Noen betraktninger om generasjonsforskjeller

Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.

Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.

Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.

Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.

Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

Det evinnelige suget

Duften vikler seg vei inn i neseborene mine. Båtshaker griper tak i magen min og forsøker å hale meg ut av kurs. Kroppsfølelsen min fokuseres i et eneste, sentrifugerende sugepunkt midt i magen. Jeg kjemper meg forbi, skritt for skritt og nærmest hiver etter pusten når jeg endelig, triumferende, men trist og lengtende tilbake går ut av skyvedørene med bæreposen i hånda uten en eneste bit smågodt, en eneste sjokoladeplate i den.

Nesten et år har gått siden jeg begynte med Slankekorpset. I 355 dager har jeg knapt rørt snop. Jeg kan nesten telle det jeg har spist: Noen desserter på restauranter, kanskje en gang i måneden i snitt. Noen chips på fest to-tre ganger. En liten håndfull SV-karameller gjennom valgkampen. Tre runder hvor jeg spiste en liten håndfull snop fra godteskåler i jule- og nyttårstida, og en tre-fire lakrisbåter i en spillhelg på hotell. Det er alt. Antakeligvis har jeg hatt mye strengere begrensninger på meg selv enn de aller, aller fleste, men jeg har ikke vært fascistoid heller. Stort sett har det ikke vært noe savn. Men likevel, noen ganger, selv etter all denne tida, så kan det være nesten fysisk smertefullt å handle i butikkene. Det bugner av nye og gamle sjokolader og produkter jeg har lyst på å prøve: Melkebart. Stratos dobbel stor plate. Freia påskeegg. Kinder påskeharer. Lista er lang og eminent fristende.

Det eneste som funker er å være disiplinert. Å gripe tak i seg selv og si "nei, du har kommet så langt nå. Ikke gi opp!" Suget kommer kanskje alltid til å være der. Det er en avhengighetsproblematikk vi kjenner fra rusmiddel-verdenen, og hvis jeg vil fortsette å gå ned i vekt, så må jeg ikke fore beistet. Men dét er fryktelig vanskelig å tenke.

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Facebook, du Facebook

Facebook må jo tjene penger de, som alle andre. Og siden de har så mye informasjon om deg, så kan de drive litt målrettet markedsføring. Det er ikke bare dumt, siden du slipper å bli bombardert med uinteressant reklame, og bedrifter kan spare markedsføringskroner på ikke å treffe feil målgruppe.

Uheldigvis for både facebook og markedsførerne, så er det et godt stykke igjen til de kjenner meg spesielt godt. Normalt titter jeg ikke på annonsene uansett, men se hva jeg fikk av annonser i dag:

Den første annonsen er ikke så spesiell. Jeg liker Skandiabankens side, og har prøvd meg på Aksjespillet - med betryggende begredelige resultater. Riktignok har de ikke registrert at jeg bruker applikasjonen de reklamerer for, men det får nå så være. 

Deretter blir det morsomt. Oslo Symposium ser jo tilforlatelig ut: et fokus på verdidebatter, med tenkere, debattanter og politikere. Det passer jo bra - jeg er jo både politisk, akademisk og filosofisk interessert. Dessverre har de glemt at jeg både er ateist og SVer - noe som framgår av profilen min. Oslo Symposium er nemlig arrangert av International Christian Embassy Jerusalem og Kristenfolket, for å få regjeringsskifte i Norge...

Så kommer vi til "Single på Facebook". Ok, jeg er singel, og selv om én av mine venner har brukt Zoosk eller hva det er, så biter jeg ikke på reklamen, særlig ikke den pene jenta med mye bar hud.

Til slutt, rosinen i pølsa. Fettsuging. Tilfeldig? Neppe. Antakeligvis fordi ordet slanking går igjen hos meg, eller noe - eller fordi jeg er singel, og derfor bør ha komplekser. (Eller er single menn i begynnelsen av 30-åra mer utsatt for overvekt?) Uansett grunn - det er ganske vittig at jeg nettopp har oppretta en blogg om min lange vei mot slanking, og hvordan jeg er klar for å gjøre det på den harde måten, og at jeg umiddelbart etter tilbys fettsuging av Aviva helse. Men kanskje det bare er enda et uttrykk for kroppspresset og de kjappe løsningene på skammen vår som vi blir tuta øra fulle av?

Så, Facebook: Målrettet markedsføring - god idé, dårlig gjennomføring.