Epilog? Neppe!

Det er over et år siden jeg sist blogget, og i går veide jeg meg igjen. Alt er tapt - men mye er vunnet. Jeg veier nå 151,5 kg, og er nesten på maks. Nedenstående graf er hentet fra mine registreringer på vektklubb.no, og viser utviklingen siden jeg ble med julen 2006. Den er ikke helt fullstendig - på det meste veide jeg over 153 kg rundt 2011.

Hvorfor har jeg dette mønsteret? Vel, det er ikke uvanlig at folk går opp alt eller nesten alt etter å ha gått kraftig ned i vekt. Kosthold og trening alene er ikke tilstrekkelig, viser nyere forskning - overvekt har trolig en svært sterk sammenheng med stress.

Når jeg ser på mønsteret over, så kan det godt være at heller ikke jeg er noen supermann som klarer å stå i mot hjernens avhengighet av fett- og sukkerrik mat når jeg opplever stress. De siste 10 årene har jeg hatt 3 klare vektøkningsepisoder. Disse sammenfaller med stressende perioder i livet:

• 2007-2008: Jeg mistet faren min våren 2007, og gikk inn i en periode med et krevende skifte, i tillegg til at jeg byttet jobb 2 ganger i løpet av et år og pusset opp en leilighet. 
• 2009-2011: Jeg brukte mye tid og krefter på å lage laiven "En dommedags aften", og mistet i samme perioden morfaren min, som jeg hadde et veldig nært forhold til.
• 2012 til i dag: Jeg har hatt en krevende jobb med mye negativt stress og lang pendlevei, samtidig som jeg har etablert familie, flyttet to ganger og fått barn. 

Med "stress" mener jeg ikke her nødvendigvis negative ting, men endringer i livet som gir et "trykk" som krever mye energi. Disse endringene kan være positive, men likevel medføre en belastning på kroppens stress-sentre. 

Hva har vært tilfellet når jeg har hatt perioder med vektnedgang som har vedvart over tid?

• 2008-2009: Jeg kom meg inn i stipendiatjobben og hadde tid til fordypning og konsentrasjon uten for mange distraksjoner.
• 2011-2012: Jeg var i innspurten på doktorgraden, og mestret den jobben godt nok til at jeg kunne fokusere mye på egne behov. Det var lite distraksjoner, og jeg var i stand til å etablere langsiktige rutiner. Jeg turte også å forplikte meg i offentligheten gjennom denne bloggen. 

Så hva er svaret? Hvordan sikrer jeg vektnedgang som holder over tid? En lite krevende jobb med lite distraksjoner, og å bo alene med bare meg selv å tenke på? Overhodet ikke. 

Én tilnærming som kan virke lovende hvis forskningen viser seg å holde stikk er å trene på stressmestring. Endring og stress er en naturlig del av livet vi lever. For min egen del finner jeg mye av lykken i familielivet, og jobbmessig tilfredsstillelse i stadig nye utfordringer og det å ha mange baller i lufta. Jeg kan derfor ikke basere meg på en tilnærming som forutsetter at jeg kun har stabilitet og ro. Det har jeg prøvd, og det er for sårbart.

Jeg tror jeg må ha noen få, gode rutiner for mat og trening, men at jeg må jobbe mer med hvor jeg søker løsning på stress og brudd i rutiner. Jeg får det nok enklere med ny jobb, fordi reiseveien er kortere, og jobben legger bedre til rette for trening. Likevel er det først og fremst mine tankeprosesser som må være i fokus.

Vi prøver igjen, bevæpnet med ny innsikt!

Liten statusoppdatering!

Det går rette veien! 140,9 kg denne uka, men jeg glemte å veie meg før onsdag. Det er ned fra forrige uke, og totalt 11,3 kg siden i fjor sommer. Ikke verst!

Jeg har hatt veldig krevende uker på jobben, med helgejobbing, utenlandsreise og mange frister, men jeg har klart å gå til toget og å trene litt på søndag som var. Det som har punktert litt nå er kostholdet, men jeg har klart å unngå de aller verste utskeielsene, samtidig som jeg er regelmessig fysisk aktiv. Det hjelper nok. Når jeg er stressa, så er det ting som kosthold og/eller fysisk aktivitet som ryker først.

God helg!

Jaja, det blir litt uregelmessig denne blogginga her. Men sånn får det kanskje bli. Dette har vært en god uke - jeg har gått ned litt, til 141,8 kg, trente på mandag, har gått minst en halvtime hver dag tirsdag-torsdag og får gjort det også i dag, i tillegg til å trene i dag. Jeg har jo hatt litt blodtrykksbekymring tidligere i vinter, men var hos legen i dag og sjekket, og nå er det normalt - på 140/88. Det er veldig deilig! Jeg tror det betyr at jeg har det bra, og egentlig er ganske avslappet.

Jeg har jo til og med funnet glede i å stelle litt i hagen, så enten er alderdommen i ferd med å treffe meg som en lastebil i fart, eller så er jeg blitt flinkere til å verdsette de små og nære ting. Ser man på!

Hei igjen! Og farvel til 10 kg!

Jeg skjønner at jeg ikke er den mest iherdige blogger lenger, men jeg velger å ikke gi opp!

Sist jeg blogget var 10.02, og mye har skjedd siden - både vinterferie med reise til Budapest, veldig hektiske uker på jobben og påskeferie i Stavanger. For halvannen uke siden var jeg faktisk nede i 140 kg, men måtte jo kose meg litt i påsken. I dag veide jeg 142,1 kg, noe som er ned 2 kg fra 10.02 og hele 10,1 kg fra jeg startet opp igjen! Hurra! Jeg har ikke vært så verst flink til å trene i deler av denne perioden, og har begynt å gå til toget igjen. Jeg har stort sett også klart å holde meg til å bare spise snop i helgene.

Nå har jeg en liten pause i klipping av hekk og epletre. For første gang i livet har jeg selv ansvaret for en hage, og det er uvant. Jeg ser noen redskaper jeg har lyst på å skaffe meg - og det å begynne å drømme om å handle på bygg-/hageforretninger er også en ny erfaring.

Når det gjelder øvrige mål, så har de også stort sett gått rette veien!

Overarm: 38 cm (ned 3 cm (-7,3%) fra juli i fjor)
Bryst: 127 cm (ned 6,5 cm (-4,9%) fra juli i fjor)
Midje: 145 cm (ned 10 cm (-6,5%)fra juli i fjor)
Hofte: 121 cm (ned 3 cm (-2,4%) fra juli i fjor og ned 7 cm (-5,5%) fra september i fjor)
Lår: 76 cm (opp 2 cm (+2,7%) fra juli i fjor)

Jeg tror at lårene mine har økt i diameter henger sammen med at jeg har trent mye på spinningsykkel, så jeg velger å tro at dette er en endring i rett retning!

Med en vektnedgang på 6,6% fra juli i fjor og endringer i øvrige mål på omtrent det samme, så tror jeg at jeg har gått ned på en sunn måte, som i hovedsak har medført reduksjon i fettbeholdningen. Særlig nedgangen rundt midjen er jeg veldig fornøyd med - det er jo det farligste fettet som ligger der.

Jeg er altså i godt driv, selv om jeg altså har litt å gå på når det gjelder å holde mine trofaste følgesvenner i bloggosfæren oppdatert!

Ekstremt stabil

Ingen skal si jeg ikke er stabil! Denne uken var det 144,1 kg igjen. Jeg tok også midjemål m.m., og det var stort sett også stabilt - men en del ned rundt brystet.

Fikk ikke helt sving på treninga i forrige uke, men i går dro jeg og gjorde spinning. Det var hardt, men deilig - og jeg kjenner at energien er bedre. Jeg blir rett og slett daff og sliten av ikke å trene, i hvert fall når det er hektisk på jobb. Jeg merker godt at jeg ikke går til toget nå også, så treningsøktene må jeg bli enda flinkere til å opprettholde. Det dreier seg bare om god planlegging.

Jeg har også gjennomført en 24-timers blodtrykksmåling. Legens tilbakemelding var at det var litt høyt på dagtid, men sank fint på natta - så med litt mer vektreduksjon blir det bra! Med andre ord ingen ting å bekymre seg over!

Noen betraktninger om generasjonsforskjeller

Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.

Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.

Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.

Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.

Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.

Mandager...

Jeg har et tvetydig forhold til mandager - det har jeg alltid hatt. Det er begrensa hvor gøy det er å stå opp tidlig etter en helg - uansett hva slags helg det har vært, og det kan være en knallhard overgang noen ganger. Jeg har for eksempel lagt mandagen som intern møtedag i sektoren min, og dermed går det i turbotempo fra morgen til godt ut på ettermiddagen. Det er litt kræsjstart over det hele, og det merker jeg godt når ettermiddagen kommer og jeg prøver å summe meg.

Samtidig er mandagen en deilig dag, fordi jeg trives med å ha mye å gjøre. Det å komme i gang er en befriende følelse, og jeg er ofte full av optimisme og pågangsmot når jeg står og venter på toget - selv om jeg er trøtt. I perioder hvor jeg er flink til å veie meg, så har mandagen også en spenningsdimensjon. Det er da jeg finner ut om jeg har vært "naughty or nice" i uka som har gått. Denne uka: Litt naughty. Opp 0,2 kg, til 144,1 kg. Det er egentlig ikke så verst, fordi jeg har hatt en veldig deilig helg med fantastisk mat hos gode venner og på en god restaurant.

Akkurat som vektresultatet, så tror jeg denne mandagen havner sånn passe midt på treet.