Så er det jul igjen!

Nå er juletida her, og med den følger jo tradisjoner. Jeg er tradisjonsrikt forkjølet, jeg har drukket tradisjonsrik venneøl på Sara på lørdag, og jeg har tradisjonsrikt gått opp litt fra forrige uke. Vekta står nå på 142,8 - opp én kg. Mest sannsynlig pga kombinasjonen øl og lite trening, samt julesjokolade. Jeg tar det ikke så veldig tungt, fordi jeg vet at jeg klør etter å komme i gang med trening igjen. Det er bare fryktelig ubehagelig å trene til tørrhosten har gitt seg.

Jeg var hos legen på fredag, noe som var betryggende. Med unntak av at blodtrykket mitt fortsatt er for høyt (jeg skal ha en lengre måling av dette i februar), så er andre risikofaktorer for hjerte-karsykdommer fraværende hos meg. Kolesterolet er normalt, jeg har nok D-vitamin og jern og har også tatt et EKG som var fint. I Mad Men sesong 2 får Don Draper beskjed av legen sin om at han er en godt voksen mann når han er 35 eller 36 (tro det eller ei, men Jon Hamm har alltid sett ut som han er 45), og jeg tenker litt det samme. Det skader ikke å ta kroppen inn til en skikkelig EU-kontroll innimellom, når du har BMI på drøye 44 og har bikka 30 med svært god margin. Da er det også deilig at legen ikke har noe å mate min indre hypokonder med.

Den største utfordringen min er nok egentlig stress - og det er sikkert det, sammen med vekt, som driver blodtrykket opp. I tillegg påfører det vondter i muskler og sener i skuldre og nakke. Jeg er veldig engasjert i jobben min, men det bidrar også til at det er mer krevende å legge den fra seg. I perioder hvor det da samtidig er mye å gjøre, så er det en viktig treningssak å klare å ta seg fri på fritida - både praktisk og mentalt. Det er ikke mye som skal til - en helg eller det å gå fra kontoret etter 8 timer litt oftere kjenner jeg kan være nok. Det får være noe jeg har enda mer oppmerksomhet mot i månedene som kommer!

En viss framgang

Beklager at jeg ikke har blogget før nå, sent i uka! Det var et par hektiske dager i starten av uka, så det gikk litt i glemmeboka!

Jeg har gått ned til 143,5 kg denne uka - fortsatt litt mer enn for to uker siden, men det går rette veien.

Jeg har gode treningsopplevelser for tida. Jeg møtte en gammel bekjent i Drammensbadet sist fredag, og han mente visst at jeg så ut til å være en god svømmer. For en som lett er perfeksjonist og selvkritisk - og som vet at teknikken langt fra er optimal - så var det en veldig hyggelig tilbakemelding. Dessuten merker jeg at jeg nå klarer å ha god kontroll på meg selv under trening - jeg kjører 4x4-intervaller, og klarer nå stort sett å holde ut gjennom intervallene og samtidig bli sliten.

Det kan hende jeg kommer i en avis om noe treningsgreier (den som venter, får se, så jeg er ikke noe mer konkret ennå), og da jeg prata med journalisten, så kom jeg fram til at for meg så er vel treningsidealet ikke lenger så mye å gruse på og trene meg i senk, men å utøve god selvkontroll. Både i form av faktisk å trene, men også i å klare å porsjonere ut energien min så optimalt som mulig.

Kanskje jeg bør kjøpe meg en pulsklokke.

Framgang i hektiske tider

Som dere skjønner, så hadde jeg litt å gjøre i går, så jeg rakk ikke blogge. Men nyhetene er gode! Jeg gikk ned 0,7 kg forrige uke, og veide 144 kg i går!

0,1 kg til, så er jeg der jeg startet med Slankekorpset.

Jeg er i god gang med svømmingen - to ganger i uka tar jeg mål av meg til med litt intervalltrening. Jeg sliter litt med teknikken, så jeg har lyst til å få meg et kurs etter hvert, men det er utrolig deilig uansett. De siste månedene har jeg hatt mye "vondter" i nakke og skuldre, og de er nesten forduftet som dugg for solen - etter første trening!

Livet er herlig!

Stabilt, men nåvel!

I dag viste vekta 145,7 kg. Det er nøyaktig det samme som i forrige uke. Tatt i betraktning at også denne uka har hatt litt høyere inntak av søtsaker og chips enn jeg burde hatt, så er ikke det så verst. Jeg har stabilisert meg på litt lavere nivå enn jeg lå da jeg begynte, og det er en seier. Samtidig er jeg jo ikke fornøyd med det! Jeg vil gjerne ha litt bedre framgang. Det eneste som hjelper er nok å holde fokus, og denne uka blir det lettere. Det er lite utenom rutine denne uka, og da er det nok enklere.

En annen god nyhet, er at jeg satte ny pers (tror jeg) på gangturen til toget i dag tidlig. Jeg hadde dårlig tid, så jeg gikk ganske fort. Det viste seg da jeg kom fram at jeg gikk med en hastighet på 9.42 per km, eller 6,19 km/t. Det er jeg fornøyd med - og jeg opplevde det ikke som super-anstrengende heller!

Nå som høsten setter inn, så kommer jeg til å "belønne" meg selv litt med å kjøpe årskort på Drammensbadet som inkluderer svømmehall, trening og velvære. Det koster nesten 200,- ekstra i måneden i forhold til bare trening og bad, men når det butter som verst i motivasjonen er det viktig for meg å kunne ha den velværebiten i andre enden. Jeg satser på å trene litt mer kondisbasert et par ganger i uka når jeg har skaffet meg kortet.

Så følg med - det kommer til å gå nedover framover også!

Spor av høstferie

Nå har jeg vært gjennom en uke med mye god mat og litt mer snop enn vanlig - og litt mindre fysisk aktivitet. Det har satt sine spor, og i dag veide jeg 145,7 kg. Litt av oppgangen er sikkert fordi jeg har veid meg senere på dagen forrige gang, men det forklarer neppe alt.

Det er ikke mye annet å gjøre med det, enn å sørge for at jeg opprettholder de gode vanene hver dag denne uka, med å gå til toget, registrere kalorier og holde meg under 2500 kcal per dag. Så skal jeg nok fint klare å komme meg tilbake i sporet igjen!

Svisj! Nesten 2 kg ned.

Kroppen er en sånn passelig uforutsigbar ting. Etter at jeg i forrige uke gikk opp 0,4 kg, har jeg denne uka gått ned 1,9 kg. I snitt har jeg da gått ned 750 gram i uka de siste to ukene, og det er innafor, syns jeg - selv om det altså har blitt et kraftig rykk nedover denne uka.

Dermed veier jeg i dag 145,9 kg. Jeg har dermed allerede nådd målet jeg planla for månedsskiftet oktober/november - med veldig god margin. Det føles utrolig deilig og motiverende.

Jeg har stort sett vært flink til å passe på den siste uka. Når jeg ikke har kunnet/orket å måle/veie/telle, så har jeg heller prøvd å spise fornuftige mengder. Jeg har ikke klart det hele veien - taco på fredag var en prøvelse. Men stort sett har det gått greit, og nå har jeg fått uttellingen. Jeg hadde ikke klart det uten å ha en fantastisk partner, motivator og kjæreste i Ingrid.

Svimmelheten har også nesten gitt seg. Jeg kjenner bare en liten ørhet når jeg er veldig sliten og stressa, og ikke har spist noe særlig. Til gjengjeld fikk jeg skikkelig vondt i venstrefoten igjen i går etter å ha støvsugd og vaska noen timer på lørdag. Nå er det nesten over, takket være litt medisin, og jeg regner med å kunne gå til toget i morgen som vanlig.

Mitt neste mål er å komme under 141 kg innen 01.12. Med dette utgangspunktet bør det absolutt være mulig! Jeg tror det er viktig å sette seg moderate mål, fordi risikoen for skuffelse da blir mindre. Jeg kan heller la meg positivt overraske!

God framgang!

Da har jeg forsøkt å være flink i én uke, og så langt har jeg fått det til!

Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!

Statistikker per i dag:

Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.

Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:

Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%

Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?

Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.

Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

Hipp hurra!

Puh!

I dag viste vekta 141,4 kg. Det er 3 kg ned fra forrige uke, og 1,9 kg ned fra uka før det igjen (jeg gikk jo opp i forrige uke). Jeg trodde ikke jeg skulle gå ned så mye denne uka heller, fordi vi har kost oss skikkelig i helga. På lørdag hadde Ingrid booket meg til overraskelsestur. Vi utforsket Tjuvholmen og Aker Brygge - spiste lunsj på Meatmarket, middag på Onda, frokost på The Thief og is på Paradis - og i tillegg middag hos moren til Ingrid på søndag. Jeg har ikke spist overveldende porsjoner noen steder, men ingenting har jo vært direkte slankemat.

Ikke har jeg fått gått tur hver dag de siste to ukene heller. Jeg syns ikke akkurat jeg er et dårlig menneske av den grunn - jeg har vel gått 3 eller 4 ganger i uka - men det er så forbanna kjipt å gå tur nå, selv med gode klær. Det er kaldt som f, og jeg tror jeg har en eller annen slumrende halsbetennelse eller noe, som bestemmer seg for å melde sin ankomst etter to kveldsturer på rad i 7 minus. Et par dager innenfor husets fire vegger er alt som skal til for at jeg er bra igjen. Da blir jeg ikke akkurat topp motivert. I tillegg er det alltid noe som gjør at det er vanskelig å få tida hver dag, uten at det blir altfor seint - det er viktig å ha litt tid med sine nære og kjære også. Men: jeg har likevel et bedre treningsvolum enn før, og middels rask gange forbrenner sine kalorier det også.

Så alt i alt: Jeg er fornøyd, og ting går rette veien!

Vanskelig å lykkes, lett å feile!

I dag viste vekta 144,4 kg. Det er opp 1,1 kg siden forrige uke, men det er ikke vanskelig å forstå hva som har skjedd. Jeg har gått "bare" tre turer denne uka, dels på grunn av tid, og dels fordi jeg har hatt vondt i halsen som har blitt verre når jeg har gått ute. Etter noen dager med litt lavere tempo, så er jeg mye bedre i halsen, så i går gikk jeg en rolig timestur som en ny start. Likevel har jeg klart å være flink med mat på hverdagene, men fredag, lørdag og søndag tok det av litt. Kanskje aller mest på fredag, hvor jeg spiste litt mye pizza på en familiemiddag. Så var det et julebord på lørdag, og i går spiste vi middag ute. Da er det vanskelig å holde telling med kaloriene, og lett å la tvilen komme mine egne lyster til gode.

Likevel - jeg er fortsatt optimist, og må bare stå på hardere denne uka her!

Godt nytt år!

Jeg har ikke noe nyttårsforsett, men rent praktisk er det fint å vente til etter jule- og nyttårstida med å gå ned i vekt.

Jeg har derfor bestemt at dagen i dag er starten på Den Nye Tida, hvor jeg igjen vil registrere kalorier og drive med regelmessig fysisk aktivitet.

Vitale data i dag:

Vekt: 145,2 kg
Midjemål: 154 cm (ca)
Overarmsmål: 41 cm
Lår: 68 cm

Til min store overraskelse har vekta faktisk vært stabil gjennom jula - jeg veide rundt 146 kg da den tok til, og har altså heller gått litt ned enn opp. Likevel: Jula har bestått i alt for mye fråtsing, og lite fysisk aktivitet.

For å få til nok fysisk aktivitet vil jeg heller prøve å gå raskt 30-60 minutter daglig, enn å prioritere hardtrening noen ganger i uka. Jeg tenker at hardtrening får være en bonusaktivitet, fordi det er gøy.

Jeg står ikke alene i dette - samboeren min og jeg er et lag. Dette skal vi klare!

Statusoppdatering!

Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!

Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!

Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!

Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!

Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Tidsklemma og ferietid

Jeg var håpefull før jeg gikk på vekta i dag. Jeg trodde nemlig jeg hadde hatt grei kontroll, selv om jeg ikke telte kalorier. Slik gikk det ikke. Vekta viste 135,6 kg i dag, som er opp ca 1 kg fra forrige uke. Det demonstrerer for meg at det bare er en systematisk tilnærming som funker - vi har lett for å lure oss selv. Men en slik systematisk tilnærming kan være krevende i en hektisk hverdag, særlig når det er krevende dager på jobben. Selvkontroll er etter alt å dømme en begrenset (men fornybar) ressurs, og når du skal løse litt større utfordringer på jobb enn du er vant med, samtidig som du har et hjem å holde i orden og må få hverdagen og 17. mai til å gå opp med samboer og barn, så er det ekstra utfordrende å disponere selvkontrollen rett. Jobben er gøy, og familielivet er et sant eventyr. Samtidig betyr det at andre mennesker er avhengig av deg, og for meg betyr det at jeg må legge om rutinene mine. Da må jeg finne opp nye måter å forenkle hverdagen på som gjør det lettere å holde et fornuftig vektregime.

Men dette er bare halve historien. Denne uka her har jo ikke bare vært hektisk, den har også vært veldig sløv. Med en gang pinsen kom så var det naturlig å gire om og la livet trille av gårde i fri. Og da er det i hvert fall ingenting som føles bedre enn å bare ta ting som det kommer og ikke planlegge. Men slanking krever planlegging - konstant, allestedsnærværende planlegging.

Dette er en ond planleggingssirkel, som bare fostrer evig dårlig samvittighet. Jeg tror løsningen ikke er å tvinge meg selv til å gjøre alt slik som jeg gjorde det før, men å utfordre meg selv til å finne nye løsninger, nye smarte triks og rutiner som forenkler hverdagen. Jeg har vært litt lat, og har trodd at alt kunne gjøres som før. Det kan det ikke. Jeg har ikke tenkt ferdig, men jeg tror forsommeren og sommeren skal brukes til å fostre et nytt dagliglivs slankerutiner, sammen med samboeren min. Det tror jeg blir en artig og koselig utfordring å ta!

En uke på kanten av stupet

De siste 7 dagene har jeg levd på kanten av stupet i forhold til vekt og kaloritelling igjen. Sist fredag hadde vi venner på en 4-retters middag som var helt fabelaktig, og på lørdagen gikk vi ut. Da mandagen kom, viste vekta 135,6 kg, mens livvidden sto stabil på 143 cm. Mye kveldsjobbing har bidratt til at jeg ikke har trent noe siden onsdag i forrige uke. Det er med andre ord på tide å bli flink igjen, før de dårlige vanene får satt seg!

Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.

På det jevne igjen

Jeg har hatt en litt for god helg, og det merkes på vekta. 133,8, opp 0,3 kg. Jeg har svingt opp og ned rundt 133,5 kg nå den siste måneden. Jeg er i og for seg ikke så misfornøyd, fordi jeg har klart å komme inn i gode treningsrutiner. Samtidig bør jeg nå etter hvert klare å ta meg i nakkeskinnet og begynne nedgangen. Jeg vil tross alt ned tjue kilo på et eller annet tidspunkt, og da må jeg komme i gang.

Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.

Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!

Jeg holder vekta

133,6 er dagens vekt - 0,2 kg mer enn forrige uke. Det er helt greit, med tanke på at jeg har vært ganske sosial og har brukt mye tid på å ommøblere leiligheten for å gjøre plass til samboer og barn! Vi har fått til mye på kort tid, og har lagt grunnlaget for en del rutiner og planlegging som jeg tror vil gjøre det enda enklere å gå ned i vekt over tid. Med andre ord en god investering i vekt-framtida (for ikke å snakke om at det generelt er veldig hyggelig)!

Denne uka skal jeg gjøre en fornyet treningsinnsats - én trening forrige uke ble litt i minste laget - selv om det er ei krevende tid på jobb og i forhold til andre ting jeg gjør utenfor jobben. Men: Den som intet våger, intet vinner?

Påsketur!

Jeg blogget ikke sist uke i ren påskesløvhet, og har hatt en deilig påskeferie. Først hos et vennepar, og så sammen med kjæresten min og familie hun har i Stavanger. Det har blitt god mat og godt drikke, men jeg har forsøkt å ha en viss kontroll. Jeg har gått opp omtrent 2 kg i påskeferien, til 133,2 kg, men det er ikke galt, forholdene tatt i betraktning. Det er de kommende hverdagsukene som blir viktig nå. Dette fikser jeg!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!