The long and winding road

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet. 

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa. 

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen. 

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til  Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette. 

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner. 

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.