Også tjukke barn er vakre

Jeg var et stygt barn. I hvert fall trodde jeg det selv. På barneskolen var jeg trippelt handicappet: Jeg var overvektig, hadde rødt hår og var i tillegg skoleflink. Hos helsesøster og lege ble jeg veid og målt, og fikk beskjed om at jeg lå langt over normalen. Moren min, som selv hadde opplevd mobbing for rødt hår (det var mye verre å ha rødt hår på 50-tallet enn på 80-tallet), prøvde å hjelpe meg med å slanke meg fra ungdomsskolen av. Fra ulike hold - venner av familien, familie, folk jeg gikk på skole med, lærere, helsepersonell - fikk jeg beskjed om at jeg var tjukk.

På barneskolen husker jeg også at vi lærte fabelen om jegeren som skulle jakte ender. Jeg husker ikke detaljene lenger, men han gjorde en avtale med en andemor om at han ikke skulle ta ungene hennes, som var "de peneste" i hele skogen. Han skjøt de styggeste han fant, men ikke overraskende fikk han beskjed om at det var hennes unger - de var jo de peneste for henne. Moralen var nok at skjønnhet er subjektivt, men det hjelper lite å få høre at mora di bare synes du er pen fordi hun er moren din, når du tror at alle andre synes du er tjukk og lite lekker.

Det har tatt meg mange år å overbevise meg selv om at det labre selvbildet jeg vokste opp med ikke nødvendigvis var riktig. Ungdomstida hjalp, men jeg svevde lenge i den villfarelse at ingen kunne like meg, siden jeg var tjukk og keitete. Ikke overraskende var jeg kronisk ute av stand til å forstå det når noen var over gjennomsnittet interessert i meg, med den frustrerende følge at mange lovende romantiske prosjekter forble på tegnebrettet.

Fortsatt er jeg klar over at det er mange der ute som ser fettet før fjeset. Vi lever i et samfunn hvor feite konsekvent framstilles i et dårlig lys. Jeg elsker for eksempel Harry Potter-bøkene og -filmene, men jeg har en bismak i forhold til hvordan Harrys stefamilie framstilles - tjukke, egoistiske, grådige, glupske, slemme, sneversynte mennesker. Jeg blir stadig sjokkert over hva folk kan tro at de har rett til å si til meg, fordi jeg er tjukk. Tenk hvor deilig verden hadde vært hvis skjønnhetsidealene var mer fleksible!

Selvtillit og fedme er tett knyttet sammen. Det blir fort slik at du havner i en ond sirkel: Jeg er stygg og sjanseløs uansett, så jeg kan søke tilflukt i maten - min beste venn. Helseproblemene knyttet til barnefedme er potensielt alvorlige. Men de løses ikke gjennom påføring av skam. Derfor synes jeg du der ute skal tenke deg om to ganger i forhold til hva du sier til barn. Gi tjukke barn komplimenter, og la dem høre at de er vakre. Se skjønnheten i dem. Og ikke minst - kom med kommentarer om tjukke folk, både barn og voksne - som er positive. Spesielt når barn hører på. Vær med på å snu trenden. Ta et selvstendig standpunkt. Og redd et bra menneske som er fanget i en stor kropp.