På vei tilbake igjen

Forrige uke var jeg ganske lei - vekta viste 117 kg, og jeg var skuffa over meg selv. Denne uka ser det noe lysere ut: jeg ligger fortsatt nesten en kilo over der jeg var for tre uker siden, men i det minste gikk jeg ned 1,5 kg til 115,5 fra forrige uke til denne. Midjemålet har holdt seg konstant på 130 cm de siste fire ukene, og det er jo ganske fint. Det tok meg to uker å gå opp til 117 fra 114,6, så jeg må vel påregne en uke til (hvis jeg er flink) på å komme tilbake til det nivået - og dermed ta opp tråden der det skar ut igjen. Det er med andre ord ikke bare-bare å "leve litt også": Et par dagers utskeielse her og der kan koste meg to-tre-fire ukers hardt arbeid etterpå. Og det er vanskelig, særlig om sommeren. Jeg tror jeg har vært inne på det før, men både mat og drikke er ikke bare mat og drikke. Det er sosiale symboler. Hvis du ikke spiser det andre setter foran deg eller drikker like mye som andre, så setter du deg selv utenfor det sosiale fellesskapet. Etter halvannet år har jeg fortsatt en pedagogisk oppgave når jeg er på familiebesøk i å forklare at jeg ikke kan spise hva som helst, og dessert er i hvert fall vanskelig. Og om du er blant folk som ikke bryr seg om det, så kan du banne på at du selv tenker på det... Uansett får du nok noen reaksjoner om du drar fram en vekt for å veie middagen når du er i selskap!

Jeg vil ikke leve sånn, men jeg vil heller ikke leve som tjukkas. Dermed må jeg ta et valg, og valget må tas på nytt nesten hvert eneste måltid. Denne uka har jeg vært (ganske) flink, og nå må jeg prøve å være like flink denne uka her for å komme meg tilbake på kurs. Jeg er lei av å stå på 115-tallet!