En moralistisk analyse

Det som skjedde på fredag har satt meg litt ut av rutiner og daglig tralt, for å si det svært forsiktig. Sommerutfordringen(e) blir derfor utsatt til et senere tidspunkt, kanskje de neste to ukene. Da er ferien min over, men noe skal vi få til likevel. Jeg merker også på vekta at jeg har latt det fare litt - i går veide jeg 130,8 kg - opp 0,4. Det ser ut som jeg har blitt "sittende fast" litt rundt 130. Men det er egentlig greit akkurat nå.

Selv om jeg hadde tenkt å skjerme denne bloggen for politikk og lignende, så føler jeg at det blir meningsløst å ikke si noe nå om de tankene jeg har gjort meg de siste dagene. Midt oppe i all sorgen over tapene og tomheten, og midt oppe i all gleden over samholdet og ettertanken som preger oss nå, så har jeg også gjort meg tanker om det større bildet Anders B. Breivik sto oppe i, og jeg har noen meninger om det som jeg ønsker å ytre. Noen meninger som noen kanskje vil finne moralistiske, men hvis de leses nøye, så vil jeg mene at de balanserer på den rette siden av stupet.

For hva slags holdninger er det Anders B. Breivik hadde, som gjorde at han tok skrittet til ekstreme, kaldblodige, ufattelig umenneskelige drap? Hvordan kunne det meningsløse skje? Psykologer og synsere kommer til å bale med disse spørsmålene i årevis framover. Det kommer til å bli skrevet bøker om hans psyke. Men en ting virker allerede nå åpenbart: For å klare å gjøre noe slikt, så må han ha sluttet å se sine ofre som mennesker. Om han ikke brydde seg om mennesker er én ting, men han må i tillegg ha avkledd sine ofre alle rester av det å være noen man kan samhandle med, forholde seg til og bry seg om. De stakkars ungdommene på Utøya og alle som ble ofre i Oslo sentrum må i hans sinn ha blitt redusert til todimensjonale sjablonger, til brikker i et spill.

Hva slags perverse logikk som ligger bak denne dehumaniseringen finner vi spor av i manifestet hans. Der dømmer tempelridderordenen hans "forrædere" til døden. Dette finner vi i motivasjonen han oppga til dommeren, der Arbeiderpartiet har "sveket" landet. I et land som Norge, hvor vi har erfaringene fra andre verdenskrig å bygge på, så er "forræderi" og "svik" ord vi setter på de som gjennom sine handlinger har blitt utstøtt fra samfunnet, og som må få den ultimate straffen: Dødsdom. Det er slike assosiasjoner ordene er ment å bringe fram i vår kollektive bevissthet.

En slik ordbruk og et slikt tankesett er ikke Anders B. Breivik alene om. Jeg har fulgt med på nettdebatter i flere år, og mitt inntrykk er at det har fått feste seg en underkultur hvor ordene "forræderi" og "svik" brukes ukritisk. Jeg har selv, som SV-er, blitt kalt "landsSViker" mange ganger. Jeg har fått beskjed i en tidligere blogg, da jeg våget å kritisere Fremskrittspartiets menneskesyn, om at jeg burde møte samme skjebne som Vidkun Quisling.

Disse menneskene er de samme som også bruker "multi-kulti" som forkortelse for det tankesettet som Anders B. Breivik kaller kulturell marxisme - det vil si åpenhet, toleranse og humanisme. Disse menneskene snakker, som Anders B. Breivik, om EUrabia/Eurabia. De legger for dagen et verbalt hat mot de som styrer Norge og Europa som har vært skremmende, men som fram til nå har virket som oppblåst bruk av store ord.

Denne ordbruken, en egen stammesjargong hvor "forræderi", "landssvik" og merkelapper som "multi-kulti" og "Eurabia" har fått sause seg sammen, har blitt koblet med konspirasjonstankegang og pseudovitenskap til et potent hatbrygg. Denne hat-stammen vi møter i nettdebattene har, bevisst eller ubevisst, satt seg utenfor storsamfunnets debattformer ved å skape seg et eget språk, akkurat på samme måte som AKP (m-l) gjorde på 70-tallet, eller nazistene gjorde på 30-tallet. De forkaster ikke bare samfunnets normer og styresett, men også dets språk. De isolerer seg fra alle andres debatt, ikke (bare) ved å ha de mest forrykte ideene, men ved å ha et sært og vanskelig tilgjengelig språk som er fremmed for de fleste.

Det er i en slik kultur Anders B. Breivik nå ser ut til å ha hatt sitt fotfeste. Det er antakeligvis ut av denne hatkulturen at han har funnet inspirasjon og et større samfunn som i hans hode kan ha legitimert hans handlinger. Og det er derfor vi må bekjempe denne hatkulturen, og si at den ordbruken og den tankegangen som leder fram til ordbruken ikke er akseptabel i vårt samfunn. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte hvor vi kaller våre meningsmotstandere landssvikere og forrædere.

Samtidig skal vi vokte oss vel for ikke å gå i den fella det er å påstå at de som ytrer holdninger som minner om ting som sies i denne hatkulturen, eller som har bidratt til å gi hatkulturen spillerom gjennom å spille på "snikislamisering" eller liknende, er som Anders B. Breivik. Det er mange mentale mil å gå fra å dele noen eller flere meninger med Anders B. Breivik, til å gjøre det han gjorde. Vi skal ikke gå i den fella det er å avskrive noens meninger fordi de høres ut som noe han ville framført. Vi skal ta dem på alvor. Men vi skal ha lov til å si "hør nå her, sånn kan vi ikke ordlegge oss". Vi skal spørre dem "mener du virkelig at [sett inn det som passer] er landsforræder?". Vi skal ta resonnementene deres opp til debatt og spørre om de har skjønt hva de sier. Vi skal ikke insinuere at de er gale terrorister og kaldblodige mordere. Men vi skal spørre om de egentlig innser konsekvensene av sin tankegang.

Vi står sammen som samfunn i disse dagene. Men vi må like fullt som samfunn tore å trekke grensene, og si "hit, men ikke lenger", når det gjelder hva slags politisk ordskifte vi skal ha. Alle temaer skal kunne diskuteres fritt, og vi bør frastå fra skitne hersketeknikker. Men vi skal stille spørsmål - ubehagelige spørsmål - til de som tar lett på hva slags ord de bruker om sine meningsmotstandere - uansett hvilken politisk farge de måtte ha.

Katharsis

Jeg er ikke den flittigste i verden på husarbeid. Det er en tilnærming jeg nok deler med mange andre som har lignende type liv som meg, med mye annet å ta seg til. Dermed får mitt hjem seg en omgang først når jeg merker at ting burde vært bedre; jeg er altså ikke spesielt proaktiv på denne fronten. Denne noe avslappa tilnærmingen har imidlertid også en positiv side: Når jeg først går i gang, så bringer husarbeidet med seg renselse.

Fordi jeg stort sett ender med å la ting bygge seg litt opp over tid, så blir den konkrete handlingen det er å vaske vekk synlig støv, rydde og skrubbe et symbol på noe mer: Det gamle hives over bord, og en ny tid kan ta til. Dessuten er det grei trim. En sånn passelig runde her i heimen er gjort på et par timer, og etterpå svetter jeg nok til at jeg tar meg en dusj i nyvaska dusjkabinett.

Å holde leiligheten sånn passelig rein og ryddig med jevne mellomrom er med på å holde selvtilliten og steamen jeg trenger for å gjennomføre slankinga oppe. Det er litt rart, men jeg merker i hvert fall at det er lettere å ikke forfalle, når det er mindre forfall rundt meg.

Jeg tar utfordringen! (og en oppdatering)

Nå er det altfor lenge siden jeg blogga her, men jeg har tatt meg fullstendig fri. Ikke fra slankinga, men fra jobb og en del andre forpliktelser. Da har bloggen også fått lov til å være i limbo noen dager. Men nå er jeg altså tilbake!

Først en liten vektoppdatering - jeg vet at dere sikkert venter på hvordan det har gått med sommerutfordringen, men jeg kommer straks tilbake til den. Sist mandag veide jeg 130,9 kg. Det var 0,3 opp fra uka før, men ikke så galt, sett i sammenheng med stor vektnedgang før det. I dag veide jeg 130,4 kg, så selv om det har vært noen gode uker med hyggelige anledninger og dertil følgende mat og drikke, så har jeg altså klart å gå ned i vekt, og er nå på det laveste punktet så langt i Slankekorpsets historie. Jeg ligger fortsatt innafor banen for å nå delmålet mitt 15. august på 129 kg.

Mange engasjerte seg i Sommerutfordringen, og jeg hadde som kjent fire forslag inne: Nordmarka fra Hadeland til Rådhusbrygga, trappene på Oslo plaza, yoga i Frognerparken og body pump på Skullerud sportssenter. Den suverene vinneren i avstemningen her var Nordmarka på langs. Det betyr at jeg skal få gleden av å bruke en (lang) dag på å komme meg fra Hadeland til Rådhusbrygga til fots. Datoen kommer jeg tilbake til, jeg må jo finne ut om forslagsstiller Erik Lundesgaard er mann for sitt ord og har tid til å stille opp i løpet av disse to ukene, og i tillegg må det praktiske ordnes. Men jeg håper du har lyst til å ta utfordringen sammen med meg. Er vi flere som går, så blir det hyggeligere og også lettere å holde hverandre i gang!

Men ikke nok med det! Jeg har funnet ut at det er for fristende ting ved alle utfordringene. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å gjennomføre dem alle. Nordmarka er bankers, og den store happeningen, men de andre utfordringene må være mulig å få til. Du er selvsagt invitert med på dem også, når jeg har klart å fastsette datoer for dem!

Sommerutfordringen - på tide å velge!

Jeg har nå fått inn fire forslag til sommerutfordringen. Det blir opp til deg som leser å avgjøre hvilken jeg skal gjennomføre - og ikke minst hvem som skal få æren av å gjennomføre den sammen med meg. Som jeg skrev, så må forslagsstiller selv delta!

Oppdatert 05.07 - 12:40: Avstemningen finner du øverst i høyre hjørne her på bloggen, og den avsluttes ved midnatt fredag. Bloggers egen app for meningsmålinger virker tydeligvis ikke. Alle stemmene har forsvunnet i det store sluket, og jeg finner ingen enkel app å installere som er bedre. Derfor: Avgi din stemme i kommentarfeltet i stedet!

De fire forslagene er:
Nordmarka på langs - fra Hadeland til Rådhusbrygga, med Erik Lundesgaard
Dette forslaget kom som twitter-melding fra Erik Lundesgaard. Han foreslår rett og slett en tur langs hele Nordmarka - helt ned til Oslo sentrum. Jeg var først litt skeptisk, med tanke på at det er ganske langt. Google maps veibeskrivelse viser at det er rundt 3 mil. Det betyr at det må være gjennomførbart, så jeg har valgt å ta det med i avstemninga. Dessuten må jo Erik selv være med på turen, og det antar jeg han hadde tenkt på før han foreslo den, slik at det også taler for gjennomførbarheten. Denne turen er gratis, men forutsetter at vi klarer å bli transportert til passende sted ved Oslogrensa i nord (jeg tolker dette som kun å gjelde innafor Oslos grenser ;-) ), og i tillegg forutsetter den gode sko og nok niste i sekken. Turutstyr er jo også en forutsetning.

Yoga i Frognerparken, med Grethe Strand
På e-post foreslo Grethe yoga i det fri i Frognerparken. Det koster 40 kroner og forutsetter en yogamatte, men ellers er det lavterskel og fritt fram for å være med. Jeg har aldri prøvd yoga før, men en gang må jo være den første. Dette skjer hver torsdag, med klassisk yoga kl 17 og kraft/styrke kl 1830.

Trappene til toppen av Oslo plaza med Martin Nielsen
Martin la inn en kommentar på den opprinnelige saken. Han er ingen tilhenger av fysisk aktivitet, men han foreslo likevel en tur i trappene på Oslo plaza, alle 34 etasjene, for så å nyte noe kalorifattig på toppen. Denne turen krever ingenting av utstyr eller forberedelser, bare noen kroner til drikke på toppen. Dette er den definitivt korteste utfordringen. Å gå 34 etasjer tar neppe mer enn 10 minutter, men vil være en ganske slitsom økt for det - selv om treningsgevinsten nok kan diskuteres. Noen bør ta heisen i forveien og stille med håndklær og tøyskift på toppen!


Body pump på Skullerud sportssenter, med Jens Sjølie
Jens har samme prosjekt som meg - ned i vekt og opp i form. Han kom på facebook-chaten en dag og foreslo at vi skulle gå på en gruppetime han hadde prøvd på treningssenteret sitt, Skullerud sportssenter. Body pump er en styrketime i gruppe i sal, hvor man bruker vekter og sikkert noe aerobic-aktige bevegelser for å trene styrke og kondisjon samtidig. Bortsett fra treningstøy og inngangsbillett forutsetter denne timen lite.

Det går nedover her i verden!

I dag var det tid for både veiing og måling. Livvidden skal jeg måle bare hver fjerde uke, siden det tar tid for den å forandre seg. Vekta landa på 130,6, 0,2 kg ned fra sist uke. Det er ganske bra, tatt i betraktning at jeg gikk ned godt over en kilo uka før det igjen. Men de virkelig gode nyhetene var livvidden!

Jeg har hatt følelsen av at det har gått ganske treigt med midjemålet mitt. Når jeg ser på grafen over målene mine, så ser jeg at det ikke helt stemmer:

Faksimile: vektklubb.no

Dette bildet viser utviklingen i midjemålet mitt de siste 8 månedene. Toppunktet på 151 cm er registrert 14. mars, da jeg begynte med Slankekorpset. Siden da har det gått jamnt utover, med til sammen 9 cm nedgang. Jeg må ha lov til å si meg fornøyd med det! Magefettet er det farligste, og at midjemålet synker, betyr at det blir mindre av det. Selv om jeg har litt følelsen av at magen egentlig bare blir "slappere", i den forstand at "hengebuken" virker som den ligger lavere i terrenget enn før, så er det ingen tvil om at jeg har blitt mye sunnere.

Jeg går nå inn i siste uka på jobb før jeg tar ferie. I morra legger jeg ut avstemning om hvilken sommerutfordring jeg skal ta i ferien. Følg med da!

Å fylletraske

Siden søndag offisielt er helligdagen til minne om gårsdagens strabasiøse ferd mot dag, så synes jeg det passer å reflektere over et treningsfenomen som hos meg inntrer kun når promillen har passert et visst nivå, nemlig fylletrasking. La meg ile til med en gang og si at dette fenomenet ikke inntrer særlig ofte for min del, all den tid jeg har en fornuftig og måteholden tilnærming til inntak av the juice of the barley og annet snadder. For eksempel fylletrasket jeg sist natt til i går, og ikke natt til i dag. Så det så.

Min erfaring er nemlig den at de gangene jeg har drukket såpass at jeg merker at jeg er full (ja, du har nok vært der du også, så jeg skjems ikke for å si det), så kan plutselig beina få et målrettet eget liv. Der det i edru tilstand kan være et ork å komme seg fra A til B til fots når du egentlig ikke føler for det, så har jeg lagt merke til at orket raskt kan bli overstyrt av et målbevisst ønske om å komme seg hjem, nærmest uansett hvilke oppofrelser det innebærer. Ti minutter til nattbussen går sa du? Og så må du uansett vente på å bytte på Jernbanetorget? Nema problema, her er det bare å legge i vei! Snøføyk og holke? Ta det med ro, dette ordner seg - det er bare å få inn riktig rytme! Regn og blåst og du er fortsatt kledd for sommerfesten tidligere på kvelden? Ja, da er det bare å sjokke av gårde med minimert kroppsoverflate, så vil det gå deg godt!

Siden jeg stort sett tar nattbussen siden drosje er dyrt og nattbussen er gratis når du har månedskort, så innebærer byturer og fester ofte en viss distanse på en til to kilometer som må tilbakelegges før det silditønneske paradiset som er Ruters nattbusser åpenbarer seg. Det kan til og med hende det er litt mer. Men jeg har ingen problemer med å strene av gårde i kappgangtempo for å rekke bussen, og føler meg som Supermann når jeg gjør det.

Hvorfor fylletrasker jeg? Vel, for det første så slår et eller annet inn og forteller meg at dette bare er sunt, med tanke på hvor mye kalorier jeg har fått i meg i form av alkohol og nattmat. Det klarner hjernen og det er miljøvennlig. Ok, det siste har kanskje ikke førsteplass i et søvndrukkent hode, men det er en god rettferdiggjøring i etterkant. Og så er det vel slik at alkohol sløver hjernen til det punktet at du gir litt mer f...; der andre gjør stupide stunts i fylla, så lar jeg hemningene falle, og går.

Fylletrasking innebærer selvfølgelig en del risiko det også. Hvis du er for tynnkledd i forhold til været, så er jo historien full av eksempler på at du kan sløves, få forfrysninger og i verste fall omkomme på vei hjem fra fest. I tillegg kan du være så på en snurr at du glemmer å se deg for når du krysser veien, eller at du er i ferd med å gå gjennom strøket i turistbyen som hotellresepsjonisten pekte på kartet og ble hvit i ansiktet når han hvisket om. Om du skader deg, for eksempel ved å tråkke over eller lignende, så holder du det kanskje gående, og får fordømt vondt dagen derpå - om du er heldig. For ikke å snakke om risikoen som ligger i et overdrevent alkoholforbruk generelt, eller å drikke såpass at du faktisk føler deg full. Det innebærer generelt en del farer som vi kanskje bør være flinkere til å være obs på.

Men når "uhellet" først er ute, så antar jeg at jeg kunne gjort verre ting enn å gå fra St. hanshaugen til Jernbanetorget, som jeg gjorde på fredag. Jeg er jo tross alt en fornuftig mann.

Bilkjøringens forbannelser

Jeg skal komme med en bekjennelse: Selv om jeg er SV-er, så elsker jeg å kjøre bil. Jeg har alltid elsket den følelsen av frihet som følger med å suse over landeveien, stoppe når du selv vil, reise hvor du vil og oppdage nye, ukjente steder. Jeg trivdes veldig godt med den delen av drosjesjåførjobben (da jeg studerte) hvor jeg bare kunne kjøre av sted, bilen og meg - og kanskje en trivelig passasjer. Å kjøre drosje er å føle seg som kongen av Oslo en natt.

En stund var jeg også fæl til å kjøre til jobben. Jeg tenkte at jeg sparte tid og krefter - og det siste stemte i hvert fall - jeg er sikker på at bilkjøringa bidro til at jeg ble stadig breiere. Men med tida har jeg oppdaga at det å kjøre bil ofte er vel så mye et handicap som en befrielse. For å kjøre bil til jobben, så må jeg stå en halv evighet i kø - og ender opp med å bruke nesten like mye tid som jeg gjør med t-banen. I tillegg er det dyrt - jeg må betale med en halv arm hver gang jeg skal fylle tanken, og kjører jeg mye, så må jeg jo fylle ukentlig. Da jeg slutta å kjøre bil hele tida, så sparte jeg masse penger. Men det som egentlig slo meg mest, var hvor ufri jeg ble med bil. Jeg kunne ikke uten videre møte folk i sentrum, fordi jeg da måtte finne meg en parkeringsplass. Det er enten vanskelig, eller dyrt, eller begge deler. Med bil kan man heller ikke ta seg et glass øl eller tre - det må planlegges på forhånd, omtrent som om du skulle hatt barn. Nå må jeg jo i og for seg planlegge akkurat drikking litt på forhånd uansett, men jeg kan i det minste være sosial på impuls uten bil.

Nei, bilen er egentlig praktisk for noen få formål: Når du har forferdelig dårlig tid mellom ulike ting som det tar mye lengre tid å komme seg mellom med kollektivtrafikk; når du trenger å frakte større mengder med ting; når du vil dra på impulstur et eller annet sted; når du har en eller annen skade som gjør det ubehagelig å gå; og til slutt når det skjer et eller annet som krever at du kommer deg kjapt av sted på ugunstige tider.

I mange av disse tilfellene kan man jo også klare seg med drosje eller leiebil, men det krever jo litt planlegging det også. Jeg kommer nok til å beholde bilen min, men jeg bruker den mye mindre enn før. Det er bedre for miljøet, det er billigere, og det er ikke minst bedre for vekta!