Noen betraktninger om generasjonsforskjeller

Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.

Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.

Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.

Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.

Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.

En viss framgang

Beklager at jeg ikke har blogget før nå, sent i uka! Det var et par hektiske dager i starten av uka, så det gikk litt i glemmeboka!

Jeg har gått ned til 143,5 kg denne uka - fortsatt litt mer enn for to uker siden, men det går rette veien.

Jeg har gode treningsopplevelser for tida. Jeg møtte en gammel bekjent i Drammensbadet sist fredag, og han mente visst at jeg så ut til å være en god svømmer. For en som lett er perfeksjonist og selvkritisk - og som vet at teknikken langt fra er optimal - så var det en veldig hyggelig tilbakemelding. Dessuten merker jeg at jeg nå klarer å ha god kontroll på meg selv under trening - jeg kjører 4x4-intervaller, og klarer nå stort sett å holde ut gjennom intervallene og samtidig bli sliten.

Det kan hende jeg kommer i en avis om noe treningsgreier (den som venter, får se, så jeg er ikke noe mer konkret ennå), og da jeg prata med journalisten, så kom jeg fram til at for meg så er vel treningsidealet ikke lenger så mye å gruse på og trene meg i senk, men å utøve god selvkontroll. Både i form av faktisk å trene, men også i å klare å porsjonere ut energien min så optimalt som mulig.

Kanskje jeg bør kjøpe meg en pulsklokke.

Halve Norge på slanker'n!

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Alkoholisme, viljestyrke og fett

VG og Aftenposten melder i dag om funnene i en ny studie, som konkluderer med at 71% av faktorene som fører til alkoholisme er gener. Med andre ord har viljestyrke lite med saken å gjøre.

Jeg er barn av en alkoholiker. Faren min var en på mange måter fantastisk mann, men han døde altfor tidlig etter flere år med alkoholdemens og til slutt organsvikt. I bisettelsen hans husker jeg at jeg tok et oppgjør med alle de rundt ham som hadde lukket øynene for alkoholen, og heller bygget opp under misbruket og lagt skylda på han, i stedet for å ta ansvar sjøl. Jeg sa det var en sykdom. Denne studien er en lettelse og en bekreftelse på det jeg har ment siden.

Samtidig begynner jeg også å tenke på mitt eget forhold til ting som kan skape avhengighet. Jeg synes selv at jeg lett kan bli avhengig - jeg skal ikke drikke for tett over en periode før jeg merker et sug, og jeg lar meg lett rive med av "kicks", enten det er opplevelser, søtsug, tv-serier eller dataspill. Jeg undrer meg på om det også kan være en del av den samme genetiske pakka, eller om det er et tilfeldig sammenfall. Uansett har jeg tenkt tanken at jeg genetisk er disponert for sånt, så det er om å gjøre å få avhengigheten inn i et godt spor - heller avhengig av trening og sunne matvaner enn av ting som kan ta livet av meg.

Sånne studier som dette er viktige for å forebygge og behandle lidelser som alkoholisme. Men de er også viktige fordi de gir tilbake til ofrene for lidelsene, og til deres familier (som også er ofre), noe av det viktigste vi mennesker har: verdighet.

Tillegg: Dette er nesten litt skummelt, men jeg kom også nå på at dagen i dag ville vært pappas 70-årsdag. Sånn sett håper jeg dette innlegget ble en verdig måte å markere jubileet på!

Sex and the Sopranos

Photo: Flickr

Jeg er sjelden blant de første til å omfavne popkulturelle fenomener, men jeg henger med så godt jeg kan. Av og til blir jeg lovlig sein. Sånn er tilfellet med Sopranos. TV-serien hadde sin siste episode i 2007, men jeg så meg gjennom serien først nylig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg merker at jeg lar meg hjernevaske av dagevis med det samme tv-universet. Heldigvis tror jeg det var god hjernevasking denne gangen. Med andre ord har jeg ingen umiddelbare planer om å bli Oslos neste mafiaboss.

Jeg skal innrømme at hjernevaskinga var på et veldig primitivt plan, men jeg velger likevel å omfavne den. Saken er nemlig den at som tjukkas - som jeg tidligere har nevnt - så kan det være lett å bli ekstra selvbevisst og tenke at vommen du har kommer i veien for dine sjanser ute blant verdens kvinner. Og ja, jeg har jo også etter hvert opparbeidet empiriske bevis på at tjukkaseri skaper noen utfordringer.

Da er det utrolig befriende med en serie hvor hovedpersonen er en karismatisk tjukkas som også drar damer. OK, han har makt, alvorlige sosiopatiske trekk og alt det der, men han har like fullt sex-appeal. Jeg skal ikke dra sammenligninga mellom meg og Tony Soprano/James Gandolfini for langt, men i en episode står Tony Soprano og kjenner på vommen sin foran speilet. Ikke vet jeg om serien har noen kobling med virkeligheten på dette planet, og egentlig vil jeg ikke vite det heller (ta ikke livsløgnen fra meg), men en av grunnene til at serien ble så stor, var jo nettopp det at den klarte å ta noen allmennmenneskelige problemer på kornet - og få hvermannsen til å identifisere seg med en egentlig ganske grusom mafiaboss fra New Jersey. Det funka i hvert fall på meg, og takk for det!

Hvem er sunn?

VG melder i dag at det er bedre å være tykk og sunn enn tynn og utrent. Bakgrunnen er at det er usunt med det fettet som legger seg inne i blodårene, og som du forbrenner ved langvarige mosjonsaktiviteter. Tynne sofapoteter er derfor mindre sunne enn pæreformede mosjonister. Leser man artikkelen ser man at det er mer komplekst enn som så, men hovedbudskapet er at forskjellene er utapå. Og det er et viktig pedagogisk budskap: Du er ikke nødvendigvis usunn og lat fordi du er overvektig. Samtidig bør ikke vi som har noe ekstra å bære på av den grunn slå oss på brystet og tro vi automatisk er sunne fordi vi trener litt. Det kommer an på helheten i livsstilen din. Du kan jo også - som meg - ha levd et fryktelig usunt liv som du så jobber med å snu.

Men kanskje dette og lignende saker kan være en tankevekker for alle fedmistene der ute - de som nedvurderer deg på bakgrunn av hvordan du ser ut, ikke hvem du er. Det er lov å håpe.

Vær varsom

Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.

I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."

Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.

Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.

Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.

Jeg - en politiker?

Jeg og leiaren er klare for å ta Alna bydel med storm! Fotograf: Stig Weston

I vår har det blitt tatt politikerbilder av meg. Det er en forunderlig opplevelse å skulle være et "medietryne" og fronte partiet lokalt i bydelen i den kommende valgkampen (sammen med de andre bra kandidatene fra lokallaget mitt). Du blir liksom litt ekstra selvbevisst av det. Det er lett å titte på sånne bilder med et kritisk blikk og se alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, særlig når du er vant til å ha et selvkritisk forhold til eget utseende. Det er ofte jeg misliker å se bilder av meg selv, nettopp av den grunn. Men faktisk synes jeg de ble ganske fine! Eller hva sier du?

Alna SVs ungdomskandidat Andreas Sæbø, Oslo SVs ordførerkandidat Marianne Borgen, meg og 2. kandidat og lokallagsleder Ingunn Gjerstad. Fotograf: Titus Tenga

Fotograf: Stig Weston

Alna SVs toppkandidater. Fotograf: Hilde Maisey

Fotograf: Hilde Maisey

Lystig stemning i Alna SV! Fotograf: Hilde Maisey

Også tjukke barn er vakre

Jeg var et stygt barn. I hvert fall trodde jeg det selv. På barneskolen var jeg trippelt handicappet: Jeg var overvektig, hadde rødt hår og var i tillegg skoleflink. Hos helsesøster og lege ble jeg veid og målt, og fikk beskjed om at jeg lå langt over normalen. Moren min, som selv hadde opplevd mobbing for rødt hår (det var mye verre å ha rødt hår på 50-tallet enn på 80-tallet), prøvde å hjelpe meg med å slanke meg fra ungdomsskolen av. Fra ulike hold - venner av familien, familie, folk jeg gikk på skole med, lærere, helsepersonell - fikk jeg beskjed om at jeg var tjukk.

På barneskolen husker jeg også at vi lærte fabelen om jegeren som skulle jakte ender. Jeg husker ikke detaljene lenger, men han gjorde en avtale med en andemor om at han ikke skulle ta ungene hennes, som var "de peneste" i hele skogen. Han skjøt de styggeste han fant, men ikke overraskende fikk han beskjed om at det var hennes unger - de var jo de peneste for henne. Moralen var nok at skjønnhet er subjektivt, men det hjelper lite å få høre at mora di bare synes du er pen fordi hun er moren din, når du tror at alle andre synes du er tjukk og lite lekker.

Det har tatt meg mange år å overbevise meg selv om at det labre selvbildet jeg vokste opp med ikke nødvendigvis var riktig. Ungdomstida hjalp, men jeg svevde lenge i den villfarelse at ingen kunne like meg, siden jeg var tjukk og keitete. Ikke overraskende var jeg kronisk ute av stand til å forstå det når noen var over gjennomsnittet interessert i meg, med den frustrerende følge at mange lovende romantiske prosjekter forble på tegnebrettet.

Fortsatt er jeg klar over at det er mange der ute som ser fettet før fjeset. Vi lever i et samfunn hvor feite konsekvent framstilles i et dårlig lys. Jeg elsker for eksempel Harry Potter-bøkene og -filmene, men jeg har en bismak i forhold til hvordan Harrys stefamilie framstilles - tjukke, egoistiske, grådige, glupske, slemme, sneversynte mennesker. Jeg blir stadig sjokkert over hva folk kan tro at de har rett til å si til meg, fordi jeg er tjukk. Tenk hvor deilig verden hadde vært hvis skjønnhetsidealene var mer fleksible!

Selvtillit og fedme er tett knyttet sammen. Det blir fort slik at du havner i en ond sirkel: Jeg er stygg og sjanseløs uansett, så jeg kan søke tilflukt i maten - min beste venn. Helseproblemene knyttet til barnefedme er potensielt alvorlige. Men de løses ikke gjennom påføring av skam. Derfor synes jeg du der ute skal tenke deg om to ganger i forhold til hva du sier til barn. Gi tjukke barn komplimenter, og la dem høre at de er vakre. Se skjønnheten i dem. Og ikke minst - kom med kommentarer om tjukke folk, både barn og voksne - som er positive. Spesielt når barn hører på. Vær med på å snu trenden. Ta et selvstendig standpunkt. Og redd et bra menneske som er fanget i en stor kropp.

Veiing av barn

Dagbladet formidler et innlegg i dag om veiing av skolebarn, som jeg synes er veldig bra. Poenget i innlegget er at barn ikke bare må veies - overvektige barn må gis oppfølging. Jeg kjenner meg igjen i mye av det som skrives.

Som liten var jeg overvektig. Og særlig mot slutten av barneskolen skjøt det fart. Jeg husker timene hos helsesøster - og også hos legen - hvor jeg ble vist vektdiagrammet mitt, med en sammenligning av vektutviklingen hos et "normalt" barn. Jeg fikk streng beskjed om å spise mindre, og alt var min egen feil.

Den skammen over egen kropp som jeg bygde opp i barneårene hadde sammensatte årsaker. Men det verste av den fikk jeg ikke kvitta meg med før jeg var godt opp i tjueåra - og fortsatt sitter den i. Jeg vil primært ned i vekt på grunn av helse og klær, men jeg kan ikke stikke under en stol at en del av meg håper å være skamfri en dag; at jeg kan slutte å være selvbevisst når jeg møter andre mennesker og slutte å se etter tegn på at det er utseendet mitt som er viktigst. Hadde jeg skammet meg mindre som liten, så hadde jeg antakeligvis også veid mindre i dag.

Barn fortjener bedre enn bare å få skammen bekrefta av en helsesøster eller skolelege. De trenger støtte, hjelp og oppfølging over tid. Det fortjener de.