Prioritering

Jeg har aldri vært noe glad i å prioritere. Det er vel kanskje derfor jeg har endt opp i feil ende av vektskalaen - hvorfor må jeg velge mellom desserter i buffeten, når jeg kan spise alle?

Jeg liker ikke å si nei heller. Når hyggelige folk spør om noe, så liker jeg å stille opp. Og jeg liker i hvert fall ikke å velge bort gøyale ting, selv ikke for å gjøre andre gøyale ting.

Men etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg også gradvis måttet innse at jeg ikke er noe supermenneske som kan gjøre alt, og at lykken ikke ligger i å bli bombardert av flest mulig inntrykk på kortest mulig tid. Jeg har fått mer sansen for å nyte i lange drag, og være mer tilstede i det jeg gjør. Ikke at jeg bestandig klarer det - jeg tar meg stadig i å la meg distrahere. Likevel kjenner jeg at en større del av meg er ro.

Denne helgen er en helg som krever knallhard prioritering. Jeg har 4. avdelings eksamen i juss om tre uker, og jeg har lest forferdelig lite. Det er bare denne og neste helg jeg har sjanse til å lese, siden jeg skal laive helga etter. Og da kommer selvfølgelig invitasjonene: Skogstur med påfølgende grilling med noen veldig gode venner, invitasjon til et par fester, en kompis fra utlandet som er i byen denne helga, og for sikkerhets skyld også 1. mai. Jeg har lyst til å gjøre alt sammen - og skal jeg først gjøre festene, bør jeg i hvert fall gå i skogen for å forbrenne kalorier først. Men jeg må innse min begrensning, og være knallhard. Jusspensumet får første prioritet denne helga. Så får jeg se hvor langt jeg kommer i forhold til å kunne ta med meg litt fest på lørdagskvelden.

De lange dagers forbannelse

Hverdagen er kasta over oss igjen, og påskeferien er ugjenkallelig forbi. Men sykkelen min er klar til henting fra service, og det er sol og varme som gjør det til en fryd å ta den daglige halvtimen eller timen med gange mellom møter og jobb eller jobb og møter (de hverdagene jeg ikke trener på annen måte). Så livet er egentlig ikke så galt, og for en kronisk klagefant, så er jo det litt frustrerende.

Likevel har jeg klart å hoste opp noe å være i det minste litt misfornøyd med, og det er lange dager. Dagen i dag er en slik dag. Jeg innfant meg på obligatorisk yrkesetikk-kurs på jussen (jeg tar jo juss ved siden av jobben, siden jeg liksom ikke har nok å gjøre fra før) 0915, og det var ferdig ca kl 1300. Forferdelig interessant, men det gir noen utfordringer i forhold til mat og planlegging. Jeg spiste frokost rundt 0800 en gang, og selv om jeg dro på med fire skiver, så blir det lenge å gå før lunsj. OK, hvorfor smurte du ikke matpakke til pausene, kan du jo nå innvende. Og jeg har ikke noe godt svar, annet enn at det ikke var noe jeg orka å styre med, eller at jeg synes matpakkemat er forferdelig lite fristende. Men vet du hva? Jeg synes det er grunn god nok. Mat skal ikke være noe jeg lider meg gjennom. Jeg har nok å stri med for å gå ned i vekt, om ikke jeg skal måtte dra på meg striskjorta også.

Da klokka først ble 1300, så hadde jeg et nytt problem. Lunsjmaten min befinner seg i kjøleskapet på jobb, og jeg vil ha kontroll på kaloriene. Løsningen ble en wasa-sandwich og en helflaske Bendit smoothie, før jeg gikk fra byen og opp til jobb. Nå har jeg endelig funnet roen, og sitter og finpusser en artikkel. Så skulle man tro at resten av dagen blir lett som smurt, og at det snart er på tide å komme seg hjem og lage middag. Den gang ei!

I dag skal jeg nemlig også være møteleder for Velferdstinget i Oslo og Akershus, fra 1800 til 2100. Det er bestandig hyggelig, men jeg må konfrontere min møtemat-nemesis: pizzaen. Jeg må spise, så løsningen her blir å gjøre et forsøk på å beregne kalorier. Med dette burde jo dagen normalt være over, men jeg har en møtekollisjon, og rett etter VT-møtet må jeg videre på spillermøte for en fabelaktig laiv jeg skal være med på, Tinget, i regi av Ulverytternes venner. Det er satt opp til å vare til 2300, med sosialisering etterpå. Jeg er litt usikker på matsituasjonen, men ølfaren reiser sitt mørke hode over horisonten. En halvliter inneholder jo 200 kcal, så her må jeg holde tunga rett i munnen før den stikkes i glasset. Summa summarum: Dagen i dag er proppfull av skumle arenaer hvor jeg er ute av min matmessige komfortsone, arenaer som har nok av distraksjoner i andre retninger - og i tillegg kommer jeg til å være ganske sliten når dagen er omme.

Så hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Det er jo helt åpenbart at dette er selvvalgte situasjoner, som jeg kunne ha unngått. Men det er ingen løsning å mure seg inne. Det hender det at jeg gjør, bevisst eller ubevisst, og resultatet blir jo bare at jeg blir rastløs, sur eller smådeppa. Det er dårlig mentalhygiene, og dårlig mentalhygiene gir dårlige forhold for slanking. Så jeg stuper i det, og klamrer meg som best jeg kan til vektklubbens kalorikalkulatorer og egen viljestyrke. Dessuten er det veldig gøy det jeg skal drive med - jeg må bare klare å ha fokus på det samtidig som jeg må ha fokus på slankinga.

Pessimister!

I dag får dere altså svaret på den siste Tjukkasnøtten. Vinnerne blir offentliggjort senere i dag eller i morgen.



Som dere ser av videoen, så var riktig svar at jeg i går veide 136,8 kg - en nedgang på 1,2 kg fra forrige uke. Av tre innkomne svar var det ingen som traff. Det nærmeste var Bjørn Tore Hansens svar, som var 137,2 kg, og han stikker derfor av med seieren i dag.

Det har vært artig å bruke påsken på å lage Tjukkasnøtter. Samtidig har det gjort at jeg ikke har fått gitt uttrykk for så mange andre tanker på denne bloggen i påsken, men det har egentlig stort sett gått greit. Denne påsken har ikke bydd på de helt store utfordringene, og jeg har kjørt en stram disiplin - noe som er helt nødvendig for å unngå at ferien bringer meg helt ut av lage.

Takk til alle som har fulgt Tjukkasnøtter i påsken - og spesielt til alle som har avgitt svar!

Siste Tjukkasnøtter!

Ja, nå er det dessverre slik at påsken drar seg mot slutten, og vi presenterer den aller siste Tjukkasnøtten for denne påsken. Men først skal vi få svarene på gårsdagens oppgaver.

Påskeaftens nøtt var det én som klarte: Bjørn Tore Hansen. Her er riktig svar:


1. påskedags nøtt fikk vi også inn ett rett svar på - i hvert fall så godt som rett med bare 0,3 egg feil - og det var Andreas og Tonje Behring som kom nærmest korrekt svar:



Dagens nøtt dreier seg selvfølgelig om vekt, siden mandag er veiedag. Og hvis du lurer på hvorfor videoen er tatt opp når den er, så er det selvfølgelig fordi jeg veier meg om morgenen, før jeg spiser:



Som alltid - hvis du tror du har rett svar, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Påskemorgen bringer nye Tjukkasnøtter!

Av praktiske grunner får dere en "double feature" i dag. Jeg var i familiemiddag i går, så jeg fikk ikke lagd ferdig gårsdagens nøtter før i dag. Men 1. påskedag er jo dagen for litt ekstra fråtsing i påskegodt, så det passer jo bra å kunne fråtse i Tjukkasnøtter!

Svaret på Langfredags oppgave (som seg hør og bør var mulig å svare på ekstra lenge) får dere her:



Det var mange som klarte denne geografioppgaven! De som hadde riktig svar var: Ove Rekstad, Elisabeth, Tonje og Andreas Behring, Henrik Bering (ikke i slekt med de to foregående), Monica Rønneseth og Anne Margrethe Lund. Gratulerer!

Påskeaftens oppgave er sentrert rundt en flere tusen år gammel påsketradisjon, og jeg fikk villig hjelp av flere familiemedlemmer til å lage denne:



I samme slengen tar vi altså 1. påskedags oppgave. Tema er passende nok godteri. Jeg vil presisere at ingen sjokolade kom til skade under filmingen av denne episoden - og ei heller ble konsumert, før eller etter.



Hvis du har svaret på én eller begge oppgaver, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Tjukkasnøtter - langfredag

En ekte tjukkas hviler ikke på sine laurbær (de blir knust av sånt), så derfor kan jeg presentere både svaret på gårsdagens oppgave, og en ny nøtt for dere!

Vinner av gårsdagens oppgave ble Jonas Lepsøy, som bare bomma med 18 gram på hvor mange hundre gram pepperkrydret ytrefilet av svin det går på én Pizza Grandiosa (målt i kalorier)!

Og her er altså svaret:



For å lage dagens oppgave bega jeg meg ut på en tur som ble på nesten 4 timer til sammen. Vel, ikke bare for å lage nøttene - men det var en hyggelig ting å sysle med på tur. I dag er det geografikunnskapene dine vi tester:



Hvis du tror du vet svaret, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Tjukkasnøtter - episode 5 + svar på episode 4

Gårsdagens oppgave var litt enklere enn de foregående. Det var to stykker som klarte riktig svar: Bjørn Tore Hansen og Aase Marthe Johansen Horrigmo. Gratulerer! Her er løsningen:



Frykt ikke, det er fortsatt mulig å være med i konkurransen! Her er nemlig dagens oppgave:



Jeg gikk litt surr i tellinga, så youtubevideoene har feil episodenummer. Men det gjør ingenting, regner jeg med!

Hvis du tror du vet svaret, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Slankekorpsets påskenøtter - episode 4

Hoppla! Påskeuka trasker ufortrødent videre, og det er tid for Tjukkasnøtter, del 4.

Først skal vi meske oss med svaret fra tirsdagens tjukkasnøtter. Den som kom nærmest - med å gjette at jeg var tre minutter raskere enn Google maps - var Sigurd Øien. Gratulerer!



Episode 2, 3 og 4 er alle treningsrelaterte, og dagens episode er den siste av denne friskustrilogien:




Hvis du mener å ha riktig svar, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com!

Tjukkasnøtter - del 3 (og svar på del 2)

Det er viktig å holde seg i aktivitet gjennom den stille uka, og jeg sysselsetter meg blant annet med å lage Slankekorpsets Tjukkasnøtter. Svaret på gårsdagens oppgave er her:



To stykker gjettet på hvor lang tid dette tok. Den som kom nærmest, med forslaget 1 time og 23 minutter, var Ove Rekstad, som er den første vinneren av et premielodd! Gratulerer.

Dagens oppgave er nært beslektet med gårsdagens, men det er turgåing og Google maps som er dagens tekst... eh, tema:


Denne videoen ble laget på tirsdag, men litt tekniske problemer med opplasting gjorde at den ble litt forsinka. Uansett: Hvis du tror du har riktig svar, send en e-post til christer.gulbrandsen@gmail.com! Bonuspoeng til de som spotter nikket til juristene i løpet av videoen!

Slankekorpsets påskenøtter - del 2

Her kommer andre episode av Tjukkasnøtter på Slankekorpset.

Dagens oppgave er enklere enn gårsdagens, så forhåpentligvis blir det flere som prøver seg på å svare i dag ;-)

Videoen bærer litt preg av å ha blitt filma i hui og hast, men jeg tror oppgaven skal være lett nok å forstå.

Jeg hadde litt trøbbel med opplasting av videoen, så nå finner du den ved å klikke på denne linken:

Tjukkasnøtter - episode 2

Hvis du tror du har riktig svar, send det til christer.gulbrandsen@gmail.com.

Hui hvor det går! (og et svar)

Vi begynner med svaret på gårsdagens Tjukkasnøtter. Ingen klarte det riktige svaret av de to som forsøkte. Det ser ut som drikkevarene skapte den største forvirringen. Tsk, tsk!



I dag er det mandag, så jeg har også veid meg. Resultatet var skremmende bra, selv om vi tar høyde for at jeg i påsken sover noe lengre og veier meg noe senere på dagen som følge av det. 138 kilo veide jeg nå. Det betyr at jeg tilsammen har gått ned 5,9 kilo siden 14. mars, eller på fem uker. Selv med to stillestående uker har jeg i snitt gått ned 1,375 kilo i uka, og det er godt over det som er å anbefale. Jeg antar at det har å gjøre med at jeg veier ganske mye i utgangspunktet, og regner med at det kommer til å bremse seg selv etter hvert, så jeg er ikke så veldig bekymra. Jeg spiser det jeg skal, og treffer forbausende ofte rett fordeling mellom karbohydrater, fett og proteiner (etter vanlige norske kostholdsråd, og nei, vi skal ikke ha en diskusjon om det på denne bloggen).

Nå skal jeg straks av gårde og trene litt, og hvem vet - kanskje det blir utgangspunkt for nye Tjukkasnøtter? Følg med!

Slankekorpsets påskenøtter

Ettersom det i dag er palmesøndag, lanserer Slankekorpset våre helt egne Tjukkasnøtter! Se videoen og løs oppgaven!



Alle som sender inn riktig svar vinner et lodd i trekningen av premien: 3 heldige vinnere får en guidet Oslotur i Chrismosinen (min Saab 9-3 1998-modell). Det er mulig turen blir avsluttet med en middag - vi får se :-)

Send inn ditt svar på dagens oppgave til christer.gulbrandsen@gmail.com.

Challenge accepted!

Dette er en fjelltopp. En tilsynelatende ubestigelig tinde. Eller en slåsskjempe - en etter alt å dømme uovervinnelig fiende. Eller en elv med ville stryk, hvor mang en vandrer har snudd og vendt tilbake dit han kom fra.

Jepp, jeg har vært hos fysioterapeut i dag. Erling på Hjelp 24 Nimi dytta denne bosuballen foran meg i dag, og ba meg hoppe opp på den. Blikket jeg ga han antydet antakeligvis at han måtte være gal - det var i hvert fall det jeg forsøkte å kommunisere. Med mine knær? Hoppe opp på noe sånt? Jeg hopper jo knapt nok rett opp og ned! Hvilken galning belaster to slarkete knær med vekten av 140 hoppende kilo? Sånt må jo gå galt.

Men Erling var rolig og trygg, og forklarte at dette nok kom til å gå bra. Så jeg begynte med å hoppe rett opp og ned. Det gikk forbausende fint. Veien var ikke kort til å hoppe rett fram. Det gikk visst også greit. Etter mye skjæring av tenner tok jeg mot til meg: Jeg bøyde knærne, mobiliserte viljestyrkens armeer, utløste spenningen i muskulaturen, og spratt opp, forberedte meg på at jeg kom til å falle, eller få vondt eller at bakken kom til å åpne seg i et stort svart hull og sluke meg og... så landet jeg trygt på bosuballen... Snakk om antiklimaks. Ingenting skjedde! Vel, ikke før jeg innså at "jøss, dette går jo helt fint!" Så jeg prøvde igjen. Og igjen. Og igjen. Og det gikk like fint hver gang.

Jeg har en lang historie med manglende tillit mellom meg og leddene i beina mine. Tre patellaluksasjoner (enkelt sagt: kneskjellet ut av ledd) og flere ankelforstuinger enn du kan riste en pinne mot har satt sine spor. Som liten var jeg høyt og lavt i skrenten bak huset vårt, på svaberg og i bakker. Jeg elsket å hoppe tau, å ake og å klatre. I dag har jeg høydeskrekk, og redsel for å falle eller forstue noe når jeg går nedover bakker eller trapper. Sånn vil jeg ikke ha det. Så sammen med kampen mot kiloene kjemper jeg også kampen mot frykten. Hvis den er alt jeg har å frykte, så er oddsen på min side.

Christer anmelder studentidretten: Spinning på Centrum Athletica

I serien Christer anmelder Studentidrettens tilbud og sentre, har vi i dag kommet til spinning på Centrum Athletica, som får æren av å være 1 måneds jubileumsartikkel for Christers slankekorps.

Jeg hadde planlagt spinning i går, og etter nøye vurdering av hva som var tilgjengelig på en ikke helt håpløs tid, så tenkte jeg virkelig å kaste meg ut i det: Sykkel langkjøring puls 90 minutter. Her var det mye jeg ikke hadde prøvd før. Jeg har vært på mye spinning på Domus Athletica, og et par timer på Centrum, men aldri mer enn en time, aldri langkjøringstimer og aldri pulstime.

Kanskje ikke så lett å se, men den runde greia i midten er en blemme.

Rett før timen kom jeg på at jeg hadde glemt å bytte treningsskoene i bagen, så jeg endte opp med joggesko, i stedet for sykkelsko. Litt utaktisk, med tanke på at jeg hadde foran meg nesten to timer med sykling. Sånn for egen del kan jeg rapportere at timen gikk fint - jeg holdt meg på 70-75 prosent av teoretisk makspuls mesteparten av timen, noe som var omtrent der vi skulle ligge. Men jeg fikk litt kramper i leggmusklene - antakeligvis litt fordi jeg drakk for lite vann, litt fordi jeg trener anklene og knærne for tida, og litt fordi jeg ikke hadde sykkelsko. Etter endt time hadde jeg vannblemme på hånda, som tyder på at jeg ikke stabiliserte nok med mage og rygg (se bildet).



Med den bakgrunnen, er det på tide å anmelde dette spinningtilbudet:

Bra greier:
+ Kjølig, romslig spinningsal
+ Behagelige sykler som var lette å stille inn
+ Meget dyktig og pedagogisk instruktør, som også tok seg tid til en prat om sykkeltrening etter timen
+ Anonym pulsklokke projisert på veggen
+ Godt disponert time som det var lett å gjøre "riktig"
+ Drikkefontene rett utenfor sykkelsalen

Mindre bra greier:
- Hetta til joggeskoene var vanskelig å justere ordentlig
- Skjermen hvor vi tastet inn makspuls opplyste ikke om at skjematisk beregning av makspuls var ulik for menn og kvinner, noe jeg først fikk vite av instruktøren inne. Det ble mye hoderegning ut av det.

Totalvurdering:
Spinningtimene til Studentidretten er veldig gode. I tillegg er de tekniske aspektene ved Centrum Athleticas sykkelsal også veldig bra. Veldig lite å trekke for her, så dette blir stjerne i min bok!

Jeg - en politiker?

Jeg og leiaren er klare for å ta Alna bydel med storm! Fotograf: Stig Weston

I vår har det blitt tatt politikerbilder av meg. Det er en forunderlig opplevelse å skulle være et "medietryne" og fronte partiet lokalt i bydelen i den kommende valgkampen (sammen med de andre bra kandidatene fra lokallaget mitt). Du blir liksom litt ekstra selvbevisst av det. Det er lett å titte på sånne bilder med et kritisk blikk og se alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, særlig når du er vant til å ha et selvkritisk forhold til eget utseende. Det er ofte jeg misliker å se bilder av meg selv, nettopp av den grunn. Men faktisk synes jeg de ble ganske fine! Eller hva sier du?

Alna SVs ungdomskandidat Andreas Sæbø, Oslo SVs ordførerkandidat Marianne Borgen, meg og 2. kandidat og lokallagsleder Ingunn Gjerstad. Fotograf: Titus Tenga

Fotograf: Stig Weston

Alna SVs toppkandidater. Fotograf: Hilde Maisey

Fotograf: Hilde Maisey

Lystig stemning i Alna SV! Fotograf: Hilde Maisey

Også tjukke barn er vakre

Jeg var et stygt barn. I hvert fall trodde jeg det selv. På barneskolen var jeg trippelt handicappet: Jeg var overvektig, hadde rødt hår og var i tillegg skoleflink. Hos helsesøster og lege ble jeg veid og målt, og fikk beskjed om at jeg lå langt over normalen. Moren min, som selv hadde opplevd mobbing for rødt hår (det var mye verre å ha rødt hår på 50-tallet enn på 80-tallet), prøvde å hjelpe meg med å slanke meg fra ungdomsskolen av. Fra ulike hold - venner av familien, familie, folk jeg gikk på skole med, lærere, helsepersonell - fikk jeg beskjed om at jeg var tjukk.

På barneskolen husker jeg også at vi lærte fabelen om jegeren som skulle jakte ender. Jeg husker ikke detaljene lenger, men han gjorde en avtale med en andemor om at han ikke skulle ta ungene hennes, som var "de peneste" i hele skogen. Han skjøt de styggeste han fant, men ikke overraskende fikk han beskjed om at det var hennes unger - de var jo de peneste for henne. Moralen var nok at skjønnhet er subjektivt, men det hjelper lite å få høre at mora di bare synes du er pen fordi hun er moren din, når du tror at alle andre synes du er tjukk og lite lekker.

Det har tatt meg mange år å overbevise meg selv om at det labre selvbildet jeg vokste opp med ikke nødvendigvis var riktig. Ungdomstida hjalp, men jeg svevde lenge i den villfarelse at ingen kunne like meg, siden jeg var tjukk og keitete. Ikke overraskende var jeg kronisk ute av stand til å forstå det når noen var over gjennomsnittet interessert i meg, med den frustrerende følge at mange lovende romantiske prosjekter forble på tegnebrettet.

Fortsatt er jeg klar over at det er mange der ute som ser fettet før fjeset. Vi lever i et samfunn hvor feite konsekvent framstilles i et dårlig lys. Jeg elsker for eksempel Harry Potter-bøkene og -filmene, men jeg har en bismak i forhold til hvordan Harrys stefamilie framstilles - tjukke, egoistiske, grådige, glupske, slemme, sneversynte mennesker. Jeg blir stadig sjokkert over hva folk kan tro at de har rett til å si til meg, fordi jeg er tjukk. Tenk hvor deilig verden hadde vært hvis skjønnhetsidealene var mer fleksible!

Selvtillit og fedme er tett knyttet sammen. Det blir fort slik at du havner i en ond sirkel: Jeg er stygg og sjanseløs uansett, så jeg kan søke tilflukt i maten - min beste venn. Helseproblemene knyttet til barnefedme er potensielt alvorlige. Men de løses ikke gjennom påføring av skam. Derfor synes jeg du der ute skal tenke deg om to ganger i forhold til hva du sier til barn. Gi tjukke barn komplimenter, og la dem høre at de er vakre. Se skjønnheten i dem. Og ikke minst - kom med kommentarer om tjukke folk, både barn og voksne - som er positive. Spesielt når barn hører på. Vær med på å snu trenden. Ta et selvstendig standpunkt. Og redd et bra menneske som er fanget i en stor kropp.

På frustrasjonens tinder

4 uker har jeg holdt ut nå. 4 lange uker. Og jeg har vært kjempeflink! Jeg har trent og jeg har ikke sprukket en eneste gang på kaloriene. I hvert fall ikke så vidt jeg vet. Når jeg ikke har kunnet telle kalorier har jeg heller vært ekstra forsiktig og laget det jeg regner som høye anslag for hva jeg har fått i meg. På fest har jeg holdt meg til min nøye tilmålte alkoholkvote, og til middag har jeg passa på at jeg har registrert også eventuell bruk av matolje. Jeg går eller trener alle hverdager, og - med unntak av én bit gulrotkake og litt popcorn på fest her hjemme en gang - ikke har jeg rørt godteri heller. Fristelser har vært overalt, men jeg har motstått dem med stålvilje. Nå, etter snart en måned, så begynner mye å bli rutine, men vaktsomheten er fortsatt like stor.

Etter denne måneden med tenners gnissel så er spørsmålet hvilke resultater jeg ser. I dag viste vekta 140,1. Det er ned 3,8 kg fra start, og i snitt 950 gram per uke. Så gjennomsnittstallene er absolutt ikke noe å kimse av. Men det frustrerende for meg er at det var de første to ukene som viste noen framgang på vekta. Siden det har jeg stått stille. 140, 1 er nøyaktig det samme som jeg veide for to uker siden, selv om det er 0,3 kg ned siden forrige uke. Og jeg har ikke vært noe mindre flink de siste to ukene enn de første to.

Selv om jeg skjønner at dette bare er forbigående - det handler om muskelmasse eller forbrenningsomstilling eller sånne ting - så er det så fryktelig frustrerende å føle at du går og går men ikke kommer av flekken. Slike perioder er det mange av når man slanker seg, og det er blant de mest utfordrende tidene. Du gjør en kjempeinnsats, men resultatene kommer først senere. Flere ganger har jeg tenkt på hvor deilig det ville være å bare gi opp og skeie ut og akseptere vekta mi. Men tanken på hvor dårlig det ville få meg til å føle meg gir meg motivasjon til å stå på videre. Likevel - jeg håper neste uke byr på en avskjed med 140-tallet.

Christer anmelder Studentidretten: Centrum Athletica

Mitt nye trenings-jeg vil framover anmelde Studentidrettens treningssentre, siden det er de jeg bruker. Anmeldelsene vil være helt subjektive, uregelmessige og sett fra et tjukkas-som-trener-perspektiv. Fokuset vil være på styrketrening, siden det er det som er sammenlignbart mellom alle de fire sentrene.

Jeg har hengt mest på Domus Athletica, men på grunn av et møte, har jeg nå prøvd ut Centrum Athletica, så de får æren av min første anmeldelse.

Bra greier
+ Styrkesalen er stor, med god plass og god luft.
+ Nye apparater som ikke virker særlig slitte.
+ Buldrevegg i hjørnet gir en avveksling fra det ellers monotone aspektet ved en treningssal.
+ Sentral plassering - midt i sentrum, med kort gangavstand til partikontor, offentlige kommunikasjoner og liv og røre.
+ Badstu i herregarderoben, og mye plass i denne.
+ Rent og pent

Mindre bra greier
- Litt få romaskiner.
- Lav tjukkasfaktor. Mye pene mennesker (jusstudenter?) i stramme klær som får deg til å føle deg litt malplassert.
- NRK MP3 på anlegget.
- Mangler to sånne røde balanseputer som er et helvete å stå på, og som jeg trenger til en øvelse fysioterapeuten har gitt meg.
- Lav tjukkasfaktor på do: I hvert fall doen i herregarderoben nede har montert en søppeldunk rett ved siden av dassen. Interessant utfordring å sitte nesten sidelengs på do, men skårer altså lavt på ergonomisk utfordring.
- Mørkt. Treningssalen er nede under bakken, og er dermed mørk. Badstua er utstyrt med marginal belysning.
- Trappene er plassert feil. Jeg foretrekker å gå opp trapper *før* jeg trener, og ikke etter, når beina er som gelé.
- Ingen kafé.
- Garderobeskapene mangler krok for oppheng av jakke, og benkene er utstyrt med veldig upraktiske mellomrom som gjør det vanskelig å balansere ting du legger fra deg mens du skifter.
- Dusjene burde hatt muligheter for justerbar temperatur, og jeg er svak for muligheten til å styre dusjstrålen selv, for eksempel med et dusjhode.

Samlet vurdering
Centrum Athletica har stort sett det du trenger, og egner seg godt for en treningsøkt mellom eller etter møter i byen (eller enda bedre hvis du jobber i sentrum). Har du behov for litt høyere tjukkasfaktor er nok andre sentre bedre. Men dette er solide greier, og absolutt godkjent. Det som trekker ned er dårlige vurderinger fra arkitektens side - som nok er litt jobb å gjøre noe med.

Tenner, tid og søvn

I dag var jeg hos tannlegen for (forhåpentligvis) siste gang på et år. Siste uka har vært en utfordring, siden jeg trakk en visdomstann. Kjeven og "krateret" er ømt, jeg knasker Ibux som godteri, føler jeg, og munnen har blitt uttørka av Corsodyl munnskyllevann. Det kan jeg heldigvis slutte å ta nå. Under slike forhold, så faller konsentrasjonsevnen, og jeg blir mindre produktiv på jobb.

I tillegg lurer jeg på om vondten har gjort at jeg sover dårligere, eller om det bare er det at det blir lysere tidligere. Jeg har kronisk våknet seinere enn jeg hadde planlagt siste tida. Dermed har jeg hatt mindre tid til å gjøre det jeg skal i løpet av dagen.

Legg til dette at jeg jo har en del andre forpliktelser. Møter jeg har lovet å delta på eller være ordstyrer for, ting jeg bør få med meg som nyslått lokalpolitiker og familie som ikke alltid har det like lett. Da blir det ikke mye tid igjen til å være sunn. Likevel har jeg prioritert minst to treningsøkter i uka, i tillegg til å legge inn ekstra tid slik at jeg kan gå ulike steder i stedet for å ta kollektivtrafikk helt fram.

Det skaper et vanskelig dilemma. Jeg merker at jeg er relativt konstant stressa i forhold til jobben min - noe som vel også ga seg utslag i den siste bloggposten - og i forhold til alt annet jeg gjør. Samvittigheten min er ikke den beste. Samtidig biter jeg innbitt tenna sammen for å hindre at jeg sklir ut fra de gode vanene jeg er i ferd med å legge meg til.

Jeg har ingen andre å skylde på for tidsklemma mi enn meg selv. Alt er selvvalgt. Men jeg merker at jeg ser fram til påsken, hvor ting er roligere og jeg kan lade batteriene litt. Utfordringen da blir nok å holde treningstrykket og det gode kostholdet oppe.

Blåtirsdagsblues

Et hvert friskt og normalt menneske har dager hvor selvtilliten ikke er den beste. Dager hvor man for eksepel stiller seg eksistensielle spørsmål om man er på rett hylle i livet, om man presterer godt nok i arbeidslivet og om man kan rettferdiggjøre lønna si. I dag har jeg hatt en sånn dag.

Jeg jobber på et sted med høye krav og mye flinke folk rundt meg, som det er lett å begynne å sammenligne seg med. Samtidig er forskningsverdenen sånn at klare tilbakemeldinger ikke alltid vokser på trær. Enten det skyldes redsel for å tråkke noen på tærne (forskning er veldig personlig for mange), reservasjoner mot å komme med ubegrunnede utsagn eller andre sosiale normer enn du er vant til, så kan det være frustrerende å forholde seg til. Nå er jeg på en arbeidsplass med mange gode kolleger og et generelt godt arbeidsmiljø, så jeg føler for å understreke at dette innlegget ikke handler om arbeidsplassen min - men om meg. Jobber du innen forskning, så skyldes det nok fort vekk at du har en legning for å stille høye krav til deg selv (og andre), og dermed også har lett for å bli i overkant selvkritisk.

Jeg skriver ikke om dagens tvil på egne evner og at humøret har vært "less than stellar" som engelskmennene kan finne på å si fordi det har vært en spesielt dårlig dag, eller fordi jeg trenger å rope om hjelp. Det er en forbigående dip i humøret som nok tar seg opp i løpet av et par dager. Men jeg skriver om det fordi det er utfordrende å slanke seg på sånne dager. Det er veldig lett å synes synd på seg selv og dra hjem og sture i sofaen. Noen ganger er det også riktig valg. Men jeg hadde planlagt fra før at jeg skulle trene i dag, og når arbeidsdagen ble litt ekstra tung, så innså jeg at treningen var en kjærkommen avveksling og belønning i enden av den. Ja, utrolig nok har jeg begynt å se på trening som belønning.

Selve treninga gikk ganske bra i dag, og jeg ble god og svett. Styrkeprogrammet begynner å sitte bedre nå, og jeg merker at formen sakte, men sikkert tar seg opp. Det som er så deilig med trening, er endorfinene du får et rush på etterpå. De løfter humøret. Når jeg i tillegg etterpå dro til noen gode venner og så noen episoder Big Bang Theory før jeg dro hjem, så endte ikke denne dagen så verst likevel. Jeg tror jeg hadde hatt kjipere humør hvis jeg hadde skippa treninga og dratt til sofaen. Da hadde jeg nok fått ild på selvtillitsbålet. I stedet fikk jeg endorfiner og komedie. Ikke så verst et bytte, egentlig!

Mål og mening

Hva ser jeg når jeg stirrer inn i framtidståka? Jeg tror jeg ser smil, glede, utholdenhet og enklere klesshopping.

Så langt har jeg ikke sagt så mye om mine konkrete vektmål. Men nå er tida inne for det. Det passer også fint med målsyklusen jeg har i vektklubb.no, hvor min forrige målperiode (som gikk åt skogen) utløp i dag. Så jeg har satt nye mål.

Mandag er uansett veiedag, og jeg skulle egentlig ikke målt livvidden før neste uke, men jeg måtte da den i samme slengen når jeg skulle fastsette nytt mål.

Vekta viste 140,4. Det er 300 gram mer enn i forrige uke, og et godt tegn. De to første ukene gikk jeg ned 3,8 kg - nå er netto nedgang på tre uker 3,5 kg. Det er fortsatt mye, men jeg nærmer meg et normalt tempo på vekttapet. Jeg har ikke gjort så mye annerledes siste uka - jeg har trent styrke to ganger og gått 30-60 minutter tre ganger, og jeg har holdt meg på et netto kaloriinntak under 2500 kcal. Så at det står stille nå er nok bare en korreksjon; kanskje også noe mer muskelmasse, men det tviler jeg på.

De beste nyhetene er uansett at jeg har gått ned 2 cm rundt livet. Målt 2 cm over navlen har jeg gått fra 151 cm til 149 cm. Magefettet er det farligste, sies det, så dette skal jeg være fornøyd med.

Men hva ligger i krystallkula framover? Hva har jeg skrevet i mitt nye vektprogram? Erfaring har lært meg at det er bra å høre på vektklubbens råd: De anbefaler 3-måneders mål, og ikke for ambisiøse. Ut fra hva jeg har klart tidligere, så har jeg satt som mål at jeg skal ned til 135 kg på 13 uker. Det vil altså si at til ca. 1. juli skal jeg ned 5,4 kg. Det bør være overkommelig.

Klarer jeg å holde en sånn progresjon over tid, så vil et røft anslag være at jeg går ned mellom 15 og 25 kg på et år. Hvis jeg er i stand til å holde ut og det går veien, så vil jeg altså kanskje veie mellom 120 og 125 kg i mars 2012, og mellom 100 og 110 på samme tid i 2013. Men det er sånne dagdrøm-mål. De kan få sveve der oppe i skyene, men det er de nære målene jeg må ha fokus på hvis jeg ikke skal miste motivasjonen. Framtida er tåkete; nåtida er sterk og klar.

Varme tilbakemeldinger

I går var jeg i 30-årslaget til en fantastisk fyr, Finn. På vei dit hadde jeg et tilfelle av kleskrise - jeg var ikke helt fornøyd med utvalget i garderoben i forhold til hva som ville funke på festen, og jeg følte meg utilpass med tanke på alle de slanke, pene, kule menneskene jeg visste ville være der. Men da jeg kom fram var jo frykten helt ubegrunna. For der var jo alle de fabelaktige vennene til Finn, mange av dem venner av meg også - og det var bare en varm og hyggelig kveld (varm i mer enn én forstand - Finn's tribute band dro jo salen skikkelig i gang). Vi driver og runder de 30 mange av oss, og da blir det sjeldnere at man får sett hverandre. Da blir det rett og slett bare spas når man møtes igjen.

En ting jeg oppdaget i løpet av kvelden, var at denne bloggen leses, og at den leses av folk som betyr noe for meg. Jeg fikk så utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger fra flere ulike hold, og det varmet skikkelig. I tillegg får jeg stadig oppmuntringer, meldinger, kommentarer her og på facebook som løfter dagene. Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, er alle de som forteller meg at det å lese det jeg skriver gjør det lettere å forholde seg til ting man selv strever med, enten det er vekt eller andre ting. Jeg tror samfunnet blir bedre av at vi anerkjenner at alle har sitt å stri med, og at det er bra å kunne være åpen om det, på ulike vis.

Å utlevere seg selv som jeg gjør i denne bloggen er å presse seg selv litt på andre mennesker. Det er stadig et dilemma om hvor langt man skal gå før det blir et slags intimitetstyranni, hvor du forlanger andres aktive deltakelse og støtte i noe som er personlig. Derfor er det viktig for meg at du som leser denne bloggen får noe ut av det selv. At du kan hente ut noe som er nyttig for deg - enten det er oppmuntring, underholdning, kunnskap eller nye refleksjoner. Det er sånn vi skaper solidaritet.

Lårgnissing

I dag har vi et "too much information"-øyeblikk her på Slankekorpset. Jeg har tenkt å skrive om noe som jeg neppe er alene om, men som det ikke snakkes så høyt om. I hvert fall ikke som jeg har fått med meg. Vi tjukkaser er nemlig plaget med noe som er et ubehagelig handicap når vi skal ut og gå tur: Lårgnissing.

Jepp, når en liten tjukkas skal ut og gå, så vil han (eller hun) lett oppleve at innsida av lårene søker tett kontakt med hverandre. Uansett bukser og undertøy har jeg opplevd dette. Og det er forferdelig irriterende - bokstavelig talt. Selv om jeg ikke akkurat får gnagsår, så blir huden irritert etter en halvtimes gange, og det blir en prøvelse å gå videre. Jeg syns dette kanskje er noe av det mest skamfulle å prate om som tjukkas, så jeg har ikke turt å lufte det så mye overfor folk før.

Dermed har jeg vært rådvill i mange år, så om du har noen gode tips og råd til meg og andre som sliter med lårgnissing på tur, så er de velkomne (selv om jeg altså er mot velmente råd generelt, så etterspør jeg gode råd spesifikt nå). Gjerne råd som er enkle å følge i hverdagen, når du går hjem fra jobben eller lignende.

Kakedrømmer

I natt drømte jeg mye rart (jeg gjør vel generelt det). En av drømmene, eller en episode av drømmene, var en bursdagsfeiring. Jeg tror det var min bursdag (den er ikke før i juni, for øvrig). Og til bursdagen min var det bakt kake. Antakeligvis gulrotkake, med glasur i ulike pastellneonfarger. Jeg hadde ikke noe valg. Det var jo kake laget spesielt til meg! Så jeg måtte spise. Det var ubehagelig, så jeg tror det var et mareritt.

Årsaken er nok at jeg har blitt tilbudt kake på tre ulike anledninger denne uka - to på jobben og en på velferdstingsmøte. Jeg ante et snev av kakelyst på velferdstingsmøtet i går, men ellers har jeg ikke hatt lyst på kake. Så det hele var litt selsomt å drømme om.