Det myke liv

"Det er ikke så farlig." "Du må unne deg litt innimellom." "Du er jo så flink ellers!" Sånne ting risikerer du å høre når du er på slankekjøret, og folk gjerne vil at du skal være som dem og delta fullverdig i det sosiale fellesskapet maten skaper. Jeg har vært flink til å si fra, så jeg får ikke høre det så mye lenger, men det er en etablert "sannhet" i eget hode like fullt.

Jeg har vært på akademisk konferanse i Reykjavik, og var borte onsdag til søndag. Jeg merker på kroppen at jeg har levd det myke liv, hvor det ikke var så farlig. I fem dager har jeg ikke trent, og i fem dager har jeg ikke telt kalorier. Jeg har ikke spist overdådige frokoster eller lunsjer, men jeg har til gjengjeld kost meg ekstra ved middagstider, med flere retter, dessert og godt drikke. Selv om jeg nok har regnet med at jeg har passert kaloritaket mitt hver dag, så har jeg også tenkt at det neppe har vært så mye at jeg ville gå mer opp enn kanskje en halv kilo eller så. Den gang ei!

I dag var det tid for både veiing og måling. Fasit: Vekta spratt opp 1,6 kg til 128,6 kg, mens livvidden holdt seg på 140 cm, samme som for fire uker siden. Fem dager har altså nærmest nullet ut én hel måneds innsats! Nå har jeg en forhåpning om at gjeninnføring av trenings- og tellingsregimet fra i dag nok vil gi noe raskere resultater, men erfaringsmessig er det lite som er "easy come, easy go" når det gjelder vekt. Det var en planlagt utskeielse, men resultatet var litt verre enn jeg hadde håpet på, og nesten til og med verre enn jeg hadde frykta.

Likevel, det kunne vært verre. Jeg kjenner at ryggmusklene krangler litt nå som jeg ikke har trent, så jeg er godt motivert for å vende tilbake til trening. Og jeg føler meg mindre vel generelt enn jeg har pleid å gjøre de siste månedene. Så selv om det kunne vært fristende å kaste kortene og si "det var det", så er jeg heller bare mer motivert for å gjøre det bra videre. Så kanskje en sjelden utskeielse som dette kan gjøre noe godt til slutt, ved å få meg til å innse hvor lite jeg får ut av det myke livet på sikt? Men særlig oftere enn en gang i halvåret bør det nok ikke skje...

Island, Island

European Consortium of Political Research (ECPR) har sin "General Conference" paa Island i aar - nærmere bestemt i Reykjavik (tilgi meg den gammelmodige skrivemaaten, men tastaturet paa hotellobbyens PC er lite samarbeidsvillig). Jeg er der, for aa presentere mitt veldig fabelaktige paper "Getting together".

Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.

Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.

Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.

Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.

Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.

Jevnt og trutt

Nå er jeg inne i et godt sig. Vekta i dag viste 127 kg blank, og jeg ligger innafor banen for å treffe vektmålet jeg har satt til 15. november. Til nå har jeg altså gått ned 16,9 kg fra mars, og 25 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det føles utrolig deilig - jeg ser det veldig godt selv nå. Jeg har begynt å bruke klær jeg ikke har kunnet bruke på flere år, og får stadig kommentarer på hvor godt jeg ser ut. Jeg tror jeg kan bli vant til livet som tynnere!

Det er fortsatt mye igjen å ta av, og utfordringen er som alltid å holde dampen oppe. Selv om fristelsene er der, og SVs valgkampkarameller er en spesielt farlig av dem, så synes jeg likevel det går ganske lett akkurat nå.

Halve Norge på slanker'n!

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Til krampa tar meg!

Nå er jeg endelig inne i den rutinemessige treningstralten igjen: Styrke mandag, spinning onsdag, styrke fredag (bare vent og se!). Selv om jeg fortsatt var støl etter styrke på mandag, så gikk jeg på spinning i dag. Og det var veldig deilig! Sykkel intervall på Centrum athletica sto på programmet i dag. 60 minutter med "å ta det til neste nivå". Og det gjorde jeg. Rett på slutten merka jeg at jeg begynte å få krampe i venstre leggen. Heldigvis kom det en kort pause jeg kunne bruke til å slappe litt av, og sykle med leggen litt "lengre" - og da kom jeg i mål. Men det var deilig!

Jeg merker at jeg savner trening når jeg ikke får gjort det - og det er en stille revolusjon i mitt liv. Herlig!

En grense er overtrådt!

127,3. Det var hva vekta mi viste i dag. Det betyr ned 16,6 kg siden mars, og ned 24,7 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det er også ned 1,7 kg fra forrige uke. I seg selv er dette veldig hyggelige tall. Men et tall som er enda hyggeligere, er BMI-tallet. I følge vektklubb.no (hvor jeg tror jeg har lagt inn den laveste høyden jeg tror jeg har mellom 179 og 180), så har jeg nå en BMI på 39,7. Hva betyr det? Jo, det betyr at jeg har kommet meg under 40 i BMI, og det er grensa for WHOs fedme III-kategori - eller "ekstrem fedme". Jeg er med andre ord ikke lenger ekstremt feit, bare veldig feit ;-)

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at BMI er en statistisk indikator, og derfor må tas med en solid klype salt. Men det er en hyggelig psykologisk effekt av å gå ned en slik BMI-kategori.

Nå ligger jeg også godt innafor banen til å klare 5 kg på 13 uker fra starten på nytt vektprogram for to uker siden. Jeg er optimist.

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Ettervirkninger

Jeg gikk 3,8 mil på lørdag (jeg klarer ikke stoppe å si det, forresten), og det er det lengste jeg har gått i hele mitt liv - og kommer til å gå på en stund. Nå som jeg har fått opplevelsen litt på avstand, har jeg lyst til å gjøre meg noen refleksjoner rundt hva slags ettervirkninger jeg har hatt av turen.

Først det psykologiske: Det var en utladning av dimensjoner å gå denne turen. Det krevde mye viljestyrke, både å forberede og å gjennomføre. Samtidig har jeg gått litt på endorfiner siden, føler jeg. Jeg har vært litt daff på kveldene, men i det store og hele var det en opplevelse som jeg merker blir mer og mer minneverdig for hver dag som går. Det blir definitivt flere lange turer - selv om de kanskje ikke blir like ekstreme.

Dernest det fysiske. Da jeg kom hjem fra turen var jeg så sliten at jeg hadde kulderier - du vet, sånne febergysninger. Jeg var stiv i hele kroppen, og øm under føttene. Så øm at jeg ikke klarte å holde føttene i ro når jeg lå med beina opp på sofaen og i senga. Skulderen var øm også, etter å ha båret sekk, og jeg måtte smøre meg inn med noe muskelavslappende.

Dagen etter, på søndagen, merka jeg godt at jeg var sliten, og hadde litt kortere lunte enn vanlig. Jeg var knapt nok i stand til å gå, både fordi jeg var støl i alle deler av beina, og fordi jeg hadde vondt nederst i ryggen, på baksiden av høyre kne, og under venstre fot. På mandagen var det fortsatt mye stølhet igjen, men det begynte å bli gradvis bedre. Samtidig var smertene i rygg, kne og fot like tilstede.

I går, på tirsdag, var stølheten borte, og smertene begynte å gi seg litt. Å gå var fortsatt ubehagelig. I dag var det stort sett bare ømheten under hælen på venstre fot som var igjen, så jeg valgte å gå på spinning - 4x4 intervall-trening på 45 minutter. Det var noen faretruende tendenser til kramper i høyre leggen under oppvarming, men i løpet av timen fikk jeg tatt meg godt ut, uten noe særlig smerter eller krampetendenser. Jeg merker nå at det var veldig deilig å trene igjen - jeg var i ferd med å bli rastløs i kroppen.

Alt i alt må jeg konstatere at det var få kjipe virkninger av turen på kroppen min, noe jeg også hadde vært redd for. Jeg er helt klart i mye bedre form enn jeg har vært før, siden restitusjonen går så fort. Det eneste jeg er litt bekymra for, er foten min, men jeg regner med at den også gir seg i løpet av noen dager.

Det kan dermed anbefales å gjøre noe sånt som dette, i hvert fall når man har fått gjort unna en del trening og forarbeide :-)

The long and winding road

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet. 

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa. 

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen. 

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til  Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette. 

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner. 

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.

Litt opp

Mandag er som kjent veiedag, og i dag var jeg optimist. Jeg gikk jo tross alt 3,8 mil på lørdag, og i går (jeg juksa), veide jeg mindre enn forrige mandag.

Dessverre var ikke vekta enig, og jeg endte på 129 kg - opp 0,3 fra forrige uke. Det er ikke så galt, med tanke på at jeg gikk ned rundt 1,5 kg uka før det. Sånn er det - det er litt berg- og dalbane.

En fyldig tur-rapport kommer i kveld!

Nordmarka på langs: Mission accomplished!

Vi har klart det! Vi gjennomførte 38 km til fots på 12 timer og et kvarter, hvorav ca 2 timer pause. Nå skal jeg hvile, og så kommer mer om dette siden :-)

Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Støl som h****te

Dette er altså høyrebeinet mitt. En del av det, i det minste.

Jeg tror aldri jeg har vært så støl i mitt liv som jeg er etter mandagens treningsøkt. Jeg kjente meg bare veldig sliten mandag kveld, men i går var det ille. Jeg gikk fra Ullevål til Storgata, og et par ganger underveis sviktet høyrebeinet mitt litt. Særlig lårmusklene (på alle kanter) var håpløse. I dag er det nesten verre. Jeg har kjempevondt, men jeg merker at jeg til gjengjeld har mer kontroll over musklene enn i går, selv om jeg sliter med å sette meg, reise meg, gå trapper og generelt bevege meg.

Siden jeg skal gå kjempelangt på lørdag, så har jeg konkludert med at jeg må droppe dagens normale trening, og heller ta en rolig gåtur til Majorstua etter jobb. Jeg tror det er greit å være i bevegelse, siden jeg ikke tror jeg har pådratt meg noen skade som skulle tilsi noe annet. Men jeg håper at jeg snart får den normale kroppen min tilbake :-)

Ut på tur!

Som før nevnt, så har jeg valgt å ta i mot sommerutfordringene jeg fikk, og hovedutfordringen er Nordmarka på langs.

Turen ble utsatt på grunn av terrorangrepene på Utøya og i Oslo, men nå har jeg bestemt ny tid.

Datoen blir nå på lørdag, dvs. 6. august.

Vi tar det første mulige toget til Harestua, som går 0914 fra Grefsen stasjon, og er framme på Harestua 0951. Dette koster 76,-.

Fra Harestua går vi til Stryken, og følger deretter Skiforeningens sykkelturforslag Stryken-Sognsvann, som er ca 34,9 km - inkludert en avstikker til Kikutstua (åpen 11-17). Vi satser på å gå innom Bjørnholt (åpen 10-18) og (hvis vi rekker fram i tide, men de har i hvert fall utendørs vannkran) Ullevålseter (åpen 10-17) for å bunkre opp vann og spise litt.

Dette blir en krevende tur, og det er meldt lett regn og ganske mildt vær. Turen går på skogsbilvei. Det er nok smart å ha på gnagsårplaster fra før, ta med skoskift og sokkeskift (og kanskje også undertøysskift), samt regntøy, mat og drikke. Selv om vi får stoppa innom to-tre markastuer så er det nødvendig å få i seg nok energi på turen, og vi kommer ikke til Kikut før halvveis.

Denne turen vil jeg ikke gå aleine, så jeg setter pris på alle som har lyst til å være med! Send meg en mail på christer.gulbrandsen@gmail.com, og sørg for å ha med telefonnummeret ditt der, så går vi sammen!

Kort hukommelse

Jeg er overbevist om at kroppen min har kort hukommelse. På grunn av terrorangrepene ble jeg satt ut og trente ikke styrke på to uker. Det fikk jeg betale for i dag. Det ble en tøff økt. Jeg klarte å gjennomføre, men var gjennomsliten i kroppen da jeg var ferdig. Moralen er at det ikke lønner seg å ta to ukers pause. Selv om jeg har svømt 2000 meter en gang i uka og gått litt i skogen, så har jeg tydeligvis ikke trent de samme muskelgruppene. Men det var herlig å gjennomføre! Det blir ikke to uker til neste gang!

Utrolig deilig!

Endelig, endelig, endelig! Jeg har brutt gjennom en vektbarriere som har ligget der foran meg i én hel måned nå. Den psykologiske effekten av å stange mot 130 kilos-merket så lenge skal ikke undervurderes. Samtidig vet jeg at grunnen til at vekta mi ikke har krøpet nedover har vært at jeg har slappa av og kost meg i ferien. Jeg skal egentlig være fornøyd med at jeg klarte å holde vekta. Men nå har jeg altså klart det likevel: Jeg har brutt gjennom!

Det er noe eget med å bryte gjennom sånne grenser. Selv om titalls-systemet kan beskrives som tilfeldig og basert på hvor mange fingre vi har, så er runde tall spesielle for oss. Men det er ikke den eneste grensa jeg har brutt! Som du kan se av bildet, så var dagens vekt 128,7 kilo. Det er 0,7 kilo under det som var målet mitt til 15. august, 129,4 kilo. Jeg har med andre ord også klart å oppfylle 3-månedersmålet mitt - og det to uker før tida!

Jeg trodde også at jeg kom til å krysse en BMI-grense, men må ha regna feil. BMI-en min er nå 40,2, så forhåpentligvis kan jeg om ikke så lenge rapportere at også den grensa er tilbakelagt. Til gjengjeld ligger jeg nå akkurat på en fjerde grense: Midjemålet mitt i dag var på 140 cm. Det er også et "magisk" tall, og 12 cm under der jeg starta i mars.

Jeg føler meg rett og slett superduper nå, og i natt drømte jeg til og med at jeg jogga! Det blir nok en stund til du ser meg joggende (jeg tar ikke sjansen på at knærne mine liker det helt ennå), men du skal ikke se bort fra at det kan skje.

Jeg sitter nå og spiser opp frokosten min før jeg skal kaste meg på t-banen og komme meg på jobb. Ferien er over, og etter en pause fra styrketreninga på to uker, skal jeg nå ta for meg den igjen. Jeg har både gruet og gledet meg til å komme i gang igjen, men med denne vektinspirasjonen i bakhodet, så tror jeg dette blir en ganske god uke!

Følg med - i morgen avslører jeg når jeg går Nordmarka på langs, og du kan få bli med på turen!