Jada - opp igjen. 121,8 kg denne gangen - 0,8 opp. Jeg tror jeg bare må innse at jeg må bli enda strengere med meg selv. Det er noen (u)vaner som er for behagelige, og jeg merker at mat er litt "belønning" igjen - jeg klarer ikke helt begrense meg. Jeg har liksom tenkt at å ta ett kakestykke på møte ikke er så farlig - helt til jeg sitter der og har gafla i meg tre-fire (ikke veldig store, altså). Det samme med pizza og enkelte andre ting. Det er rett og slett vanskelig å stoppe. Dermed blir sosiale anledninger en større fare også, fordi det er der jeg får ting som det er vanskelig å begrense inntaket av.
Det er bare en ting å gjøre - jeg må igjen bli flinkere til å si nei takk til gode ting hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Jeg står stille - mye takket være trening, sikkert - men jeg vil noe mer enn det.
Det behovet vi har for belønning er vanskelig å slåss mot, og får oss til å ignorere årsak-virkning mange ganger. Min far forteller til stadighet om pasienter der han jobber som er innlaget med TUNG kols, men som til stadighet tar seg en røyk fordi "de har fortjent det nå/må kose seg litt/etc". Som pappa sier: De kan ha _fortjent_ det så mye de vil - det fjerner ikke det faktum at kolsen forverres.
SvarSlettSamma med sjokolade og vekt. Jeg er imponert over innsatsen så langt, men blir enda mer imponert om du faktisk klarer å stramme opp nå - det er alltid mye enklere mens kiloene raser, og jeg tipper at det er vanskeligere å finne motivasjon nå. Ikke gi opp! Jeg heier på deg!
Takk! Det er nok enklere med mat og kos enn med røyk - selv om den fysiske avhengigheten kan være ganske sterk. Røyk er i mange henseender enten/eller, mens mat og kos i mye større grad kan graderes og veies opp med trening. På den annen side - det kan gjøre det mer utfordrende å finjustere balansen! Takk for oppmuntring!
Slett