O jul, med din fedme!

Et noe forsinket god jul til alle trofaste lesere av Slankekorpset! Mandag er veiedag, selv om dagen heter 2. juledag i kalenderen. En verre veiedag kan man vel knapt tenke seg! For egen del lot jeg slanking være slanking både julaften og 1. dag, og det syns jo selvfølgelig på vekta dagen etter det igjen. Vi hadde en fantastisk god julemiddag, og i går hadde vi en julebrunsj som varte helt til kvelden. Småspising av restemat, nydelig lun leverpostei, litt snop (jeg spiste tre-fire biter sjokolade for første gang siden 14. mars) og godt drikke gjorde jo selvfølgelig sitt til at vekta i dag stoppa på 122,5 kg. Det er opp 1,3 kg siden forrige uke, og nuller ut over en måneds arbeid (jeg har jo stått stille i en måned på grunn av alle julebordene). Men egentlig kunne det jo vært verre, og i dag teller jeg kalorier igjen. God romjul!

Skuffa!

På lørdag var jeg på det fantastiske julebordet til Fantasiforbundet og Laivfabrikken. Det var kjempegøy, men jeg tok kanskje litt hardt i. Gårsdagen (søndag, altså), tilbrakte jeg på sofaen med å lese pensum til dagens eksamen i Sjørett - og til å okke og ajje meg og ikke klare å holde på næring før langt ut på kvelden. Jeg tror ikke jeg har hatt slik en dagen derpå på ti år - eller vært så dårlig i noen sammenheng på sju-åtte år. Og det verste var at jeg ikke drakk uanstendig mye heller. Det kan rett og slett være at jeg tåler mindre fordi jeg er blitt eldre, slankere og det er desember og kroppen kanskje er litt syk.

Uansett - i dag er formen fin igjen, og jeg er klar for eksamen. I dag er også veiedag, og jeg veide 121,2 kg nå. Det er det samme som for en uke siden, og det syns jeg er litt skuffende. Ja, jeg hadde jo regna med at vekta kom til å stå stille "at best" denne uka også, men det var før jeg hadde dagen derpå fra helvete. Jeg synes at som belønning burde jeg fått litt nedgang, i hvert fall! Midjemålet er for øvrig 136 cm, noe som er det samme som for fire uker siden.

Vel, jeg skal vel ikke overdrive hvor skuffende det egentlig var å holde vekta - det er jo et godt utgangspunkt for at denne uka - som bringer julaften og annen moro - skal gå sånn tålelig greit. Og det kunne jo vært verre, etter tre uker med julebordstid!

Julebordsvekt?

Uke 2 med julebord er over. Denne gangen var det to stykker, samt 60-årslaget til moren min. Kan dette ha gått bra da?

Vel, alt er relativt. Jeg har faktisk gått ned i vekt, men bare 0,1 kg. Det betyr i praksis at jeg står ganske stille for andre uke på rad - men det er veldig motiverende å se at jeg står stille på "rett" side av vekta fra forrige uke! Og med tanke på at jeg har rukket over 5 julebord/lag på to uker, så skal jeg være veldig, veldig fornøyd med at det er sånn det ligger an. Jeg ligger fortsatt (akkurat) innafor den planlagte vektbanen, så det er ingen krise på mellomlang sikt heller.

"Men hva er hemmeligheten din, du superslanker som jeg er veldig misunnelig på og ser på som et forbilde?" spør du kanskje nå. "Jo, takk, hvor vil du ha autografen hen?" svarer jeg kanskje da, før jeg fortsetter å si at det jeg tror gjør at dette har fungert så langt, er at jeg har passet på å kjøre opplegget mitt så mye som mulig, til tross for "forstyrrelsene". Det vil si at jeg fortsatt har trent en del, og at jeg teller kalorier ellers. Det er lett å tenke at om man skeier ut litt uansett, så kan man like så godt skeie ut fullstendig. Da går det jo galt! Tvert i mot - for å kunne kose seg ordentlig på julebord m.m. så må man være ekstra flink de andre dagene. Og da smaker jo kosen desto bedre. Uansett så er det faktisk ikke like fristende å fråtse når jeg koser meg heller. Jeg orker ikke like mye mat som før, selv om jeg fortsatt nok kan ha større porsjoner enn mange. Det føles rett og slett kvalmende å spise mer når man er nesten mett - og da tar jeg heller en ekstra flaske med noe godt øl, enn en tredje runde med dessert!

Julebordstid...

...burde jo innebære at det går til helvete med høye kneløft. Og ja, førjulstida er ennå ung, så jeg har en viss ærefrykt overfor de to ukene som er foran oss. Men foreløpig har mine bange anelser måttet vike for at alle hjerter i stedet kan glede seg!

Dagens vekt viste nemlig 121,3 kg - det er 0,1 kg mindre enn i forrige uke, og definitivt et tegn på at jeg har klart å holde en stabil vekt gjennom en krevende uke med to julebord. Jeg er fortsatt innafor banen for 3-månedersmålet, så jeg er veldig fornøyd nå. Så får vi se hva denne uka vil bringe - 2 julebord og noe attåt kan bli hardt det også. Enda godt jeg skal på spinning nå.

Når er jeg feit?

Som den trofaste og oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, så går det ganske strykende med disse slankegreiene. Jeg har det helt topp etter å ha gått ned over 20 kg siden mars. Vanene mine er langt bedre, energinivået er relativt høyt, og jeg har generelt en følelse av sånn passelig velvære - november til tross!

Samtidig gir den situasjonen jeg er i nå opphav til noen refleksjoner rundt vårt kroppslige selvbilde, og hva slags konsekvenser det har for oss. Jeg veier nå, gi og ta et par kilo, omtrent det samme som jeg sist gjorde for 10-12 år siden, da jeg var i begynnelsen av tjueåra. I dag føler jeg meg egentlig ganske slank og sprek. Jeg er klar over, når jeg ser meg i speilet eller sjekker vekta mot høyden, at jeg etter både objektive og andres subjektive kriterier fortsatt er en tjukkas. Men inni meg føler jeg meg ikke sånn - særlig når det jeg kjenner utapå er at klærne blir mindre og speilbildet blir mindre og jeg mestrer så masse som var vanskelig før! Det hender at jeg da tenker litt på hvordan jeg følte meg da jeg var i begynnelsen av tjueåra - hva slags selvbilde hadde jeg den gangen, da jeg veide det samme som nå?

Jeg innser at jeg følte meg som en keitete og teit tjukkas, som var pinglete og ikke klarte så mye. Jeg var nok definitivt ikke like sprek da som jeg er nå, fordi jeg ikke trente regelmessig, men på noen plan var jeg i relativt god form i forhold til kroppsvekta likevel. Jeg følte meg bare ikke sånn. Jeg hadde en skamfølelse over egen kropp som jeg i dag stort sett er kvitt. Det hemmet meg i sosiale sammenhenger, og påvirket selvtilliten min.

Dette forteller meg mye om hvordan det å være tjukk i veldig stor grad er noe som sitter i hodet. Selv om kroppen min fortsatt er stor og det er mange kilo som ennå skal vekk, så behøver det ikke være noen stor begrensning på meg. Det viktigste er at jeg føler meg vel - og nå ligger motivasjonen min kanskje mest i å vite at jeg kommer til å føle meg enda sprekere og enda mer vel når vekta krymper enda litt lenger ned mot en vekt som ikke er helseskadelig på sikt.

Det går likar no!

Hu hei, hvor er jeg vel frisk og lett! I dag vaglet jeg meg opp på vekta nok en gang, og var spent - gjennom helga hadde jeg nemlig smugveid meg og sett at dette gikk veien. Og ganske riktig! 121,4 stoppa vekta på! Siden Slankekorpsets spede begynnelse 14. mars har jeg dermed gått ned 22,5 kg - og 30,6 kg siden maksvekta på 152. Jeg føler meg fantastisk!

(Nesten) 30 kg!

I dag var det veie- og måledag igjen, og det var lystige nyheter på begge fronter! Etter å ha ligget over vektbanen min i to uker, så var jeg endelig tilbake på sporet i dag. Vekta viste 122,2 kg, og midjemålet viste 136 cm. Det betyr at siden jeg begynte med Slankekorpset 14. mars, så har jeg gått ned 21,7 kg og 16 cm. Men enda morsommere: Jeg har nå gått ned 29,8 kg siden den høyeste vekta jeg har hatt noensinne, som var en gang rundt årsskiftet 2007/2008.

Det betyr at jeg altså praktisk talt har gått ned 30 kg! Det er utrolig mye, og jeg er ganske stolt og fornøyd. Det viktigste er likevel at jeg har en mye bedre hverdag, med mer rutiner og masse mer energi. Jeg har lagt om livsstilen min, og det er det som virkelig betyr noe. Veien videre kommer til å bli tøff - jeg nærmer meg et vektnivå jeg ikke har hatt på 12 år, og jeg vil tro at de kiloene som gjenstår sitter litt hardere i. Jeg merker at jeg har gått ned mest merkbart i "kroppsperiferien" - bein, armer, ansikt, mens magefettet sitter mer igjen. Seige kilo som skal av, altså. Men her er det bare å gå på med friskt mot, og håpe det beste! Det har jo gått over all forventning så langt.

8 mennesker som ødelegger slankinga di

Når jeg blogger, så prøver jeg å komme med originalprodusert materiale. Men noen ganger gjør andre det bedre enn meg. I dag skal jeg derfor rett og slett nøye meg med å si: "Les denne".

På det jevne

I dag gikk jeg på vekta med bange anelser, etter en helg som i hvert fall delvis hadde stått i utskeielsenes tegn. Disputasmiddagen til Marianne på jobben på fredag var et tapas- og kakekalas, og i helga har jeg vært på hyttetur med god mat.

Vekta viste 123,5, og jeg kunne puste lettet ut. Det er det samme som jeg veide for to uker siden, og littegranne lavere enn for en uke siden. Jeg ligger litt over banen for vektmålet mitt i januar, men jeg er likevel ganske fornøyd! Jeg begynner altså å kjenne kroppen min så godt nå, at jeg klarer å balansere meg rimelig greit.

Nytt treningsopplegg

Min trofaste og snart utslitte treningsbag.

Som jeg har omtalt et par ganger, uten at jeg har fulgt opp med en oppdatering, så har jeg nå fått nytt treningsopplegg. Og det er jo en stille revolusjon i seg selv.

Studentidretten tilbyr deg treningsveiledning, og jeg møtte opp onsdag for et par uker siden hos treningsinstruktør Ina Anie. Som seg hør og bør, så var hun student på Idrettshøgskolen, og det borger for meg for kvalitet. Jeg fikk rett i det. Etter en grundig samtale testet vi ut et nytt program, og i dag har jeg brukt det i to uker. Jeg er veldig, veldig fornøyd. Jeg har hatt litt uggen rygg med litt muskelsmerter mellom skulderbladene, og det har nå begynt å avta. Litt av æren tror jeg ligger på treningsprogrammet, siden jeg merker at jeg er langt bedre etter trening enn jeg var før det nye opplegget.

Hva består det nye opplegget så i? Jo, jeg går fortsatt på intervall-spinning en dag i uka og trener styrke to dager i uka. Men der jeg før kjørte full styrkepupp og ble helt utslitt, så roer jeg det nå litt ned, og har byttet ut deler av den ene styrkeøkta med spinning langkjøring. Det skal øke fettforbrenninga, samtidig som jeg fortsatt blir sterkere. I tillegg er mange av apparatøvelsene byttet ut med mer frivekter og lignende, slik at jeg også tar i bruk mye støttemuskulatur. Dermed ser uka mi nå sånn ut:
Mandag: Sykkel 4x4 eller intervall.
Tirsdag: Prøver å gå 30-60 minutter tur etter jobb.
Onsdag: Sykkel langkjøring 60-90 minutter + 30 minutter styrke: Jeg velger to av beinøvelsene og kjører benkpress og nedtrekk (tror jeg det heter), samt "stressøvelse". Færre repetisjoner på hver serie.
Torsdag: Prøver å gå 30-60 minutter tur etter jobb.
Fredag: Styrke - ca 1 time og 30 minutter. Begynner med 15 minutter oppvarming på ellipsemaskin. Deretter tar jeg 4 beinøvelser: Utfall med vekt 3x10, knebøy med vekt 3x10, hinkende beinpress i apparat 3x8, liggende leg curl (altså bakside lår) i apparat 3x10, benkpress 3x10, nedtrekk 3x10, skulderpress med stang 3x10, en "stressøvelse" hvor jeg henger på albuene og prøver å heve og senke skuldrene mot kroppsvekta, rygghev på fitnessball 3x12-15, krysshev(?) på fitnessball 3x12-15, situps på fitnessball 3x12-15 og så litt "padling" sittende med medisinball 3x12-15. Uttøying.

Dette er altså sånn omtrent treningsprogrammet mitt - etter hukommelsen. Jeg har heldigvis en jukselapp. Det er ikke alltid jeg rekker å gå turen etter jobb, men minst en av dagene klarer jeg det. Jeg kjenner godt at jeg har blitt treningsnarkoman nå - trening kjennes som en luksus og en glede, og jeg har rastløse bein om jeg ikke får gått på trening. Sitter nesten og tramper ved pcen nå... Det krever litt planlegging å få dette til å gå i hop med kalenderen, men jammen er det deilig!

Opp og ned...

Det begynner å bli en vane nå. I dag viste vekta 123,7 kg. Det er opp 0,2 kg fra forrige uke - men det var igjen ned godt over 1 kg fra uka før det igjen. Nå for tida er det tydeligvis sånn at vekta mi utvikler seg i et sikksakkmønster - slanke-konsolidere-slanke-konsolidere. Den lille økninga det var denne uka er heldigvis ikke særlig demotiverende, men det er likevel smått frustrerende når du går litt opp selv om du har vært flink.

Samtidig kan det være greit å huske på at det er lett å stirre seg blind på grammene. Det er tross alt det store bildet som teller - hvordan livvidden utvikler seg over tid, og hvordan kiloene gradvis forsvinner. Så jeg er egentlig ganske fornøyd. Nå har jeg også hatt nytt treningsprogram i litt over en uke, og det tenker jeg at jeg skriver mer om i morgen eller på onsdag.

Et mål er nådd, en milepæl forbi

22. juni 2009: Jeg veier 123,8 kg, og er strålende fornøyd etter å ha gått ned fra 152 kg. Men det er siste gang på lenge jeg skal veie så lite. I løpet av sommeren slapper jeg av, og i løpet av høsten er det en veldig tung tid; morfaren min dør, og jeg knekker meg nesten på å forsøke å endre ukulturen i Hyperion. Resultatet er at jeg gradvis siger oppover i vekt. I løpet av det neste halvannet året forsøker jeg flere ganger å komme tilbake på den rette sti, men det er halvhjerta, og til slutt gir jeg opp. I mars 2011 veier jeg 143,9 kg og måler 152 cm rundt livet, og føler meg utkjørt. Jeg tar grep, og Slankekorpset er født.

31. oktober 2011: Jeg veier 123,5 kg og måler 137 cm rundt livet. Jeg har nådd målet for 3-månedersperioden som utløper, og har tatt igjen to år, fire måneder og ni dagers tapte innsats. Nytt mål er 118,5 kg innen 30. januar 2012. Klarer jeg det, vil jeg ha tatt igjen 13 års tapt innsats.

19 kg og 15 cm

I dag var det tid for både veiing og måling av livvidden. Vekta viste litt oppgang fra sist uke - opp 0,7 kg til 124,9 kg. Samtidig viste livvidden en solid nedgang fra sist måling for fire uker siden - jeg tror det er 2 cm mindre, til 137 cm.

Jeg har igjen én uke til målet for denne 3-måneders perioden, nemlig 123,7 kg. Det er 1,2 kg ned, så det skal nok holde hardt. Nå har jeg dog en relativt rolig uke foran meg, hvor jeg kan fokusere på å holde løpet stramt, så det er håp i hengende snøre!

Totalt har jeg altså gått ned 19 kg siden Slankekorpset startet 14. mars. Kanskje enda viktigere: Jeg har gått ned 15 cm rundt livet, altså målt 2 cm over navlen. Det er jeg stolt av, og det føles deilig!

Hardkjør

Det finnes de som mener at trening om morgenen er det som skal til for å få hjula i gang. Jeg vet nå ikke helt - i hvert fall tror jeg det kommer an på hva du trener. Jeg er dau uansett, men kanskje litt mindre dau etter en spinningøkt enn en styrkeøkt. I dag har jeg hatt en styrkeøkt på morgenen fordi jeg har et møte i bydelsutvalget rett etter jobb, og det var lidelse fra ende til annen. Kroppen var treigere og seigere enn når jeg trener på ettermiddagen. Det tok lenger tid å komme i gang, og jeg måtte til slutt melde pass på de to siste øvelsene (som riktignok er sånn "ekstra-hard-bonus"-øvelser for moro skyld).

Jeg skal ta forbehold om at dette har vært en uke hvor kroppen ikke helt har spilt på lag med meg. Spinningtimen på onsdag ettermiddag var også tøffere enn den pleier å være, så det kan rett og slett være meg det er noe galt med. Men som inngrodd B-menneske foretrekker jeg å holde en knapp på at morgenene ikke er min ideelle treningstid. Enten fordi kroppen min er kjip, eller fordi måten jeg trener på ikke er så bra om morgenen. Uansett prøver jeg å unngå det.

Nye bukser

Bilen min har krangla i det siste - når det har passa som dårligst har den nekta å starte. Selv etter NAF-hjelp fortsatte den å surmule. Batteriet sang på siste verset, og siden jeg uansett hadde utsatt å sende bilen på service alt for lenge, så vinket jeg farvel til den på verkstedet på tirsdag morgen, med redsel for at den som vanlig ville vende tilbake med en faktura på 10-15 000 som ekstrautstyr. I dag fikk jeg den tilbake, med den glade beskjeden om at regninga neppe kommer over 5 000.

I gledesrus (og treningsrus etter spinningtime), og vel vitende om at jeg også hadde regna riktig og får igjen litt penger på skatten, så gikk jeg og kjøpte meg nye jeans. Det var på høy tid, jeg har holdt på å miste buksene noen uker nå.

Når jeg skal handle klær, så har jeg ikke så mange valg (ennå). Stort sett er det Dressmann XXL på Østbanen eller Follestad som jeg bruker. Dressmann for de billigere og greie variantene, Follestad for det dyre og litt stilige. Siden jeg hadde trent på Centrum Athletica, var veien kort til Follestad. Her kunne en hyggelig mann bak disken fortelle at de fortsatt førte store størrelser i jeans, og jeg fikk ypperlig service! Dagens bukser var størrelse 42/32 (men litt lange i beina), og buksa jeg fikk først viste seg å være 42/34. Jeg måtte da prøve et nytt par - 40/32. Det kjentes bedre, men jeg følte meg litt småfrekk, så jeg gjorde et forsøk på 38/30. Og vet du hva? De satt som støpt! Jeg er glad Follestad har en tålmodig betjening; min gode hjelper ga i hvert fall ikke uttrykk for det hvis han ble lei av mine stadige gjentakelser av hvor deilig det var å ha gått ned i vekt og måtte kjøpe nye klær.

Følelsen av å shoppe nye klær fordi du har gått ned mye i vekt er utrolig deilig. Det er en belønning jeg unner meg - selv om mine nye, svarte, BOSS-jeans altså kostet 1299,-. Stiv pris, men ubetalelig følelse. Takk, Follestad!

(PS: Denne omtalen er skrevet på eget initiativ og jeg har ikke fått noen fordeler eller godtgjørelser av Follestad for å skrive den.)

Endelig!

Framgang igjen! I dag viste vekta nådige 124,2 kg. Det er godt over 1 kg ned siden forrige uke, og betyr at jeg nok en gang er tilbake på sporet i vektprogrammet mitt. Per 15. november håper jeg å ha gått ned til 123,7, som vil tangere det laveste jeg har ligget siden jeg begynte målinger i 2006. Det er altså bare en halv kilo igjen før jeg har tatt igjen alt det tapte etter den største sprekken min!

Suksessen denne uka skyldes nok at jeg har klart å beholde tilnærmet full kontroll. Det har ikke vært én dag med utskeielser, og jeg har trent som jeg skal. At det ikke har vært noe særlig møter, og at jeg påla meg selv en rolig helg har nok bidratt.

Jeg puster lettere nå, det ser ut som dette prosjektet kan gå veien. Men det er hard jobbing - jeg kan ikke lure meg selv til å tro noe annet. Slapper jeg av, står jeg stille.

Opp igjen...

Denne uka lå jeg bra an. Jeg vet at jeg hadde kommet meg under 125 innen fredag. Men det røyk altså til i helga. Litt for mye godt drikke på fredag og lørdag, og litt manglende kontroll på maten i går = 125,9 kg i dag. Opp 0,7 siden sist mandag.

Det er ikke noe gøy å ligge sånn og vake på 125-tallet. Det blir som da jeg lå på 130-tallet i sommer - det var demotiverende i lengden. Jeg vet at det kommer til å gå bra etter hvert, men jeg kan altså ikke leve perfekt 5-6 dager i uka med kaloritelling og trening og så skeie ut 1-2 dager. Hvis jeg altså ønsker framgang, da. Livskvaliteten er det jo ikke noe å si på :-)

Christer anmelder studentidretten: Domus Athletica

Domus Athletica er Studentidrettens flaggskip - et bygg dedikert til trening i mange og varierte former. Det er egentlig langt på overtid at jeg kommer med denne anmeldelsen, fordi det er Domus Athletica jeg har trent mest ved, og jeg har alt anmeldt både Centrum og Nydalen Athletica.

Bra greier:
+ Veldig mange ulike treningstilbud: Svømming, saler, styrke, friskvern, spinning, grupper
+ Mye plass. Mange garderober med god skapplass, og benker hvor det du legger der ikke triller av.
+ Handicaptoalett i noen av garderobene oppe, og generelt god tilgang på doer.
+ De beste saunaene i Studentidretten
+ Varmt basseng til å slappe av i etter man har svømt (og det ikke er barn der)
+ Barn ingen adgang - annet enn på svømmeopplæring og babysvømming
+ Kantine i bygget
+ Stativer med Universitas tilgjengelig
+ (Stort sett) rent og pent
+ Lyse, fine lokaler
+ Prisen (gjelder hele Studentidretten)
+ Kunnskapsrikt og serviceinnstilt personale

Mindre bra greier:
- Her har de også noen av de mest håpløst planlagte toalettene i landet - med doen plassert nærmest oppi søppelkassene, når søppelkassene åpenbart kunne vært flyttet
- Noe av utstyret er slitent. Apparatene har fått seg en oppgradering i friskvernstudioet, men romaskinene i hovedstyrkesalen, samt puter og lignende til bruk for ankel- og knetrening er veldig nedslitt. Når friskvernstudioet er stengt for gruppetrening, er den eneste gode romaskinen utilgjengelig.
- Savner hodestøtte i saunaen - flisveggen er for varm å lene seg på!
- Av og til veldig mye folk, men til gjengjeld befriende få "bolere".
- Standard-dusjene har ofte for dårlig trykk, og kutter vannet veldig raskt. I tillegg er det ikke mulig å justere temperaturen. Til gjengjeld har de vanlige dusjene løst dusjhode - det er bra!

Konklusjon:
Selv om Domus Athletica begynner å dra på årene, så er det på mange måter det beste treningssenteret til Studentidretten. Det har best plass og størst bredde i tilbudet. Samtidig er det noen ting som kan bli bedre - særlig på utstyrs- og toalettsiden. Her har det skjedd positive fremskritt de siste årene, med bedre tilgang på garderober og bedre renhold, samt utskiftning av utstyret i friskvernstudioet (selv om jeg ikke bruker det lengre). Likevel er det altså noen skritt til å gå. Jevnt over er jeg likevel svært godt fornøyd med Domus Athletica.

På sporet igjen

Faksimile: Vektklubb.no

Trofaste lesere vil huske at jeg forrige uke hadde en veldig negativ vektutvikling som følge av Det gode liv helga før. Denne uka er jeg endelig tilbake i den banen jeg skal ligge i. Den grå banen på grafen over viser hvor jeg må ligge for å klare å nå vektmålet mitt for 1. november - 123,7 kg. I dag ligger jeg nøyaktig på banen.

Dette har ikke vært lett. Uka som ligger bak meg har vært full av krevende utfordringer. Jeg har spist mye møtemat, jeg har deltatt i debatt med påfølgende ølinntak og jeg har vært ganske trøtt. Likevel har jeg klart å skvise inn tre treningsøkter, og jeg tror jeg kan takke de øktene for mye. I tillegg var jeg ordstyrer i helga, og da klarte jeg å kontrollere matinntaket ganske greit, siden jeg var for sliten til å være sosial da kvelden kom.

Denne uka tror jeg det er høstferie, så kalenderen er ganske tom. Det gjør forhåpentligvis at jeg får mer tid til å holde opplegget gående og puste ut litt, og lettere kunne planlegge å spise skikkelig og kontrollert.

Early in the morning...

De som kjenner meg vet at jeg ikke er noe utpreget morgenmenneske. Men jeg har en bekjennelse å komme med: Innimellom er det ganske deilig å stå opp tidlig. I dag for eksempel, sto jeg opp klokka fem. Jeg har selvfølgelig en plan med det - jeg har avtalt en spinningtime med Caroline klokka kvart over sju på Domus Athletica. Det betyr at jeg må ta banen her hjemmefra klokka 0618.

Det er deilig med sånne morgener av flere grunner. Jeg har fått lest litt mer i serien A Song of Ice and Fire, jeg har fått lest nyhetene (de oppdateres visst ikke så veldig midt på natta), og nå koser jeg meg med frokosten og litt blogging.

Men jeg må være forsiktig. Før jeg vet ordet av det hilser jeg på avisbudet på trappa, mens jeg hører på radio, drikker en kopp med te og vanner blomstene før soloppgang. Og sånn kan vi jo ikke ha det.

Etter den søte kløe...

Ja, der fikk jeg sannelig et klaps på lanken etter en helg med utskeielser og "det gode liv". Jeg har ikke overspist, men jeg har nok både spist og drukket litt i meste laget. Dermed endte vekta i dag på 126,5 kg. Jeg får se om det er vann som er bundet i kroppen, eller om det tar litt lengre tid å bli kvitt. Jeg setter min lit til gode, gamle kong H2O.

Alt er heldigvis ikke svart: Midjemålet i dag var på 139 cm. Det er ned 1 cm fra der jeg har ligget i to måneder, og dermed er jeg totalt ned 13 cm rundt midjen.

Denne uka er utsiktene større til at jeg får trent masse, så jeg krysser fingrene og håper at jeg er back on track om en ukes tid.

Jeg har god tid, sa skomageren...

...og spiste sin suppe med sin syl! Dette står det risset inn på hyllekanten over bord 11 på Fyret. Fyret er en oase i Oslos uteliv: trangt, overlessa med parafernalier og en eneste stor, upretensiøs hyllest til god mat, godt drikke og det gode liv ved sjøen, i dansk ånd, på Hvaler eller i akevittglasset. Fyret gjør som det vil, og har holdt stand i årevis. Her har jeg snakket politikk, flørtet, fyllet, spist og ledd. Her er det kort mellom bordene og høyt under taket. Fyret er én manns drøm, nå drevet mest av datteren hans, og tilbyr en underlig miks av smørrebrød, burgere, akevitt og hvalerpils. Denne hyllesten til Fyret er skrevet mens jeg luter mett over bord 11. Jeg var tidlig ute til en øl-avtale med min gode venninne Mali, og det ga meg anledning til å trekke inn den deilige "mann som nyter livet alene ved sitt bord med god mat og godt drikke"-følelsen som man absolutt ikke skal undervurdere, og som få steder i Oslo er like likefrem å kose seg med som på Fyret, hvor Fyretjentene er trivelige og serviceinnstilte til tusen! Jeg har nytt Nøgne Ø og Belgisk Satan over elgburger med andepaté og ostekake - begge deler fortreffelig! Det hele er selvfølgelig gjort mulig for meg av en fabelaktig spinningtime på Centrum Athletica - perfekt lagt opp av Lene, som jeg en gang gikk på Katta med. Så deilig kan altså livet være, mens man raser ned i vekt! God helg!

Ikke som forventet

Den siste uka har jeg vært ute av lage. Valgkampen var en skikkelig energiutladning, og valgdagen var lang, hard jobbing som stemmestyreleder. Ikke rart jeg ble forkjøla. I tillegg har jeg bare fått trent én gang, og jeg synes selv at jeg har slurva fælt med maten. I går spiste jeg for eksempel kaker og ost borte, og jeg har ikke telt kalorier så forferdelig nøye. Jeg grua meg derfor til å gå på vekta i dag.

Tror du ikke jeg fikk en positiv overraskelse? Vekta viste 125,2 kg - 0,7 kg ned fra forrige uke. Jeg ligger godt foran banen for å nå novembermålet; faktisk enda mer foran enn jeg har gjort i hele denne målperioden fra 1. august!

Nå blir det viktig ikke å hvile på mine laurbær - her må grepene uansett tas, fordi jeg føler at jeg er nære ved å skli ut likevel. Det er ikke noe dramatisk - jeg må bare tilbake til den gode tralten. I dag rekker jeg ikke trene på grunn av flere møter, men i morgen skal jeg gå en tur, og på onsdag skal jeg få tatt en skikkelig styrkeøkt, tenker jeg. Og så skal jeg være flinkere til å registrere hva jeg spiser!

Forkjøla

I dag våkna jeg og var helt gjennomsausa og tung i hodet. Jeg har fått en solid forkjølelse. Av erfaring og ut fra medierådene om hva man skal gjøre innså jeg at jeg burde ta det med ro, så jeg har vært hjemme fra jobb i dag, for å hindre at forkjølelsen varer lenger enn nødvendig. Jeg endte med å sove 11-12 timer, så det var nok ingen dårlig idé. Men det innebærer også at jeg må droppe trening i dag, og det liker jeg ikke. Etter den gode spinningtimen på onsdag var jeg kjempeklar for å følge opp med styrketreninga i dag, og jeg vet at det blir verre på mandag når jeg ikke har trent i dag. Men sånn er livet. Jeg får bare satse på at det ikke blir så mange runder med forkjølelse denne høsten og vinteren. Jeg vet at da er det ekstra tøft å holde det gående med vektnedgangen.

Mestringsrus

Jeg begynner å bli menneske igjen etter valget. Valgkampen og ikke minst stemmestyrejobben var hard, og valgresultatet var kjipt, om enn ikke uventa. I et par dager har jeg vært slapp og sliten, og lite motivert for å være flink med mat og trening.

I dag bestemte jeg meg for at det måtte jeg endre på. Jeg hadde ufattelig lite lyst, men klarte nå til slutt å karre meg på spinning - sykkel 2 - på Domus Athletica, i ettermiddag. Og det endra alt. 60 minutter med spinning var den vitamininnsprøytinga jeg trengte! Jeg klarte å holde intensiteten oppe høyt nok til at jeg tok meg ut, men fikk samtidig holdt igjen nok til at jeg kom meg gjennom hele timen uten å sprekke. Det er noe jeg har blitt flinkere til enn før, og det er en god følelse. Jeg mestrer trening nå - og det blir man litt rusa av!

Skyr, skyr, skyr, skyr, skyr

Jeg er alltid skeptisk til alt som lanseres som "fettfritt", "uten tilsatt sukker" og som generelt sunt. Det er nesten alltid en catch. Derfor lot jeg meg ikke friste av Q-meierienes lansering av skyr i Norge.

Imidlertid var jeg på Island for ikke så lenge siden, og der fikk jeg øynene opp for hvor godt dette var. Derfor tittet jeg på en av Q-meierienes skyrgreier, og fikk et lite sjokk. Kaloriinnholdet var minimalt i forhold til mye annet - på de ulike produktene ser det ut som kaloriinnholdet varierer mellom 59 og 82 kcal/100 g. Så jeg tok mot til meg og smakte. Og jammen var det ikke godt også!

Jeg tror jeg har fått en ny mellommåltidsfavoritt - og det er ikke lett, skal jeg si deg.

(Dette innlegget er skrevet i ren begeistring, og har ingenting med Q-meieriene å gjøre.)

Valgkampfrustrasjon

Valgkamp er gøy, hektisk og spennende. Selv om det går litt i motbakke for SV nå, så gjør vi mye hyggelig. Men jeg er frustrert over én ting: Jeg får ikke trent! Når jeg har bittelitt tid til overs en dag, så er det enten upraktisk å få trent, eller så er jeg for sliten til å orke. Nå ser jeg på vekta at det går nedover, så jeg er ikke kjempebekymra, men jeg ser at jeg faktisk bare får trent på fredagene. På den annen side - så stå på stand et par timer er jo ikke det samme som å sitte stille i sofaen.

Jeg gleder meg til valgkampen er over - da skal det trenes for fullt igjen!

Back on track!

Forrige uke registrerte jeg med grøss og gru en vekt på 128,6, en kraftig oppgang etter Islandsturen min. Heldigvis var dette et tilfelle av "opp som en løve, ned som en skinnfell", for i dag viste vekta 126,5. Jeg har nå gått ned 17,4 kg siden oppstart 14. mars, og totalt 25,5 kg siden maksvekt. Jeg er ganske fornøyd med å ha hatt en sånn vektnedgang denne uka, siden det har vært en hektisk uke av de sjeldne, med mye møter og valgkamp, og all den møtematen og uregelmessigheten som følger med. Jeg rakk heldigvis å trene to ganger - jeg er usikker på hvordan det blir denne uka her. Jeg vet at jeg ikke rekker å trene i dag, dessverre.

Dette går strykende, og jeg holder fram som jeg stevner!

Det myke liv

"Det er ikke så farlig." "Du må unne deg litt innimellom." "Du er jo så flink ellers!" Sånne ting risikerer du å høre når du er på slankekjøret, og folk gjerne vil at du skal være som dem og delta fullverdig i det sosiale fellesskapet maten skaper. Jeg har vært flink til å si fra, så jeg får ikke høre det så mye lenger, men det er en etablert "sannhet" i eget hode like fullt.

Jeg har vært på akademisk konferanse i Reykjavik, og var borte onsdag til søndag. Jeg merker på kroppen at jeg har levd det myke liv, hvor det ikke var så farlig. I fem dager har jeg ikke trent, og i fem dager har jeg ikke telt kalorier. Jeg har ikke spist overdådige frokoster eller lunsjer, men jeg har til gjengjeld kost meg ekstra ved middagstider, med flere retter, dessert og godt drikke. Selv om jeg nok har regnet med at jeg har passert kaloritaket mitt hver dag, så har jeg også tenkt at det neppe har vært så mye at jeg ville gå mer opp enn kanskje en halv kilo eller så. Den gang ei!

I dag var det tid for både veiing og måling. Fasit: Vekta spratt opp 1,6 kg til 128,6 kg, mens livvidden holdt seg på 140 cm, samme som for fire uker siden. Fem dager har altså nærmest nullet ut én hel måneds innsats! Nå har jeg en forhåpning om at gjeninnføring av trenings- og tellingsregimet fra i dag nok vil gi noe raskere resultater, men erfaringsmessig er det lite som er "easy come, easy go" når det gjelder vekt. Det var en planlagt utskeielse, men resultatet var litt verre enn jeg hadde håpet på, og nesten til og med verre enn jeg hadde frykta.

Likevel, det kunne vært verre. Jeg kjenner at ryggmusklene krangler litt nå som jeg ikke har trent, så jeg er godt motivert for å vende tilbake til trening. Og jeg føler meg mindre vel generelt enn jeg har pleid å gjøre de siste månedene. Så selv om det kunne vært fristende å kaste kortene og si "det var det", så er jeg heller bare mer motivert for å gjøre det bra videre. Så kanskje en sjelden utskeielse som dette kan gjøre noe godt til slutt, ved å få meg til å innse hvor lite jeg får ut av det myke livet på sikt? Men særlig oftere enn en gang i halvåret bør det nok ikke skje...

Island, Island

European Consortium of Political Research (ECPR) har sin "General Conference" paa Island i aar - nærmere bestemt i Reykjavik (tilgi meg den gammelmodige skrivemaaten, men tastaturet paa hotellobbyens PC er lite samarbeidsvillig). Jeg er der, for aa presentere mitt veldig fabelaktige paper "Getting together".

Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.

Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.

Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.

Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.

Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.

Jevnt og trutt

Nå er jeg inne i et godt sig. Vekta i dag viste 127 kg blank, og jeg ligger innafor banen for å treffe vektmålet jeg har satt til 15. november. Til nå har jeg altså gått ned 16,9 kg fra mars, og 25 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det føles utrolig deilig - jeg ser det veldig godt selv nå. Jeg har begynt å bruke klær jeg ikke har kunnet bruke på flere år, og får stadig kommentarer på hvor godt jeg ser ut. Jeg tror jeg kan bli vant til livet som tynnere!

Det er fortsatt mye igjen å ta av, og utfordringen er som alltid å holde dampen oppe. Selv om fristelsene er der, og SVs valgkampkarameller er en spesielt farlig av dem, så synes jeg likevel det går ganske lett akkurat nå.

Halve Norge på slanker'n!

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Til krampa tar meg!

Nå er jeg endelig inne i den rutinemessige treningstralten igjen: Styrke mandag, spinning onsdag, styrke fredag (bare vent og se!). Selv om jeg fortsatt var støl etter styrke på mandag, så gikk jeg på spinning i dag. Og det var veldig deilig! Sykkel intervall på Centrum athletica sto på programmet i dag. 60 minutter med "å ta det til neste nivå". Og det gjorde jeg. Rett på slutten merka jeg at jeg begynte å få krampe i venstre leggen. Heldigvis kom det en kort pause jeg kunne bruke til å slappe litt av, og sykle med leggen litt "lengre" - og da kom jeg i mål. Men det var deilig!

Jeg merker at jeg savner trening når jeg ikke får gjort det - og det er en stille revolusjon i mitt liv. Herlig!

En grense er overtrådt!

127,3. Det var hva vekta mi viste i dag. Det betyr ned 16,6 kg siden mars, og ned 24,7 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det er også ned 1,7 kg fra forrige uke. I seg selv er dette veldig hyggelige tall. Men et tall som er enda hyggeligere, er BMI-tallet. I følge vektklubb.no (hvor jeg tror jeg har lagt inn den laveste høyden jeg tror jeg har mellom 179 og 180), så har jeg nå en BMI på 39,7. Hva betyr det? Jo, det betyr at jeg har kommet meg under 40 i BMI, og det er grensa for WHOs fedme III-kategori - eller "ekstrem fedme". Jeg er med andre ord ikke lenger ekstremt feit, bare veldig feit ;-)

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at BMI er en statistisk indikator, og derfor må tas med en solid klype salt. Men det er en hyggelig psykologisk effekt av å gå ned en slik BMI-kategori.

Nå ligger jeg også godt innafor banen til å klare 5 kg på 13 uker fra starten på nytt vektprogram for to uker siden. Jeg er optimist.

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Ettervirkninger

Jeg gikk 3,8 mil på lørdag (jeg klarer ikke stoppe å si det, forresten), og det er det lengste jeg har gått i hele mitt liv - og kommer til å gå på en stund. Nå som jeg har fått opplevelsen litt på avstand, har jeg lyst til å gjøre meg noen refleksjoner rundt hva slags ettervirkninger jeg har hatt av turen.

Først det psykologiske: Det var en utladning av dimensjoner å gå denne turen. Det krevde mye viljestyrke, både å forberede og å gjennomføre. Samtidig har jeg gått litt på endorfiner siden, føler jeg. Jeg har vært litt daff på kveldene, men i det store og hele var det en opplevelse som jeg merker blir mer og mer minneverdig for hver dag som går. Det blir definitivt flere lange turer - selv om de kanskje ikke blir like ekstreme.

Dernest det fysiske. Da jeg kom hjem fra turen var jeg så sliten at jeg hadde kulderier - du vet, sånne febergysninger. Jeg var stiv i hele kroppen, og øm under føttene. Så øm at jeg ikke klarte å holde føttene i ro når jeg lå med beina opp på sofaen og i senga. Skulderen var øm også, etter å ha båret sekk, og jeg måtte smøre meg inn med noe muskelavslappende.

Dagen etter, på søndagen, merka jeg godt at jeg var sliten, og hadde litt kortere lunte enn vanlig. Jeg var knapt nok i stand til å gå, både fordi jeg var støl i alle deler av beina, og fordi jeg hadde vondt nederst i ryggen, på baksiden av høyre kne, og under venstre fot. På mandagen var det fortsatt mye stølhet igjen, men det begynte å bli gradvis bedre. Samtidig var smertene i rygg, kne og fot like tilstede.

I går, på tirsdag, var stølheten borte, og smertene begynte å gi seg litt. Å gå var fortsatt ubehagelig. I dag var det stort sett bare ømheten under hælen på venstre fot som var igjen, så jeg valgte å gå på spinning - 4x4 intervall-trening på 45 minutter. Det var noen faretruende tendenser til kramper i høyre leggen under oppvarming, men i løpet av timen fikk jeg tatt meg godt ut, uten noe særlig smerter eller krampetendenser. Jeg merker nå at det var veldig deilig å trene igjen - jeg var i ferd med å bli rastløs i kroppen.

Alt i alt må jeg konstatere at det var få kjipe virkninger av turen på kroppen min, noe jeg også hadde vært redd for. Jeg er helt klart i mye bedre form enn jeg har vært før, siden restitusjonen går så fort. Det eneste jeg er litt bekymra for, er foten min, men jeg regner med at den også gir seg i løpet av noen dager.

Det kan dermed anbefales å gjøre noe sånt som dette, i hvert fall når man har fått gjort unna en del trening og forarbeide :-)

The long and winding road

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet. 

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa. 

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen. 

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til  Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette. 

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner. 

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.

Litt opp

Mandag er som kjent veiedag, og i dag var jeg optimist. Jeg gikk jo tross alt 3,8 mil på lørdag, og i går (jeg juksa), veide jeg mindre enn forrige mandag.

Dessverre var ikke vekta enig, og jeg endte på 129 kg - opp 0,3 fra forrige uke. Det er ikke så galt, med tanke på at jeg gikk ned rundt 1,5 kg uka før det. Sånn er det - det er litt berg- og dalbane.

En fyldig tur-rapport kommer i kveld!

Nordmarka på langs: Mission accomplished!

Vi har klart det! Vi gjennomførte 38 km til fots på 12 timer og et kvarter, hvorav ca 2 timer pause. Nå skal jeg hvile, og så kommer mer om dette siden :-)

Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Støl som h****te

Dette er altså høyrebeinet mitt. En del av det, i det minste.

Jeg tror aldri jeg har vært så støl i mitt liv som jeg er etter mandagens treningsøkt. Jeg kjente meg bare veldig sliten mandag kveld, men i går var det ille. Jeg gikk fra Ullevål til Storgata, og et par ganger underveis sviktet høyrebeinet mitt litt. Særlig lårmusklene (på alle kanter) var håpløse. I dag er det nesten verre. Jeg har kjempevondt, men jeg merker at jeg til gjengjeld har mer kontroll over musklene enn i går, selv om jeg sliter med å sette meg, reise meg, gå trapper og generelt bevege meg.

Siden jeg skal gå kjempelangt på lørdag, så har jeg konkludert med at jeg må droppe dagens normale trening, og heller ta en rolig gåtur til Majorstua etter jobb. Jeg tror det er greit å være i bevegelse, siden jeg ikke tror jeg har pådratt meg noen skade som skulle tilsi noe annet. Men jeg håper at jeg snart får den normale kroppen min tilbake :-)

Ut på tur!

Som før nevnt, så har jeg valgt å ta i mot sommerutfordringene jeg fikk, og hovedutfordringen er Nordmarka på langs.

Turen ble utsatt på grunn av terrorangrepene på Utøya og i Oslo, men nå har jeg bestemt ny tid.

Datoen blir nå på lørdag, dvs. 6. august.

Vi tar det første mulige toget til Harestua, som går 0914 fra Grefsen stasjon, og er framme på Harestua 0951. Dette koster 76,-.

Fra Harestua går vi til Stryken, og følger deretter Skiforeningens sykkelturforslag Stryken-Sognsvann, som er ca 34,9 km - inkludert en avstikker til Kikutstua (åpen 11-17). Vi satser på å gå innom Bjørnholt (åpen 10-18) og (hvis vi rekker fram i tide, men de har i hvert fall utendørs vannkran) Ullevålseter (åpen 10-17) for å bunkre opp vann og spise litt.

Dette blir en krevende tur, og det er meldt lett regn og ganske mildt vær. Turen går på skogsbilvei. Det er nok smart å ha på gnagsårplaster fra før, ta med skoskift og sokkeskift (og kanskje også undertøysskift), samt regntøy, mat og drikke. Selv om vi får stoppa innom to-tre markastuer så er det nødvendig å få i seg nok energi på turen, og vi kommer ikke til Kikut før halvveis.

Denne turen vil jeg ikke gå aleine, så jeg setter pris på alle som har lyst til å være med! Send meg en mail på christer.gulbrandsen@gmail.com, og sørg for å ha med telefonnummeret ditt der, så går vi sammen!

Kort hukommelse

Jeg er overbevist om at kroppen min har kort hukommelse. På grunn av terrorangrepene ble jeg satt ut og trente ikke styrke på to uker. Det fikk jeg betale for i dag. Det ble en tøff økt. Jeg klarte å gjennomføre, men var gjennomsliten i kroppen da jeg var ferdig. Moralen er at det ikke lønner seg å ta to ukers pause. Selv om jeg har svømt 2000 meter en gang i uka og gått litt i skogen, så har jeg tydeligvis ikke trent de samme muskelgruppene. Men det var herlig å gjennomføre! Det blir ikke to uker til neste gang!

Utrolig deilig!

Endelig, endelig, endelig! Jeg har brutt gjennom en vektbarriere som har ligget der foran meg i én hel måned nå. Den psykologiske effekten av å stange mot 130 kilos-merket så lenge skal ikke undervurderes. Samtidig vet jeg at grunnen til at vekta mi ikke har krøpet nedover har vært at jeg har slappa av og kost meg i ferien. Jeg skal egentlig være fornøyd med at jeg klarte å holde vekta. Men nå har jeg altså klart det likevel: Jeg har brutt gjennom!

Det er noe eget med å bryte gjennom sånne grenser. Selv om titalls-systemet kan beskrives som tilfeldig og basert på hvor mange fingre vi har, så er runde tall spesielle for oss. Men det er ikke den eneste grensa jeg har brutt! Som du kan se av bildet, så var dagens vekt 128,7 kilo. Det er 0,7 kilo under det som var målet mitt til 15. august, 129,4 kilo. Jeg har med andre ord også klart å oppfylle 3-månedersmålet mitt - og det to uker før tida!

Jeg trodde også at jeg kom til å krysse en BMI-grense, men må ha regna feil. BMI-en min er nå 40,2, så forhåpentligvis kan jeg om ikke så lenge rapportere at også den grensa er tilbakelagt. Til gjengjeld ligger jeg nå akkurat på en fjerde grense: Midjemålet mitt i dag var på 140 cm. Det er også et "magisk" tall, og 12 cm under der jeg starta i mars.

Jeg føler meg rett og slett superduper nå, og i natt drømte jeg til og med at jeg jogga! Det blir nok en stund til du ser meg joggende (jeg tar ikke sjansen på at knærne mine liker det helt ennå), men du skal ikke se bort fra at det kan skje.

Jeg sitter nå og spiser opp frokosten min før jeg skal kaste meg på t-banen og komme meg på jobb. Ferien er over, og etter en pause fra styrketreninga på to uker, skal jeg nå ta for meg den igjen. Jeg har både gruet og gledet meg til å komme i gang igjen, men med denne vektinspirasjonen i bakhodet, så tror jeg dette blir en ganske god uke!

Følg med - i morgen avslører jeg når jeg går Nordmarka på langs, og du kan få bli med på turen!

En moralistisk analyse

Det som skjedde på fredag har satt meg litt ut av rutiner og daglig tralt, for å si det svært forsiktig. Sommerutfordringen(e) blir derfor utsatt til et senere tidspunkt, kanskje de neste to ukene. Da er ferien min over, men noe skal vi få til likevel. Jeg merker også på vekta at jeg har latt det fare litt - i går veide jeg 130,8 kg - opp 0,4. Det ser ut som jeg har blitt "sittende fast" litt rundt 130. Men det er egentlig greit akkurat nå.

Selv om jeg hadde tenkt å skjerme denne bloggen for politikk og lignende, så føler jeg at det blir meningsløst å ikke si noe nå om de tankene jeg har gjort meg de siste dagene. Midt oppe i all sorgen over tapene og tomheten, og midt oppe i all gleden over samholdet og ettertanken som preger oss nå, så har jeg også gjort meg tanker om det større bildet Anders B. Breivik sto oppe i, og jeg har noen meninger om det som jeg ønsker å ytre. Noen meninger som noen kanskje vil finne moralistiske, men hvis de leses nøye, så vil jeg mene at de balanserer på den rette siden av stupet.

For hva slags holdninger er det Anders B. Breivik hadde, som gjorde at han tok skrittet til ekstreme, kaldblodige, ufattelig umenneskelige drap? Hvordan kunne det meningsløse skje? Psykologer og synsere kommer til å bale med disse spørsmålene i årevis framover. Det kommer til å bli skrevet bøker om hans psyke. Men en ting virker allerede nå åpenbart: For å klare å gjøre noe slikt, så må han ha sluttet å se sine ofre som mennesker. Om han ikke brydde seg om mennesker er én ting, men han må i tillegg ha avkledd sine ofre alle rester av det å være noen man kan samhandle med, forholde seg til og bry seg om. De stakkars ungdommene på Utøya og alle som ble ofre i Oslo sentrum må i hans sinn ha blitt redusert til todimensjonale sjablonger, til brikker i et spill.

Hva slags perverse logikk som ligger bak denne dehumaniseringen finner vi spor av i manifestet hans. Der dømmer tempelridderordenen hans "forrædere" til døden. Dette finner vi i motivasjonen han oppga til dommeren, der Arbeiderpartiet har "sveket" landet. I et land som Norge, hvor vi har erfaringene fra andre verdenskrig å bygge på, så er "forræderi" og "svik" ord vi setter på de som gjennom sine handlinger har blitt utstøtt fra samfunnet, og som må få den ultimate straffen: Dødsdom. Det er slike assosiasjoner ordene er ment å bringe fram i vår kollektive bevissthet.

En slik ordbruk og et slikt tankesett er ikke Anders B. Breivik alene om. Jeg har fulgt med på nettdebatter i flere år, og mitt inntrykk er at det har fått feste seg en underkultur hvor ordene "forræderi" og "svik" brukes ukritisk. Jeg har selv, som SV-er, blitt kalt "landsSViker" mange ganger. Jeg har fått beskjed i en tidligere blogg, da jeg våget å kritisere Fremskrittspartiets menneskesyn, om at jeg burde møte samme skjebne som Vidkun Quisling.

Disse menneskene er de samme som også bruker "multi-kulti" som forkortelse for det tankesettet som Anders B. Breivik kaller kulturell marxisme - det vil si åpenhet, toleranse og humanisme. Disse menneskene snakker, som Anders B. Breivik, om EUrabia/Eurabia. De legger for dagen et verbalt hat mot de som styrer Norge og Europa som har vært skremmende, men som fram til nå har virket som oppblåst bruk av store ord.

Denne ordbruken, en egen stammesjargong hvor "forræderi", "landssvik" og merkelapper som "multi-kulti" og "Eurabia" har fått sause seg sammen, har blitt koblet med konspirasjonstankegang og pseudovitenskap til et potent hatbrygg. Denne hat-stammen vi møter i nettdebattene har, bevisst eller ubevisst, satt seg utenfor storsamfunnets debattformer ved å skape seg et eget språk, akkurat på samme måte som AKP (m-l) gjorde på 70-tallet, eller nazistene gjorde på 30-tallet. De forkaster ikke bare samfunnets normer og styresett, men også dets språk. De isolerer seg fra alle andres debatt, ikke (bare) ved å ha de mest forrykte ideene, men ved å ha et sært og vanskelig tilgjengelig språk som er fremmed for de fleste.

Det er i en slik kultur Anders B. Breivik nå ser ut til å ha hatt sitt fotfeste. Det er antakeligvis ut av denne hatkulturen at han har funnet inspirasjon og et større samfunn som i hans hode kan ha legitimert hans handlinger. Og det er derfor vi må bekjempe denne hatkulturen, og si at den ordbruken og den tankegangen som leder fram til ordbruken ikke er akseptabel i vårt samfunn. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte hvor vi kaller våre meningsmotstandere landssvikere og forrædere.

Samtidig skal vi vokte oss vel for ikke å gå i den fella det er å påstå at de som ytrer holdninger som minner om ting som sies i denne hatkulturen, eller som har bidratt til å gi hatkulturen spillerom gjennom å spille på "snikislamisering" eller liknende, er som Anders B. Breivik. Det er mange mentale mil å gå fra å dele noen eller flere meninger med Anders B. Breivik, til å gjøre det han gjorde. Vi skal ikke gå i den fella det er å avskrive noens meninger fordi de høres ut som noe han ville framført. Vi skal ta dem på alvor. Men vi skal ha lov til å si "hør nå her, sånn kan vi ikke ordlegge oss". Vi skal spørre dem "mener du virkelig at [sett inn det som passer] er landsforræder?". Vi skal ta resonnementene deres opp til debatt og spørre om de har skjønt hva de sier. Vi skal ikke insinuere at de er gale terrorister og kaldblodige mordere. Men vi skal spørre om de egentlig innser konsekvensene av sin tankegang.

Vi står sammen som samfunn i disse dagene. Men vi må like fullt som samfunn tore å trekke grensene, og si "hit, men ikke lenger", når det gjelder hva slags politisk ordskifte vi skal ha. Alle temaer skal kunne diskuteres fritt, og vi bør frastå fra skitne hersketeknikker. Men vi skal stille spørsmål - ubehagelige spørsmål - til de som tar lett på hva slags ord de bruker om sine meningsmotstandere - uansett hvilken politisk farge de måtte ha.