En moralistisk analyse

Det som skjedde på fredag har satt meg litt ut av rutiner og daglig tralt, for å si det svært forsiktig. Sommerutfordringen(e) blir derfor utsatt til et senere tidspunkt, kanskje de neste to ukene. Da er ferien min over, men noe skal vi få til likevel. Jeg merker også på vekta at jeg har latt det fare litt - i går veide jeg 130,8 kg - opp 0,4. Det ser ut som jeg har blitt "sittende fast" litt rundt 130. Men det er egentlig greit akkurat nå.

Selv om jeg hadde tenkt å skjerme denne bloggen for politikk og lignende, så føler jeg at det blir meningsløst å ikke si noe nå om de tankene jeg har gjort meg de siste dagene. Midt oppe i all sorgen over tapene og tomheten, og midt oppe i all gleden over samholdet og ettertanken som preger oss nå, så har jeg også gjort meg tanker om det større bildet Anders B. Breivik sto oppe i, og jeg har noen meninger om det som jeg ønsker å ytre. Noen meninger som noen kanskje vil finne moralistiske, men hvis de leses nøye, så vil jeg mene at de balanserer på den rette siden av stupet.

For hva slags holdninger er det Anders B. Breivik hadde, som gjorde at han tok skrittet til ekstreme, kaldblodige, ufattelig umenneskelige drap? Hvordan kunne det meningsløse skje? Psykologer og synsere kommer til å bale med disse spørsmålene i årevis framover. Det kommer til å bli skrevet bøker om hans psyke. Men en ting virker allerede nå åpenbart: For å klare å gjøre noe slikt, så må han ha sluttet å se sine ofre som mennesker. Om han ikke brydde seg om mennesker er én ting, men han må i tillegg ha avkledd sine ofre alle rester av det å være noen man kan samhandle med, forholde seg til og bry seg om. De stakkars ungdommene på Utøya og alle som ble ofre i Oslo sentrum må i hans sinn ha blitt redusert til todimensjonale sjablonger, til brikker i et spill.

Hva slags perverse logikk som ligger bak denne dehumaniseringen finner vi spor av i manifestet hans. Der dømmer tempelridderordenen hans "forrædere" til døden. Dette finner vi i motivasjonen han oppga til dommeren, der Arbeiderpartiet har "sveket" landet. I et land som Norge, hvor vi har erfaringene fra andre verdenskrig å bygge på, så er "forræderi" og "svik" ord vi setter på de som gjennom sine handlinger har blitt utstøtt fra samfunnet, og som må få den ultimate straffen: Dødsdom. Det er slike assosiasjoner ordene er ment å bringe fram i vår kollektive bevissthet.

En slik ordbruk og et slikt tankesett er ikke Anders B. Breivik alene om. Jeg har fulgt med på nettdebatter i flere år, og mitt inntrykk er at det har fått feste seg en underkultur hvor ordene "forræderi" og "svik" brukes ukritisk. Jeg har selv, som SV-er, blitt kalt "landsSViker" mange ganger. Jeg har fått beskjed i en tidligere blogg, da jeg våget å kritisere Fremskrittspartiets menneskesyn, om at jeg burde møte samme skjebne som Vidkun Quisling.

Disse menneskene er de samme som også bruker "multi-kulti" som forkortelse for det tankesettet som Anders B. Breivik kaller kulturell marxisme - det vil si åpenhet, toleranse og humanisme. Disse menneskene snakker, som Anders B. Breivik, om EUrabia/Eurabia. De legger for dagen et verbalt hat mot de som styrer Norge og Europa som har vært skremmende, men som fram til nå har virket som oppblåst bruk av store ord.

Denne ordbruken, en egen stammesjargong hvor "forræderi", "landssvik" og merkelapper som "multi-kulti" og "Eurabia" har fått sause seg sammen, har blitt koblet med konspirasjonstankegang og pseudovitenskap til et potent hatbrygg. Denne hat-stammen vi møter i nettdebattene har, bevisst eller ubevisst, satt seg utenfor storsamfunnets debattformer ved å skape seg et eget språk, akkurat på samme måte som AKP (m-l) gjorde på 70-tallet, eller nazistene gjorde på 30-tallet. De forkaster ikke bare samfunnets normer og styresett, men også dets språk. De isolerer seg fra alle andres debatt, ikke (bare) ved å ha de mest forrykte ideene, men ved å ha et sært og vanskelig tilgjengelig språk som er fremmed for de fleste.

Det er i en slik kultur Anders B. Breivik nå ser ut til å ha hatt sitt fotfeste. Det er antakeligvis ut av denne hatkulturen at han har funnet inspirasjon og et større samfunn som i hans hode kan ha legitimert hans handlinger. Og det er derfor vi må bekjempe denne hatkulturen, og si at den ordbruken og den tankegangen som leder fram til ordbruken ikke er akseptabel i vårt samfunn. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte hvor vi kaller våre meningsmotstandere landssvikere og forrædere.

Samtidig skal vi vokte oss vel for ikke å gå i den fella det er å påstå at de som ytrer holdninger som minner om ting som sies i denne hatkulturen, eller som har bidratt til å gi hatkulturen spillerom gjennom å spille på "snikislamisering" eller liknende, er som Anders B. Breivik. Det er mange mentale mil å gå fra å dele noen eller flere meninger med Anders B. Breivik, til å gjøre det han gjorde. Vi skal ikke gå i den fella det er å avskrive noens meninger fordi de høres ut som noe han ville framført. Vi skal ta dem på alvor. Men vi skal ha lov til å si "hør nå her, sånn kan vi ikke ordlegge oss". Vi skal spørre dem "mener du virkelig at [sett inn det som passer] er landsforræder?". Vi skal ta resonnementene deres opp til debatt og spørre om de har skjønt hva de sier. Vi skal ikke insinuere at de er gale terrorister og kaldblodige mordere. Men vi skal spørre om de egentlig innser konsekvensene av sin tankegang.

Vi står sammen som samfunn i disse dagene. Men vi må like fullt som samfunn tore å trekke grensene, og si "hit, men ikke lenger", når det gjelder hva slags politisk ordskifte vi skal ha. Alle temaer skal kunne diskuteres fritt, og vi bør frastå fra skitne hersketeknikker. Men vi skal stille spørsmål - ubehagelige spørsmål - til de som tar lett på hva slags ord de bruker om sine meningsmotstandere - uansett hvilken politisk farge de måtte ha.