Slankekorpset: Dag 569

Nå er jeg gjennom 2 dager med "reboot" av Slankekorpset, og foreløpig går det bra. Jeg veier nå 119,6 kg. Jeg har klart å holde kontrollen - til tross for at jeg måtte spise et kakestykke til ære for meg på jobben i går. Jeg gikk i hvert fall hardt inn for å overvurdere antallet kalorier det inneholdt!

Til middag spiste jeg også Toros XL Viltkarbonader. En stor porsjon, men den inneholdt bare 507 kcal.   Jeg merker at jeg er i gang med å skjerpe meg, for i natt så drømte jeg at jeg fråtset i sjokolade, blant annet drømte jeg om en melkesjokoladevariant med karamell og peanøtter. Det var veldig deilig å våkne og innse at jeg ikke hadde svikta!

Dagens frokost inneholdt litt variasjon også - jeg bytta ut kaviaren med et beger med Grovhakket Stabbur-makrell i salsa. Kjempegodt! Men man må nesten spise hele begeret når man åpner den, så det inneholdt jo mer kalorier enn vanlig. Det gjør ikke så mye i dag, fordi jeg har tenkt å trene langkjøring i ettermiddag, og da forbrenner jeg jo massevis av kalorier!

Viljestyrken har altså holdt gjennom to dager nå. Det er bare å bite seg fast dag for dag, time for time. Det hjelper å se at vekta ikke er så ille som den var på mandag - det betyr at veien ned er kortere!

Slankekorpset: Dag 568

I går var dag 567 i Slankekorpsets historie, og den første dagen i mitt nyeste forsøk på å rette opp kursen etter sommerens avvik. Etter et døgn - hva er status?

Det første døgnet har gått bra. Jeg veier allerede 120,1 kg - ned 1 kg fra i går. Det betyr ikke så mye; mest at jeg hadde spist veldig heftig på søndag og at væske etc. er på vei ut av systemet. Viktigere er det at jeg holdt meg innenfor kaloritaket. Jeg spiste min sedvanlige frokost: Tre brødskiver med kaviar, speket pølse med sydlandske urter og vellagret Jarlsberg og chilikreps i aïoli, samt en teskje tran, og fulgte opp med min vante lunsj - tre brødskiver, en med jarlsberg og spesialsalami, en med ekstra mager grov leverpostei og en med kremost med pepper, samt et beger skyr vanilje. Til mellommåltider spiste jeg en skyr mango, drakk en stor flaske Bendit smoothie med guava, mango m.m., og så dro jeg på trening. Det var beinhardt mentalt å gå på 4x4 spinning etter to ukers pause, men ute i det tredje intervallet var jeg på og kjørte meg selv hardt. Etter trening drakk jeg en Yt kakao, før jeg dro til ei venninne og spiste middag. Hun hadde talt opp kalorier, og jeg kunne med god samvittighet spise mango- og ananas-salat, stekte kyllinglår og ris. Jeg var ikke sulten da jeg dro hjem, og hadde ikke vært det i løpet av dagen.

Med andre ord har jeg klart å mobilisere den nødvendige starten. Men det første døgnet er aldri det vanskeligste - det er mot slutten av den første uka at det kommer til å bli ille. Jeg skal klare det - jeg har en kropp og ikke minst et rykte som superslanker å redde!

Slankekorpset 2: He's back, and he's meaner than ever!

Nå er det nok. Vekta viste 121,1 kg i dag, og midjemålet 133 cm. Det er opp 3 cm i livet og opp 6,5 kg i vekt siden det beste jeg hadde før sommeren. Jeg gremmes. Siste halvannen uka har jeg også vært tilbake i de uvanene som førte meg så galt av sted: Store pizzaer, feite burgere og poser med smågodt og sjokolade. Unnskyldningen jeg har brukt har vært at jeg har vært så sliten og stressa før doktorgradsprøven at jeg trengte å slippe opp på selvkontrollen. Og selvkontroll er en begrensa ressurs, så det har kanskje vært unnskyldelig når det har vært så mye jeg har måttet få til på kort tid. Prøveforelesning, disputas og ikke minst doktorgradsmiddagen gikk over all forventning, så det ga jo i og for seg resultater. Men jeg kan ikke fortsette sånn, og jeg vil ikke fortsette sånn. Faktisk så lurer jeg på om det har skjedd noe med "kjemien" i hodet mitt også - jeg fikk ikke like mye tilfredsstillelse av snop og junkfood som jeg hadde forestilt meg. Det føltes ikke så veldig godt.

Likevel vet jeg at det kommer til å bli beinhardt å gjeninnføre de gode vanene og kvitte meg med de dårlige. Jeg har prøvd halvhjerta i sommer og tidlig høst. Nå må jeg virkelig ta meg sammen: Det jeg har "tapt" i sommer og høst koster meg minst 3 måneders hardt arbeid, om ikke mer. Og det er bare for å vende tilbake til der jeg var. Jeg har appellert til deg før, og jeg gjør det igjen: Jeg trenger din hjelp også! Her er noen tips til hvordan du kan bidra til at jeg får det bedre:

1. Ikke si at jeg kan skeie ut akkurat i dag - det er altfor mange slike dager.
2. Respekter at jeg ikke alltid kan spise sammen med deg - det er ikke fordi jeg ikke liker deg, men fordi det ødelegger meg.
3. Respekter at jeg ikke alltid kan drikke sammen med deg - av samme grunn.
4. Ikke mas på meg om å skjerpe meg, men gi meg heller positiv feedback når jeg er flink!
5. Og husk: Aldri velmente råd!

Det er på tide å gå løs på andre etappe av Slankekorpsets lange reise!

Framgang igjen - forhåpentligvis

I dag viste vekta mi 118,7 kg - ned over 1,5 kg fra forrige uke. Det er bra, men jeg har hatt et berg- og dalbanemønster siste måneden som har beveget seg gradvis oppover. Det er på tide å snu det.

Jeg er bra i foten igjen og klar for spinningtime i kveld, men det er ikke så mye bevegelsen det har stått på, som motivasjonen til å spise riktig. I tillegg til det jeg har sagt tidligere om at jeg er for flink til å utnytte "anledninger" som påskudd til å spise for mye, så har jeg også vært for lite flink til å spise mindre og ofte. Dermed er jeg skrubbsulten når kvelden kommer og putter i meg for mye. Det er nok konsekvensen av å ha begynt i en ny jobb som er kjempespennende, og som dermed suger meg helt inn. Nå som jeg også skal forberede disputas og prøveforelesning er det ekstra viktig at jeg klarer å holde motet og motivasjonen oppe. Jeg må sparke meg selv bak litt!

Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

Fram og tilbake - like langt?

I dag viste vekta 117,9 kg - ned 0,8 fra forrige uke, men fortsatt 1,8 kg over uka før. Jeg ligger fortsatt godt over der jeg burde ligge, og det er frustrerende. Samtidig er det jo et skritt i riktig retning.

Denne uka begynner jeg i ny jobb, og dermed blir rutinene nye. Jeg skal pendle mellom Oslo og Hurdal - en time å kjøre hver vei - og jeg er spent på hvordan det blir med å rekke trening. Jeg tror det skal gå, men de neste par ukene blir en kritisk innkjøringsfase. I det minste sitter jeg, et notorisk B-menneske, og skriver dette blogginnlegget ti på sju om morgenen, så det begynner jo bra!