil ha kontroll på kaloriene. Løsningen ble en wasa-sandwich og en helflaske Bendit smoothie, før jeg gikk fra byen og opp til jobb. Nå har jeg endelig funnet roen, og sitter og finpusser en artikkel. Så skulle man tro at resten av dagen blir lett som smurt, og at det snart er på tide å komme seg hjem og lage middag. Den gang ei!

I dag skal jeg nemlig også være møteleder for Velferdstinget i Oslo og Akershus, fra 1800 til 2100. Det er bestandig hyggelig, men jeg må konfrontere min møtemat-nemesis: pizzaen. Jeg må spise, så løsningen her blir å gjøre et forsøk på å beregne kalorier. Med dette burde jo dagen normalt være over, men jeg har en møtekollisjon, og rett etter VT-møtet må jeg videre på spillermøte for en fabelaktig laiv jeg skal være med på, Tinget, i regi av Ulverytternes venner. Det er satt opp til å vare til 2300, med sosialisering etterpå. Jeg er litt usikker på matsituasjonen, men ølfaren reiser sitt mørke hode over horisonten. En halvliter inneholder jo 200 kcal, så her må jeg holde tunga rett i munnen før den stikkes i glasset. Summa summarum: Dagen i dag er proppfull av skumle arenaer hvor jeg er ute av min matmessige komfortsone, arenaer som har nok av distraksjoner i andre retninger - og i tillegg kommer jeg til å være ganske sliten når dagen er omme.

Så hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Det er jo helt åpenbart at dette er selvvalgte situasjoner, som jeg kunne ha unngått. Men det er ingen løsning å mure seg inne. Det hender det at jeg gjør, bevisst eller ubevisst, og resultatet blir jo bare at jeg blir rastløs, sur eller smådeppa. Det er dårlig mentalhygiene, og dårlig mentalhygiene gir dårlige forhold for slanking. Så jeg stuper i det, og klamrer meg som best jeg kan til vektklubbens kalorikalkulatorer og egen viljestyrke. Dessuten er det veldig gøy det jeg skal drive med - jeg må bare klare å ha fokus på det samtidig som jeg må ha fokus på slankinga.

Pessimister!

2011-04-26T09:24:00.000+02:00

I dag får dere altså svaret på den siste Tjukkasnøtten. Vinnerne blir offentliggjort senere i dag eller i morgen.

Som dere ser av videoen, så var riktig svar at jeg i går veide 136,8 kg - en nedgang på 1,2 kg fra forrige uke. Av tre innkomne svar var det ingen som traff. Det nærmeste var Bjørn Tore Hansens svar, som var 137,2 kg, og han stikker derfor av med seieren i dag.

Det har vært artig å bruke påsken på å lage Tjukkasnøtter. Samtidig har det gjort at jeg ikke har fått gitt uttrykk for så mange andre tanker på denne bloggen i påsken, men det har egentlig stort sett gått greit. Denne påsken har ikke bydd på de helt store utfordringene, og jeg har kjørt en stram disiplin - noe som er helt nødvendig for å unngå at ferien bringer meg helt ut av lage.

Takk til alle som har fulgt Tjukkasnøtter i påsken - og spesielt til alle som har avgitt svar!

Siste Tjukkasnøtter!

2011-04-25T14:38:00.000+02:00

Ja, nå er det dessverre slik at påsken drar seg mot slutten, og vi presenterer den aller siste Tjukkasnøtten for denne påsken. Men først skal vi få svarene på gårsdagens oppgaver.

Påskeaftens nøtt var det én som klarte: Bjørn Tore Hansen. Her er riktig svar:

1. påskedags nøtt fikk vi også inn ett rett svar på - i hvert fall så godt som rett med bare 0,3 egg feil - og det var Andreas og Tonje Behring som kom nærmest korrekt svar:

Dagens nøtt dreier seg selvfølgelig om vekt, siden mandag er veiedag. Og hvis du lurer på hvorfor videoen er tatt opp når den er, så er det selvfølgelig fordi jeg veier meg om morgenen, før jeg spiser:

Som alltid - hvis du tror du har rett svar, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Påskemorgen bringer nye Tjukkasnøtter!

2011-04-24T15:43:00.000+02:00

Av praktiske grunner får dere en "double feature" i dag. Jeg var i familiemiddag i går, så jeg fikk ikke lagd ferdig gårsdagens nøtter før i dag. Men 1. påskedag er jo dagen for litt ekstra fråtsing i påskegodt, så det passer jo bra å kunne fråtse i Tjukkasnøtter!

Svaret på Langfredags oppgave (som seg hør og bør var mulig å svare på ekstra lenge) får dere her:

Det var mange som klarte denne geografioppgaven! De som hadde riktig svar var: Ove Rekstad, Elisabeth, Tonje og Andreas Behring, Henrik Bering (ikke i slekt med de to foregående), Monica Rønneseth og Anne Margrethe Lund. Gratulerer!

Påskeaftens oppgave er sentrert rundt en flere tusen år gammel påsketradisjon, og jeg fikk villig hjelp av flere familiemedlemmer til å lage denne:

I samme slengen tar vi altså 1. påskedags oppgave. Tema er passende nok godteri. Jeg vil presisere at ingen sjokolade kom til skade under filmingen av denne episoden - og ei heller ble konsumert, før eller etter.

Hvis du har svaret på én eller begge oppgaver, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Tjukkasnøtter - langfredag

2011-04-22T21:36:00.000+02:00

En ekte tjukkas hviler ikke på sine laurbær (de blir knust av sånt), så derfor kan jeg presentere både svaret på gårsdagens oppgave, og en ny nøtt for dere!

Vinner av gårsdagens oppgave ble Jonas Lepsøy, som bare bomma med 18 gram på hvor mange hundre gram pepperkrydret ytrefilet av svin det går på én Pizza Grandiosa (målt i kalorier)!

Og her er altså svaret:

For å lage dagens oppgave bega jeg meg ut på en tur som ble på nesten 4 timer til sammen. Vel, ikke bare for å lage nøttene - men det var en hyggelig ting å sysle med på tur. I dag er det geografikunnskapene dine vi tester:

Hvis du tror du vet svaret, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Tjukkasnøtter - episode 5 + svar på episode 4

2011-04-21T18:29:00.000+02:00

Gårsdagens oppgave var litt enklere enn de foregående. Det var to stykker som klarte riktig svar: Bjørn Tore Hansen og Aase Marthe Johansen Horrigmo. Gratulerer! Her er løsningen:

Frykt ikke, det er fortsatt mulig å være med i konkurransen! Her er nemlig dagens oppgave:

Jeg gikk litt surr i tellinga, så youtubevideoene har feil episodenummer. Men det gjør ingenting, regner jeg med!

Hvis du tror du vet svaret, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!