Hold... Hold...

Jeg så nylig Braveheart igjen, i et anfall av "sløve på sofaen til det eneste på TV". Den filmen var mye bedre da jeg var en naiv tenåring. Men det er en scene der hvor Mel Gibson ber skottene om å holde igjen, til engelskmennene er nære nok. "Hold... Hold...". Litt sånn er den følelsen jeg får av fredagen. Det er på en måte dagen da jeg stirrer helga i hvitøyet, men hvor jeg ikke må bruke opp all selvkontrollen - jeg må ha litt i reserve til den harde helga. Og dagen i dag har bydd på rikelig med utfordringer i så måte.

Jeg hadde bestemt meg for å ta tyren ved hornene og oppsøke trening igjen - men på grunn av litt knefrykt (blir muligens et eget blogginnlegg bare av det), så har det gått et halvt år siden sist jeg trente. Jeg overtrente, og trente sikkert feil, og fikk helvetes vondt i kneet. Så jeg hadde booka time hos fysioterapeut i dag. Det var veldig fint, faktisk. Jeg var på Hjelp 24 NIMI, på Ullevål, og fikk en fantastisk fysioterapeut. Vi prata om trening og patellaluksasjoner (slå det opp - det er vondt) og dårlige ankler og tjo og hei, og jeg lærte masse sånne dritkjedelige fysioterapiøvelser som jeg har tro på.

Etter fysio dro jeg tilbake på jobb, hvor jeg presterte et fantastisk kunststykke av tramp i klaveret. Jeg fant en fin Aftenposten-sak om en video som Universitetet i Bergen hadde lagd for å bekjempe plagiat. Siden det er fredag, og jeg tenkte dette var noe mine universitetskolleger kanskje kunne verdsette, sendte jeg en e-post til dem, og delte linken:

Since it's Friday, here's the famous University of Bergen anti-plagiarism video (in Norwegian)

Jeg hadde brukt Copy link address i Firefox, og regnet med at alt var i orden. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at jeg hadde kopiert en annen link til en youtube-video tidligere på dagen. På chat hadde jeg diskutert matriarkalske strukturer på laiv med en kamerat, og hadde tenkt å vise han en morsom video. Jeg hadde sjekket ut denne snutten, som jeg fant ut jeg ikke skulle sende likevel, siden den ikke var så fryktelig to the point. Det jeg ikke sjekka da jeg sendte ut jobb-mailen til absolutt alle, både unge og gamle professorer og stipendiater, var hvilken video jeg hadde linka til i mailen.

Ett minutt etter jeg hadde sendt mailen, fikk jeg et svar fra en kollega, som bare skrev:

Um, no...

Jeg ante ugler i mosen, klikket på linken, og jada. Der lyste Eddie Murphy mot meg, med sin monolog "The Pussy Trap" fra Raw, 1987. En rå monolog i et ellers ganske rått show. Jeg fikk panikk!

Fem minutter etterpå fikk mine kolleger denne mailen fra meg:

Dear all, please ignore the previous link!
This is the correct one!
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=Mwbw9KF-ACY My most sincere apologies!
Best, 

Christer

Dette avstedkom heldigvis hovedsakelig krampelatter fra mine yngre kolleger (og meg selv, etter hvert), men en stund der ante jeg at en lysende akademisk karriere hadde blitt slukket så altfor, altfor tidlig.

Anyhow, etter noen timer med gremmelse og nitidig jobbing med kvalitetssikring av en artikkel jeg jobber med, så konkluderte jeg med at det var på tide å gjøre alvor av mine planer, og dra på trening. Jeg spankulerte glad og fornøyd bort til Domus Athletica, kjøpte treningskort og gikk opp i treningssalen. Der regnet jeg med at jeg visste hva jeg skulle foreta meg. Men tror du ikke at de hadde brukt halvåret til å bytte alle apparatene? Jeg var litt rådvill. Heldigvis hadde jeg to ressurser å trekke på: Apparatene fysioterapeuten hadde vist meg tidligere på dagen var av samme fabrikat og type. Da skjønte jeg grunnprinsippene for justering av innstillinger. Men i tillegg satt det en fyr i skranken i den andre treningssalen (jeg trener helst i friskvernstudioet), og han gikk glad og villig med på å vise meg hvordan jeg skulle bruke apparatene. Det var likevel ikke helt problemfritt å gå i gang - sånn bortsett fra at formen var laber. Jeg måtte gjette meg fram til alle innstillinger, og endte opp med å bruke to og en halv time på den runden som normalt bare tar én og en halv. Jeg gjorde alle de slitsomme og kjedelige fysioøvelsene, og tøyde og drakk masse vann. Jeg var glad og fornøyd (etterpå) (bare se på bildet), stolt av meg selv, og klar til å dra hjem for å nyte middag og noe godt drikke.

Da jeg kom i garderoben oppdaga jeg at moren min hadde ringt. Det er en lang historie jeg ikke skal ta så mye av her, men moren min og mormoren min bor i samme hus, og moren min stiller veldig opp for mormor - hver dag, hele tida. Men da blir det selvfølgelig konflikter, og i dag hadde det gått over alle støvleskaft. Mormoren min begynner å surre en del, og moren min hadde forståelig nok mista tålmodigheten. Så jeg måtte haste av gårde og megle en times tid. Det gikk bra, jeg fikk middag (en annen potensiell utfordring, men jeg ordnet innkjøp av hva jeg skulle spise), og alle var litt mer fornøyd etterpå. Og misforstå meg rett: Jeg synes det er veldig hyggelig å stille opp for familien min - de har gjort så mye for meg. Men det kan like fullt være utfordrende med sånn improvisasjon i en strengt kontrollert hverdag :-)

Så nå har jeg endelig kommet meg hjem - måtte si nei til en festinvitasjon på veien, dessverre - jeg skal tidlig opp i morgen og være ordstyrer for Veteranforbundet SIOPS sitt landsmøte på Kongsvinger, og kalorikontrollen sover aldri. Men jeg tar det igjen med et glass av Mikkellers fantastiske Green Gold IPA (jeg hadde plass til én i kaloriregnskapet) - snop fra dansketur som garantert ikke blir auksjonert bort.

Dagens utfordringer har kanskje vært trivielle, men i et slankesinn kan det meste blåses opp. Da er det viktig å ikke la dem bli en unnskyldning for utskeielser i helga. Én eller to dagers feilskjær kan ødelegge fire-fem dagers hardt arbeid. Og det kan jeg ikke tillate meg nå! Weekend: Do your worst!