Ettervirkninger

Jeg gikk 3,8 mil på lørdag (jeg klarer ikke stoppe å si det, forresten), og det er det lengste jeg har gått i hele mitt liv - og kommer til å gå på en stund. Nå som jeg har fått opplevelsen litt på avstand, har jeg lyst til å gjøre meg noen refleksjoner rundt hva slags ettervirkninger jeg har hatt av turen.

Først det psykologiske: Det var en utladning av dimensjoner å gå denne turen. Det krevde mye viljestyrke, både å forberede og å gjennomføre. Samtidig har jeg gått litt på endorfiner siden, føler jeg. Jeg har vært litt daff på kveldene, men i det store og hele var det en opplevelse som jeg merker blir mer og mer minneverdig for hver dag som går. Det blir definitivt flere lange turer - selv om de kanskje ikke blir like ekstreme.

Dernest det fysiske. Da jeg kom hjem fra turen var jeg så sliten at jeg hadde kulderier - du vet, sånne febergysninger. Jeg var stiv i hele kroppen, og øm under føttene. Så øm at jeg ikke klarte å holde føttene i ro når jeg lå med beina opp på sofaen og i senga. Skulderen var øm også, etter å ha båret sekk, og jeg måtte smøre meg inn med noe muskelavslappende.

Dagen etter, på søndagen, merka jeg godt at jeg var sliten, og hadde litt kortere lunte enn vanlig. Jeg var knapt nok i stand til å gå, både fordi jeg var støl i alle deler av beina, og fordi jeg hadde vondt nederst i ryggen, på baksiden av høyre kne, og under venstre fot. På mandagen var det fortsatt mye stølhet igjen, men det begynte å bli gradvis bedre. Samtidig var smertene i rygg, kne og fot like tilstede.

I går, på tirsdag, var stølheten borte, og smertene begynte å gi seg litt. Å gå var fortsatt ubehagelig. I dag var det stort sett bare ømheten under hælen på venstre fot som var igjen, så jeg valgte å gå på spinning - 4x4 intervall-trening på 45 minutter. Det var noen faretruende tendenser til kramper i høyre leggen under oppvarming, men i løpet av timen fikk jeg tatt meg godt ut, uten noe særlig smerter eller krampetendenser. Jeg merker nå at det var veldig deilig å trene igjen - jeg var i ferd med å bli rastløs i kroppen.

Alt i alt må jeg konstatere at det var få kjipe virkninger av turen på kroppen min, noe jeg også hadde vært redd for. Jeg er helt klart i mye bedre form enn jeg har vært før, siden restitusjonen går så fort. Det eneste jeg er litt bekymra for, er foten min, men jeg regner med at den også gir seg i løpet av noen dager.

Det kan dermed anbefales å gjøre noe sånt som dette, i hvert fall når man har fått gjort unna en del trening og forarbeide :-)

The long and winding road

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet. 

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa. 

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen. 

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til  Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette. 

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner. 

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.

Litt opp

Mandag er som kjent veiedag, og i dag var jeg optimist. Jeg gikk jo tross alt 3,8 mil på lørdag, og i går (jeg juksa), veide jeg mindre enn forrige mandag.

Dessverre var ikke vekta enig, og jeg endte på 129 kg - opp 0,3 fra forrige uke. Det er ikke så galt, med tanke på at jeg gikk ned rundt 1,5 kg uka før det. Sånn er det - det er litt berg- og dalbane.

En fyldig tur-rapport kommer i kveld!

Nordmarka på langs: Mission accomplished!

Vi har klart det! Vi gjennomførte 38 km til fots på 12 timer og et kvarter, hvorav ca 2 timer pause. Nå skal jeg hvile, og så kommer mer om dette siden :-)

Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Støl som h****te

Dette er altså høyrebeinet mitt. En del av det, i det minste.

Jeg tror aldri jeg har vært så støl i mitt liv som jeg er etter mandagens treningsøkt. Jeg kjente meg bare veldig sliten mandag kveld, men i går var det ille. Jeg gikk fra Ullevål til Storgata, og et par ganger underveis sviktet høyrebeinet mitt litt. Særlig lårmusklene (på alle kanter) var håpløse. I dag er det nesten verre. Jeg har kjempevondt, men jeg merker at jeg til gjengjeld har mer kontroll over musklene enn i går, selv om jeg sliter med å sette meg, reise meg, gå trapper og generelt bevege meg.

Siden jeg skal gå kjempelangt på lørdag, så har jeg konkludert med at jeg må droppe dagens normale trening, og heller ta en rolig gåtur til Majorstua etter jobb. Jeg tror det er greit å være i bevegelse, siden jeg ikke tror jeg har pådratt meg noen skade som skulle tilsi noe annet. Men jeg håper at jeg snart får den normale kroppen min tilbake :-)

Ut på tur!

Som før nevnt, så har jeg valgt å ta i mot sommerutfordringene jeg fikk, og hovedutfordringen er Nordmarka på langs.

Turen ble utsatt på grunn av terrorangrepene på Utøya og i Oslo, men nå har jeg bestemt ny tid.

Datoen blir nå på lørdag, dvs. 6. august.

Vi tar det første mulige toget til Harestua, som går 0914 fra Grefsen stasjon, og er framme på Harestua 0951. Dette koster 76,-.

Fra Harestua går vi til Stryken, og følger deretter Skiforeningens sykkelturforslag Stryken-Sognsvann, som er ca 34,9 km - inkludert en avstikker til Kikutstua (åpen 11-17). Vi satser på å gå innom Bjørnholt (åpen 10-18) og (hvis vi rekker fram i tide, men de har i hvert fall utendørs vannkran) Ullevålseter (åpen 10-17) for å bunkre opp vann og spise litt.

Dette blir en krevende tur, og det er meldt lett regn og ganske mildt vær. Turen går på skogsbilvei. Det er nok smart å ha på gnagsårplaster fra før, ta med skoskift og sokkeskift (og kanskje også undertøysskift), samt regntøy, mat og drikke. Selv om vi får stoppa innom to-tre markastuer så er det nødvendig å få i seg nok energi på turen, og vi kommer ikke til Kikut før halvveis.

Denne turen vil jeg ikke gå aleine, så jeg setter pris på alle som har lyst til å være med! Send meg en mail på christer.gulbrandsen@gmail.com, og sørg for å ha med telefonnummeret ditt der, så går vi sammen!