tirsdag 26. juni 2012

Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.

mandag 25. juni 2012

Jeg er så lei!

Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!

Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.

De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.

Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)

Dette skal jeg få til!

mandag 18. juni 2012

Opp igjen...

115,6 kg var det vekta viste i dag, og jeg er satt omtrent en måned tilbake. Det er ganske kjipt, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeg har hatt noen stressende uker hvor det har vært vanskelig å få trent og spist normalt, og jeg har i tillegg vært veldig sosial. Jeg kjenner igjen mønsteret, og vet at jeg må knappe inn nå. Det er utrolig kjipt, fordi det har vært så deilig å bare senke skuldrene og spise og drikke i godt lag med venner uten tanke for morgendagen. Akkurat som desember er hardt, med alle sine julebord, så er juni en hard måned også. Hele sommeren er egentlig hard, sånn sett. Men det er viktig for meg å klare dette, så det er bare å sette klutene til og bli flinkere til å telle kalorier og ikke gjøre dumme ting (for vekta)...

tirsdag 12. juni 2012

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

mandag 11. juni 2012

Hurra!

Endelig! I dag viste vekta 114,6 kg. Det betyr at jeg har klart å komme meg ned under 115, hvor jeg har ligget en måneds tid eller så. Det betyr også mentalt en del å krysse de "runde tallene" (i den grad 5 er et rundt tall). Heller ikke denne uka hadde jeg trodd at jeg skulle få det til - det var sommeravslutning på Velferdstinget på fredag, med en overflod av kjøtt (du kan alltid stole på realister som skal stå for grilling) og jeg improviserte en bursdagsøl på Lompa på lørdag, med dertil hørende mat og drikke, fulgt av en nattmatkebab. Det burde jo ikke gått bra, men heldigvis har jeg så lite matlyst på søndagen etter en slik helg at det i sum likevel ordner seg. Jeg er ikke anorektisk, men jeg er vel egentlig heller mett.

Jeg ligger fortsatt over banen min for å nå målet for 1. august, men denne uka kom jeg i hvert fall litt nærmere den. Jeg tror det skal holde hardt å faktisk klare å komme nærmere gjennom sommeren, men det er verdt et forsøk. Jeg synes det er lettere nå å holde igjen på "fråtsedager" enn det var før - jeg orker rett og slett litt mindre mat, og at jeg er flink til å trene bidrar sikkert også til å holde forbrenninga oppe!

Som Ole Paus synger i sin ironiske hyllest til Margrethe Munthe: Løs, hold ut og lykke til!

mandag 4. juni 2012

Mot alle odds

I dag var jeg oppriktig bekymra for hva vekta ville vise. Jeg har vært gjennom en litt hard uke, hvor kostholdet mitt har vært helt på styr. Lange dager med konferanse på jobben og diverse sommerfester og byturer har definitivt ikke trukket i riktig retning. Likevel: Da jeg gikk på vekta i dag viste den 115 kg! Det er ned 0,1 kg fra forrige uke, og det bør jeg altså være sabla fornøyd med. Jeg "juksa" nok litt med å spise litt lite i går, men jeg var faktisk ikke så sulten etter en stor burger på Mix-kiosken og en is fra McDonald's. Usunt, jeg vet det, men det er lov innimellom.

Enda mer grunn til å være fornøyd har jeg når jeg ser på midjemålet mitt, som jeg også skulle sjekke i dag. Det var 130 cm, ned 1 cm fra målet for 4 (og 8) uker siden. Det er jo vanskelig å se forandringer på seg selv fra dag til dag, men jeg ser nå tydelig i speilet hvordan kroppsfasongen min har endret seg. Det er enda en lang vei å gå, men det er lettere når det går framover hver uke - selv i sneglefart!