Kanotur i Østmarka

Kvelden mandag 9. juli dro Egil meg ut på kanotur i Østmarka. Han var inspirert av bloggen min til å gi meg en skikkelig utfordring. Jeg hadde aldri padla kano før, og jeg har jo heller aldri vært noe aktivt friluftsmenneske, så dette var en utfordring jeg måtte ta. Været var ikke det aller beste da vi dro ut - det høljeregna mot bilruta:

Heldigvis ga regnet seg i det vi gikk ut av bilen, og det var mulig for meg å se blid, glad og tørr ut ved siden av kanoen før vi begynte å trille den av gårde.

Da vi kom ned til Mosjøen, hvor vi skulle padle, så skulle jeg også ta på meg redningsvest. Det er noe jeg alltid har vært skeptisk til, fordi jeg har tenkt at de ikke finnes i mine størrelser. Heldigvis gikk det greit, og jeg var trygg på vannet.

Etter vi hadde padlet i en times tid var jeg helt stiv. Vi måtte nemlig sitte på knærne, med bare en liten benk til støtte, og jeg klarte knapt å reise meg opp. Til slutt klarte jeg likevel å komme meg opp, slik at vi kunne klatre opp til toppen av et utsiktspunkt. Likevel klarte jeg å tråkke over og vrikke den ene ankelen min etter kort tid, noe som gjorde meg litt forbanna, siden jeg har trent mye ankler og knær for å unngå nettopp dette det siste halvåret. Som du kan se av bildet under ble jeg litt mer forsiktig og varsom på resten av turen opp:

Da det verste av stivheten og ankelvondten hadde gitt seg, var jeg ganske fornøyd med turen. Det var forfriskende vått og kjølig, og det var mye fint å se i naturen. Jeg måtte selvfølgelig posere litt for fotografen:

Da vi kom opp hadde Egil ordnet en treretters grillmiddag med marinerte maiskolber til forrett, laks med grønnsaker til hovedrett og en nydelig banan med blåbær og sjokolade til dessert. Det er sistnevnte jeg nyter under:

Utsikten fra åskammen vi klatret opp på fikk vi ikke sett så mye til, før plutselig tåka klarna, og vi kunne se ned på vannene i den sørlige delen av Østmarka. Det var verdt anstrengelsene:

Turen ned var litt krevende, fordi det var mye sleipe steiner og røtter, og jeg ville ikke pådra meg en runde til med ankelproblemer, men humøret var fortsatt på topp:

Turen tok nok litt lenger tid enn Egil hadde regnet med, siden jeg måtte ta det litt forsiktig. Belønningen var likevel stor, i form av trolsk og mystisk stemning over Mosjøen da vi padla tilbake i 23-tida: 

Alle foto: Egil Engen. Gjengitt med tillatelse.