En viss framgang

Beklager at jeg ikke har blogget før nå, sent i uka! Det var et par hektiske dager i starten av uka, så det gikk litt i glemmeboka!

Jeg har gått ned til 143,5 kg denne uka - fortsatt litt mer enn for to uker siden, men det går rette veien.

Jeg har gode treningsopplevelser for tida. Jeg møtte en gammel bekjent i Drammensbadet sist fredag, og han mente visst at jeg så ut til å være en god svømmer. For en som lett er perfeksjonist og selvkritisk - og som vet at teknikken langt fra er optimal - så var det en veldig hyggelig tilbakemelding. Dessuten merker jeg at jeg nå klarer å ha god kontroll på meg selv under trening - jeg kjører 4x4-intervaller, og klarer nå stort sett å holde ut gjennom intervallene og samtidig bli sliten.

Det kan hende jeg kommer i en avis om noe treningsgreier (den som venter, får se, så jeg er ikke noe mer konkret ennå), og da jeg prata med journalisten, så kom jeg fram til at for meg så er vel treningsidealet ikke lenger så mye å gruse på og trene meg i senk, men å utøve god selvkontroll. Både i form av faktisk å trene, men også i å klare å porsjonere ut energien min så optimalt som mulig.

Kanskje jeg bør kjøpe meg en pulsklokke.

Vektros og blåmandag

"Du kler mørke farger!" "Er det greit om jeg sier at du ser bra ut?" "Du ser så frisk ut!" Dette er sånne ting som jeg har hørt den siste uka. Det betyr at andre ser at det har skjedd noe med vekta mi, og det er jo veldig hyggelig! Så ja, det er helt greit å si at jeg ser bra ut! Jeg har ikke følt meg 100% siste uka, med litt ryggvondt (som heldigvis begynner å gi seg nå) og stølhet etter trening, men det er veldig godt å få slik oppmuntring. Jeg føler meg friskere bare av å høre det!

Dagen i går var litt av en blåmandag - jeg veide 144,3 kg - opp 1,4 fra forrige uke. Antakeligvis bare litt tilfeldig, men det hadde vært god mat og drikke i helga, så det kan jo være en sammenheng. Så etter en dag som begynte med det, at hunden hadde gjort fra seg ved å snike seg ned i kjellerstua og løse mageutfordringer etter nytt fôr, at jeg knuste en smørbolle fra kjøleskapet og kom én time for seint på jobb på grunn av buss for tog på Drammensbanen, så var det deilig å dra og trene etter jobb. Nå er jeg på plass og venter på at kontoret mitt skal laste inn på macen etter å ha stått opp kvart på fem for å rekke fram til jobb i tide. Jeg tror resten av uka ikke blir så verst!

Et magisk tall nærmer seg!

I dag klokket jeg inn til 142,9 kg! Det er ned 0,6 kg fra forrige gang - men det er også bare 700 gram fra å ha gått ned 10 kg! Jeg er stolt!

Nå begynner jeg å få rutine på svømminga - jeg kjenner at teknikken og utholdenheten bedrer seg, og da er det mye morsommere å svømme også. Jeg crawler litt, og det har jeg jo aldri lært ordentlig, så det er en teknisk utfordring. Samtidig er det gøy å variere litt, og det føles som jeg får til noe sånn halvveis. Jeg må bare late som ingen av de som kan det rundt omkring ser meg.

Det er egentlig noe av det deiligste med å bli eldre. Jeg har blitt veldig flink til å overstyre mitt behov for å bry meg om hva andre mener om kropp og utseende og sånn. Det betyr ikke at jeg ikke tenker over det, men jeg har et helt annet forhold til det enn før.

Det å være utilpass i kroppen

Den siste uka har jeg tenkt litt over hva det er som er verst med å være tung. Og jeg tror vel det koker ned til to ting for meg:

For det første, så er det kjipt å kjenne at jeg er utilpass i egen kropp. Jeg dunker borti ting jeg normalt ikke ville dunket borti, jeg kan ikke legge det ene beinet over det andre uten å ta opp mye plass, og jeg blir (fortsatt) fortere andpusten, sliten og støl. Nå sammenligner jeg med da jeg veide ca 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. I dag veide jeg 143,5 kg (ned 0,5 kg fra forrige uke - hurra!) og er nå 0,4 kg lettere enn da jeg begynte å slanke meg forrige gang. Etter et par måneder med slanking og trening - jeg har gått ned nesten 9 kg - så er jeg selvfølgelig i litt bedre form enn jeg var da Slankekorpset begynte. Men jeg er fortsatt omfangsrik og tung, og det merkes. Heldigvis så er det også lett å merke forandringene i hverdagen, og det motiverer.

For det andre, så er det kjipt å kjenne at det er vanskelig å få klær som sitter behagelig og ser pene ut. Jeg bruker energi i løpet av dagen på å dytte ting på plass, justere, kjenne at det strammer eller er for løst og på å være veldig selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Selv om du er tjukk, så har du jo lyst til å ta deg best mulig ut. Kanskje til og med fordi du er tjukk, har du lyst til å ta deg best mulig ut. Du blir jo paranoid av å være tjukk også, fordi du vet at folk der ute har fordommer og snakker om deg. Kanskje mest fremmede, men likevel, selv om du er mentalt godt rusta, så ligger det en liten stemme der og gnager innimellom.

Heldigvis kjenner jeg nå at klærne begynner å "vokse" - eller at jeg krymper. Det skjer gradvis, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan ta fram klærne fra sist jeg følte meg slank fra klesskapet igjen!