Blåtirsdagsblues

Et hvert friskt og normalt menneske har dager hvor selvtilliten ikke er den beste. Dager hvor man for eksepel stiller seg eksistensielle spørsmål om man er på rett hylle i livet, om man presterer godt nok i arbeidslivet og om man kan rettferdiggjøre lønna si. I dag har jeg hatt en sånn dag.

Jeg jobber på et sted med høye krav og mye flinke folk rundt meg, som det er lett å begynne å sammenligne seg med. Samtidig er forskningsverdenen sånn at klare tilbakemeldinger ikke alltid vokser på trær. Enten det skyldes redsel for å tråkke noen på tærne (forskning er veldig personlig for mange), reservasjoner mot å komme med ubegrunnede utsagn eller andre sosiale normer enn du er vant til, så kan det være frustrerende å forholde seg til. Nå er jeg på en arbeidsplass med mange gode kolleger og et generelt godt arbeidsmiljø, så jeg føler for å understreke at dette innlegget ikke handler om arbeidsplassen min - men om meg. Jobber du innen forskning, så skyldes det nok fort vekk at du har en legning for å stille høye krav til deg selv (og andre), og dermed også har lett for å bli i overkant selvkritisk.

Jeg skriver ikke om dagens tvil på egne evner og at humøret har vært "less than stellar" som engelskmennene kan finne på å si fordi det har vært en spesielt dårlig dag, eller fordi jeg trenger å rope om hjelp. Det er en forbigående dip i humøret som nok tar seg opp i løpet av et par dager. Men jeg skriver om det fordi det er utfordrende å slanke seg på sånne dager. Det er veldig lett å synes synd på seg selv og dra hjem og sture i sofaen. Noen ganger er det også riktig valg. Men jeg hadde planlagt fra før at jeg skulle trene i dag, og når arbeidsdagen ble litt ekstra tung, så innså jeg at treningen var en kjærkommen avveksling og belønning i enden av den. Ja, utrolig nok har jeg begynt å se på trening som belønning.

Selve treninga gikk ganske bra i dag, og jeg ble god og svett. Styrkeprogrammet begynner å sitte bedre nå, og jeg merker at formen sakte, men sikkert tar seg opp. Det som er så deilig med trening, er endorfinene du får et rush på etterpå. De løfter humøret. Når jeg i tillegg etterpå dro til noen gode venner og så noen episoder Big Bang Theory før jeg dro hjem, så endte ikke denne dagen så verst likevel. Jeg tror jeg hadde hatt kjipere humør hvis jeg hadde skippa treninga og dratt til sofaen. Da hadde jeg nok fått ild på selvtillitsbålet. I stedet fikk jeg endorfiner og komedie. Ikke så verst et bytte, egentlig!