Smågretten

Denne uka gikk alt så bra. Jeg jukseveier meg jo alt for ofte, så jeg hadde en idé om at jeg var på stø og trygg kurs mot fremgang. Så kom helga. Etter et par uker med god oppførsel, men altfor mye stress, så var det årsmøte i Oslo SV og landsmøtemiddag i Fantasiforbundet. Resultatet: Fråtsing. Ikke sånn kjempeoverdrevet, men nok til at jeg var tung i kroppen gjennom helga. Selv om jeg forsøkte å holde meg sånn passe på matta på søndag, så endte jeg altså opp på 118,9 kg i dag. Det er opp 0,6 fra forrige uke, og jeg har sprengt ramma for vektprogrammet. Skal jeg ha sjanse til å nå målet for 1. mai, så må jeg være veldig streng denne uka her, og ikke vike fra planen én dag. Sukk.

Not bad!

Dagens mandagsveiing viste et resultat på 118,3 kg. Det er 0,7 ned fra forrige uke, og selv om det er 0,1 opp fra uka før det igjen, så er det et respektabelt resultat. Jeg ligger ørlite grann foran skjema fortsatt, og dette er nok en stabilisering etter noen uker med rask nedgang. Med andre ord har jeg all mulig grunn til å være fornøyd. Nå gleder jeg meg bare til å krysse ned i 117-regionen!

Ettårsjubileet - og vi feirer med grafer!

Som jeg skrev for to dager siden, så har det nå gått et år siden jeg startet Slankekorpset. Innveiinga på mandag var liksom ettårsveiinga, mens det er dagen i dag som er selve dagen. Da tenkte jeg vi kunne se på noen grafer, for å få et bilde av hvordan utviklinga har gått.

La oss begynne med hvordan vektutviklinga mi og livvidden har vært i tida med Slankekorpset:

Blå: Vekt. Rød: Livvidde. Horisontale fargete linjer: Grenser mellom ulike BMI-kategorier.

Kurvene for vekt og livvidde er ganske pene, om jeg må si det selv. Vekt måles ukentlig, mens livvidde måles hver 4. uke. Nedgangen har vært ganske jevn, men det er to perioder hvor det har stått stille: Sommeren og desember-januar. I starten gikk det veldig raskt ned - noe som ikke er unaturlig når kroppen først skal omstille seg. Det siste halvåret har vektnedgangen vært noe slakere, men jevn i perioden unntatt desember-januar. Vi kan også se at vektnedgangen går etter en "to skritt fram - ett tilbake"-modell. Jeg tror det er en kombinasjon av tre faktorer: Kroppen må justere seg til ny vekt; jeg har av og til behov for å skeie ut litt, og det er tider hvor det skjer sosiale eller politiske arrangementer som gjør det mer krevende å beholde kontrollen. Gapet mellom vekt og livvidde øker også. Det kan nok henge sammen med at forskjellen mellom livvidden jeg hadde og en normal livvidde er lavere i centimeter enn forskjellen mellom vekt og normalvekt er i kilo. Normalvekt for meg er ca 81 kg. Jeg begynte på 143,9 kg, og veier nå 119. Det betyr at jeg har gått ned 24,9 av 62,9 kg, eller 39,6% av det jeg må ned hvis jeg skal bli normalvektig. En "normal" livvidde for menn er ca 104 cm, og jeg begynte på 151 cm. Nå er livvidden min 132 cm. Det betyr at jeg har gått ned 19 av 47 cm, eller 40,4% av det jeg må ned i livvidde hvis jeg skal bli normal der også. Tar vi hensyn til mulige målefeil, så syns jeg det ser ut som nedgangen i livvidden og nedgangen i vekt holder tritt med hverandre, selv om grafen kan få det til å se ut som jeg går ned alt annet enn fettet rundt midjen. Det er altså ulike målestokker i samme graf som skaper det bildet. (Men eventuelle medisinske eksperter som leser dette får korrigere meg.)

Som jeg har skrevet om tidligere, så er også hvilepuls, blodtrykk og alle andre blodverdier enn D-vitamin nå perfekt hos meg. Jeg har aldri vært i spesielt dårlig tilstand på noen av delene, men har hatt blodtrykk, kolesterol og hvilepuls litt i øvre sjikt av normalen. Både grafene over og generell helsetilstand tilsier altså at jeg allerede har hentet ut en betydelig gevinst gjennom Slankekorpset.

Jeg har lyst til å vise én graf til. Jeg begynte nemlig å registrere vekt og livvidde allerede i romjula 2006, da jeg første gang meldte meg inn i vektklubb.no. Vi kan jo se hvordan det har gått siden den gang:

Samme fargekoder som forrige graf.

Denne grafen er litt mindre, men det er mulig du kan trykke på den for større versjon. Slankekorpset starter på den siste "fjelltoppen" når du leser fra venstre mot høyre. Gjennom fem år og fire måneder har jeg gått ned og opp i vekt en rekke ganger. Jula 2006 veide jeg 142 kg, og kom meg under 130 til sommeren 2007. Så sprakk jeg da jeg ble invalidisert noen uker på grunn av at kneskjellet mitt gikk ut av ledd, og endte opp med å veie 152 kg da jeg i mars 2008 startet på'n igjen. Med unntak av en liten sprekk på sommeren 2008 klarte jeg å holde det gående omtrent et år, og lå og vaka mellom 124 og 126 kilo før det gradvis gikk oppover igjen. Gjennom 2009 og 2010 hadde jeg noen halvhjerta forsøk før jeg høsten 2010 sprakk skikkelig, og raste opp til 143,9 - hvor jeg var i mars 2011. Slankekorpset-perioden representerer dermed den lengste sammenhengende perioden jeg har klart å slanke meg. Hva kan det skyldes?

Jeg tror én del handler om at jeg har lært av erfaring. Jeg vet mer om når motivasjonen svikter, og hva som er faresignalene. Så tror jeg et annet viktig moment er at jeg gradvis har lært mye om hva som fungerer og ikke fungerer med hensyn til mat og trening i mitt liv. Jeg har gjort mange feil, og jeg har lært av dem - og det er også grunnen til at jeg har vært så streng med "velmente råd" her på bloggen. Men så tror jeg også at en viktig faktor har vært denne bloggen og vissheten om at det er mennesker der ute som leser det jeg skriver, og som bryr seg. Jeg har lært mye om menneskene rundt meg dette året. Jeg har lært at det er mye omtanke, moralsk støtte og oppmuntring å hente. Jeg har lært at det er mange som har slitt med lignende ting som jeg har slitt med, og at verken jeg eller dem er alene. Hadde det ikke vært for alle dere som leser dette, så hadde veien vært brattere og viljen til å gå den svakere. Tusen takk!

Ett år har (nesten) gått!

14. mars 2011 startet jeg et nytt prosjekt - Christers slankekorps. Håpet var at en blogg skulle være det sparket bak som gjorde at jeg holdt ut et slankeprosjekt i tykt og i tynt. Dagen i dag er den nærmeste veiedagen til 14. mars 2012, og det er på tide å gjøre opp status etter ett år.

14. mars 2011 veide jeg 143,9 kg. I dag veier jeg 119 nøyaktig. Etter å ha vært veldig disiplinert nå i flere uker, så skeia jeg ut i helga som var med både mat og drikke, så det er opp 0,8 kg siden sist mandag. Men det gjør ikke noe - jeg er i ferd med å dra rett på trening etter å ha skrevet ferdig dette innlegget. Totalt har jeg altså gått ned 24,9 kg - eller så godt som 25 kg på ett år. Jeg har altså gått ned 5 kg mer enn jeg hadde håpet på å klare på dette året. Selv om de ekstra 5 kiloene nok kan tilskrives den umiddelbare store nedgangen jeg fikk etter jeg begynte, så er jeg strålende fornøyd. Jeg har overoppfylt vektmålet mitt!

For midjemålet hadde jeg ingen konkrete målsetninger. Tanken var å bare se hvor det bar. 14. mars 2011 var midjemålet mitt 151 cm. I dag er det 132 cm. Det er 19 cm ned, og 2 cm ned bare den siste måneden. Midjemålet er et veldig viktig mål, fordi det sier noe om fettet i og rundt bukhulen. Dette fettet er det som øker risikoen for kjipe greier mest, så det er veldig viktig å få det redusert. Dessuten er det veldig mye hyggeligere å handle klær med lavere midjemål.

Dagen i dag er bare et skritt på veien, den også. Det har til tider vært et blodslit, særlig psykisk, å komme seg nedover. Men denne gangen har det vært lettere enn noen andre ganger jeg har prøvd, fordi jeg har hatt så mange gode venner og støttespillere rundt meg. Uten alle dere som nå er med i Christers slankekorps hadde det vært mye, mye vanskeligere. Dagene, ukene og månedene som kommer blir ikke noe mindre tøffe. Jeg har lagt til meg noen gode vaner nå, men det samme trøkket må være der. Derfor håper jeg du blir med på reisen videre også!

Hei, hvor det går!

Good news, everyone! Nok en gang kunne jeg gå triumferende av badevekta i dag morges! Nå viste den 118,2 kg. Helt siden jeg begynte på nåværende program 1. februar har jeg klart å få til nedgang hver uke, og det er en helt nydelig følelse. Det er som om jeg kan kjenne at kroppen smalner og at energien øker. At det har blitt vår hjelper nok også på godfølelsen i kroppen. Som jeg skrev på lørdag, så merker jeg av og til at det er hardt, og det er vel kanskje fordi jeg prøver å være ekstra disiplinert at det går så bra nå. Det betyr ikke at jeg ikke koser meg, men jeg koser meg sånn akkurat passe, og holder meg unna de farligste tingene. Går det sånn, så blir det en mye hyggeligere badesesong i år!

Det evinnelige suget

Duften vikler seg vei inn i neseborene mine. Båtshaker griper tak i magen min og forsøker å hale meg ut av kurs. Kroppsfølelsen min fokuseres i et eneste, sentrifugerende sugepunkt midt i magen. Jeg kjemper meg forbi, skritt for skritt og nærmest hiver etter pusten når jeg endelig, triumferende, men trist og lengtende tilbake går ut av skyvedørene med bæreposen i hånda uten en eneste bit smågodt, en eneste sjokoladeplate i den.

Nesten et år har gått siden jeg begynte med Slankekorpset. I 355 dager har jeg knapt rørt snop. Jeg kan nesten telle det jeg har spist: Noen desserter på restauranter, kanskje en gang i måneden i snitt. Noen chips på fest to-tre ganger. En liten håndfull SV-karameller gjennom valgkampen. Tre runder hvor jeg spiste en liten håndfull snop fra godteskåler i jule- og nyttårstida, og en tre-fire lakrisbåter i en spillhelg på hotell. Det er alt. Antakeligvis har jeg hatt mye strengere begrensninger på meg selv enn de aller, aller fleste, men jeg har ikke vært fascistoid heller. Stort sett har det ikke vært noe savn. Men likevel, noen ganger, selv etter all denne tida, så kan det være nesten fysisk smertefullt å handle i butikkene. Det bugner av nye og gamle sjokolader og produkter jeg har lyst på å prøve: Melkebart. Stratos dobbel stor plate. Freia påskeegg. Kinder påskeharer. Lista er lang og eminent fristende.

Det eneste som funker er å være disiplinert. Å gripe tak i seg selv og si "nei, du har kommet så langt nå. Ikke gi opp!" Suget kommer kanskje alltid til å være der. Det er en avhengighetsproblematikk vi kjenner fra rusmiddel-verdenen, og hvis jeg vil fortsette å gå ned i vekt, så må jeg ikke fore beistet. Men dét er fryktelig vanskelig å tenke.