Ny konkurranse: Sommerutfordringen!

Nå nærmer sommeren seg, og jeg merker at vektreduksjonen går saktere, som tidligere sagt. Gjennom ferien kommer det til å bli krevende å holde løpet gående, fordi alle rutiner går til helvete og det er mye fristende mat og drikke og sosialt samvær. Derfor er det på tide å tenke nytt og kreativt på hvordan sommeren kan møtes, og da tenkte jeg at du kunne få hjelpe til! Velkommen til Sommerutfordringen!

Jeg vil rett og slett at du som leser denne bloggen skal gi meg en utfordring, som jeg skal ta. Utfordringen skal være en ny aktivitet jeg skal gjøre, som kan stimulere både treningsglede og -lyst. Siden jeg ikke kan gjøre alt mulig, så vil jeg at du skal sende inn ditt forslag til meg, på christer.gulbrandsen@gmail.com. Jeg vil velge ut de 5 beste utfordringene, og la leserne stemme fram den utfordringen jeg til slutt skal ta. Vinneren skal være med meg og gjennomføre utfordringen, og om nødvendig veilede meg gjennom den.

Ikke hva som helst er aktuelt, selvfølgelig. Det er noen minimumskrav utfordringen må tilfredsstille:
1. Den må være billig eller gratis.
2. Utfordringen må være tilgjengelig i Osloområdet.
3. Det må være lave utstyrskrav.
4. Du må kunne være med.
5. Aktiviteten må gjennomføres i løpet av juli måned.
6. Ekstremsport er ikke aktuelt.

Fortrinnsvis bør aktiviteten være noe som kan gjennomføres relativt ofte.

Synes du dette høres gøy ut? Send inn forslaget ditt nå! Fristen for forslag er ved utgangen av neste uke, dvs. 26. juni.

Metthetsbarometeret

I det siste har jeg vært utsatt for en rekke situasjoner hvor jeg har hatt valget mellom ikke å spise, eller å spise ting jeg ikke får registrert. Som regel har jeg valgt det siste - enten fordi jeg har vært kjempesulten, eller fordi noe annet ville bare vært teit. Gode eksempler er sommerfester på jobb og i andre sammenhenger.

Det har vært en utfordring å takle, men det har faktisk gått sånn tålelig greit. Ikke hver gang, men stort sett. Jeg har konstatert at hvis jeg ikke drikker altfor mye, og samtidig passer på at jeg spiser meg u-sulten, men ikke mett/stappmett, så treffer jeg sånn omtrent en sone hvor jeg ikke går opp noe særlig. Blir jeg stappmett, går det galt. Dette er vel i tråd med gamle jungelord om slanking, men det ser altså ut til å stemme.

Imidlertid vil jeg komme med en kvalifisering. Når jeg har latt det skli ut skikkelig før, og har prøvd å følge det prinsippet hele veien, istedenfor å registrere kalorier, så går det til helvete med høye kneløft. Gradvis mister jeg oversikten, og så plutselig har jeg slutta å gå ned i vekt - eller kanskje til og med gått opp i vekt. Flere dager på rad med metthetsbarometeret er nesten umulig.

Min konklusjon blir altså: Metthetsbarometeret er en grei nødløsning, men kaloritelling må hele veien være hovedprinsippet.

Nedad og fremad!

Jeg skriver dette på mobiltelefon i anledning pinsen, men må jo gi min sedvanlige mandagsoppdatering på vekt-tilstanden. Til tross for en noe utsvevende gårsdag blant venner, landet vekta i dag på 133,3. Det er 0,6 kg ned fra forrige uke, og med en margin på 0,1 kg det laveste hittil under slankekorpsets regime!

Det føles som det går litt treigere nå. Jeg vet ikke om det er bare noe jeg tror, men det er ikke uventa, uansett. Jeg har nå tatt igjen det jeg tapte i vinter, og da er det bare normalt at jeg får en litt treigere nedgang videre. Men uansett: flagget til topps, og vekta til bunns!

Knuste laurbær

Jeg har det stort sett veldig bra for tida. Jeg er litt stressa for en del ting jeg ikke har fått gjort, men jeg sprudler av selvtillit og overskudd. Følelsen er bare helt utrolig deilig. Det er som om jeg går rundt på en konstant "high". Jeg har som sagt gått ned 10 kg, og har måttet kjøpe litt nye klær. Jeg får høre utrolig mye positivt fra menneskene rundt meg.

Dette er selvfølgelig et problem.

Vi mennesker ynder jo å være misfornøyde med ting, så jeg må jo for å unngå å provosere si at jeg også synes det er vanskelig å ha det så bra. Det jeg merker, er at det er lettere å slappe av. Det er lettere å tenke "ja, nå har jeg vært flink, nå kan jeg unne meg litt ekstra øl/buffetmat/hygge med venner uten å tenke på morgendagen". Den følelsen er deilig. Men jeg kjenner den også igjen. Når det har gått galt før, så har det flere ganger skjedd på akkurat den måten. Kanskje kombinert med andre utløsende faktorer, men i det store og hele er det følelsen av suksess som gjør at det er lett å lene seg tilbake og hvile på laurbærene sine.

Det er kanskje også derfor jeg har skrevet mindre på bloggen i det siste. Den verste skrivekløa kommer når jeg grubler og er frustrert over ting. Jeg har rett og slett vært litt tom for inspirasjon, og de to-tre ideene jeg har hatt har ikke vært fristende nok til å bruke ennå.

Men nå skal det bli andre boller. Jeg må ta meg hardt i nakkeskinnet og fokusere på at den eneste måten jeg kan beholde denne gleden i lang tid framover på er å fortsette den tapre jobbinga og beholde selvkontrollen. Så derfor går jeg nå vekk fra sjeselongen igjen, og lar laurbærene ligge knust tilbake. De får vente.

Ikke verst

I dag målte jeg både vekt og livvidde. Livvidden måler jeg bare hver 4. uke, siden den bruker litt tid på å endre seg.

Jeg frykta jo at vekta skulle gå helt ad undas - før helga hadde jeg gått opp 0,7 kg, og så skulle jeg ned til Sørlandet. Min frykt for Sørlandet var ganske berettiga - både fredag og lørdag spiste og drakk jeg nok mer enn jeg burde. Men hva skal man gjøre? Det er jo så trivelig på Sørlandet, og særlig når man besøker SV i Agderfylkene!

Heldigvis ser det ut til at det ikke skjedde mye til skade. Vekta stansa på 133,9 - 0,5 kg opp fra forrige uke. Med tanke på at jeg gikk ned omtrent 2 kg uka før, så er det faktisk helt ålreit. Jeg må bare sørge for at denne uka ender med nedgang.

Livvidden var også ganske bra - 144 cm, ned én cm på fire uker. Jeg måler jo der livvidden er som verst - 2 cm over navlen - og der vil jeg tro at forandringene går treigest også. Der sitter det farligste fettet. Så at det skjer endringer der, om enn i bedagelig tempo, er virkelig noe å rope hurra for!

Ball i buffeten

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo hadde sommerfest (og gravøl pga sammenslåing) i går. Invitert i egenskap av ordstyrer dro jeg dit etter spinningtimen min. Jeg var selvfølgelig da ganske sulten, og er usikker på om det var en god idé.

Det var fryktelig hyggelig der, og baren i Bokcafeen på Chateau Neuf hadde mye godt øl. Dermed tok jeg meg et par øl mer enn planlagt. Det som også var en utfordring, var den gode buffeten til Neuf catering. Der var det mye godt, så jeg tok liksågodt to runder.

Jeg merka da jeg gikk på vekta i dag at det ble sånn - opp en halv kilo fra gårsdagen. OK, jeg vet jeg ikke skal veie meg hver dag, men jeg var nysgjerrig...

Jeg får satse på at jeg klarer å holde styringa i helga, når jeg skal på Vest-Agder SVs valgkampsamling i Kristiansand og skolere. Det kan bli tøft det også. Kryss fingrene for meg!

Sex and the Sopranos

Photo: Flickr

Jeg er sjelden blant de første til å omfavne popkulturelle fenomener, men jeg henger med så godt jeg kan. Av og til blir jeg lovlig sein. Sånn er tilfellet med Sopranos. TV-serien hadde sin siste episode i 2007, men jeg så meg gjennom serien først nylig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg merker at jeg lar meg hjernevaske av dagevis med det samme tv-universet. Heldigvis tror jeg det var god hjernevasking denne gangen. Med andre ord har jeg ingen umiddelbare planer om å bli Oslos neste mafiaboss.

Jeg skal innrømme at hjernevaskinga var på et veldig primitivt plan, men jeg velger likevel å omfavne den. Saken er nemlig den at som tjukkas - som jeg tidligere har nevnt - så kan det være lett å bli ekstra selvbevisst og tenke at vommen du har kommer i veien for dine sjanser ute blant verdens kvinner. Og ja, jeg har jo også etter hvert opparbeidet empiriske bevis på at tjukkaseri skaper noen utfordringer.

Da er det utrolig befriende med en serie hvor hovedpersonen er en karismatisk tjukkas som også drar damer. OK, han har makt, alvorlige sosiopatiske trekk og alt det der, men han har like fullt sex-appeal. Jeg skal ikke dra sammenligninga mellom meg og Tony Soprano/James Gandolfini for langt, men i en episode står Tony Soprano og kjenner på vommen sin foran speilet. Ikke vet jeg om serien har noen kobling med virkeligheten på dette planet, og egentlig vil jeg ikke vite det heller (ta ikke livsløgnen fra meg), men en av grunnene til at serien ble så stor, var jo nettopp det at den klarte å ta noen allmennmenneskelige problemer på kornet - og få hvermannsen til å identifisere seg med en egentlig ganske grusom mafiaboss fra New Jersey. Det funka i hvert fall på meg, og takk for det!