VG og Aftenposten melder i dag om funnene i en ny studie, som konkluderer med at 71% av faktorene som fører til alkoholisme er gener. Med andre ord har viljestyrke lite med saken å gjøre.
Jeg er barn av en alkoholiker. Faren min var en på mange måter fantastisk mann, men han døde altfor tidlig etter flere år med alkoholdemens og til slutt organsvikt. I bisettelsen hans husker jeg at jeg tok et oppgjør med alle de rundt ham som hadde lukket øynene for alkoholen, og heller bygget opp under misbruket og lagt skylda på han, i stedet for å ta ansvar sjøl. Jeg sa det var en sykdom. Denne studien er en lettelse og en bekreftelse på det jeg har ment siden.
Samtidig begynner jeg også å tenke på mitt eget forhold til ting som kan skape avhengighet. Jeg synes selv at jeg lett kan bli avhengig - jeg skal ikke drikke for tett over en periode før jeg merker et sug, og jeg lar meg lett rive med av "kicks", enten det er opplevelser, søtsug, tv-serier eller dataspill. Jeg undrer meg på om det også kan være en del av den samme genetiske pakka, eller om det er et tilfeldig sammenfall. Uansett har jeg tenkt tanken at jeg genetisk er disponert for sånt, så det er om å gjøre å få avhengigheten inn i et godt spor - heller avhengig av trening og sunne matvaner enn av ting som kan ta livet av meg.
Sånne studier som dette er viktige for å forebygge og behandle lidelser som alkoholisme. Men de er også viktige fordi de gir tilbake til ofrene for lidelsene, og til deres familier (som også er ofre), noe av det viktigste vi mennesker har: verdighet.
Tillegg: Dette er nesten litt skummelt, men jeg kom også nå på at dagen i dag ville vært pappas 70-årsdag. Sånn sett håper jeg dette innlegget ble en verdig måte å markere jubileet på!
Kjempebra kommentar Christer :-)
SvarSlettFødt sånn eller blitt sånn er jo alltid en vanskelig ting å vurdere, men jeg tror du har veldig rett i at det er fellesnevnere ved avhengigheter, og ved hvor lett man blir det.
SvarSlettDet er vel derfor mange "velger" å bytte ut en form for avhengighet - f.eks dop - med en annen - f.eks. Jesus. Man føler et sug eller en tomhet som må fylles.
Og noen føler vel lettere dette enn andre, og ikke minst - de føler det sterkere. Alle kan få lyst på sjokolade. Men for enkelte er lysten så sterk at de ikke har noen problemer med å sette filmen på pause, reise seg fra sofaen, kle på seg regntøy og gummistøvler og kjøre ti minutter til kiosken klokka tre om natta, bare for å tilfredsstille det behovet. Mens andre ikke går lenger enn til at de plukker med seg noe mens de står i kassakø når de likevel er i butikken, mens atter andre til og med klarer å se bort fra ønsket da også.
Er det viljestyrke? Er det gener? Er det styrken på suget som er forskjellig, eller er det den psykologiske følelsen av det som varierer?
Hei! Jeg titter innom her litt i ny og ne for å få en boost på min egen vektnedgang. Du er så flink å sette ord på ting!
SvarSlettJeg er helt enig med deg angående avhengighet og genetikk. Jeg tror det er viktig at man fokuserer på sunne avhengigheter og at det å være avhengig av noen ikke bare er negativt. Hvis man kan dra nytte av avhengigheten sin så er det jo kjempepositivt!
God sommer til deg!
PS. Jeg skal på Rema 1000 og kjøpe krepsehaler! Reker, Chili OG Aioli?? Jeg tror jeg døøøøør!!!!
Nå skrev jeg masse til deg, men det ble så personlig at vi heller tar en skravl om det en gang, tror jeg. :)
SvarSlett