Nedover igjen!

Det har løsna litt igjen - jeg gikk ned 0,4 kg fra forrige uke til i dag; vekta viste 115,1 kg da jeg gikk på den nå. Det er ikke dårlig, med tanke på at jeg var på en Grand Prix-fest med en matorgie av en annen verden på lørdag (men jeg var ekstra flink i går, da). Det kan jo også hende at det gikk ekstra bra fordi jeg sto opp litt seint i dag. Men uansett: Jeg er på vei nedover igjen, og selv om jeg ligger en halvkilo over banen for tremånedersmålet, så bør jeg være ganske fornøyd. Jeg kan imidlertid ikke hvile på mine laurbær: Nå skal jeg ut i skogen og sykle meg en tur!

På stedet hvil!

Vekta i dag var egentlig litt skuffende. Jeg veide 115,5, som er nøyaktig det samme som forrige uke. Det betyr at jeg ligger 4-500 gram over 3-månedersbanen jeg nettopp har begynt på, og det er jo ikke lovende. Særlig ikke med tanke på at det er sommeren jeg skal gjennom... På den annen side, så er det 17. mai-helga som nettopp har passert, og jeg har ikke vært for nøye med kaloritellinga siste uka. Sånn sett bør jeg kanskje egentlig være fornøyd med at det ikke sto verre til, men jeg ser jo konsekvensene av ikke å være så nøyaktig. Jeg får prøve å ta det igjen med hard jobbing denne uka, og nå begynner jeg dagen med spinning, så får vi se hvordan det går!

Jevn nedtur

Nok en veiedag, og gode nyheter! Jeg veide 115,5 kg i dag, noe som er ned 0,4 kg fra forrige uke. Jeg ligger ørlite grann over vektbanen for 3 måneder, men bare to uker ut i inneværende program skal jeg være fornøyd med det, og det er fullt mulig å ta det igjen.

Tidvis sliter jeg litt med motivasjonen - jeg vet at jeg er omtrent halvveis mellom det meste jeg har veid noen gang (i 2008) og normalvekt, så jeg har oppnådd mye allerede. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan gi meg nå - det er liksom nå det skal begynne å bli gøy. Likevel, det er tider hvor det er tungt å titte opp bakken og vite at du har to år til før du når normalvekt, at det bare blir brattere, og at du når du er ferdig må belage deg på å bruke mange år på at kroppen skal stabilisere seg. Da er det godt at jeg har mennesker rundt meg som er forståelsesfulle og hjelper til å holde på motivasjonen. Jeg har holdt på i fem og et halvt år med berg- og dalbane, og de siste 14 månedene har jeg klart å holde på nedgangen. Jeg skal ikke tilbake til berg- og dalbanen, og jeg skal ikke gi opp!

Nedgangen fortsetter - mindre enn noen gang!

Nei, vi snakker ikke om eurokrisa, men om vekta! Forrige uke klarte jeg å nå 3-månedersmålet mitt, og landa da på 116,1. Jeg regna med det kom til å bli tøft å klare å gå ytterligere ned denne uka, siden jeg hadde gått ned en del de tre siste ukene. Det ble det, og jeg klarte ikke helt å følge "banen" mot neste 3-månedersmål - men jeg gikk likevel ned! Bare 0,2 kg, ned til 115,9, men det er veldig symboltunge 0,2 kg for meg.

Jeg var nemlig utvokst (i høyden) omtrent da jeg begynte på videregående. Samtidig hadde jeg vært gjennom en absurd Cambridge-kur eller noe som mormoren min eller moren min hadde ordna (i beste mening), og jeg husker at jeg på utrolig pinlig vis introduserte meg første dag på videregående med at jeg het Christer og hadde/drev på med å slanke meg. Det var selvfølgelig et forsøk på å komme fordommene mot tjukkasen i forkjøpet, men det virka jo åpenbart mot sin hensikt. Uansett: Jeg husker at jeg da veide 116 kg, og jeg vet ganske sikkert at jeg aldri har veid mindre når jeg har veid meg siden - før altså i dag. Siden 16 årsalderen er et ganske greit skjæringspunkt for disse greiene her, så kan jeg nå trygt si at jeg aldri (siden jeg var ferdig utvokst) har vært mindre enn i dag! Jeg skal feire med en morgenspinning!