Sex and the Sopranos

Photo: Flickr

Jeg er sjelden blant de første til å omfavne popkulturelle fenomener, men jeg henger med så godt jeg kan. Av og til blir jeg lovlig sein. Sånn er tilfellet med Sopranos. TV-serien hadde sin siste episode i 2007, men jeg så meg gjennom serien først nylig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg merker at jeg lar meg hjernevaske av dagevis med det samme tv-universet. Heldigvis tror jeg det var god hjernevasking denne gangen. Med andre ord har jeg ingen umiddelbare planer om å bli Oslos neste mafiaboss.

Jeg skal innrømme at hjernevaskinga var på et veldig primitivt plan, men jeg velger likevel å omfavne den. Saken er nemlig den at som tjukkas - som jeg tidligere har nevnt - så kan det være lett å bli ekstra selvbevisst og tenke at vommen du har kommer i veien for dine sjanser ute blant verdens kvinner. Og ja, jeg har jo også etter hvert opparbeidet empiriske bevis på at tjukkaseri skaper noen utfordringer.

Da er det utrolig befriende med en serie hvor hovedpersonen er en karismatisk tjukkas som også drar damer. OK, han har makt, alvorlige sosiopatiske trekk og alt det der, men han har like fullt sex-appeal. Jeg skal ikke dra sammenligninga mellom meg og Tony Soprano/James Gandolfini for langt, men i en episode står Tony Soprano og kjenner på vommen sin foran speilet. Ikke vet jeg om serien har noen kobling med virkeligheten på dette planet, og egentlig vil jeg ikke vite det heller (ta ikke livsløgnen fra meg), men en av grunnene til at serien ble så stor, var jo nettopp det at den klarte å ta noen allmennmenneskelige problemer på kornet - og få hvermannsen til å identifisere seg med en egentlig ganske grusom mafiaboss fra New Jersey. Det funka i hvert fall på meg, og takk for det!