Det å være utilpass i kroppen

Den siste uka har jeg tenkt litt over hva det er som er verst med å være tung. Og jeg tror vel det koker ned til to ting for meg:

For det første, så er det kjipt å kjenne at jeg er utilpass i egen kropp. Jeg dunker borti ting jeg normalt ikke ville dunket borti, jeg kan ikke legge det ene beinet over det andre uten å ta opp mye plass, og jeg blir (fortsatt) fortere andpusten, sliten og støl. Nå sammenligner jeg med da jeg veide ca 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. I dag veide jeg 143,5 kg (ned 0,5 kg fra forrige uke - hurra!) og er nå 0,4 kg lettere enn da jeg begynte å slanke meg forrige gang. Etter et par måneder med slanking og trening - jeg har gått ned nesten 9 kg - så er jeg selvfølgelig i litt bedre form enn jeg var da Slankekorpset begynte. Men jeg er fortsatt omfangsrik og tung, og det merkes. Heldigvis så er det også lett å merke forandringene i hverdagen, og det motiverer.

For det andre, så er det kjipt å kjenne at det er vanskelig å få klær som sitter behagelig og ser pene ut. Jeg bruker energi i løpet av dagen på å dytte ting på plass, justere, kjenne at det strammer eller er for løst og på å være veldig selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Selv om du er tjukk, så har du jo lyst til å ta deg best mulig ut. Kanskje til og med fordi du er tjukk, har du lyst til å ta deg best mulig ut. Du blir jo paranoid av å være tjukk også, fordi du vet at folk der ute har fordommer og snakker om deg. Kanskje mest fremmede, men likevel, selv om du er mentalt godt rusta, så ligger det en liten stemme der og gnager innimellom.

Heldigvis kjenner jeg nå at klærne begynner å "vokse" - eller at jeg krymper. Det skjer gradvis, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan ta fram klærne fra sist jeg følte meg slank fra klesskapet igjen!