Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.