Duften vikler seg vei inn i neseborene mine. Båtshaker griper tak i magen min og forsøker å hale meg ut av kurs. Kroppsfølelsen min fokuseres i et eneste, sentrifugerende sugepunkt midt i magen. Jeg kjemper meg forbi, skritt for skritt og nærmest hiver etter pusten når jeg endelig, triumferende, men trist og lengtende tilbake går ut av skyvedørene med bæreposen i hånda uten en eneste bit smågodt, en eneste sjokoladeplate i den.
Nesten et år har gått siden jeg begynte med Slankekorpset. I 355 dager har jeg knapt rørt snop. Jeg kan nesten telle det jeg har spist: Noen desserter på restauranter, kanskje en gang i måneden i snitt. Noen chips på fest to-tre ganger. En liten håndfull SV-karameller gjennom valgkampen. Tre runder hvor jeg spiste en liten håndfull snop fra godteskåler i jule- og nyttårstida, og en tre-fire lakrisbåter i en spillhelg på hotell. Det er alt. Antakeligvis har jeg hatt mye strengere begrensninger på meg selv enn de aller, aller fleste, men jeg har ikke vært fascistoid heller. Stort sett har det ikke vært noe savn. Men likevel, noen ganger, selv etter all denne tida, så kan det være nesten fysisk smertefullt å handle i butikkene. Det bugner av nye og gamle sjokolader og produkter jeg har lyst på å prøve: Melkebart. Stratos dobbel stor plate. Freia påskeegg. Kinder påskeharer. Lista er lang og eminent fristende.
Det eneste som funker er å være disiplinert. Å gripe tak i seg selv og si "nei, du har kommet så langt nå. Ikke gi opp!" Suget kommer kanskje alltid til å være der. Det er en avhengighetsproblematikk vi kjenner fra rusmiddel-verdenen, og hvis jeg vil fortsette å gå ned i vekt, så må jeg ikke fore beistet. Men dét er fryktelig vanskelig å tenke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar