Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.