Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.