Dagbladet formidler et innlegg i dag om veiing av skolebarn, som jeg synes er veldig bra. Poenget i innlegget er at barn ikke bare må veies - overvektige barn må gis oppfølging. Jeg kjenner meg igjen i mye av det som skrives.
Som liten var jeg overvektig. Og særlig mot slutten av barneskolen skjøt det fart. Jeg husker timene hos helsesøster - og også hos legen - hvor jeg ble vist vektdiagrammet mitt, med en sammenligning av vektutviklingen hos et "normalt" barn. Jeg fikk streng beskjed om å spise mindre, og alt var min egen feil.
Den skammen over egen kropp som jeg bygde opp i barneårene hadde sammensatte årsaker. Men det verste av den fikk jeg ikke kvitta meg med før jeg var godt opp i tjueåra - og fortsatt sitter den i. Jeg vil primært ned i vekt på grunn av helse og klær, men jeg kan ikke stikke under en stol at en del av meg håper å være skamfri en dag; at jeg kan slutte å være selvbevisst når jeg møter andre mennesker og slutte å se etter tegn på at det er utseendet mitt som er viktigst. Hadde jeg skammet meg mindre som liten, så hadde jeg antakeligvis også veid mindre i dag.
Barn fortjener bedre enn bare å få skammen bekrefta av en helsesøster eller skolelege. De trenger støtte, hjelp og oppfølging over tid. Det fortjener de.
Hei! Bra innlegg, tøff og modig blogg:) sunniva
SvarSlettGodt innlegg!
SvarSlettVi er flere i samme situasjon
Det er så lett å kjenne teoriene og ha kunnskapen. Det er mye vanskeligere å gjennomføre og mange skjønner ikke det.
Siden jeg er i samme situasjon (om enn med annet utgangspunkt) vil jeg si dette: Vi er som alkoholikere, vi må ta en dag av gangen, et skritt av gangen. Det tar tid å snu vaner
Og så til deg: Stå på! Du kommer i mål :) Det er hardt og tøft i blant, men det mange flere dager hvor du kan klappe deg på skuldra og nyte livet, hvor ting går bra og er lett.
Du klarer målet ditt :) No problem :)
-Eli