Et mål er nådd, en milepæl forbi

22. juni 2009: Jeg veier 123,8 kg, og er strålende fornøyd etter å ha gått ned fra 152 kg. Men det er siste gang på lenge jeg skal veie så lite. I løpet av sommeren slapper jeg av, og i løpet av høsten er det en veldig tung tid; morfaren min dør, og jeg knekker meg nesten på å forsøke å endre ukulturen i Hyperion. Resultatet er at jeg gradvis siger oppover i vekt. I løpet av det neste halvannet året forsøker jeg flere ganger å komme tilbake på den rette sti, men det er halvhjerta, og til slutt gir jeg opp. I mars 2011 veier jeg 143,9 kg og måler 152 cm rundt livet, og føler meg utkjørt. Jeg tar grep, og Slankekorpset er født.

31. oktober 2011: Jeg veier 123,5 kg og måler 137 cm rundt livet. Jeg har nådd målet for 3-månedersperioden som utløper, og har tatt igjen to år, fire måneder og ni dagers tapte innsats. Nytt mål er 118,5 kg innen 30. januar 2012. Klarer jeg det, vil jeg ha tatt igjen 13 års tapt innsats.

19 kg og 15 cm

I dag var det tid for både veiing og måling av livvidden. Vekta viste litt oppgang fra sist uke - opp 0,7 kg til 124,9 kg. Samtidig viste livvidden en solid nedgang fra sist måling for fire uker siden - jeg tror det er 2 cm mindre, til 137 cm.

Jeg har igjen én uke til målet for denne 3-måneders perioden, nemlig 123,7 kg. Det er 1,2 kg ned, så det skal nok holde hardt. Nå har jeg dog en relativt rolig uke foran meg, hvor jeg kan fokusere på å holde løpet stramt, så det er håp i hengende snøre!

Totalt har jeg altså gått ned 19 kg siden Slankekorpset startet 14. mars. Kanskje enda viktigere: Jeg har gått ned 15 cm rundt livet, altså målt 2 cm over navlen. Det er jeg stolt av, og det føles deilig!

Hardkjør

Det finnes de som mener at trening om morgenen er det som skal til for å få hjula i gang. Jeg vet nå ikke helt - i hvert fall tror jeg det kommer an på hva du trener. Jeg er dau uansett, men kanskje litt mindre dau etter en spinningøkt enn en styrkeøkt. I dag har jeg hatt en styrkeøkt på morgenen fordi jeg har et møte i bydelsutvalget rett etter jobb, og det var lidelse fra ende til annen. Kroppen var treigere og seigere enn når jeg trener på ettermiddagen. Det tok lenger tid å komme i gang, og jeg måtte til slutt melde pass på de to siste øvelsene (som riktignok er sånn "ekstra-hard-bonus"-øvelser for moro skyld).

Jeg skal ta forbehold om at dette har vært en uke hvor kroppen ikke helt har spilt på lag med meg. Spinningtimen på onsdag ettermiddag var også tøffere enn den pleier å være, så det kan rett og slett være meg det er noe galt med. Men som inngrodd B-menneske foretrekker jeg å holde en knapp på at morgenene ikke er min ideelle treningstid. Enten fordi kroppen min er kjip, eller fordi måten jeg trener på ikke er så bra om morgenen. Uansett prøver jeg å unngå det.

Nye bukser

Bilen min har krangla i det siste - når det har passa som dårligst har den nekta å starte. Selv etter NAF-hjelp fortsatte den å surmule. Batteriet sang på siste verset, og siden jeg uansett hadde utsatt å sende bilen på service alt for lenge, så vinket jeg farvel til den på verkstedet på tirsdag morgen, med redsel for at den som vanlig ville vende tilbake med en faktura på 10-15 000 som ekstrautstyr. I dag fikk jeg den tilbake, med den glade beskjeden om at regninga neppe kommer over 5 000.

I gledesrus (og treningsrus etter spinningtime), og vel vitende om at jeg også hadde regna riktig og får igjen litt penger på skatten, så gikk jeg og kjøpte meg nye jeans. Det var på høy tid, jeg har holdt på å miste buksene noen uker nå.

Når jeg skal handle klær, så har jeg ikke så mange valg (ennå). Stort sett er det Dressmann XXL på Østbanen eller Follestad som jeg bruker. Dressmann for de billigere og greie variantene, Follestad for det dyre og litt stilige. Siden jeg hadde trent på Centrum Athletica, var veien kort til Follestad. Her kunne en hyggelig mann bak disken fortelle at de fortsatt førte store størrelser i jeans, og jeg fikk ypperlig service! Dagens bukser var størrelse 42/32 (men litt lange i beina), og buksa jeg fikk først viste seg å være 42/34. Jeg måtte da prøve et nytt par - 40/32. Det kjentes bedre, men jeg følte meg litt småfrekk, så jeg gjorde et forsøk på 38/30. Og vet du hva? De satt som støpt! Jeg er glad Follestad har en tålmodig betjening; min gode hjelper ga i hvert fall ikke uttrykk for det hvis han ble lei av mine stadige gjentakelser av hvor deilig det var å ha gått ned i vekt og måtte kjøpe nye klær.

Følelsen av å shoppe nye klær fordi du har gått ned mye i vekt er utrolig deilig. Det er en belønning jeg unner meg - selv om mine nye, svarte, BOSS-jeans altså kostet 1299,-. Stiv pris, men ubetalelig følelse. Takk, Follestad!

(PS: Denne omtalen er skrevet på eget initiativ og jeg har ikke fått noen fordeler eller godtgjørelser av Follestad for å skrive den.)

Endelig!

Framgang igjen! I dag viste vekta nådige 124,2 kg. Det er godt over 1 kg ned siden forrige uke, og betyr at jeg nok en gang er tilbake på sporet i vektprogrammet mitt. Per 15. november håper jeg å ha gått ned til 123,7, som vil tangere det laveste jeg har ligget siden jeg begynte målinger i 2006. Det er altså bare en halv kilo igjen før jeg har tatt igjen alt det tapte etter den største sprekken min!

Suksessen denne uka skyldes nok at jeg har klart å beholde tilnærmet full kontroll. Det har ikke vært én dag med utskeielser, og jeg har trent som jeg skal. At det ikke har vært noe særlig møter, og at jeg påla meg selv en rolig helg har nok bidratt.

Jeg puster lettere nå, det ser ut som dette prosjektet kan gå veien. Men det er hard jobbing - jeg kan ikke lure meg selv til å tro noe annet. Slapper jeg av, står jeg stille.

Opp igjen...

Denne uka lå jeg bra an. Jeg vet at jeg hadde kommet meg under 125 innen fredag. Men det røyk altså til i helga. Litt for mye godt drikke på fredag og lørdag, og litt manglende kontroll på maten i går = 125,9 kg i dag. Opp 0,7 siden sist mandag.

Det er ikke noe gøy å ligge sånn og vake på 125-tallet. Det blir som da jeg lå på 130-tallet i sommer - det var demotiverende i lengden. Jeg vet at det kommer til å gå bra etter hvert, men jeg kan altså ikke leve perfekt 5-6 dager i uka med kaloritelling og trening og så skeie ut 1-2 dager. Hvis jeg altså ønsker framgang, da. Livskvaliteten er det jo ikke noe å si på :-)

Christer anmelder studentidretten: Domus Athletica

Domus Athletica er Studentidrettens flaggskip - et bygg dedikert til trening i mange og varierte former. Det er egentlig langt på overtid at jeg kommer med denne anmeldelsen, fordi det er Domus Athletica jeg har trent mest ved, og jeg har alt anmeldt både Centrum og Nydalen Athletica.

Bra greier:
+ Veldig mange ulike treningstilbud: Svømming, saler, styrke, friskvern, spinning, grupper
+ Mye plass. Mange garderober med god skapplass, og benker hvor det du legger der ikke triller av.
+ Handicaptoalett i noen av garderobene oppe, og generelt god tilgang på doer.
+ De beste saunaene i Studentidretten
+ Varmt basseng til å slappe av i etter man har svømt (og det ikke er barn der)
+ Barn ingen adgang - annet enn på svømmeopplæring og babysvømming
+ Kantine i bygget
+ Stativer med Universitas tilgjengelig
+ (Stort sett) rent og pent
+ Lyse, fine lokaler
+ Prisen (gjelder hele Studentidretten)
+ Kunnskapsrikt og serviceinnstilt personale

Mindre bra greier:
- Her har de også noen av de mest håpløst planlagte toalettene i landet - med doen plassert nærmest oppi søppelkassene, når søppelkassene åpenbart kunne vært flyttet
- Noe av utstyret er slitent. Apparatene har fått seg en oppgradering i friskvernstudioet, men romaskinene i hovedstyrkesalen, samt puter og lignende til bruk for ankel- og knetrening er veldig nedslitt. Når friskvernstudioet er stengt for gruppetrening, er den eneste gode romaskinen utilgjengelig.
- Savner hodestøtte i saunaen - flisveggen er for varm å lene seg på!
- Av og til veldig mye folk, men til gjengjeld befriende få "bolere".
- Standard-dusjene har ofte for dårlig trykk, og kutter vannet veldig raskt. I tillegg er det ikke mulig å justere temperaturen. Til gjengjeld har de vanlige dusjene løst dusjhode - det er bra!

Konklusjon:
Selv om Domus Athletica begynner å dra på årene, så er det på mange måter det beste treningssenteret til Studentidretten. Det har best plass og størst bredde i tilbudet. Samtidig er det noen ting som kan bli bedre - særlig på utstyrs- og toalettsiden. Her har det skjedd positive fremskritt de siste årene, med bedre tilgang på garderober og bedre renhold, samt utskiftning av utstyret i friskvernstudioet (selv om jeg ikke bruker det lengre). Likevel er det altså noen skritt til å gå. Jevnt over er jeg likevel svært godt fornøyd med Domus Athletica.

På sporet igjen

Faksimile: Vektklubb.no

Trofaste lesere vil huske at jeg forrige uke hadde en veldig negativ vektutvikling som følge av Det gode liv helga før. Denne uka er jeg endelig tilbake i den banen jeg skal ligge i. Den grå banen på grafen over viser hvor jeg må ligge for å klare å nå vektmålet mitt for 1. november - 123,7 kg. I dag ligger jeg nøyaktig på banen.

Dette har ikke vært lett. Uka som ligger bak meg har vært full av krevende utfordringer. Jeg har spist mye møtemat, jeg har deltatt i debatt med påfølgende ølinntak og jeg har vært ganske trøtt. Likevel har jeg klart å skvise inn tre treningsøkter, og jeg tror jeg kan takke de øktene for mye. I tillegg var jeg ordstyrer i helga, og da klarte jeg å kontrollere matinntaket ganske greit, siden jeg var for sliten til å være sosial da kvelden kom.

Denne uka tror jeg det er høstferie, så kalenderen er ganske tom. Det gjør forhåpentligvis at jeg får mer tid til å holde opplegget gående og puste ut litt, og lettere kunne planlegge å spise skikkelig og kontrollert.