Å fylletraske

Siden søndag offisielt er helligdagen til minne om gårsdagens strabasiøse ferd mot dag, så synes jeg det passer å reflektere over et treningsfenomen som hos meg inntrer kun når promillen har passert et visst nivå, nemlig fylletrasking. La meg ile til med en gang og si at dette fenomenet ikke inntrer særlig ofte for min del, all den tid jeg har en fornuftig og måteholden tilnærming til inntak av the juice of the barley og annet snadder. For eksempel fylletrasket jeg sist natt til i går, og ikke natt til i dag. Så det så.

Min erfaring er nemlig den at de gangene jeg har drukket såpass at jeg merker at jeg er full (ja, du har nok vært der du også, så jeg skjems ikke for å si det), så kan plutselig beina få et målrettet eget liv. Der det i edru tilstand kan være et ork å komme seg fra A til B til fots når du egentlig ikke føler for det, så har jeg lagt merke til at orket raskt kan bli overstyrt av et målbevisst ønske om å komme seg hjem, nærmest uansett hvilke oppofrelser det innebærer. Ti minutter til nattbussen går sa du? Og så må du uansett vente på å bytte på Jernbanetorget? Nema problema, her er det bare å legge i vei! Snøføyk og holke? Ta det med ro, dette ordner seg - det er bare å få inn riktig rytme! Regn og blåst og du er fortsatt kledd for sommerfesten tidligere på kvelden? Ja, da er det bare å sjokke av gårde med minimert kroppsoverflate, så vil det gå deg godt!

Siden jeg stort sett tar nattbussen siden drosje er dyrt og nattbussen er gratis når du har månedskort, så innebærer byturer og fester ofte en viss distanse på en til to kilometer som må tilbakelegges før det silditønneske paradiset som er Ruters nattbusser åpenbarer seg. Det kan til og med hende det er litt mer. Men jeg har ingen problemer med å strene av gårde i kappgangtempo for å rekke bussen, og føler meg som Supermann når jeg gjør det.

Hvorfor fylletrasker jeg? Vel, for det første så slår et eller annet inn og forteller meg at dette bare er sunt, med tanke på hvor mye kalorier jeg har fått i meg i form av alkohol og nattmat. Det klarner hjernen og det er miljøvennlig. Ok, det siste har kanskje ikke førsteplass i et søvndrukkent hode, men det er en god rettferdiggjøring i etterkant. Og så er det vel slik at alkohol sløver hjernen til det punktet at du gir litt mer f...; der andre gjør stupide stunts i fylla, så lar jeg hemningene falle, og går.

Fylletrasking innebærer selvfølgelig en del risiko det også. Hvis du er for tynnkledd i forhold til været, så er jo historien full av eksempler på at du kan sløves, få forfrysninger og i verste fall omkomme på vei hjem fra fest. I tillegg kan du være så på en snurr at du glemmer å se deg for når du krysser veien, eller at du er i ferd med å gå gjennom strøket i turistbyen som hotellresepsjonisten pekte på kartet og ble hvit i ansiktet når han hvisket om. Om du skader deg, for eksempel ved å tråkke over eller lignende, så holder du det kanskje gående, og får fordømt vondt dagen derpå - om du er heldig. For ikke å snakke om risikoen som ligger i et overdrevent alkoholforbruk generelt, eller å drikke såpass at du faktisk føler deg full. Det innebærer generelt en del farer som vi kanskje bør være flinkere til å være obs på.

Men når "uhellet" først er ute, så antar jeg at jeg kunne gjort verre ting enn å gå fra St. hanshaugen til Jernbanetorget, som jeg gjorde på fredag. Jeg er jo tross alt en fornuftig mann.

Bilkjøringens forbannelser

Jeg skal komme med en bekjennelse: Selv om jeg er SV-er, så elsker jeg å kjøre bil. Jeg har alltid elsket den følelsen av frihet som følger med å suse over landeveien, stoppe når du selv vil, reise hvor du vil og oppdage nye, ukjente steder. Jeg trivdes veldig godt med den delen av drosjesjåførjobben (da jeg studerte) hvor jeg bare kunne kjøre av sted, bilen og meg - og kanskje en trivelig passasjer. Å kjøre drosje er å føle seg som kongen av Oslo en natt.

En stund var jeg også fæl til å kjøre til jobben. Jeg tenkte at jeg sparte tid og krefter - og det siste stemte i hvert fall - jeg er sikker på at bilkjøringa bidro til at jeg ble stadig breiere. Men med tida har jeg oppdaga at det å kjøre bil ofte er vel så mye et handicap som en befrielse. For å kjøre bil til jobben, så må jeg stå en halv evighet i kø - og ender opp med å bruke nesten like mye tid som jeg gjør med t-banen. I tillegg er det dyrt - jeg må betale med en halv arm hver gang jeg skal fylle tanken, og kjører jeg mye, så må jeg jo fylle ukentlig. Da jeg slutta å kjøre bil hele tida, så sparte jeg masse penger. Men det som egentlig slo meg mest, var hvor ufri jeg ble med bil. Jeg kunne ikke uten videre møte folk i sentrum, fordi jeg da måtte finne meg en parkeringsplass. Det er enten vanskelig, eller dyrt, eller begge deler. Med bil kan man heller ikke ta seg et glass øl eller tre - det må planlegges på forhånd, omtrent som om du skulle hatt barn. Nå må jeg jo i og for seg planlegge akkurat drikking litt på forhånd uansett, men jeg kan i det minste være sosial på impuls uten bil.

Nei, bilen er egentlig praktisk for noen få formål: Når du har forferdelig dårlig tid mellom ulike ting som det tar mye lengre tid å komme seg mellom med kollektivtrafikk; når du trenger å frakte større mengder med ting; når du vil dra på impulstur et eller annet sted; når du har en eller annen skade som gjør det ubehagelig å gå; og til slutt når det skjer et eller annet som krever at du kommer deg kjapt av sted på ugunstige tider.

I mange av disse tilfellene kan man jo også klare seg med drosje eller leiebil, men det krever jo litt planlegging det også. Jeg kommer nok til å beholde bilen min, men jeg bruker den mye mindre enn før. Det er bedre for miljøet, det er billigere, og det er ikke minst bedre for vekta!

Hei, hvor det går!

Jeg dro mitt legeme som vanlig opp på vekta denne mandags morgenen, forberedt på at etter tre dager i Berlin og en artig fest på lørdag, så ville jeg nok en gang måtte trekke pusten ekstra dypt før jeg åpna øynene og så på resultatet. Men neida! 130,9 kg landa vekta på. Det betyr at jeg nå har gått ned hele 13 kg, og at jeg har gått ned over 1,5 kg siden forrige uke. Med dette har jeg også passert en annen viktig milepæl: Siden det meste jeg har veid noen gang var 152 kg, så er jeg nå mer enn 20 kg mindre enn jeg har vært på det verste.

Dette føles virkelig deilig. Å gå sommeren i møte på dette viset er ikke alle forunt, og jeg er veldig, veldig fornøyd og glad. Hvis nå bare skyene utenfor vinduet mitt kan letne på samme måten!

Alkoholisme, viljestyrke og fett

VG og Aftenposten melder i dag om funnene i en ny studie, som konkluderer med at 71% av faktorene som fører til alkoholisme er gener. Med andre ord har viljestyrke lite med saken å gjøre.

Jeg er barn av en alkoholiker. Faren min var en på mange måter fantastisk mann, men han døde altfor tidlig etter flere år med alkoholdemens og til slutt organsvikt. I bisettelsen hans husker jeg at jeg tok et oppgjør med alle de rundt ham som hadde lukket øynene for alkoholen, og heller bygget opp under misbruket og lagt skylda på han, i stedet for å ta ansvar sjøl. Jeg sa det var en sykdom. Denne studien er en lettelse og en bekreftelse på det jeg har ment siden.

Samtidig begynner jeg også å tenke på mitt eget forhold til ting som kan skape avhengighet. Jeg synes selv at jeg lett kan bli avhengig - jeg skal ikke drikke for tett over en periode før jeg merker et sug, og jeg lar meg lett rive med av "kicks", enten det er opplevelser, søtsug, tv-serier eller dataspill. Jeg undrer meg på om det også kan være en del av den samme genetiske pakka, eller om det er et tilfeldig sammenfall. Uansett har jeg tenkt tanken at jeg genetisk er disponert for sånt, så det er om å gjøre å få avhengigheten inn i et godt spor - heller avhengig av trening og sunne matvaner enn av ting som kan ta livet av meg.

Sånne studier som dette er viktige for å forebygge og behandle lidelser som alkoholisme. Men de er også viktige fordi de gir tilbake til ofrene for lidelsene, og til deres familier (som også er ofre), noe av det viktigste vi mennesker har: verdighet.

Tillegg: Dette er nesten litt skummelt, men jeg kom også nå på at dagen i dag ville vært pappas 70-årsdag. Sånn sett håper jeg dette innlegget ble en verdig måte å markere jubileet på!

Chilikreps i aïoli og annet frokostsnadder

Når man skal gå ned i vekt, så er det viktig å etablere gode kostholdsvaner. En av de viktigste vanene jeg har lagt meg til, er å spise frokost hver morgen. Med en ordentlig frokost innabords er det lettere å være mett utover dagen. Men jeg liker ikke hva som helst til frokost. Det kan ikke være for mye jobb: Frokostblandinger er for mye styr, og grøt og annet som må kokes eller stekes er enda verre. Så da blir det brødmat. Men gjennom oppveksten så har jeg erfart at det finnes ekstremt mye kjedelig brødmat. Derfor trenger jeg kvalitet og mye smak. Her ser du hvordan frokosten min ser ut:

Her er det en skive med kaviar, en skive med vellagret "våre utvalgte" Jarlsberg og Rødvinsalami, og en skive med Salatmester'ns Chilikreps i aïoli. Og resten av denne bloggposten vil jeg vie til sistnevnte.

Chilikrepsen er nemlig denne frokostens dronning. Den inneholder tre ting jeg elsker: Chili, kreps og aïoli. Blandingen er ypperlig - her snakker vi velbalansert smak som pirrer smaksløkene på flere plan. Det er spicy, men moderert av aïolien, og det er litt tyggemotstand i krepsen, uten at det blir seigt. Jeg kjøper alltid inn to bokser av gangen, slik at jeg ikke risikerer å gå tom. Jeg er helt hekta. Og det er et problem.

Salatmester'ns utvalgte chilikreps i aïoli er nemlig bare å få tak i ett sted som jeg har fått med meg: Rema 1000. Dette er vel et resultat av kjedenes berykta innkjøpspolitikk. Jeg er glad Salatmester'n har fått innpass hos Rema 1000, men skulle ønske meg dem andre steder, slik som mine nærmeste butikker - Kiwi og Rimi. Jeg må nemlig opp til Furuset eller ned til Teisen for å finne en Rema 1000 i nærheten av meg, og det er ofte litt styr.

Salatmestern ser ut til å være en norsk gründer- og nisjebedrift, og jeg vil tro at de holdes ute fra de andre kjedene nettopp av diverse konkurransehensyn. Kjedenes egne produkter og de leverandørene som gir kjedene gode priser må jo for all del ikke plages med sånne oppkomlinger som lager kvalitetsprodukter! Dette er et typisk utslag av vår trang til stadig billigere mat - i et land hvor stadig mindre andeler av inntekten vår går til mat - og av storkapitalens behov for økende profitt. Og jeg som bare vil ha frokosten min...

Kontroll gjenvunnet!

Faksimile: Vektklubb.no

Dette bildet viser hvordan jeg ligger an i forhold til mitt nåværende vektprogram. Jeg har satt opp at jeg vil gå ned til 129 kg per 15. august i år. Som dere kan se, så har jeg slitt med å holde meg på den progresjonen jeg skal i forhold til det (den grå linja), helt siden jeg begynte det nye programmet 15.mai. Dette henger sammen med at jeg har slacka litt i slutten av mai og begynnelsen av juni - det har jeg behørig berørt i andre blogginnlegg her. Men nå har jeg gått ned 2 uker på rad, og såpass raskt at jeg er i ferd med å ta igjen programmet. Det siste oransje punktet er dagens vekt, hvor jeg landa på 132,7 kg. På øyemål ser det ut som det er kanskje 200 gram over der jeg skulle vært i dag. Jeg syns det er innafor godkjent avvik! I tillegg - og dette er en viktig seier: I oktober i fjor hadde jeg gått ned litt - til 133,1. Men da sprakk jeg. Nå har jeg altså, etter 8 måneder, gjenvunnet det tapte (eller tapt det vunne...)!

Når man slanker seg, så tar ting lang tid. Da er det også lett å gå glipp av det store bildet. Vi mennesker har en forræderisk hukommelse, og når det man har til å hjelpe minnet er et diagram som det over, så er det ikke rart at det i hvert fall til tider kan føles som man svikter. I sånne stunder hjelper det på å dra opp de lengre perspektivene:

Faksimile: Vektklubb.no

Hvis du følger denne grafen fra toppunktet, så ser du hvordan vekta mi har utvikla seg i løpet av den tida jeg har drevet på med Slankekorpset. Vektklubb jevner ut grafene litt, men mønsteret tør være klart: Det går nedover, men som en berg- og dalbane. En annen ting er at svingningene ser ut til å avta med tida, og at vektnedgangen stabiliserer seg i en noe slakere bane. Dette kjenne jeg igjen fra tidligere. Det går veldig lett de første månedene, etter mønsteret "2 fram, 1 tilbake", og deretter kommer kroppen inn i en jevnere rytme, med mindre ekstreme utslag. Samtidig er det nok også sånn at jeg blir mindre "nazi" på enkelte ting med tida, noe som direkte avspeiler seg i slakere nedgang.

Nå har jeg altså gjenvunnet kontrollen, og klart å sørge for at det går nedover. Utfordringa framover blir å holde trøkket oppe, og ikke la sommerfristelsene ta overhånd. Hvis jeg vil gjennomføre dette prosjektet, så må jeg kunne stå det ut, like tøft i juli som i april.

Husk at du også kan være med på å sørge for at juli blir en tøff måned for fettet: Send inn din sommerutfordring innen fredag!

Husarbeidsdagen

Søndag er husarbeidsdagen par excellence i det gulbrandsenske gods (les: min ettroms på Trosterud). Det er gjerne på søndag jeg har overskuddet og roen til å gripe vaskefillene fatt, og ta kjøkken, bad, toalett og gulv. Det er ikke hver søndag jeg har overskuddet - det kommer gjerne an på hva jeg har gjort resten av helga. Men når jeg har det, så er det fryktelig tilfredsstillende, særlig etterpå. Da setter jeg meg i sofaen og spiser middag og ser utover rene flater, og ser at det er godt.

Men visste du at husarbeid faktisk også forbruker greit med kalorier? Halvannen time (som jeg brukte i dag), forbrenner for meg omtrent like mye kalorier som en time med styrketrening, i hvert fall i følge kalkulatorene på vektklubb.no. Kanskje litt over, kanskje litt under. Men uansett merker jeg at jeg blir lett svett.

Nå veier jeg jo fortsatt ganske mye mer enn gjennomsnittsmannen, så jeg bruker jo mer kalorier på alle aktiviteter enn andre, men her er noen eksempler på hva jeg kan regne med å bruke, igjen i følge vektklubb.no:
Vaske gulv: 203 kcal/30 min.
Rydde (lett intensitet): 137 kcal/30 min
Støvsuge: 203 kcal/30 min
Hesje høy og hardt låvearbeid: 503 kcal/30 min

Jeg innser at jeg burde drevet gård.