Jeg er glad i bilen min, og jeg liker å se Top Gear på TV. Jeg innrømmer at følelsen av å suse av gårde langs landeveien i min slitne Saab 9-3 1998 modell er ganske deilig, og at jeg liker å skru på setevarmen om vinteren. Det er mulig disse utsagnene får deg til å stusse, siden jeg også er ihuga SV-er. Men jeg har ikke tenkt å snakke varmt om å gjøre livet lettere for bilistene. Derimot har jeg tenkt å dele litt innsikt i hva som har skjedd med mine transportvaner de siste to månedene.
Jeg har tatt bilen til jobb relativt ofte. Det har hatt sammenheng med mitt gode sovehjerte - med bilen så har jeg kunnet sove lenger om morgenen. Dessuten er det raskt og behagelig. Men i de siste to månedene, særlig, har jeg prioritert annerledes. Selv om forskjellen i fysisk aktivitet ikke er så forferdelig stor, så bestemte jeg meg for to ting ganske tidlig: Alltid å ta t-banen, og alltid å ta trappa i stedet for heisen - hvis ikke det var veldig gode grunner til å gjøre noe annet. I stor grad har jeg klart å følge dette forsettet siden.
I går måtte jeg imidlertid bruke bilen til jobb, på grunn av noen ærender jeg måtte gjøre i løpet av ettermiddagen/kvelden. Og jeg oppdaga at det faktisk var ganske frustrerende! Plutselig var jeg bundet som via en navlestreng til et stort, bensindunstende eksosdrog, som jeg ikke bare kunne forlate. Jeg måtte drikke brus når jeg møtte andre, og jeg fikk ikke den roen og freden over meg som jeg får når jeg kan lese en bok på t-banen. For ikke å snakke om at jeg merket at det var skikkelig, skikkelig slapt å kjøre bil. Rett og slett måtte jeg innse at det er vanvittig mye deiligere å reise kollektivt - stort sett, og ikke bare i teorien.
Helt enig, så glad for ikke å ha bil, særlig når en har snille venner som en kan låne bil av til Ikea og laiver. Deilig å slappe av på bussen til jobb, eller få seg en rask sykkeltur å våkne på. For ikke å snakke om unngå kømas og alle pengene jeg sparer. Miljøet har ikke vondt av det heller..
SvarSlett