Det myke liv

"Det er ikke så farlig." "Du må unne deg litt innimellom." "Du er jo så flink ellers!" Sånne ting risikerer du å høre når du er på slankekjøret, og folk gjerne vil at du skal være som dem og delta fullverdig i det sosiale fellesskapet maten skaper. Jeg har vært flink til å si fra, så jeg får ikke høre det så mye lenger, men det er en etablert "sannhet" i eget hode like fullt.

Jeg har vært på akademisk konferanse i Reykjavik, og var borte onsdag til søndag. Jeg merker på kroppen at jeg har levd det myke liv, hvor det ikke var så farlig. I fem dager har jeg ikke trent, og i fem dager har jeg ikke telt kalorier. Jeg har ikke spist overdådige frokoster eller lunsjer, men jeg har til gjengjeld kost meg ekstra ved middagstider, med flere retter, dessert og godt drikke. Selv om jeg nok har regnet med at jeg har passert kaloritaket mitt hver dag, så har jeg også tenkt at det neppe har vært så mye at jeg ville gå mer opp enn kanskje en halv kilo eller så. Den gang ei!

I dag var det tid for både veiing og måling. Fasit: Vekta spratt opp 1,6 kg til 128,6 kg, mens livvidden holdt seg på 140 cm, samme som for fire uker siden. Fem dager har altså nærmest nullet ut én hel måneds innsats! Nå har jeg en forhåpning om at gjeninnføring av trenings- og tellingsregimet fra i dag nok vil gi noe raskere resultater, men erfaringsmessig er det lite som er "easy come, easy go" når det gjelder vekt. Det var en planlagt utskeielse, men resultatet var litt verre enn jeg hadde håpet på, og nesten til og med verre enn jeg hadde frykta.

Likevel, det kunne vært verre. Jeg kjenner at ryggmusklene krangler litt nå som jeg ikke har trent, så jeg er godt motivert for å vende tilbake til trening. Og jeg føler meg mindre vel generelt enn jeg har pleid å gjøre de siste månedene. Så selv om det kunne vært fristende å kaste kortene og si "det var det", så er jeg heller bare mer motivert for å gjøre det bra videre. Så kanskje en sjelden utskeielse som dette kan gjøre noe godt til slutt, ved å få meg til å innse hvor lite jeg får ut av det myke livet på sikt? Men særlig oftere enn en gang i halvåret bør det nok ikke skje...

Island, Island

European Consortium of Political Research (ECPR) har sin "General Conference" paa Island i aar - nærmere bestemt i Reykjavik (tilgi meg den gammelmodige skrivemaaten, men tastaturet paa hotellobbyens PC er lite samarbeidsvillig). Jeg er der, for aa presentere mitt veldig fabelaktige paper "Getting together".

Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.

Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.

Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.

Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.

Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.

Jevnt og trutt

Nå er jeg inne i et godt sig. Vekta i dag viste 127 kg blank, og jeg ligger innafor banen for å treffe vektmålet jeg har satt til 15. november. Til nå har jeg altså gått ned 16,9 kg fra mars, og 25 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det føles utrolig deilig - jeg ser det veldig godt selv nå. Jeg har begynt å bruke klær jeg ikke har kunnet bruke på flere år, og får stadig kommentarer på hvor godt jeg ser ut. Jeg tror jeg kan bli vant til livet som tynnere!

Det er fortsatt mye igjen å ta av, og utfordringen er som alltid å holde dampen oppe. Selv om fristelsene er der, og SVs valgkampkarameller er en spesielt farlig av dem, så synes jeg likevel det går ganske lett akkurat nå.

Halve Norge på slanker'n!

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Til krampa tar meg!

Nå er jeg endelig inne i den rutinemessige treningstralten igjen: Styrke mandag, spinning onsdag, styrke fredag (bare vent og se!). Selv om jeg fortsatt var støl etter styrke på mandag, så gikk jeg på spinning i dag. Og det var veldig deilig! Sykkel intervall på Centrum athletica sto på programmet i dag. 60 minutter med "å ta det til neste nivå". Og det gjorde jeg. Rett på slutten merka jeg at jeg begynte å få krampe i venstre leggen. Heldigvis kom det en kort pause jeg kunne bruke til å slappe litt av, og sykle med leggen litt "lengre" - og da kom jeg i mål. Men det var deilig!

Jeg merker at jeg savner trening når jeg ikke får gjort det - og det er en stille revolusjon i mitt liv. Herlig!

En grense er overtrådt!

127,3. Det var hva vekta mi viste i dag. Det betyr ned 16,6 kg siden mars, og ned 24,7 kg fra det meste jeg har veid noen gang. Det er også ned 1,7 kg fra forrige uke. I seg selv er dette veldig hyggelige tall. Men et tall som er enda hyggeligere, er BMI-tallet. I følge vektklubb.no (hvor jeg tror jeg har lagt inn den laveste høyden jeg tror jeg har mellom 179 og 180), så har jeg nå en BMI på 39,7. Hva betyr det? Jo, det betyr at jeg har kommet meg under 40 i BMI, og det er grensa for WHOs fedme III-kategori - eller "ekstrem fedme". Jeg er med andre ord ikke lenger ekstremt feit, bare veldig feit ;-)

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at BMI er en statistisk indikator, og derfor må tas med en solid klype salt. Men det er en hyggelig psykologisk effekt av å gå ned en slik BMI-kategori.

Nå ligger jeg også godt innafor banen til å klare 5 kg på 13 uker fra starten på nytt vektprogram for to uker siden. Jeg er optimist.

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.