Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?