Jeg er så lei!

Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!

Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.

De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.

Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)

Dette skal jeg få til!