Når gode råd er på billigsalg

Når du slanker deg oppdager du raskt at verden kryr av ernæringsfysiologer, personlige trenere, leger, fysioterapeuter og dess like. Ja, du innser at vi ikke trenger frykte noen helsepersonellkrise under eldrebølgen. Faktisk så har store deler av Norges befolkning den nødvendige kunnskapen for å opptre som helsepersonell o.l. I det minste tror mange det selv.

I "programerklæringen" for denne bloggen (les under bloggtittelen) har jeg skrevet at jeg vil at dere skal la velmente råd ligge. Og jeg mener det. Det er ikke fordi jeg ikke setter pris på den omsorgen dere utviser med rådene deres, den kunnskapen dere måtte sitte på eller de gode tipsene dere har plukka opp på veien gjennom egne liv. Men det er faktisk ganske irriterende likevel. Hvorfor?

Gjennom et langt liv som tjukkas (jeg fikk høre alt før skolealder at jeg var for tung, syns jeg å huske) har du hele tida måttet leve med en pekefinger opp i ansiktet. Etter hvert som jeg ble eldre og fikk bestemme sjøl hva jeg putta i meg og hvordan jeg levde, så gjorde tenåringen i meg mye dumt bare på trass. Den trassfølelsen ligger like under overflata og det skal lite til før den kommer opp igjen.

Opp gjennom åra har jeg sikkert fått tusenvis av gode råd. Jeg har hørt de aller fleste før, eller så har jeg kunnet resonnere meg fram til mange av dem. Noen ting som kommer er selvfølgelig ukjent, og det er positivt. Men det aller, aller, aller meste er ting jeg ikke trenger å høre.

Jeg sier dette fordi jeg alt har fått en del råd - noen på denne bloggen, men mest på facebook-kommentarer. Siden bloggen importeres til facebook, så er det ikke alle som leser som også har fått med seg programerklæringen. Til dere vil jeg si at dere er unnskyldt, men det holder nå.

Jeg er veldig glad for det engasjementet så mange av dere har vist i prosjektet mitt. Det er tøffe dager innimellom, og da varmer den omsorgen, omtanken og gleden fra dere som kommenterer og leser enormt. Så hvis du har våget deg frampå med råd, så håper jeg ikke du nå blir snurt over at jeg er litt skarp, og at du fortsatt engasjerer deg her. Jeg kommer til å be om råd og tips når jeg føler jeg trenger det. Men jeg må ha kontroll på denne prosessen selv. Ellers kommer jeg til å spise en stor sjokoladeplate bare på trass. Og det ønsker vi ikke, gjør vi vel?

Litt mindre vis...

Det måtte jo skje. Jeg visste det jo. En dag var det farvel. Ugjenkallelig, uavvendelig. Til slutt måtte du forsvinne. Dødsdommen var kommet alt for flere år siden. Jepp, nedre høyre visdomstann, i dag ble du trukket.

Jeg tror kanskje jeg har trukket tann bare én gang før, da jeg var veldig liten. Jeg husker i hvert fall ikke mye av det, annet enn at barndomsbilder av meg viser at jeg manglet en fortann. Men jeg har hørt historiene fra de som har trukket visdomstenner før meg, og det var med grøss inn til margen at jeg dumpa ned i tannlegens stol i dag morges. Jeg fikk valget: Fylling nå og kanskje trekke om et par år, eller trekke med en gang. Jeg valgte det siste, ut fra en kost-/nytteanalyse. Akkurat nå er jeg usikker på om jeg tilla kostnadsfaktoren stor nok vekt...

Jeg ble bedøvet opp og ned i mente. Det har gått tre timer, og ennå er ikke bedøvelsen helt ute. Kinnet er fortsatt numment, og jeg bare aner skyggen av smertene som kan komme til å dukke opp i løpet av ettermiddagen. Jeg gruer meg, og det er ikke så rart. Tannlegen holdt på nesten en time, fordi hun måtte operere ut tanna. Krona knakk, og da var det bare å borre og skjære og drille og hale og dra. Sliten i kjevemusklene ble jeg og.

Hvorfor skriver jeg om dette i en slankeblogg? Jo, fordi dette er en sånn dag hvor det er lett å synes synd på seg selv. Jeg har vondt, jeg snakker rart, og jeg har tygd vatt i en time i dag. Jeg må ta Ibux på størrelse med en middels shetlandsponni (se bildet), og jeg har betalt det hvite ut av øyet for privilegiet - selv om staten faktisk dekker trekking av tenner (som en av de få tannhelsetjenestene vi får). Og det er sånne dager hvor jeg tidligere ville "unnet meg noe". For eksempel å ta heisen i stedet for trappa på jobb. Eller kjøpe en sjokolade. Det er lett å finne unnskyldninger for å la gode vaner deise i bakken mens du går videre. Nå kan jeg ikke akkurat overspise så mye - jeg tygger sakte og kontrollert på venstre side av munnen - men det er alle de små tingene ellers som gjør den store forskjellen.

Jeg skal nok unne meg en belønning. Men det blir nok helst en Bendit smoothie som holder seg innenfor kalorigrensene mine. Selv om jeg har trukket en visdomstann behøver jeg jo ikke gjøre noe dumt av den grunn!

Treningsinnsikt

Vel, da har jeg prestert å tilbringe 4 timer av dagen på Domus Athletica. De som måtte være bekymra for at jeg overdriver kan jeg berolige med at jeg bruke litt over en time på treningsveiledning, og at resten av tida gikk med til å lære seg et nytt program. Utover det nye programmet, så har jeg også lært noen andre ting i dag:

- Jeg kjenner bekymringsverdig mange folk som trener.

- Jeg innser at folk som ser veldig unge ut (typisk folk jeg kunne ha undervist som lærervikar i ungdomsskolen for mange år tilbake) kan være flinke til å veilede thirtysomething tjukkaser i trening - eller i det minste være flinke til å se ut som de vet hva de prater om.

- Jeg har mer stabile knær og ankler enn jeg trodde.

- Treningstskjorta mi ser bedre ut utenfor buksa enn i. Sånt blir man opptatt av når det er speil overalt og masse slanke, spreke mennesker rundt deg.

- Det ordinære treningsstudioet er ikke så farlig som jeg hadde trodd, etter å ha gjemt meg i friskvernstudioet i fem år (!).

- Yt med kakaosmak er ganske godt.

- Det går bra å komme i herrebadstua uten lesestoff på kvelden - det ligger alltid en avis der.

- Moderne treningsapparater (i motsetning til de relativt intuitive jeg har brukt før) ser kanskje ut som diabolske torturinstrumenter du må ha doktorgrad fra den spanske inkvisisjonen for å kunne operere, men når du lærer å bruke dem er de veldig deilige å trene med.

- De aller fleste ser helt molbo ut i treningstøy.

To beinharde uker

140,1. 140,1! Ned 3,8 kg. Det er dommen fra badevekta i dag - to uker etter starten. Og det er ganske deilig å se at det har gått nedover - for det har vært slitsomt! Jeg er fortsatt litt bekymra for at det går så fort - både fordi det blir kjedelig når det stagnerer litt, og fordi jeg har gått ned sånn i to uker. Samtidig er det kanskje litt easy come - easy go - dette er kilo jeg har lagt på meg de siste 3-4 månedene.

Men som sagt, det har vært to tøffe uker, og det er fortsatt tøft. Jeg har ikke så mye rutiner inne ennå - det tar noen uker for ting å bli rutine.

Jeg driver fortsatt og utformer treningsopplegget mitt - i dag har jeg for eksempel time for treningsveiledning på Domus Athletica, og om litt under tre uker skal jeg tilbake til fysioterapeuten for kontroll med hvordan det går med opptrening av knær og ankler. Jeg blir ikke fullt så støl etter styrketrening, og jeg klarer fint å gå i en halvtime-times tid igjen uten at det verker for mye i ryggen.

Jeg går fortsatt og er sulten innimellom. Det er jo ikke så rart. Jeg har kunnet spise en hel, stor pizza fra Dolly eller Peppe's helt på egenhånd. Da tar det tid for magesekken å krympe seg ned til 2500 kcal per dag-kosthold. Men jeg vet at det kommer, og jeg kjenner allerede at jeg lettere blir mett. Likevel må jeg fortsatt ha stålkontroll på hver eneste kalori. Jeg kan ikke stole på at øye og mage vet når jeg har fått nok, eller at jeg på rutinen kjenner til hva et måltid består av.

Slankelivet har altså ikke blitt automatisert ennå. Alt krever bevisste handlinger, og det er mentalt slitsomt. Når jeg i tillegg vet at dette prosjektet egentlig aldri tar slutt, og at det uansett kan ta så mye som to til tre år å fullføre vektnedgangen, føles det litt som å stå på bunnen av et høyt fjell og se opp på toppen. Det er tøft å motivere seg. Men hvis du setter et bein foran det andre, så kommer du til slutt fram. Det er sånn jeg må tenke. Da er det veldig hyggelig å ha folk rundt deg som oppmuntrer deg og heier på deg. Så takk så langt til de som har vært med - we're only just getting started!

Jeg klarte det!

Festspøkelset kan gå hjem og vogge. Jeg vant over det. Det ble fest i går (om enn med noe fram og tilbake i forhold til hvor mange vi ble), med middag først. Jeg lagde hotte svinekoteletter; svinekoteletter med løk/karri/tabascosaus og stekte epler og bananer i chili. Veldig godt, og jeg motstod fristelsen til å ta for mye kotelett, og spiste banan- og epletilbehør når jeg hadde lyst på mer. Jeg hadde nok spist litt lite ellers i løpet av dagen, for jeg hadde en satans hodepine da jeg la meg. Men det kan også skyldes rødvinen jeg drakk :-) Jeg klarte å holde kaloritallet sånn noenlunde, og våknet frisk og uthvilt i dag med følelsen av at jeg hadde hatt full kontroll - og likevel hatt det gøy!

Jeg ble også kvitt snopet mitt. Bjørn Tore fikk tilslaget på kr 305,-, og pengene går nå til Fantasiforbundets prosjekt om å lage laiv i Palestina. Vel... i hvert fall så fort Bjørn Tore overfører pengene til meg og henter posen med snop som han glemte her.

Alt i alt: Jeg klarte det - jeg vant over festspøkelset og snopet mitt!

Festspøkelset

I dag har jeg snopauksjonsfesten min (husk å legge inn bud!). Da tar jeg egentlig to tyrer ved hornene samtidig. Den første er selvfølgelig snopet, som skal ut av hus på en spektakulær måte. Den andre, det er å ha fest. Fest er nemlig noe av det verste jeg kan gjøre, når jeg slanker meg. En fest er på en måte selve innbegrepet av å slippe seg løs og bare ha det gøy. Men det kan jeg rett og slett ikke ta meg råd til. Så dermed blir en festdag en dag med innbitt kontroll av alle kriker og kroker av kostholdet. Hvor skal jeg legge balansen mellom å spise og drikke? Hva kan jeg drikke for å holde kaloritallet nede? Hva skal jeg tilby de som kommer med tanke på snacks og sånt, samtidig som jeg må passe på hva jeg selv spiser?

En løsning hadde selvfølgelig vært å ikke ha fest, ikke gå på fester og ikke bli med folk ut på byen. Det er ikke holdbart. Derfor prøver jeg i stedet å passe på at jeg finner smarte løsninger: Spise fornuftig før festen. Vin eller sprit i stedet for øl. Popcorn i stedet for potetgull. Pizza originale eller Dr. Oetker framfor Grandis. Og så håper jeg at det holder. Glasset er tross alt halvfullt.

Ka e det som æ drømme om/Eg vil pule meir!

Eg vil pule meir! Det var fyndfrasen Kristian Fjellanger kom med da han kåserte for Oslo SVs årsmøte om slanking og forklarte hva motivasjonen hans var. Det var herlig ærlig, og jeg synes den ærligheten er et godt utgangspunkt for å snakke om slankemotivasjon.

For min del er en viktig begrunnelse for slanking de mange små og litt mindre små tingene som er utfordrende i hverdagen, og som andre slipper å ofre en tanke.

You might say I'm a dreamer

Jeg drømmer om å kunne svinse inn i en hvilken som helst klesbutikk uten tanke for om de har min størrelse. (Og ja, jeg har liksom følelsen av at det må svinses i klesbutikker - det er sånt tynne folk gjør.) Og dermed kan jeg lettere kle meg med stil og schwung, leke med ulike stiler og føle meg fresh og som en mann av tiden. (Ok, litt heftig påsmurning her nå, men jeg føler meg inspirert.)

Jeg drømmer om å kunne gå i dusjen på Tøyenbadet, uten å måtte høre småbarn utbryte "Oj! Han var tjukk!" og måtte forklare dem at neida, jeg er bare julenissen på ferie. (Og tåle sinte foreldreblikk etterpå.)

Jeg drømmer om å kunne bøye meg for å knytte skolisser uten å miste pusten.

Jeg drømmer om å slippe å høre "du er nok ikke min type" og måtte gjette på om det bare er fedmen som er årsaken, eller om det er andre ting.

Jeg drømmer om å slippe å få velmente råd om hvordan jeg kan bli tynnere.

Jeg drømmer om å slippe å ha dårlig samvittighet for å ta meg en øl eller spise lørdagsgodt.

Jeg drømmer om å kunne låne kostymer på laiv uten å måtte sy dem av gardiner først.

Jeg drømmer om å unngå å bli svett av bare en kort gåtur.

Jeg drømmer om å unngå å bli sett ned på som svak, dum, ufarlig, svært morsom, svært jovial, faderlig eller bestefaderlig på grunn av magen - og bli bedømt i større grad ut fra hvem jeg er og hva jeg gjør.

Jeg drømmer om å kunne gå på do på fly på lange reiser.

Jeg drømmer om å slippe å måtte bevise at jeg har et selvironisk og humørfylt forhold til egen fedme, og at jeg egentlig er et velbalansert og velfungerende samfunnsmedlem.

Jeg drømmer om å kunne se tærne mine (og annet) uten å måtte bøye meg fram.

Jeg drømmer selvfølgelig om å pule meir - men det gjør vel strengt tatt mesteparten av Norges befolkning til en hver tid.

Jeg er jo selvfølgelig litt skeptisk til det kontrollfreaksamfunnet vi utvikler, og som jeg nå kuer meg for ved å slanke meg. Men sosialt press er sterke greier, og jeg innser samtidig at jeg har det bedre, rent formmessig, når jeg er slankere. Så jeg slanker meg først og fremst for å kjenne meg mer energisk og for å ha en kropp det er lettere å få til å lystre det jeg vil, når jeg vil. (Prøv selv å dra på en 60-kgs sekk.) Men alle de tinga jeg har lista opp over er ting vanlige folk ikke må tenke så mye på, og som blir deilige ting ved å bli slankere.

Snopauksjonen nærmer seg!

Som jeg har skrevet om tidligere, så har jeg bestemt meg for å kvitte meg med snopet mitt gjennom auksjon til inntekt for veldedig formål.

Auksjonen slutter i morgen kveld, mellom lørdag og søndag. Foreløpig ligger det an til et røverkjøp - hele bunten for 200,-. Så skynd deg å by!

Det eneste forslaget til veldedig formål jeg har fått inn, er Fantasiforbundets prosjekt med laiv i Palestina. Fristen for å komme med andre forslag til veldedig formål setter jeg nå til å gå ut i kveld, kl 23.59.

Hvis du ønsker å by, så gå inn på denne facebook-eventen, sett deg som "deltar kanskje" og legg inn bud på veggen!

Spinning wheel

What goes up / most come down / Spinning wheel / got to go round

Som jeg skrev i går, så var det spinningtid. Dessverre for meg, så oppdaga jeg at det bare var spinningtimer seint på kvelden tilgjengelig på Studentidretten. Jeg booka meg likevel ufortrødent inn kl 1930 på Domus Athletica. Det viste seg å ikke være så dumt likevel - jeg hadde glemt at jeg skulle på SVs kandidatsamling i dag, og fikk nok med å utnytte tida på jobb maksimalt fram til spinningtimen (og etter timen måtte jeg gjøre ferdig et foredrag jeg skal holde i dag om møteledelse for studentforeninger i Oslo og gå innom jobben igjen for å hente noe i skriverne). Så det ble en stressende dag: Gjøre ferdig en artikkel for publisering og et artikkelutkast som jeg sendte til informantene mine + lage foredrag og så løpe av gårde til spinningtime.  Jeg rakk fram i siste liten - god og varm, i det minste.

Selve spinningtimen var bra. Instruktøren var flink, og selv om mesteparten av musikken var autotune-pop av billigste skuffe, så gikk timen raskt unna. Kondisjonen min var ikke så gal - jeg var klar for å gi ganske hardt på i de 60 minuttene timen varte. Men jeg måtte halvveis i timen konstatere at leggmusklene mine ikke var helt enige. De presterte å krampe seg til, og jeg måtte tøye litt og sykle roligere resten av timen. Som bildet viser, så var jeg kanskje litt oppgitt over akkurat dét!

Men egentlig er ingen skade skjedd: Jeg har fått blod på tann, og må tilbake for mer - om ikke annet for å bevise at jeg kan fullføre spinningtimen uten at det skjærer seg!

 

Kaptein Vom

I dag er turen kommet til et oppgjør med en gammel fiende som jeg egentlig har et elsk/hat-forhold til: Kaptein Vom. Kaptein Vom er en egen planet, med egen tyngdekraft og egne naturlover. Kaptein Vom er en alien, som parasittisk suger vekk alle gode anledninger til snasen stil, Paradise Hotel-deltakelse og en avslappet rygg. Kaptein Vom er en del av meg; vi har seilt på de sju hav sammen i mange, mange år. Så jeg er jo glad i Kaptein Vom. Det er noe koselig over ham - han er jo alltid til å stole på.

Lille Vom / er en egen planet / alle kiloene forskjellige land / hver bul en verdensdel /og vi suser avgårde /alle mann

Men han er en belastning, og det må han få beskjed om. Han skal ikke lenger ha kommando på denne skuta. Det er tid for et subtilt mytteri! Sakte, sakte, skal han sultes ut, til han går fra borde. Om sulten ikke er nok, ja, da skal han få smake pisken: I dag blir det spinning på Domus Athletica. To Davy Jones' Locker with ya!

Veiing av barn

Dagbladet formidler et innlegg i dag om veiing av skolebarn, som jeg synes er veldig bra. Poenget i innlegget er at barn ikke bare må veies - overvektige barn må gis oppfølging. Jeg kjenner meg igjen i mye av det som skrives.

Som liten var jeg overvektig. Og særlig mot slutten av barneskolen skjøt det fart. Jeg husker timene hos helsesøster - og også hos legen - hvor jeg ble vist vektdiagrammet mitt, med en sammenligning av vektutviklingen hos et "normalt" barn. Jeg fikk streng beskjed om å spise mindre, og alt var min egen feil.

Den skammen over egen kropp som jeg bygde opp i barneårene hadde sammensatte årsaker. Men det verste av den fikk jeg ikke kvitta meg med før jeg var godt opp i tjueåra - og fortsatt sitter den i. Jeg vil primært ned i vekt på grunn av helse og klær, men jeg kan ikke stikke under en stol at en del av meg håper å være skamfri en dag; at jeg kan slutte å være selvbevisst når jeg møter andre mennesker og slutte å se etter tegn på at det er utseendet mitt som er viktigst. Hadde jeg skammet meg mindre som liten, så hadde jeg antakeligvis også veid mindre i dag.

Barn fortjener bedre enn bare å få skammen bekrefta av en helsesøster eller skolelege. De trenger støtte, hjelp og oppfølging over tid. Det fortjener de.

Møtetrusselen

Dagen i dag byr på en gjenganger av en utfordring: Møtemat. I dag får jeg til og med to runder av den. Først har vi hatt Utenriksdepartementets Europaforum for forskning på jobben, som ble avsluttet med "lett lunsj". Dette var et utbud av grove "ciabattaer" og focacciaer med diverse pålegg. Senere i dag skal jeg være ordstyrer for Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, hvor jeg regner med at vi får wraps.

I begge tilfellene er det upraktisk og dyrt å ordne mat på egen hånd, for ikke å snakke om masochismen i å se på andre spise når du selv er sulten og burde spist. Så jeg velger å spise møtematen. Den er i håndterlige porsjoner. Likevel får jeg en gnagende usikkerhet: Hva er i denne maten? Er det noen skjulte kaloribomber? Så jeg ender opp med å anslå kaloritallet. "Hm, denne grove ciabattaen... Jeg tror det er 600 kalorier, kanskje. La oss si 700." Og så fører jeg 700 kalorier i vektklubbdagboka. Og jeg fører omtrent det samme på wrapsen i kveld. Men jeg kommer ikke unna at jeg kan ha tatt feil begge veier. Hva om jeg har spist for mye? Hva om jeg har slått inn alt for mange kalorier og blir helt ulvesulten? Jeg velger å leve med risikoen.

Hurra!

Det ser ut som min stålsetting for helga har gitt resultater! Jeg gikk nettopp på badevekta. Først fikk jeg skrekken - vekta viste 143,4 - hadde jeg bare gått ned en halvkilo? Og opp en halvkilo i helga? (Jeg hadde juksa og veide meg før helga...) Men nei. Jeg kjenner etterhvert badevektas luner, så jeg gjorde et nytt forsøk: 142,3! For å være sikker trengte jeg et datapunkt til, og ganske riktig: 142,3!

Jeg har altså gått ned 1,6 kg siden sist mandag! Det er faktisk litt for mye. Å gå ned mer enn 1 kg i uka er ikke sunt, fordi du da raskt tar av muskelvev også. Men det er ikke uvanlig å gå ned litt mye den første uka; det er mye vann som forsvinner, tror jeg. Det stabiliserer seg fort nok på en litt slakkere kurve enn dette, så jeg skal bare være fornøyd. Hurra - vi er i gang!

The Greatest Show on Earth

Jeg har nettopp lest ferdig Richard Dawkins fantastiske bok "The Greatest Show on Earth". I denne boka forklarer han rett og slett hvorfor evolusjon er sant (i den grad vi kan vite at noe er "sant"), på en måte som gjør det helt åpenbart hvorfor alle avarter av kreasjonister er så håpløst tapt bak en vogn. Jeg elsker hans arrogante selvsikkerhet og vidunderlig pedagogiske framstilling av evolusjon.

Og jeg fant en parallell mellom evolusjon og slanking som jeg synes er nyttig og motiverende. Evolusjon er ikke noen god metafor for slanking generelt, men prosessene har ett viktig fellestrekk: Inkrementelle endringer fører til fantastiske resultater. Små, umerkelige forandringer fra dag til dag - generasjon til generasjon - fører til slutt til forandring. (Det samme finner vi i geologien - se på erosjon f.eks.)

Jeg tar én dag av gangen - foreløpig har denne helga gått bra. Og så satser jeg på at resultatet blir bra til slutt. Det er det jeg må fokusere på, fordi forandringen fra dag til dag er helt umerkelig.

Hold... Hold...

Jeg så nylig Braveheart igjen, i et anfall av "sløve på sofaen til det eneste på TV". Den filmen var mye bedre da jeg var en naiv tenåring. Men det er en scene der hvor Mel Gibson ber skottene om å holde igjen, til engelskmennene er nære nok. "Hold... Hold...". Litt sånn er den følelsen jeg får av fredagen. Det er på en måte dagen da jeg stirrer helga i hvitøyet, men hvor jeg ikke må bruke opp all selvkontrollen - jeg må ha litt i reserve til den harde helga. Og dagen i dag har bydd på rikelig med utfordringer i så måte.

Jeg hadde bestemt meg for å ta tyren ved hornene og oppsøke trening igjen - men på grunn av litt knefrykt (blir muligens et eget blogginnlegg bare av det), så har det gått et halvt år siden sist jeg trente. Jeg overtrente, og trente sikkert feil, og fikk helvetes vondt i kneet. Så jeg hadde booka time hos fysioterapeut i dag. Det var veldig fint, faktisk. Jeg var på Hjelp 24 NIMI, på Ullevål, og fikk en fantastisk fysioterapeut. Vi prata om trening og patellaluksasjoner (slå det opp - det er vondt) og dårlige ankler og tjo og hei, og jeg lærte masse sånne dritkjedelige fysioterapiøvelser som jeg har tro på.

Etter fysio dro jeg tilbake på jobb, hvor jeg presterte et fantastisk kunststykke av tramp i klaveret. Jeg fant en fin Aftenposten-sak om en video som Universitetet i Bergen hadde lagd for å bekjempe plagiat. Siden det er fredag, og jeg tenkte dette var noe mine universitetskolleger kanskje kunne verdsette, sendte jeg en e-post til dem, og delte linken:

Since it's Friday, here's the famous University of Bergen anti-plagiarism video (in Norwegian)

Jeg hadde brukt Copy link address i Firefox, og regnet med at alt var i orden. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at jeg hadde kopiert en annen link til en youtube-video tidligere på dagen. På chat hadde jeg diskutert matriarkalske strukturer på laiv med en kamerat, og hadde tenkt å vise han en morsom video. Jeg hadde sjekket ut denne snutten, som jeg fant ut jeg ikke skulle sende likevel, siden den ikke var så fryktelig to the point. Det jeg ikke sjekka da jeg sendte ut jobb-mailen til absolutt alle, både unge og gamle professorer og stipendiater, var hvilken video jeg hadde linka til i mailen.

Ett minutt etter jeg hadde sendt mailen, fikk jeg et svar fra en kollega, som bare skrev:

Um, no...

Jeg ante ugler i mosen, klikket på linken, og jada. Der lyste Eddie Murphy mot meg, med sin monolog "The Pussy Trap" fra Raw, 1987. En rå monolog i et ellers ganske rått show. Jeg fikk panikk!

Fem minutter etterpå fikk mine kolleger denne mailen fra meg:

Dear all, please ignore the previous link!
This is the correct one!
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=Mwbw9KF-ACY My most sincere apologies!
Best, 

Christer

Dette avstedkom heldigvis hovedsakelig krampelatter fra mine yngre kolleger (og meg selv, etter hvert), men en stund der ante jeg at en lysende akademisk karriere hadde blitt slukket så altfor, altfor tidlig.

Anyhow, etter noen timer med gremmelse og nitidig jobbing med kvalitetssikring av en artikkel jeg jobber med, så konkluderte jeg med at det var på tide å gjøre alvor av mine planer, og dra på trening. Jeg spankulerte glad og fornøyd bort til Domus Athletica, kjøpte treningskort og gikk opp i treningssalen. Der regnet jeg med at jeg visste hva jeg skulle foreta meg. Men tror du ikke at de hadde brukt halvåret til å bytte alle apparatene? Jeg var litt rådvill. Heldigvis hadde jeg to ressurser å trekke på: Apparatene fysioterapeuten hadde vist meg tidligere på dagen var av samme fabrikat og type. Da skjønte jeg grunnprinsippene for justering av innstillinger. Men i tillegg satt det en fyr i skranken i den andre treningssalen (jeg trener helst i friskvernstudioet), og han gikk glad og villig med på å vise meg hvordan jeg skulle bruke apparatene. Det var likevel ikke helt problemfritt å gå i gang - sånn bortsett fra at formen var laber. Jeg måtte gjette meg fram til alle innstillinger, og endte opp med å bruke to og en halv time på den runden som normalt bare tar én og en halv. Jeg gjorde alle de slitsomme og kjedelige fysioøvelsene, og tøyde og drakk masse vann. Jeg var glad og fornøyd (etterpå) (bare se på bildet), stolt av meg selv, og klar til å dra hjem for å nyte middag og noe godt drikke.

Da jeg kom i garderoben oppdaga jeg at moren min hadde ringt. Det er en lang historie jeg ikke skal ta så mye av her, men moren min og mormoren min bor i samme hus, og moren min stiller veldig opp for mormor - hver dag, hele tida. Men da blir det selvfølgelig konflikter, og i dag hadde det gått over alle støvleskaft. Mormoren min begynner å surre en del, og moren min hadde forståelig nok mista tålmodigheten. Så jeg måtte haste av gårde og megle en times tid. Det gikk bra, jeg fikk middag (en annen potensiell utfordring, men jeg ordnet innkjøp av hva jeg skulle spise), og alle var litt mer fornøyd etterpå. Og misforstå meg rett: Jeg synes det er veldig hyggelig å stille opp for familien min - de har gjort så mye for meg. Men det kan like fullt være utfordrende med sånn improvisasjon i en strengt kontrollert hverdag :-)

Så nå har jeg endelig kommet meg hjem - måtte si nei til en festinvitasjon på veien, dessverre - jeg skal tidlig opp i morgen og være ordstyrer for Veteranforbundet SIOPS sitt landsmøte på Kongsvinger, og kalorikontrollen sover aldri. Men jeg tar det igjen med et glass av Mikkellers fantastiske Green Gold IPA (jeg hadde plass til én i kaloriregnskapet) - snop fra dansketur som garantert ikke blir auksjonert bort.

Dagens utfordringer har kanskje vært trivielle, men i et slankesinn kan det meste blåses opp. Da er det viktig å ikke la dem bli en unnskyldning for utskeielser i helga. Én eller to dagers feilskjær kan ødelegge fire-fem dagers hardt arbeid. Og det kan jeg ikke tillate meg nå! Weekend: Do your worst!

 

 

Snopauksjon!

En viktig inspirasjonskilde til at jeg nå har gjort dette til et litt mer offentlig prosjekt enn tidligere slanking, har vært Kristian  Fjellanger, god SV-er og forfatter av boka Feit. Jeg har ikke lest Feit ennå, men Kristian holdt et knakende godt kåseri på Oslo SV sitt årsmøte. Der la han fram sin slankepolitiske plattform. Og første punkt på den lista var å hive snopet. (De to andre var å gå en tur hver dag og begynne å røyke. Jeg nærmer meg daglig tur, men begynne å røyke kommer nok langt ned på lista ;-)  )

Så jeg skal ta Fjellangers oppfordring: Jeg skal kvitte meg med snopet. Men bare å hive det føles litt bortkasta. Og å gi det bort er jo egentlig litt slemt. Jeg har derfor bestemt meg for noe langt mer spektakulært: Det skal auksjoneres bort!

Jeg har en del snop, hovedsakelig fordi jeg har vært på tur med danskebåten og vært litt møteleder. Det som auksjoneres bort er derfor:
1 eske skipperpiper i lakris (åpnet, jeg har spist en eller to)
1 pose twist (mangler en eller to biter som jeg har spist)
1 stor pakke after eight (uåpnet)
1 middels stor boks med salte pingvin-pastiller (uåpnet)
1 stor pakke kinder-sjokolader (uåpnet)
1 pakke rettferdig nøttesnop + to rettferdige sjokolader.

Alt auksjoneres bort i én pakke, og pengene går til et veldedig formål. Kom gjerne med forslag til hvilket!

Du kan legge inn bud i auksjonen ved å skrive budet ditt på veggen til denne fjesbokeventen: Snopauksjon med fest

Auksjonen avsluttes kl. 00.00 natt til 27. mars. For å feire auksjonen kommer jeg til å ha en fest samtidig, og deltakerne på festen kan også legge inn bud på stedet. Festen er i min ettromsleilighet på Trosterud, så den blir begrensa til de som er inviterte av meg :-)

Facebook, du Facebook

Facebook må jo tjene penger de, som alle andre. Og siden de har så mye informasjon om deg, så kan de drive litt målrettet markedsføring. Det er ikke bare dumt, siden du slipper å bli bombardert med uinteressant reklame, og bedrifter kan spare markedsføringskroner på ikke å treffe feil målgruppe.

Uheldigvis for både facebook og markedsførerne, så er det et godt stykke igjen til de kjenner meg spesielt godt. Normalt titter jeg ikke på annonsene uansett, men se hva jeg fikk av annonser i dag:

Den første annonsen er ikke så spesiell. Jeg liker Skandiabankens side, og har prøvd meg på Aksjespillet - med betryggende begredelige resultater. Riktignok har de ikke registrert at jeg bruker applikasjonen de reklamerer for, men det får nå så være. 

Deretter blir det morsomt. Oslo Symposium ser jo tilforlatelig ut: et fokus på verdidebatter, med tenkere, debattanter og politikere. Det passer jo bra - jeg er jo både politisk, akademisk og filosofisk interessert. Dessverre har de glemt at jeg både er ateist og SVer - noe som framgår av profilen min. Oslo Symposium er nemlig arrangert av International Christian Embassy Jerusalem og Kristenfolket, for å få regjeringsskifte i Norge...

Så kommer vi til "Single på Facebook". Ok, jeg er singel, og selv om én av mine venner har brukt Zoosk eller hva det er, så biter jeg ikke på reklamen, særlig ikke den pene jenta med mye bar hud.

Til slutt, rosinen i pølsa. Fettsuging. Tilfeldig? Neppe. Antakeligvis fordi ordet slanking går igjen hos meg, eller noe - eller fordi jeg er singel, og derfor bør ha komplekser. (Eller er single menn i begynnelsen av 30-åra mer utsatt for overvekt?) Uansett grunn - det er ganske vittig at jeg nettopp har oppretta en blogg om min lange vei mot slanking, og hvordan jeg er klar for å gjøre det på den harde måten, og at jeg umiddelbart etter tilbys fettsuging av Aviva helse. Men kanskje det bare er enda et uttrykk for kroppspresset og de kjappe løsningene på skammen vår som vi blir tuta øra fulle av?

Så, Facebook: Målrettet markedsføring - god idé, dårlig gjennomføring.

Mageskam

Jeg tror jeg har funnet opp et nytt ord: Mageskam. Mageskam er følelsen du som tjukkas sitter med når magen din lever sitt eget liv og gjør deg forlegen. Ofte er mageskam noe som tar større plass i ditt hode enn i andres.

Mageskam er for eksempel det som skjer når genseren din glir opp og eksponerer det du har under. Forhåpentligvis en skjorte, men har du flaks så sklir den også opp og eksponerer den duvende deiligheten av en vom.

Mageskam kan også henge sammen med hvor grassalt ubehagelig det kan være at beltet ditt gnager seg inn mellom magen og resten av deg. På bildet kan du f.eks. se hvordan beltespenna mi ligger nesten horisontalt under magen min, som å be desperat om hjelp. Men jeg nekter å ha buksa over magen, og den faller av hvis jeg ikke har stramt belte. Så da får man heller ha litt vondt innimellom. Det meste blir en vane.

Mageskam er noe du som tjukkas lærer deg å leve med ganske tidlig. Jeg husker særlig to lege-episoder som vil være med meg for alltid. Det er mange leger som ser på deg med et foraktelig blikk når du kommer inn, og det tar tid å finne en fastlege man er komfortabel med. Men to leger peker seg ut. Jeg husker ikke hvem jeg var hos først, men jeg mistenker at det var den gretne legen på sesjon som kommer først i kronologien. Etter en ganske grei undersøkelse av syn og hørsel - litt defekt fargesyn, men ellers OK - skulle jeg inn til legen. Han kastet ett blikk på meg, og noterte bare nådeløst i sesjonskortet: "adipositas". Da jeg spurte hva det var, så sa han: "abnorme fettansamlinger i bukhulen". Takk for den. Allmenn helsetilstand 6 av 9, og god dag.

Den andre kjipe legeopplevelsen var da jeg var hos en eller annen lege jeg ikke husker hvem var, og klagde over at jeg hadde fått eksem på undersiden av magen. Dette må være 8-9 år siden, og jeg var ganske flau over hele greia. Hallo - eksem på undersiden av magen, hva er det for noe? Men jeg bega meg nå noe skamfullt til legen, og han fortalte meg at jeg hadde utviklet "dropmage". Eller altså "hengemage" på godt norsk. Det hadde jeg vel i og for seg konstatert ved selvsyn i speilet. Men det var et eller annet med å få det som en kjølig diagnose, uten noe mer dikkedarer, og uten at legen så behov for å høre åssen det sto til, som satte en støkk i meg jeg ennå ikke er helt komfortabel med.

Jeg har lært meg å mestre mageskammen min - stort sett. Men jeg er forfengelig, og jeg merker at jeg blir ekstra stressa hvis Kaptein Vom begynner å leve sitt eget liv og eksponere meg på en måte som virkelig understreker at jeg er tjukkas. Jeg foretrekker å ha kontroll over den eksponeringen sjøl.

Dag 3

Jeg nyter følelsen av at ting endrer seg til det bedre. Kombinasjonen av vårens sollys, en litt ledigere kalender enn jeg har hatt tidligere i år, et ryddigere hjem og et nytt slankeprosjekt har gitt meg ny energi. Det mentale overskuddet som skal til for kritisk redigering, omskriving, nylesning og mer omskriving av den vitenskapelige artikkelen jeg holder på med er tilbake. Det er superdeilig.

Men alt er ikke bare enkelt heller. Jeg kan ikke bruke mat som en liten mental pause i dagen. Jeg kan ikke bare spise det som måtte befinne seg nærmest. Jeg må tenke nøye over hvor mange kalorier som er igjen, og hva jeg skal spise i kveld. Hvis jeg feilberegner, så blir jeg gående lenge sulten. 2500 kalorier er egentlig ikke så lite. Det er det normale dagsbehovet til en voksen mann - men kroppen min er så stor at den bruker over 3000 kalorier på bare å holde seg i gang gjennom en vanlig dag. Men dermed blir jeg også sulten. Kanskje mest når jeg ikke planlegger. Både i går og i forgårs gikk det for langt mellom lunsj og middag. I dag har jeg tatt en Bendit smoothie og en Wasa sandwich som mellommåltid, og det hjelper litt. Likevel må jeg passe på at jeg ikke spiser middag for seint hvis jeg skal unngå å bli skrubbsulten.

Jeg har også hodepine. Nå tror jeg kanskje det kan komme av litt stillesitting og mye dataspilling et par dager, men jeg både legger meg og står opp med litt vondt i hodet. Så jeg har en snikende mistanke om at det er kroppen som omstiller seg til et endret kosthold. Og da vet jeg at det kommer til å gå over. Det er bare ikke noe gøy når det står på.

Alt i alt er jeg tross alt fornøyd. Ikke bare med Det Nye og Bedre Livet; jeg har jo fått masse oppmuntringer av folk som har kommentert her, eller på facebook også. Denne bloggen importeres direkte dit. Det hjelper - jeg kan ikke svikte meg selv eller mine lesere nå :-)

Berg- og dalbane

Som jeg sa i det første innlegget mitt, så har jeg gått ned i vekt mange ganger. Jeg begynte å måle vekt og livvidde for registrering i VGs vektklubb 2. juledag i 2006. Det er litt over fire år siden. I løpet av våren 2007 gikk jeg ned til ca 129 kilo, fra et utgangspunkt på 142. Så pådro jeg meg en skade, og vips var jeg oppe i 152 kg mot slutten av året. Fra da brukte jeg halvannet år på å gå ned nesten 30 kg, og var mektig stolt av meg selv. Så stolt var jeg, at jeg slappet av, og sommeren 2009 endte med at jeg sprakk fullstendig. Siden har jeg gjort halvhjerta forsøk på å gå ned, men de har vært kortvarige affærer, gjerne avbrutt av influensa eller nye skader, eller annen turbulens i livet.

Grafen over gir et bilde av den utviklinga jeg har beskrevet. Den blå kurven er vekt, den røde er livvidde. Det er noen andre, svake og vannrette streker i grafen - det er ulike BMI-verdier. Rett under 130 ligger grensa for den øverste BMI-kategorien for en mann på min høyde, med det velklingende og ubarmhjertige navnet Fedme III - eller ekstrem fedme. Jeg må altså ned ca 15 kg for å få lov til å definere meg som Fedme II. Jeg må ned ca 30 kg for å være i Fedme I-kategorien. Først når jeg har gått ned ca 45 kg kan jeg kalle meg "bare" overvektig. Og normalvektig, det er jeg visst først når jeg lander 62 kg under der jeg er nå. Det er mye vi kan si om BMI (Body Mass Index, for øvrig), og jeg skal ikke gå inn på den debatten her. Men nå vet du hva fargene i skjemaet er.

Poenget med å vise denne grafen er vel egentlig todelt: For det første, så er slanking som man ikke klarer å holde i hevd farlig. Det skaper en jojo-bevegelse; en berg- og dalbane, hvor du raskt kan bli tjukkere enn du allerede var. Dermed kan det være smart å tenke seg nøye om - trenger jeg egentlig å gå ned de fem eller ti kiloene jeg burde for å være "normalvektig"? For det andre, så er slanking en langdryg affære. Mitt mest vellykka prosjekt (hvis du ser bort fra at jeg sprakk), var det halvannet året jeg gikk ned fra 152 til 123 kg. Jeg har heller aldri følt meg så bra som da jeg var nederst i det spekteret. Men siden har jeg tydeligvis glemt at det å slanke seg tar tid - og jeg har gitt opp for raskt. Nå må jeg bare stålsette meg for at dette vil ta lang, lang, lang tid.

En ubehagelig sannhet

I dag var sannhetens time kommet: Hva viste badevekta? Jeg hadde kjøpt batterier (to ekstra, sånn at jeg har hvis den konker ut på ny en dag), og gikk med bange anelser opp på vekta. Jeg gjetta på 142 eller 141, og frykta mer. Og ja, min frykt ble virkelig: 143,9. 143,9 kg mann. Tenk på det. Hvis du er en relativt normal mann, så kan du ta 65 kg i en ryggsekk og bære mesteparten av den på magen. Ikke bra. Det betyr at jeg har gått opp 20 kg i løpet av et par år også, og jeg vet at 6 kg av dem har kommet i løpet av det siste halvåret, kanskje bare siden jul. Når utgangspunktet er som galest, så skal det ikke mye til før det plutselig sier pang.

Er det rart jeg nyter tanken på å bli litt mer strukturert, ha litt mer kontroll, spise litt mindre og trene litt mer?

Forfallets eksponentielle utvikling

Da nærmer dag 1 seg slutten, og jeg har overlevd. Faktisk har det egentlig gått ganske greit. Men takket være manglende planlegging fra min side, så har jeg vært unødvendig lenge sulten i dag, og får en for stor middag. Ikke smart å ligge unna mellommat mellom lunsj og middag - særlig ikke når du skal sitte i to timer på driftsstyremøte 30 cm unna fatene med Maryland Cookies (jeg er ikke så glad i dem, men sjokoladelukta hjalp ikke på sultfølelsen). Men det er viktig ikke å spise for lite heller.

Jeg har også vært flink og gått der hvor jeg kunne gjort noe annet en del i dag. Det er ikke mye, men jeg gikk i stedet for å ta trikken to holdeplasser, gikk fra Trosterud til Lutvann skole og tok trappene i stedet for heisen - ja, også opp til 11. etasje (egentlig 13.) i blokka mi. Og det ga meg viktig lærdom. Siden jeg fikk knetrøbbel i oktober (antakeligvis på grunn av feil- eller overtrening), så har jeg brukt unnskyldningen det ga meg til å bevege meg mindre. Og lenge gikk det ganske greit, men etter at jeg i tillegg tråkka over i Danmark for tre uker siden har det tydeligvis gått raskt nedover. I oktober svømte jeg 2100 meter på en time, og tok trappene i blokka uten store vansker. Nå i dag krangla muskulaturen mellom skulderbladene (på flatmark) og i korsryggen (i bakke) bare jeg gikk noen få hundre meter, og kneet krangla på vei opp trappene i blokka. Jeg er ikke fornøyd, for å si det mildt. Men jeg er klok av skade, så i stedet for å gå rett på ekstremtrening, så skal jeg bestille time hos fysioterapeut i morgen, og få noen gode råd om hvordan jeg skal trene for å få mest mulig nytte for minst mulig skade.

Ja, og så har jeg kjøpt batterier til badevekta i dag, så i morgen faller dommen: Hva er utgangspunktet jeg skal jobbe meg ned fra? Jeg venter i spenning!

På'n igjen - til våpen, kamerater!

Jeg har gjort det så mange ganger før. Slanka meg. Men jeg har alltid gjort det på egen hånd. Og det har gått ganske bra, ganske lenge. Jeg har gått ned opptil 25 kg i ett strekk. I snitt tror jeg at jeg har slanka meg omtrent en gang i året siden jeg var 13. Til sammen har jeg nok slanka bort et par mennesker. Men på et eller annet tidspunkt sier det stopp. Aller helst hvis jeg blir syk eller skada og synes synd på meg selv - eller det skjer noe annet som bryter rutinene mine over en lengre periode.

For det å gå ned i vekt handler om å ha stålkontroll. Hvor ofte veier du frokosten din, kanskje? Jeg antar det er rimelig sjelden - hvis du er normalvektig og veier frokosten din, bør du oppsøke hjelp. Men skal du ned i vekt er det tvingende nødvendig å ha kontroll på kaloriene. En vanlig brødfrokost med tre skiver kan fort inneholde både 600 og 700 kalorier hvis du ikke passer på. Og da er du allerede ute å sykle. Så hvis stålkontrollen glipper, så skal det ikke gå lenge før du har tapt alt du vant.

Derfor har jeg lagd denne bloggen. Det er jo egentlig NM i sjølutlevering, men jeg tar sjansen. Og for å tvinge meg ennå mer til å lykkes, så skriver jeg under fullt navn. Det er jo egentlig galskap - og det betyr nok at det er enkelte ting jeg kommer til å behandle mer nennsomt her enn andre ting - men like fullt blir det altså sjølutlevering og intimitetstyranni. Hurra!

Jeg håper jo at du som leser kan få noe ut av denne bloggen også - inspirasjon, ettertanke, underholdning, hva vet vel jeg?

Så - la oss skride til verket - bli med i Slankekorpset og la oss se hvor det fører oss!

Så mandag 14. mars 2011 - a date that will live in infamy - var satt som startdatoen for dette nye prosjektet mitt. Men så langt, bare noen få timer inn i dagen, har det blitt krøll. Jeg forsov meg selvfølgelig med brask og bram! Det er ikke så smart, fordi en ordentlig frokost er viktig. Da jeg kom ut av dusjen oppdaga jeg også at badevekta hadde konka ut. Ikke misforstå, den skrek ikke ut i skrekk, og prøvde heller ikke å rømme gjennom inngangsdøra. Men batteriene hadde gått. Så jeg vet ikke hva jeg veide i dag. Det er litt dumt, for da vet jeg ikke hvor jeg startet. Men jeg får heller ta det i morgen. I stedet målte jeg livvidden. Den skal måles to centimeter over navlen, og på Kaptein Vom, som jeg i dag har bestemt meg for å kalle magen, er det nok å ta av. Jeg ble litt forskrekka da jeg fant ut at målebåndet bare var akkurat langt nok: 151 cm var målet. 29 til, og jeg er like brei som jeg er høy. Antakeligvis veier jeg litt over 140, og i morgen får vi svaret på det.

Uansett forsovelse og badevektsvikt, jeg bestemte meg for å være flink gutt, og for å veie frokosten min og føre inn resultatene i dagboka mi på VGs vektklubb, som jeg bruker til å holde oversikten. Jeg vet at jeg skal holde 2500 kalorier per dag, så det er jo ingen hemmelighet hva som trengs.

Altså: Frokosten er unnagjort, og det er på tide å gå løs på dagens dont! Velkommen til Slankekorpset!