Challenge accepted!

Dette er en fjelltopp. En tilsynelatende ubestigelig tinde. Eller en slåsskjempe - en etter alt å dømme uovervinnelig fiende. Eller en elv med ville stryk, hvor mang en vandrer har snudd og vendt tilbake dit han kom fra.

Jepp, jeg har vært hos fysioterapeut i dag. Erling på Hjelp 24 Nimi dytta denne bosuballen foran meg i dag, og ba meg hoppe opp på den. Blikket jeg ga han antydet antakeligvis at han måtte være gal - det var i hvert fall det jeg forsøkte å kommunisere. Med mine knær? Hoppe opp på noe sånt? Jeg hopper jo knapt nok rett opp og ned! Hvilken galning belaster to slarkete knær med vekten av 140 hoppende kilo? Sånt må jo gå galt.

Men Erling var rolig og trygg, og forklarte at dette nok kom til å gå bra. Så jeg begynte med å hoppe rett opp og ned. Det gikk forbausende fint. Veien var ikke kort til å hoppe rett fram. Det gikk visst også greit. Etter mye skjæring av tenner tok jeg mot til meg: Jeg bøyde knærne, mobiliserte viljestyrkens armeer, utløste spenningen i muskulaturen, og spratt opp, forberedte meg på at jeg kom til å falle, eller få vondt eller at bakken kom til å åpne seg i et stort svart hull og sluke meg og... så landet jeg trygt på bosuballen... Snakk om antiklimaks. Ingenting skjedde! Vel, ikke før jeg innså at "jøss, dette går jo helt fint!" Så jeg prøvde igjen. Og igjen. Og igjen. Og det gikk like fint hver gang.

Jeg har en lang historie med manglende tillit mellom meg og leddene i beina mine. Tre patellaluksasjoner (enkelt sagt: kneskjellet ut av ledd) og flere ankelforstuinger enn du kan riste en pinne mot har satt sine spor. Som liten var jeg høyt og lavt i skrenten bak huset vårt, på svaberg og i bakker. Jeg elsket å hoppe tau, å ake og å klatre. I dag har jeg høydeskrekk, og redsel for å falle eller forstue noe når jeg går nedover bakker eller trapper. Sånn vil jeg ikke ha det. Så sammen med kampen mot kiloene kjemper jeg også kampen mot frykten. Hvis den er alt jeg har å frykte, så er oddsen på min side.