Berg- og dalbane

Som jeg sa i det første innlegget mitt, så har jeg gått ned i vekt mange ganger. Jeg begynte å måle vekt og livvidde for registrering i VGs vektklubb 2. juledag i 2006. Det er litt over fire år siden. I løpet av våren 2007 gikk jeg ned til ca 129 kilo, fra et utgangspunkt på 142. Så pådro jeg meg en skade, og vips var jeg oppe i 152 kg mot slutten av året. Fra da brukte jeg halvannet år på å gå ned nesten 30 kg, og var mektig stolt av meg selv. Så stolt var jeg, at jeg slappet av, og sommeren 2009 endte med at jeg sprakk fullstendig. Siden har jeg gjort halvhjerta forsøk på å gå ned, men de har vært kortvarige affærer, gjerne avbrutt av influensa eller nye skader, eller annen turbulens i livet.

Grafen over gir et bilde av den utviklinga jeg har beskrevet. Den blå kurven er vekt, den røde er livvidde. Det er noen andre, svake og vannrette streker i grafen - det er ulike BMI-verdier. Rett under 130 ligger grensa for den øverste BMI-kategorien for en mann på min høyde, med det velklingende og ubarmhjertige navnet Fedme III - eller ekstrem fedme. Jeg må altså ned ca 15 kg for å få lov til å definere meg som Fedme II. Jeg må ned ca 30 kg for å være i Fedme I-kategorien. Først når jeg har gått ned ca 45 kg kan jeg kalle meg "bare" overvektig. Og normalvektig, det er jeg visst først når jeg lander 62 kg under der jeg er nå. Det er mye vi kan si om BMI (Body Mass Index, for øvrig), og jeg skal ikke gå inn på den debatten her. Men nå vet du hva fargene i skjemaet er.

Poenget med å vise denne grafen er vel egentlig todelt: For det første, så er slanking som man ikke klarer å holde i hevd farlig. Det skaper en jojo-bevegelse; en berg- og dalbane, hvor du raskt kan bli tjukkere enn du allerede var. Dermed kan det være smart å tenke seg nøye om - trenger jeg egentlig å gå ned de fem eller ti kiloene jeg burde for å være "normalvektig"? For det andre, så er slanking en langdryg affære. Mitt mest vellykka prosjekt (hvis du ser bort fra at jeg sprakk), var det halvannet året jeg gikk ned fra 152 til 123 kg. Jeg har heller aldri følt meg så bra som da jeg var nederst i det spekteret. Men siden har jeg tydeligvis glemt at det å slanke seg tar tid - og jeg har gitt opp for raskt. Nå må jeg bare stålsette meg for at dette vil ta lang, lang, lang tid.