Dessverre nådde du ikke målet ditt...

Ja, da var nye 3 måneder i Vektklubben gått, og jeg veide inn på 120,4 kg. Det er nesten 2 kg mer enn hva jeg veide søndag morgen, så det går nok fort ned igjen. Det skyldes nok også at jeg spiste tapas-brunsj i går, og tok litt hardt i. Uansett er det 0,3 kg ned fra forrige uke, så det er vel noe godt i det også.

Uansett, så er dette bare en unnskyldning for å begynne på ny frisk, med nytt vektmål. Jeg har bestemt meg for å prøve - nok en gang - på å gå ned 7 kg på 13 uker. Om tre måneder, sånn cirka i starten av februar, skal jeg forhåpentligvis ha tatt igjen "det tapte" og veie 113,4 kg. Vi får se om det går, nå venter jo juletida også. Men den som intet våger, intet vinner!

Museskritt eller brå omveltning?

Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.

Boom! Hotellunsj...

Én helg på hotell og reise viste seg å være helt katastrofe, vektmessig. Livvidden min er opp til 135 cm, noe som ikke er så overraskende, gitt at jeg siste måneden har spist for mye, men i dag veide jeg også 120,9 kg. Det er 0,2 kg lavere enn forrige "topp" etter en helg, men det er likevel kjipt å ha gått opp 3 kg på en uke. Det forsvinner nok fort igjen, men moro er det ikke. Dette er en hard høst, men det er bare å krøke seg sammen og fortsette det harde arbeidet...

På rett vei igjen!

118,7 kg viste vekta i dag. Jeg har veid meg hyppig, så jeg trodde jeg hadde gått opp litt, men vektklubb.no kunne fortelle meg at jeg tvertimot hadde gått ned 0,8 kg siden forrige uke! Det er jeg ganske fornøyd med - selv om jeg på et tidspunkt denne uka var nede i 117,2 kg. Det går opp og og ned i løpet av uka, og jeg spiste en søndagsmiddag i går som bidro til å dra det litt opp. Men nesten 1 kg på en uke skal jeg være fornøyd med!

Jeg har satt meg et slags uformelt vektmål for dette året - og har inngått et lite veddemål på det også med ei venninne. Jeg skal innen nyttår veie mindre enn jeg har gjort noen gang - dvs 114,5 kg. Da har jeg 4,2 kg igjen og litt under tre måneder å klare det på. Det kan bli hardt i juletida, men det er sannelig verdt det om jeg lykkes!

Dalbunn eller nedoverbakke?

Faksimile: vektklubb.no

Nå har det gått en uke siden jeg prøvde å "reboote". Det har stort sett gått bra: Jeg klarte å holde koken gjennom mandag-torsdag. Fredag-søndag var det ikke helt enkelt å føre opp kalorier, men selv om jeg spiste godt, så fråtsa jeg ikke. Vekta i dag endte da også på 119,5 kg, noe som er 1,6 kg ned fra forrige uke. Det er opp 0,9 kg fra torsdag eller fredag morgen (husker ikke helt), men alt i alt ikke så galt.

Som du ser av diagrammet over, så er det imidlertid ingen grunn til å slå seg til ro. Mønsteret mitt siden litt før september har vært "en uke på - en uke av" på en måte som har gått gale veien. Hver bølgedal har vært høyere enn den forrige bølgedalen, og hver påfølgende bølgetopp høyere enn den foregående bølgetoppen. Dette er fordi jeg har vært flink en uke, belønnet meg selv og gått på en smell. Det er ikke helt annenhver uke heller - som dere vet så registrerte jeg ikke vekt en uke i slutten av september her.

Disse dataene forteller meg at det er nå det virkelig gjelder for å klare å bryte det dårlige mønsteret: Neste uke må være bedre enn denne, og neste uke deretter enda bedre! Det blir hardt nå: jeg har møter hver kveld mandag-torsdag denne uka, og jeg får ikke trent på onsdag. Men jeg skal få det til likevel!

Slankekorpset, dag 571

Så langt har denne uka gått over all forventning. Jeg veier nå 118,6 kg, og har til og med klart å spare opp 1000-1200 kcal etter trening og at jeg ikke spiste opp alle kaloriene i går. I går skyldtes det at jeg oppdaget Saritas kylling vindaloo, som bare inneholdt 480 kcal på 600 g. Da blir man ganske mett - i hvert fall når du må ta en brødskive etterpå for å dempe kryddereffekten etter å ha tømt begge posene med sterk chili over maten!

Nå kommer imidlertid et par utfordringer. I dag skal jobben ha arbeidsmøte om budsjett på et hotell hele dagen, og da blir det lunsjbuffet. Det er alltid en utfordring, fordi jeg lett mister oversikten i all den fristende maten. Jeg skal prøve å legge bånd på meg. I tillegg blir det en litt sosial helg, så jeg setter alt inn på å få lagt inn en styrkeøkt etter jobb i dag for å brenne litt kalorier.

Jeg får krysse fingrene og puste med magen for at jeg kommer meg gjennom helga på balansert vis!

Slankekorpset: Dag 570

Dag 4 av rebooten tar til, og jeg har vært gjennom dag 3. I dag veide jeg 119 kg, så jeg fortsetter å tape vekt. Dette er ikke unormalt på hverdagene - lakmustesten blir helga som kommer. I går klarte jeg å komme meg på trening igjen og gjennomførte i grei stil, følte jeg. Det var litt tyngre å ikke klare å være hjemme før litt over ni på kvelden, siden jeg da måtte spise middag og i tillegg klare å legge meg tidlig, siden jeg måtte være på jobb litt før åtte i dag. Resultatet ble at middagen ble en Grandiosa. Ikke det sunneste, men heller ikke det verste å putte i seg. Jeg spiste også en brødskive med chilikreps i aïoli, så jeg tror jeg traff kaloritallet etter trening ganske nøyaktig i går.

Jeg opplever nok treningsøktene som den vanen det er verst å re-etablere, fordi jeg får så utrolig sene kvelder når jeg trener. I tillegg er det krevende når jeg sånn som i dag hadde møtemat til frokost - jeg overvurderte forhåpentligvis kaloriinnholdet i rundstykkene vi fikk - men det er mest slitsomt å ikke ha noe fri tid igjen når jeg kommer hjem. Samtidig er alternativet verre: Jeg får enda mindre energi av ikke å trene! I tillegg går jeg ikke sulten i det hele tatt på treningsdagene, siden jeg da kan putte i meg en del mer kalorier.

Slankekorpset: Dag 569

Nå er jeg gjennom 2 dager med "reboot" av Slankekorpset, og foreløpig går det bra. Jeg veier nå 119,6 kg. Jeg har klart å holde kontrollen - til tross for at jeg måtte spise et kakestykke til ære for meg på jobben i går. Jeg gikk i hvert fall hardt inn for å overvurdere antallet kalorier det inneholdt!

Til middag spiste jeg også Toros XL Viltkarbonader. En stor porsjon, men den inneholdt bare 507 kcal.   Jeg merker at jeg er i gang med å skjerpe meg, for i natt så drømte jeg at jeg fråtset i sjokolade, blant annet drømte jeg om en melkesjokoladevariant med karamell og peanøtter. Det var veldig deilig å våkne og innse at jeg ikke hadde svikta!

Dagens frokost inneholdt litt variasjon også - jeg bytta ut kaviaren med et beger med Grovhakket Stabbur-makrell i salsa. Kjempegodt! Men man må nesten spise hele begeret når man åpner den, så det inneholdt jo mer kalorier enn vanlig. Det gjør ikke så mye i dag, fordi jeg har tenkt å trene langkjøring i ettermiddag, og da forbrenner jeg jo massevis av kalorier!

Viljestyrken har altså holdt gjennom to dager nå. Det er bare å bite seg fast dag for dag, time for time. Det hjelper å se at vekta ikke er så ille som den var på mandag - det betyr at veien ned er kortere!

Slankekorpset: Dag 568

I går var dag 567 i Slankekorpsets historie, og den første dagen i mitt nyeste forsøk på å rette opp kursen etter sommerens avvik. Etter et døgn - hva er status?

Det første døgnet har gått bra. Jeg veier allerede 120,1 kg - ned 1 kg fra i går. Det betyr ikke så mye; mest at jeg hadde spist veldig heftig på søndag og at væske etc. er på vei ut av systemet. Viktigere er det at jeg holdt meg innenfor kaloritaket. Jeg spiste min sedvanlige frokost: Tre brødskiver med kaviar, speket pølse med sydlandske urter og vellagret Jarlsberg og chilikreps i aïoli, samt en teskje tran, og fulgte opp med min vante lunsj - tre brødskiver, en med jarlsberg og spesialsalami, en med ekstra mager grov leverpostei og en med kremost med pepper, samt et beger skyr vanilje. Til mellommåltider spiste jeg en skyr mango, drakk en stor flaske Bendit smoothie med guava, mango m.m., og så dro jeg på trening. Det var beinhardt mentalt å gå på 4x4 spinning etter to ukers pause, men ute i det tredje intervallet var jeg på og kjørte meg selv hardt. Etter trening drakk jeg en Yt kakao, før jeg dro til ei venninne og spiste middag. Hun hadde talt opp kalorier, og jeg kunne med god samvittighet spise mango- og ananas-salat, stekte kyllinglår og ris. Jeg var ikke sulten da jeg dro hjem, og hadde ikke vært det i løpet av dagen.

Med andre ord har jeg klart å mobilisere den nødvendige starten. Men det første døgnet er aldri det vanskeligste - det er mot slutten av den første uka at det kommer til å bli ille. Jeg skal klare det - jeg har en kropp og ikke minst et rykte som superslanker å redde!

Slankekorpset 2: He's back, and he's meaner than ever!

Nå er det nok. Vekta viste 121,1 kg i dag, og midjemålet 133 cm. Det er opp 3 cm i livet og opp 6,5 kg i vekt siden det beste jeg hadde før sommeren. Jeg gremmes. Siste halvannen uka har jeg også vært tilbake i de uvanene som førte meg så galt av sted: Store pizzaer, feite burgere og poser med smågodt og sjokolade. Unnskyldningen jeg har brukt har vært at jeg har vært så sliten og stressa før doktorgradsprøven at jeg trengte å slippe opp på selvkontrollen. Og selvkontroll er en begrensa ressurs, så det har kanskje vært unnskyldelig når det har vært så mye jeg har måttet få til på kort tid. Prøveforelesning, disputas og ikke minst doktorgradsmiddagen gikk over all forventning, så det ga jo i og for seg resultater. Men jeg kan ikke fortsette sånn, og jeg vil ikke fortsette sånn. Faktisk så lurer jeg på om det har skjedd noe med "kjemien" i hodet mitt også - jeg fikk ikke like mye tilfredsstillelse av snop og junkfood som jeg hadde forestilt meg. Det føltes ikke så veldig godt.

Likevel vet jeg at det kommer til å bli beinhardt å gjeninnføre de gode vanene og kvitte meg med de dårlige. Jeg har prøvd halvhjerta i sommer og tidlig høst. Nå må jeg virkelig ta meg sammen: Det jeg har "tapt" i sommer og høst koster meg minst 3 måneders hardt arbeid, om ikke mer. Og det er bare for å vende tilbake til der jeg var. Jeg har appellert til deg før, og jeg gjør det igjen: Jeg trenger din hjelp også! Her er noen tips til hvordan du kan bidra til at jeg får det bedre:

1. Ikke si at jeg kan skeie ut akkurat i dag - det er altfor mange slike dager.
2. Respekter at jeg ikke alltid kan spise sammen med deg - det er ikke fordi jeg ikke liker deg, men fordi det ødelegger meg.
3. Respekter at jeg ikke alltid kan drikke sammen med deg - av samme grunn.
4. Ikke mas på meg om å skjerpe meg, men gi meg heller positiv feedback når jeg er flink!
5. Og husk: Aldri velmente råd!

Det er på tide å gå løs på andre etappe av Slankekorpsets lange reise!

Framgang igjen - forhåpentligvis

I dag viste vekta mi 118,7 kg - ned over 1,5 kg fra forrige uke. Det er bra, men jeg har hatt et berg- og dalbanemønster siste måneden som har beveget seg gradvis oppover. Det er på tide å snu det.

Jeg er bra i foten igjen og klar for spinningtime i kveld, men det er ikke så mye bevegelsen det har stått på, som motivasjonen til å spise riktig. I tillegg til det jeg har sagt tidligere om at jeg er for flink til å utnytte "anledninger" som påskudd til å spise for mye, så har jeg også vært for lite flink til å spise mindre og ofte. Dermed er jeg skrubbsulten når kvelden kommer og putter i meg for mye. Det er nok konsekvensen av å ha begynt i en ny jobb som er kjempespennende, og som dermed suger meg helt inn. Nå som jeg også skal forberede disputas og prøveforelesning er det ekstra viktig at jeg klarer å holde motet og motivasjonen oppe. Jeg må sparke meg selv bak litt!

Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

Fram og tilbake - like langt?

I dag viste vekta 117,9 kg - ned 0,8 fra forrige uke, men fortsatt 1,8 kg over uka før. Jeg ligger fortsatt godt over der jeg burde ligge, og det er frustrerende. Samtidig er det jo et skritt i riktig retning.

Denne uka begynner jeg i ny jobb, og dermed blir rutinene nye. Jeg skal pendle mellom Oslo og Hurdal - en time å kjøre hver vei - og jeg er spent på hvordan det blir med å rekke trening. Jeg tror det skal gå, men de neste par ukene blir en kritisk innkjøringsfase. I det minste sitter jeg, et notorisk B-menneske, og skriver dette blogginnlegget ti på sju om morgenen, så det begynner jo bra!

Igjen et skikkelig tilbakeslag...

118,8 kg viste vekta i dag morges, og livvidden var 132 cm. Det er opp 2,7 kg fra forrige uke, det...

I uka som har gått har jeg trent skikkelig fire ganger, og det kan hende at det har gjort at jeg har slappet litt for mye av med kostholdet. Det har blitt for mange store burgermenyer på Mix-kiosken, for mye soft-is, en kveld med snop med venner, et par kvelder med øl og en litt for stor vennemiddag. Jeg har hatt god samvittighet og følt meg sulten etter treningene. Jeg har hatt en del ting å feire, og jeg har feiret.  Forhåpentligvis, og antakeligvis, så er mye av dette kortvarig og vil forsvinne igjen etter en uke på rett kjøl. Samtidig vet jeg at dette også kan bli en krevende uke - men er ikke egentlig hver uke krevende på sitt vis? Det er fortsatt mange - inkludert meg selv - som sier at det jo ikke gjør noe å feire litt eller slappe av litt innimellom. Og det er sant, det gjør ikke noe innimellom, men det blir veldig mange ganger når det bare er litt innimellom at man ser de fleste mennesker eller når det er mange nok "sjeldne" anledninger. Jeg kan ikke slappe av - hver kalori må telles, og hver kalori over skjema må tjenes inn på trening - hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Og det er viktig for meg, og for helsa mi at jeg får til det nå. Sommeren er ugjenkallelig over.

Det løsner?

Hui, hvor det går! 1,6 kg ned fra forrige uke - nå er det 116,1 som er dagens vekt. Det er bare 1,5 kg over det laveste jeg har kommet så langt med Slankekorpset, og det betyr at jeg er tilbake på sporet på ordentlig. Jeg føler ikke at jeg har vært så flink med maten, men økte mengder fysisk aktivitet har tydeligvis kompensert for de verste utskeielsene. Jeg driver og selger leiligheten min, og med vasking for fotografering og visning så har de siste par ukene medført en del krevende avvik fra vante rutiner. Jeg er stolt av at det likevel har gått fremover!

Nå er det verste sommerfettet borte, så de kommende ukene kommer nok til å bli mer krevende; særlig fordi jeg også bytter jobb om to uker. Men jeg får bare krysse fingrene, bite tenna sammen og satse! Noe annet duger ikke!

Det går rette veien igjen - om enn litt treigt

Jeg gikk jo som kjent opp mye i ferien, og nå er jeg på innstramning igjen. Vel, i hvert fall store deler av tida - jeg har klart å gjennomføre en hel uke nå med treningsopplegget mitt, men samtidig gikk jeg ut på fredag og var i heftig familiemiddag på søndag. Mens jeg midt i uka lå veldig godt an, så har jeg svingt opp igjen i løpet av helga. Heldigvis var det ikke for mye, så totalt er jeg ned 0,6 kg fra forrige uke til 117,7. Det er jeg sånn passe fornøyd med!

Jeg vet jeg har glemt å skrive om Nordmarka på langs, men jeg har hatt mye å gjøre med salg av leiligheten min. Jeg lover på tro og ære at en artikkel kommer i løpet av denne uka!

En slags start

Mandag er veiedag, og jeg veide 118,3 kg i dag. Det er 0,9 kg ned fra forrige uke, men noe mer enn jeg hadde håpet på. Forrige mandag var liksom dagen etter jeg hadde vært ute, så jeg tenkte at i hvert fall en kilo var ren væskeopphopning i kroppen. Men dette har vært en stressende uke - jeg har stått på hodet for å klargjøre leiligheten min for takstmann og fotograf, og har knapt hatt tid til å slappe av; langt mindre vanlig trening. Jeg gikk også Nordmarka på langs på lørdag (mer om det om en dag eller to), og det krevde også sitt. Jeg bør altså egentlig være fornøyd med å ha klart å få vekta i riktig vei, men jeg håper den kommende uka blir mindre utfordrende!

Heftig tilbakeslag

Tallene lyver ikke, og deres tale er klar: Jeg er satt mange måneder tilbake. I dag veide jeg 119,2 kg, og midjen målte 132 cm. Det er sommerferiens dystre arv på den siste feriedagen. Det meste har kommet i løpet av de siste par ukene, så jeg har et lønnlig håp om at det skal være mulig å nedkjempe i hvert fall en del av det raskt, men jeg må nok innse at dette vil ta tid. Jeg har latt meg friste altfor mye, og jeg tar for lett på at kaloritellingen må foregå hver dag, ved hvert måltid. Kombinert med at rutinene har gått i oppløsning de siste ukene, så er det ikke rart det har gått galt.

Det kommer til å smerte å snu om på dette her, men jeg må bare prøve, selv om det innebærer at jeg kommer til å være kjipere å ha med å gjøre de neste ukene.

Til Plazas topp!

Foto: Sven E. Thorsen

I dag var det på tide med den første av årets sommerutfordringer, nemlig turen til toppen av Oslo Plaza.  Da vi ankom lå Plaza der høy og truende, og de fleste av oss var fylt av ærefrykt for hva vi skulle legge ut på. I fjor (da jeg endte med ikke å få gjort dette), så gikk jeg eplekjekt ut og antok at jeg kunne klare turen på 10 minutter. De fleste nå tenkte at dette nok ville ta i hvert fall tjue minutter. Jeg hadde vært oppe i heisen og talt noen trappetrinn, og jeg tror det var minst 555 trappetrinn vi skulle forsere. Folkene på hotellet hadde vært veldig elskverdige i å tilrettelegge, og jeg fikk god omvisning av sikkerhetsvakten på hotellet i toppetasjene på forhånd.

Foto: Den greie sikkerhetsvakta på Plaza
Fra venstre: Sebastian, Lena, Ida, Helle, Adine, Kyrre, Sven, meg, Bjarne og Camilla

Før-bildet over avslører jo ikke så mye av dette, men det var litt nervøs stemning. Derfor tok jeg en liten pep-talk for gjengen i bunnen av trappa (ok, ikke så mye pep, mest praktisk informasjon), men vi tok i det minste et lite "er vi klare? Ja!" før vi gikk!

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Vi tok ingen sjanser, så vi førte et bedagelig tempo opp og tok jevnlige pauser, sånn at alle skulle få være med, som du kan se over. Det var likevel mulig å prate hele veien opp, og stemningen var generelt god, som bildene under viser:

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert kom svettedråpene piplende, i hvert fall hos undertegnede, men motet var på topp, selv om de nedenstående bildene kanskje kunnetyder på noe annet!
 

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert var vi kommet ganske høyt opp, og det var nesten litt skummelt å se ned mellom gelendrene i trappa - det var nesten umulig å se bunnen: 

Foto: Sven E. Thorsen

 

Til slutt var vi kommet helt opp på toppen. Klokka viste ti minutter for de raskeste, og 13 minutter for resten. Vi kunne nyte utsikten fra treningsrommet i 37. etasje:

Foto: Sven E. Thorsen

Jeg synes "etter"-bildet vi tok viser en gjeng som ikke var så veldig herja av å ha gått 110 meter rett opp:

Foto: Sven E. Thorsen

Deretter gikk vi ned tre etasjer, til en vinduspost hvor hotellet hadde utplassert cava, vann og Farris som vi hadde bestilt på forhånd:

Foto: Sven E. Thorsen

 Utsikten herfra var heller ikke så verst, så vi ble stående og drikke opp og nyte den:

Foto: Sven E. Thorsen

Oppsummeringen til de fleste var nok at dette var en ganske så grei tur, og at den ikke var så krevende som vi nok hadde trodd. Vi ble alle gode og varme og kunne kjenne det i kroppen, men det er altså ingen grunn til at du ikke skal bli med på denne utfordringen neste år!

Neste sommerutfordring: Nordmarka på langs! Dette er den store og heftige, og jeg har flyttet den til lørdag 4. august for å være sikker på at jeg er i stand til å gå når jeg skal på jobb på mandagen etter! Vi tar toget fra Grefsen 0914 til Harestua. Mer informasjon og påmelding finner du på facebook-eventen.

Strandliv

Selv om sommeren har vært ganske så kjip værmessig, så har jeg fått utnytta de få soldagene vi har hatt ganske godt til å kose meg med strandliv sammen med gode venner. Samtidig er det få arenaer hvor kropp er så synlig og i fokus som på stranda, og jeg har derfor fått anledning til å kjenne litt ekstra på hvordan kroppsfølelsen min er om dagen.

Som tjukkas har du jo i utgangspunktet lite kroppslig kapital å bringe til torgs, og jeg har snakket mye om hvordan det oppleves ved tidligere anledninger. Nå har jeg gått ned ganske mye, og selv om jeg fortsatt er tjukk, så er forskjellene tydelige og blir hyppig kommentert. Jeg har altså grunn til å være ganske fornøyd med meg selv. Likevel kommer jeg ikke unna sammenligningene med andres kropper og tanken på at andre på et eller annet nivå vurderer det de ser. Og jeg merker at jeg kjenner på at jeg fortsatt har mange kilo for mye, og at jeg i tillegg ikke er så komfortabel med den løsere huden jeg får på magen, under armene og på innsiden av lårene.

Dette gir meg et valg: Skal jeg fokusere på det som ikke er 100%? Eller skal jeg fokusere på det som går veien og som er positivt? Skal jeg se lytene og skavankene mine og glemme at alle har sine mangler? Eller skal jeg omfavne kvalitetene ved kroppen min og min egen deilige menneskelighet?

Med en så ledende spørsmålsstilling er svaret ganske åpenbart: Jeg må velge å glede meg over hvem og hva jeg er, og utnytte det til min fordel.

Som sagt så gjort - jeg gir dere sommerens Adonis og Herkules i skjønn forening - ut og nyt sola du også!

Kanotur i Østmarka

Kvelden mandag 9. juli dro Egil meg ut på kanotur i Østmarka. Han var inspirert av bloggen min til å gi meg en skikkelig utfordring. Jeg hadde aldri padla kano før, og jeg har jo heller aldri vært noe aktivt friluftsmenneske, så dette var en utfordring jeg måtte ta. Været var ikke det aller beste da vi dro ut - det høljeregna mot bilruta:

Heldigvis ga regnet seg i det vi gikk ut av bilen, og det var mulig for meg å se blid, glad og tørr ut ved siden av kanoen før vi begynte å trille den av gårde.

Da vi kom ned til Mosjøen, hvor vi skulle padle, så skulle jeg også ta på meg redningsvest. Det er noe jeg alltid har vært skeptisk til, fordi jeg har tenkt at de ikke finnes i mine størrelser. Heldigvis gikk det greit, og jeg var trygg på vannet.

Etter vi hadde padlet i en times tid var jeg helt stiv. Vi måtte nemlig sitte på knærne, med bare en liten benk til støtte, og jeg klarte knapt å reise meg opp. Til slutt klarte jeg likevel å komme meg opp, slik at vi kunne klatre opp til toppen av et utsiktspunkt. Likevel klarte jeg å tråkke over og vrikke den ene ankelen min etter kort tid, noe som gjorde meg litt forbanna, siden jeg har trent mye ankler og knær for å unngå nettopp dette det siste halvåret. Som du kan se av bildet under ble jeg litt mer forsiktig og varsom på resten av turen opp:

Da det verste av stivheten og ankelvondten hadde gitt seg, var jeg ganske fornøyd med turen. Det var forfriskende vått og kjølig, og det var mye fint å se i naturen. Jeg måtte selvfølgelig posere litt for fotografen:

Da vi kom opp hadde Egil ordnet en treretters grillmiddag med marinerte maiskolber til forrett, laks med grønnsaker til hovedrett og en nydelig banan med blåbær og sjokolade til dessert. Det er sistnevnte jeg nyter under:

Utsikten fra åskammen vi klatret opp på fikk vi ikke sett så mye til, før plutselig tåka klarna, og vi kunne se ned på vannene i den sørlige delen av Østmarka. Det var verdt anstrengelsene:

Turen ned var litt krevende, fordi det var mye sleipe steiner og røtter, og jeg ville ikke pådra meg en runde til med ankelproblemer, men humøret var fortsatt på topp:

Turen tok nok litt lenger tid enn Egil hadde regnet med, siden jeg måtte ta det litt forsiktig. Belønningen var likevel stor, i form av trolsk og mystisk stemning over Mosjøen da vi padla tilbake i 23-tida: 

Alle foto: Egil Engen. Gjengitt med tillatelse.

Det går til helvete! (Eller toppen av Oslo Plaza)

Ferie er jo veldig deilig, særlig når jeg tilbringer den med gode venner på Sørlandet. Samtidig gir jo ferie noen utfordringer, som jeg tror jeg har snakket om noen ganger nå. Det har vært rikelig med god mat - i seg selv ikke nødvendigvis noe stort problem - men den har vært fulgt av godt drikke og også av slapphet når det gjelder snop.

I dag fikk jeg veid meg, og jeg regna med at det hadde gått oppover. Jeg må ta forbehold om at dette er en annen vekt enn den jeg pleier å bruke, men jeg tror ikke slingringsmonnet er så fryktelig stort. Jeg ble imidlertid litt sjokkert da jeg så hva den viste: 118 kg. Det betyr at jeg har gått opp over 3 kg til sammen i sommer. Nå er det bare en uke igjen av ferien, så det er på tide å begynne å stramme inn litt på de verste utskeielsene og å komme seg opp på treningsvogna igjen (det er 8 dager siden sist treningsøkt i dag).

Jeg lovte at jeg for en uke siden skulle blogge med datoer for sommerutfordringer og en oppsummering av kanoturen for et par uker siden, men jeg fikk jo ikke ut fingeren på det. Det tar jeg igjen nå, i hvert fall delvis (kanoturen kommer i morgen):

På søndag førstkommende (dvs. 29. juli) tar jeg trappene til toppen av Oslo Plaza kl 14. Det er 37 etasjer opp, og på toppen ordner vi væskeinntak i et treningsrom de har der oppe (Skybaren er dessverre stengt). Hvis du vil være med, så er det greit for planleggingens skyld at du melder deg på her: http://www.facebook.com/events/422846344424662/.

I tillegg er det jo selvfølgelig på tide å gå Nordmarka på langs igjen, og det gjør vi neste søndag, altså 5. august. Det er en tur på 38 km, hvor vi tar toget til Harestua tidlig på morgenen, og går til Sognsvann. I fjor tok turen 12 timer, og jeg håper det er mulig å gjennomføre den på 11 i år. Meld deg på her: http://www.facebook.com/events/220937268029304/.

Med disse utfordringene og litt innstramninger i kosthold og treningsregime, så håper jeg at jeg skal kunne komme meg tilbake på rett kjøl igjen. Blir du med og tar utfordringen?

Den vanskelige ferien slår til

Jada, 116,2 veide jeg i dag - opp 0,3 kg fra forrige uke. Det betyr at jeg har gått opp i vekt 2 uker på rad, og veier nå 1,6 kg mer enn jeg gjorde i begynnelsen av juni. Jeg innser at 3-månedersmålet mitt er fullstendig urealistisk nå - det var ca 111 kg til 1. august. I stedet må jeg forsøke å klare å holde en stabil vekt rundt 115 kg gjennom ferien, og så kan jeg begynne på ny frisk i august. Dette er den samme strategien som fungerte sånn tålelig greit rundt juletider.

Det er rett og slett både vanskeligere å holde igjen og å telle kalorier. Jeg har funnet ut at det viktigste er å få bedrevet fysisk aktivitet, så i dag skal jeg på en times spinning intervall-time på Domus Athletica kl 16. Hvis du har lyst til å være med, så ring meg ;-)

I morgen skal jeg skrive litt om kanoturen jeg var på i forrige uke - det er jo strengt tatt på tide. I tillegg skal jeg da lansere timeplanen for sommerutfordringene, så du kan slenge deg med!

Den harde sommertida

Det er kanskje litt uvant at jeg ikke oppdaterer denne bloggen før en tirsdag i 15-tida, men jeg har altså hatt litt ferie. Jeg var på en fantastisk hyttetur på Sørlandet i helga, og var ikke hjemme før mandag ettermiddag - og da bar det rett ut på en fabelaktig kanotur i Østmarka som jeg skal skrive mer om senere. Resultatet var dermed at det ikke var mulig å føre inn noen ny vekt før jeg var i sirkulasjon i dag. Jeg fryktet det verste etter mye god mat og drikke, men jeg landa på 115,9 - opp 0,4 kg fra forrige uke. Det er nok litt lavt, med tanke på at jeg ikke veide meg før rundt kl 13 i dag, men det er likevel mye hyggeligere enn jeg hadde frykta. Nå skal jeg prøve å være fornuftig resten av denne uka, så får vi se hvordan det går!

Sommerutfordringene 2012

Sommeren er over oss (i hvert fall på kalenderen), og da er det tid for sommerutfordringer igjen! I fjor ga jeg dere som lesere av bloggen mulighet til å foreslå og stemme over ulike sommerutfordringer. Jeg klarte å gjennomføre den tyngste, nemlig Nordmarka på langs, men de tre andre ble det ikke noe av. Jeg har derfor tenkt å gjennomføre alle fire sommerutfordringene i år, inkludert en reprise av Nordmarka på langs! Dermed får du som ikke kunne være med i fjor muligheten til å delta i år!

Jeg har ikke endelig lagt timeplanen for sommeren ennå, men det blir ca én utfordring hver uke fra og med neste uke. Timinga kommer til å avhenge litt av om/når de originale forslagsstillerne har lyst til å være med også. Si gjerne fra i kommentarfeltet om du har lyst til å være med på noe, og i så fall hva og når!

Aktivitetene vi minimum kommer til å forsøke å gjennomføre, er:

Nordmarka på langs
En dagstur på 3,8 mil, fra Harestua til Sognsvann. Vi brukte 12 timer fra start til mål i fjor, men det kan godt være det er mulig å gjennomføre raskere. Det er viktig å ikke bære for tungt, men samtidig ha med seg nok vann, niste, gnagsårplaster og et ekstra par sko - i tillegg til en varm genser og evt regnjakke hvis det ser sånn ut. Dette er Den store styrkeprøven for oss som ikke er i toppform, men det er fullt gjennomførbart! (Og ikke minst en flott tur!) Viktig å ikke gå for hardt ut, men holde jevnt sig hele veien. Vær forberedt på stive bein.

Yoga i Frognerparken
Strekk og pust! Hver torsdag er det visst yoga i Frognerparken, og alt man trenger å ta med er en matte. Jeg har ikke prøvd før, men en gang må vel være den første!

Trappene til topps i Oslo Plaza
Hva er vel bedre enn litt utsikt over Bjørvika som vokser fram? Det kan man få på toppen av Oslo Plaza. Catchen? Du må være med å gå opp! 34 etasjer; 110 meter. Usikker treningseffekt, men garantert stive bein mot slutten, før man slår seg ned i baren for en drink!

Bodypump-time
En blanding av styrketrening og aerobic som visstnok skal være fryktelig slitsom. Alt du trenger er inngangsbillett og treningstøy, samt å få reservert plass på timen. Muligens på Skullerud Sportssenter.

Dette fyller fire uker - men sommeren er lengre - kom gjerne med et par forslag til om du har!

På vei tilbake igjen

Forrige uke var jeg ganske lei - vekta viste 117 kg, og jeg var skuffa over meg selv. Denne uka ser det noe lysere ut: jeg ligger fortsatt nesten en kilo over der jeg var for tre uker siden, men i det minste gikk jeg ned 1,5 kg til 115,5 fra forrige uke til denne. Midjemålet har holdt seg konstant på 130 cm de siste fire ukene, og det er jo ganske fint. Det tok meg to uker å gå opp til 117 fra 114,6, så jeg må vel påregne en uke til (hvis jeg er flink) på å komme tilbake til det nivået - og dermed ta opp tråden der det skar ut igjen. Det er med andre ord ikke bare-bare å "leve litt også": Et par dagers utskeielse her og der kan koste meg to-tre-fire ukers hardt arbeid etterpå. Og det er vanskelig, særlig om sommeren. Jeg tror jeg har vært inne på det før, men både mat og drikke er ikke bare mat og drikke. Det er sosiale symboler. Hvis du ikke spiser det andre setter foran deg eller drikker like mye som andre, så setter du deg selv utenfor det sosiale fellesskapet. Etter halvannet år har jeg fortsatt en pedagogisk oppgave når jeg er på familiebesøk i å forklare at jeg ikke kan spise hva som helst, og dessert er i hvert fall vanskelig. Og om du er blant folk som ikke bryr seg om det, så kan du banne på at du selv tenker på det... Uansett får du nok noen reaksjoner om du drar fram en vekt for å veie middagen når du er i selskap!

Jeg vil ikke leve sånn, men jeg vil heller ikke leve som tjukkas. Dermed må jeg ta et valg, og valget må tas på nytt nesten hvert eneste måltid. Denne uka har jeg vært (ganske) flink, og nå må jeg prøve å være like flink denne uka her for å komme meg tilbake på kurs. Jeg er lei av å stå på 115-tallet!

Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.

Jeg er så lei!

Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!

Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.

De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.

Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)

Dette skal jeg få til!

Opp igjen...

115,6 kg var det vekta viste i dag, og jeg er satt omtrent en måned tilbake. Det er ganske kjipt, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeg har hatt noen stressende uker hvor det har vært vanskelig å få trent og spist normalt, og jeg har i tillegg vært veldig sosial. Jeg kjenner igjen mønsteret, og vet at jeg må knappe inn nå. Det er utrolig kjipt, fordi det har vært så deilig å bare senke skuldrene og spise og drikke i godt lag med venner uten tanke for morgendagen. Akkurat som desember er hardt, med alle sine julebord, så er juni en hard måned også. Hele sommeren er egentlig hard, sånn sett. Men det er viktig for meg å klare dette, så det er bare å sette klutene til og bli flinkere til å telle kalorier og ikke gjøre dumme ting (for vekta)...

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

Hurra!

Endelig! I dag viste vekta 114,6 kg. Det betyr at jeg har klart å komme meg ned under 115, hvor jeg har ligget en måneds tid eller så. Det betyr også mentalt en del å krysse de "runde tallene" (i den grad 5 er et rundt tall). Heller ikke denne uka hadde jeg trodd at jeg skulle få det til - det var sommeravslutning på Velferdstinget på fredag, med en overflod av kjøtt (du kan alltid stole på realister som skal stå for grilling) og jeg improviserte en bursdagsøl på Lompa på lørdag, med dertil hørende mat og drikke, fulgt av en nattmatkebab. Det burde jo ikke gått bra, men heldigvis har jeg så lite matlyst på søndagen etter en slik helg at det i sum likevel ordner seg. Jeg er ikke anorektisk, men jeg er vel egentlig heller mett.

Jeg ligger fortsatt over banen min for å nå målet for 1. august, men denne uka kom jeg i hvert fall litt nærmere den. Jeg tror det skal holde hardt å faktisk klare å komme nærmere gjennom sommeren, men det er verdt et forsøk. Jeg synes det er lettere nå å holde igjen på "fråtsedager" enn det var før - jeg orker rett og slett litt mindre mat, og at jeg er flink til å trene bidrar sikkert også til å holde forbrenninga oppe!

Som Ole Paus synger i sin ironiske hyllest til Margrethe Munthe: Løs, hold ut og lykke til!

Mot alle odds

I dag var jeg oppriktig bekymra for hva vekta ville vise. Jeg har vært gjennom en litt hard uke, hvor kostholdet mitt har vært helt på styr. Lange dager med konferanse på jobben og diverse sommerfester og byturer har definitivt ikke trukket i riktig retning. Likevel: Da jeg gikk på vekta i dag viste den 115 kg! Det er ned 0,1 kg fra forrige uke, og det bør jeg altså være sabla fornøyd med. Jeg "juksa" nok litt med å spise litt lite i går, men jeg var faktisk ikke så sulten etter en stor burger på Mix-kiosken og en is fra McDonald's. Usunt, jeg vet det, men det er lov innimellom.

Enda mer grunn til å være fornøyd har jeg når jeg ser på midjemålet mitt, som jeg også skulle sjekke i dag. Det var 130 cm, ned 1 cm fra målet for 4 (og 8) uker siden. Det er jo vanskelig å se forandringer på seg selv fra dag til dag, men jeg ser nå tydelig i speilet hvordan kroppsfasongen min har endret seg. Det er enda en lang vei å gå, men det er lettere når det går framover hver uke - selv i sneglefart!

Nedover igjen!

Det har løsna litt igjen - jeg gikk ned 0,4 kg fra forrige uke til i dag; vekta viste 115,1 kg da jeg gikk på den nå. Det er ikke dårlig, med tanke på at jeg var på en Grand Prix-fest med en matorgie av en annen verden på lørdag (men jeg var ekstra flink i går, da). Det kan jo også hende at det gikk ekstra bra fordi jeg sto opp litt seint i dag. Men uansett: Jeg er på vei nedover igjen, og selv om jeg ligger en halvkilo over banen for tremånedersmålet, så bør jeg være ganske fornøyd. Jeg kan imidlertid ikke hvile på mine laurbær: Nå skal jeg ut i skogen og sykle meg en tur!

På stedet hvil!

Vekta i dag var egentlig litt skuffende. Jeg veide 115,5, som er nøyaktig det samme som forrige uke. Det betyr at jeg ligger 4-500 gram over 3-månedersbanen jeg nettopp har begynt på, og det er jo ikke lovende. Særlig ikke med tanke på at det er sommeren jeg skal gjennom... På den annen side, så er det 17. mai-helga som nettopp har passert, og jeg har ikke vært for nøye med kaloritellinga siste uka. Sånn sett bør jeg kanskje egentlig være fornøyd med at det ikke sto verre til, men jeg ser jo konsekvensene av ikke å være så nøyaktig. Jeg får prøve å ta det igjen med hard jobbing denne uka, og nå begynner jeg dagen med spinning, så får vi se hvordan det går!

Jevn nedtur

Nok en veiedag, og gode nyheter! Jeg veide 115,5 kg i dag, noe som er ned 0,4 kg fra forrige uke. Jeg ligger ørlite grann over vektbanen for 3 måneder, men bare to uker ut i inneværende program skal jeg være fornøyd med det, og det er fullt mulig å ta det igjen.

Tidvis sliter jeg litt med motivasjonen - jeg vet at jeg er omtrent halvveis mellom det meste jeg har veid noen gang (i 2008) og normalvekt, så jeg har oppnådd mye allerede. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan gi meg nå - det er liksom nå det skal begynne å bli gøy. Likevel, det er tider hvor det er tungt å titte opp bakken og vite at du har to år til før du når normalvekt, at det bare blir brattere, og at du når du er ferdig må belage deg på å bruke mange år på at kroppen skal stabilisere seg. Da er det godt at jeg har mennesker rundt meg som er forståelsesfulle og hjelper til å holde på motivasjonen. Jeg har holdt på i fem og et halvt år med berg- og dalbane, og de siste 14 månedene har jeg klart å holde på nedgangen. Jeg skal ikke tilbake til berg- og dalbanen, og jeg skal ikke gi opp!

Nedgangen fortsetter - mindre enn noen gang!

Nei, vi snakker ikke om eurokrisa, men om vekta! Forrige uke klarte jeg å nå 3-månedersmålet mitt, og landa da på 116,1. Jeg regna med det kom til å bli tøft å klare å gå ytterligere ned denne uka, siden jeg hadde gått ned en del de tre siste ukene. Det ble det, og jeg klarte ikke helt å følge "banen" mot neste 3-månedersmål - men jeg gikk likevel ned! Bare 0,2 kg, ned til 115,9, men det er veldig symboltunge 0,2 kg for meg.

Jeg var nemlig utvokst (i høyden) omtrent da jeg begynte på videregående. Samtidig hadde jeg vært gjennom en absurd Cambridge-kur eller noe som mormoren min eller moren min hadde ordna (i beste mening), og jeg husker at jeg på utrolig pinlig vis introduserte meg første dag på videregående med at jeg het Christer og hadde/drev på med å slanke meg. Det var selvfølgelig et forsøk på å komme fordommene mot tjukkasen i forkjøpet, men det virka jo åpenbart mot sin hensikt. Uansett: Jeg husker at jeg da veide 116 kg, og jeg vet ganske sikkert at jeg aldri har veid mindre når jeg har veid meg siden - før altså i dag. Siden 16 årsalderen er et ganske greit skjæringspunkt for disse greiene her, så kan jeg nå trygt si at jeg aldri (siden jeg var ferdig utvokst) har vært mindre enn i dag! Jeg skal feire med en morgenspinning!

Jeg klarte det!

Jeg deler inn slankeåret i 3-månedersbolker, og setter et mål for hver bolk som innebærer at jeg skal ned 5 kg. Det er akkurat passe ambisiøst, og har vist seg å fungere godt i over et år nå. Etter at jeg forrige uke gikk opp 2,5 kg, så var spenningen derfor stor: Ville jeg nå målet mitt til 30. april?

Tydeligvis gikk det bra! I dag veide jeg 116,1 kg - 0,2 kg under målet. Det er er ned 3,2 kg fra forrige uke, og skyldes nok i stor grad at det var mye vann i kroppen sist mandag. Jeg kan altså være strålende fornøyd, og det nye målet mitt er nå 111,1 kg (det bør være lett å huske) innen 1. august. Det kan bli krevende, fordi jeg da skal gjennom sommerferien. Men jeg får krysse fingrene og stirre hardt mot målet!

Jeg tok også midjemålet i dag. Det var 131 cm, og jeg tror det er ned en cm på fire uker. Det er også som det skal være!

Hamskifte

Klær har vært blant de mest sentrale motivasjonsfaktorene mine. Irritasjonen over å være begrenset til noen få butikker og deres smale utvalg på grunn av størrelsen min og lengselen etter å kle meg smartere har vært viktig for å holde koken - sammen, selvfølgelig, med mange andre motivasjonsfaktorer.

Nå har jeg gått ned ca 27 kg fra jeg begynte, og det var derfor på tide å ta en gjennomgang av klesskapet. Første runde tok vi på onsdag, og her ser du resultatet:

Det er kanskje litt vanskelig å se på dette bildet, og det er en høy krakk her som lager litt lureri, men dette er altså tre fulle søppelsekker med klær som jeg nå skal gi til Fretex. Dette er klær som er for store, og det gjorde et ganske massivt innhogg i klesskapet. Jeg er ennå ikke ferdig - det er i hvert fall tre-fire sekker med klær i boden som jeg også må gå gjennom - men jeg tror det meste der vil gå samme veien. Noe av det som er igjen er også ting som jeg egentlig skulle kvittet meg med, men som jeg må ha til jeg får kjøpt noe annet, og som ikke ser ut som telt ennå. Jeg går altså noen dyre måneder i møte - jeg må kjøpe ny dress, nye skjorter, nye bukser, nye sommerskjorter, ny ytterjakke, nye penjakker, nye penbukser, ny vinterjakke og ny frakk. Og det verste er at jeg om et års tid antakeligvis må gjennom samme runden en gang til. Men det er jo gledelige grunner til det, da, og det føles utrolig godt å shoppe når jeg først gjør det!

Her er for eksempel et veldig viktig symbol for meg:

Denne skjorta er den første skjorta i størrelse XL jeg kan huske å ha fått på meg noen gang (i hvert fall i mitt voksne liv). Jeg tusla innom Dressmann på Tveita og tenkte jeg bare skulle prøve en for moro skyld, men jeg var så fornøyd at jeg endte med å kjøpe den! Nå er den fortsatt litt stram, men jeg fikk kneppet den igjen, og den overlevde at jeg satt med den også (da buler jo magen mer), så dette er lovende. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at jeg når 3-månedersmålet mitt på mandag, og da vil de neste tre månedene bringe en sommer hvor jeg kan kjøpe flere skjorter i denne størrelsen - og oppleve at jeg er komfortabel i dem alle!

Easy come, easy go!

I går klaget jeg min nød over vektsjokket jeg fikk etter helga, samtidig som jeg regna med at det kom til å gå fort over. Så for moro skyld veide jeg meg i dag morges også, og da viste vekta 117,4 kg. Det betyr at 1,9 kg har forsvunnet på et døgn, men samtidig også at jeg fortsatt ligger 0,6 kg over vekta mandag i forrige uke. Med andre ord: Jeg har fortsatt en jobb å gjøre, men ikke på langt nær så stor som det kunne se ut som i går.

Å ha veiedag på mandag er altså et tveegget sverd. På den ene siden er det nok den dagen i uka hvor vekta er høyest, og hvor det altså er minst sjanse til å lure seg selv. På den andre siden kan du få litt håpløse utslag, som når kroppen har tatt vare på omtrent to liter vann du ikke trenger. Men så lenge man er bevisst på det, så bør det jo gå bra.

Grøss og gru!

I dag fikk jeg et lite sjokk av å gå på vekta. Jeg visste at jeg kom til å ha gått opp litt, fordi jeg ikke har vært så nøye på det i helga: Jeg har spist god mat og også vært litt mer mett enn jeg burde vært. 1 kg eller så opp var det jeg mentalt hadde forberedt meg på. Derfor var overraskelsen stor da jeg gikk på vekta, og den viste 119,3 kg - 2,5 kg opp siden forrige uke, og omtrent 2 kg opp siden en liten kontrollveiing lørdag morgen! Fire ganger måtte jeg opp på vekta før jeg var sikker på at den viste riktig, og den viste det samme hver gang.

Ut fra vektgrafene mine, så vet jeg at det er lenge siden sist jeg har hatt en så stor vektoppgang på én uke, og da har det som regel vært resultatet av en hel uke med utskeielser. Det kan være at det har noe å gjøre med at jeg har spist en del salt mat i helga, og jeg blir ikke overraska om det aller meste forsvinner i løpet av et par dager igjen. Det er likevel utrolig kjipt, og det gjør at jeg må jobbe hardt denne uka for å ha noen sjanse til å nå vektmålet mitt for 1. mai. Spinninga i dag ble nå uansett utvidet fra 4x4 til en hel time intervalltrening, for å si det sånn...

Farvel, 117!

Når man slanker seg i det tempoet jeg gjør, så blir hver kilo som en gammel (u)venn. Du omgås den tett og intimt i 2-4 uker, før du vinker farvel og forhåpentligvis aldri ser den igjen. Så også med 117 kg. I 2 uker lå jeg på 117,4 og 117,5, men i dag kunne jeg endelig se vekta synke til 116,8. Nå kan det være at det har "hjulpet" litt å være syk en uke, men jeg skal gjøre mitt for å holde vekta under dette - jeg er veldig nære å klare målet på 116,3 til 1. mai, og det vil jeg bite meg fast på!

Uggen i formen og slanking

Siden tirsdag har jeg ikke vært helt bra. Uten å gå i detaljer, så er det nok noe jeg har spist, og jeg merker det er en kjip trussel mot slankinga. Jeg er ikke så syk at jeg må holde meg hjemme, men jeg er uggen i formen, så alt blir litt verre, og trening har vært helt utelukka. I tillegg har jeg mer selvmedlidenhet (veldig kledelig egenskap, for øvrig), sånn at jeg har lettere for å spise ting jeg ikke bør - noe påsken ikke helt hjalp mot heller. Jeg klarer å holde sånn tålelig stand, ser det ut for, men det kan forsinke meg litt. Ergerlig, men jeg er alt blitt bedre, så jeg satser på at det går over - og at det tar selvmedlidenheten med seg! Noen dager går greit, men nå er det på tide å ta seg i nakkeskinnet og skjerpe seg litt.

Måling og svar

Da er det ikke bare 2. påskedag og 72-årsdagen for tyskernes invasjon av Norge; det er også mandag, og mandag er veie- og måledag. I tillegg skal jeg komme med noen påskenøttløsninger!

Jeg hadde bange anelser for dagen i dag, som følge av noe utsvevende livsførsel de siste dagene. Ja, jeg innrømmer å ha rørt sjokolade ved tre anledninger i påsken! Heldigvis har det verste suget dempa seg nå, så jeg skal overleve framover.

Uansett: Dagens vekt var 117,5 kg. Det er 0,1 kg opp fra forrige uke, og ikke så verst, påsken tatt i betraktning. Jeg ligger fortsatt omtrent på vektkursen mot 116,3 kg til 1. mai, og jeg håper jeg klarer å holde den. I tillegg målte jeg midjemålet mitt i dag, og det landet på 132 cm - nøyaktig det samme som for fire uker siden. Det er også helt greit, syns jeg.

Så til påskenøttene. Jeg forregnet meg litt da jeg sa at det var 45 kcal i Møllers tran-dagsdosen her forleden - det rette svaret er 41 kcal. Uansett var Hans Andreas Starheim fortsatt nærmest, med sine 42.

Ingen fant svaret på langfredagsnøtta - jeg vokste opp i Fugleliveien 6B, og eiendommen Fugleliveien 6, som den ble skilt ut fra, står oppført i et av Oslos brannregistre fra 1930-tallet som "Solgløtt". Påskeaften-nøtta var lettere. Her svarte to stykker fullstendig og riktig: Hans Andreas Starheim og Jens Sjølie gjettet begge på at jeg befant meg på Sarabråten, ved Nøklevann. Gratulerer!

Med dette er påsken over, og den harde hverdagen vender tilbake. Det er jeg egentlig litt glad for - det er mye lettere å holde koken på vekta når hverdagsrutinene er inne. I dag er Domus Athletica åpent, så jeg er straks på vei dit for å ta meg en styrkeøkt. Det skal bli deilig!

Påsketur!

Bitter over at jeg ikke klarte å få med meg at åpningstidene på Domus Athletica var med stengetid kl 16 på onsdag (selv om jeg til og med lagde påskenøtt om det), så har jeg nå ikke trent siden mandag. Det er litt ugreit, fordi jeg jo prøver å ha gode vaner. Men i dag gjorde jeg noe med det, og la ut på en halvannen times sykkeltur. Jeg hadde ambisjoner om en noe lengre en, men måtte konkludere med at jeg utsatte kroppen min for nok smerte som det var.

Hvor jeg sykla, det er tema for dagens påskenøtt, som du finner nedenfor. Men jeg sykla inn i marka, ved det utrolig vakre parkeringshuset på Haugerud:

Vakkert, ikke sant?

Det driver og går en reguleringssak i det politiske systemet om dette området nå, så det kan hende vi slipper å se på denne vederstyggeligheten i all framtid - hvis parkeringsproblemene for borettslagene i nærheten blir løst.

Uansett, det er mange år siden jeg sykla i marka nå, og jeg hadde glemt hvor mye hardere det er å sykle på grusvei. Jeg sykler også med sykkelsko, og er ikke helt trygg ennå, så det tar litt lenger tid i både opp- og nedoverbakke enn jeg skulle ønske. Dessuten merker jeg at det er noe helt annet å sykle i terreng enn å bedrive spinning. Det er mer eksplosivt å sykle ute, spesielt i kupert marka-terreng. På veien hjemover valgte jeg å sykle ut av marka og ta resten på mer flat asfalt, og det er sannelig ikke lett å si hva jeg syns er best. Marka er hardere, men morsommere. Dessuten blir det bittert kaldt når du tråkker bortover flata i 24. gir i 6 varmegrader...

Uansett, jeg er veldig fornøyd med dagens treningsøkt, og med at jeg var forutseende for fire år siden og satte inn en steamdusj som aldri har vært så høyt verdsatt som akkurat i dag!

Og med det - påskenøtter!

Langfredagsnøtter

Nok en helligdag i påsken har opprunnet, og med det en ny påskenøtt. Først svaret fra i går: En dagsdose (5 ml) Møllers tran inneholder 45 kcal. Hans Andreas Starheim var nærmest, med 42 kcal, og vinner gårsdagen!

Tjukkasnøtter - Skjærtorsdag!

Hei hopp! Slankekorpsets påskenøtter turer videre! Gårsdagens oppgave spurte om Domus Athleticas stengetider på arbeidsdagene i påsken, og hvilken helligdag de holdt åpent. Riktig svar var at DA stenger kl 18 mandag og tirsdag, 16 på onsdag, og har åpent 2. påskedag. Den eneste som hadde 100% riktig svar, var Kenneth Berg, Honolulu, Hawaii.

Dagens oppgave tar for seg noe vi alle burde ha et forhold til:

Hvis du vet svaret, så send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Slankekorpsets påskenøtter 2012 - arbeidsdagene!

Da er det på tide med en ny utgave av Slankekorpsets påskenøtter. I dag har jeg tatt turen til et av mine faste hengesteder, og oppgaven bør være lett å løse for både gamle og nye seere!

Til glede for de gamle seerne, så har jeg nå samme vignett og musikk som i fjor!

Lykke til, og send svaret ditt til christer.gulbrandsen@gmail.com - og foreslå gjerne hva premien for den som svarer rett på flest påskenøtter skal være!

Fabelaktig vektstatus og løsning på påskenøtter!

Påskens første innveiing er gjennomført, og med strålende resultater! 117,4 kg veide jeg i dag, og det er ned 1,5 kg fra forrige uke (som nok var kunstig høy). Det betyr at jeg er tilbake på tre-månedersplanen for å nå 116,3 kg til 1. mai - eller 5 kg på tre måneder. Faktisk er jeg nå ørlite grann foran planen, slik at jeg har et lønnlig håp om at dette skal gå. Påsken blir nok krevende - ikke fordi det er så mye snop og sånn (det klarer jeg å holde meg unna), men fordi det er en uregelmessig tid. Rutiner sprenges, så jeg prøver å kompensere med trening. Vi får se om det går.

I går prøvde vi den første runden med årets påskenøtter, og jeg fikk inn fire svar. Spørsmålet var hvor lang tid jeg brukte på å sykle oppover fra Vålerenga til Trosterud - en strekning på 6,1 km - lørdag kveld. Den som kom nærmest med sitt forsøk, var Kenneth Berg, fra Honolulu, med 27 minutter. Det riktige svaret var ca 28-29 minutter. Til alle dere andre som gjetta: Takk for tilliten, men det er bare oppover, altså!

Siden ingen foreslo premie, så er Kenneths premie foreløpig en glad syklist!

Slankekorpsets påskenøtter er tilbake!

Hurra! Det er påske igjen, og i anledning det fine været har jeg vært ute og sykla. Det ga anledning til å lage en ny utgave av Slankekorpsets påskenøtter, til glede for gamle og nye lesere!

Se videoen nedenfor og send ditt svar til christer.gulbrandsen@gmail.com. Kom gjerne også med forslag til premie for de som svarer rett på flest påskenøtter!

Smågretten

Denne uka gikk alt så bra. Jeg jukseveier meg jo alt for ofte, så jeg hadde en idé om at jeg var på stø og trygg kurs mot fremgang. Så kom helga. Etter et par uker med god oppførsel, men altfor mye stress, så var det årsmøte i Oslo SV og landsmøtemiddag i Fantasiforbundet. Resultatet: Fråtsing. Ikke sånn kjempeoverdrevet, men nok til at jeg var tung i kroppen gjennom helga. Selv om jeg forsøkte å holde meg sånn passe på matta på søndag, så endte jeg altså opp på 118,9 kg i dag. Det er opp 0,6 fra forrige uke, og jeg har sprengt ramma for vektprogrammet. Skal jeg ha sjanse til å nå målet for 1. mai, så må jeg være veldig streng denne uka her, og ikke vike fra planen én dag. Sukk.

Not bad!

Dagens mandagsveiing viste et resultat på 118,3 kg. Det er 0,7 ned fra forrige uke, og selv om det er 0,1 opp fra uka før det igjen, så er det et respektabelt resultat. Jeg ligger ørlite grann foran skjema fortsatt, og dette er nok en stabilisering etter noen uker med rask nedgang. Med andre ord har jeg all mulig grunn til å være fornøyd. Nå gleder jeg meg bare til å krysse ned i 117-regionen!

Ettårsjubileet - og vi feirer med grafer!

Som jeg skrev for to dager siden, så har det nå gått et år siden jeg startet Slankekorpset. Innveiinga på mandag var liksom ettårsveiinga, mens det er dagen i dag som er selve dagen. Da tenkte jeg vi kunne se på noen grafer, for å få et bilde av hvordan utviklinga har gått.

La oss begynne med hvordan vektutviklinga mi og livvidden har vært i tida med Slankekorpset:

Blå: Vekt. Rød: Livvidde. Horisontale fargete linjer: Grenser mellom ulike BMI-kategorier.

Kurvene for vekt og livvidde er ganske pene, om jeg må si det selv. Vekt måles ukentlig, mens livvidde måles hver 4. uke. Nedgangen har vært ganske jevn, men det er to perioder hvor det har stått stille: Sommeren og desember-januar. I starten gikk det veldig raskt ned - noe som ikke er unaturlig når kroppen først skal omstille seg. Det siste halvåret har vektnedgangen vært noe slakere, men jevn i perioden unntatt desember-januar. Vi kan også se at vektnedgangen går etter en "to skritt fram - ett tilbake"-modell. Jeg tror det er en kombinasjon av tre faktorer: Kroppen må justere seg til ny vekt; jeg har av og til behov for å skeie ut litt, og det er tider hvor det skjer sosiale eller politiske arrangementer som gjør det mer krevende å beholde kontrollen. Gapet mellom vekt og livvidde øker også. Det kan nok henge sammen med at forskjellen mellom livvidden jeg hadde og en normal livvidde er lavere i centimeter enn forskjellen mellom vekt og normalvekt er i kilo. Normalvekt for meg er ca 81 kg. Jeg begynte på 143,9 kg, og veier nå 119. Det betyr at jeg har gått ned 24,9 av 62,9 kg, eller 39,6% av det jeg må ned hvis jeg skal bli normalvektig. En "normal" livvidde for menn er ca 104 cm, og jeg begynte på 151 cm. Nå er livvidden min 132 cm. Det betyr at jeg har gått ned 19 av 47 cm, eller 40,4% av det jeg må ned i livvidde hvis jeg skal bli normal der også. Tar vi hensyn til mulige målefeil, så syns jeg det ser ut som nedgangen i livvidden og nedgangen i vekt holder tritt med hverandre, selv om grafen kan få det til å se ut som jeg går ned alt annet enn fettet rundt midjen. Det er altså ulike målestokker i samme graf som skaper det bildet. (Men eventuelle medisinske eksperter som leser dette får korrigere meg.)

Som jeg har skrevet om tidligere, så er også hvilepuls, blodtrykk og alle andre blodverdier enn D-vitamin nå perfekt hos meg. Jeg har aldri vært i spesielt dårlig tilstand på noen av delene, men har hatt blodtrykk, kolesterol og hvilepuls litt i øvre sjikt av normalen. Både grafene over og generell helsetilstand tilsier altså at jeg allerede har hentet ut en betydelig gevinst gjennom Slankekorpset.

Jeg har lyst til å vise én graf til. Jeg begynte nemlig å registrere vekt og livvidde allerede i romjula 2006, da jeg første gang meldte meg inn i vektklubb.no. Vi kan jo se hvordan det har gått siden den gang:

Samme fargekoder som forrige graf.

Denne grafen er litt mindre, men det er mulig du kan trykke på den for større versjon. Slankekorpset starter på den siste "fjelltoppen" når du leser fra venstre mot høyre. Gjennom fem år og fire måneder har jeg gått ned og opp i vekt en rekke ganger. Jula 2006 veide jeg 142 kg, og kom meg under 130 til sommeren 2007. Så sprakk jeg da jeg ble invalidisert noen uker på grunn av at kneskjellet mitt gikk ut av ledd, og endte opp med å veie 152 kg da jeg i mars 2008 startet på'n igjen. Med unntak av en liten sprekk på sommeren 2008 klarte jeg å holde det gående omtrent et år, og lå og vaka mellom 124 og 126 kilo før det gradvis gikk oppover igjen. Gjennom 2009 og 2010 hadde jeg noen halvhjerta forsøk før jeg høsten 2010 sprakk skikkelig, og raste opp til 143,9 - hvor jeg var i mars 2011. Slankekorpset-perioden representerer dermed den lengste sammenhengende perioden jeg har klart å slanke meg. Hva kan det skyldes?

Jeg tror én del handler om at jeg har lært av erfaring. Jeg vet mer om når motivasjonen svikter, og hva som er faresignalene. Så tror jeg et annet viktig moment er at jeg gradvis har lært mye om hva som fungerer og ikke fungerer med hensyn til mat og trening i mitt liv. Jeg har gjort mange feil, og jeg har lært av dem - og det er også grunnen til at jeg har vært så streng med "velmente råd" her på bloggen. Men så tror jeg også at en viktig faktor har vært denne bloggen og vissheten om at det er mennesker der ute som leser det jeg skriver, og som bryr seg. Jeg har lært mye om menneskene rundt meg dette året. Jeg har lært at det er mye omtanke, moralsk støtte og oppmuntring å hente. Jeg har lært at det er mange som har slitt med lignende ting som jeg har slitt med, og at verken jeg eller dem er alene. Hadde det ikke vært for alle dere som leser dette, så hadde veien vært brattere og viljen til å gå den svakere. Tusen takk!