Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.
Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.
Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.
Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.
Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.
Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg
mandag 2. februar 2015
mandag 22. desember 2014
Så er det jul igjen!
Nå er juletida her, og med den følger jo tradisjoner. Jeg er tradisjonsrikt forkjølet, jeg har drukket tradisjonsrik venneøl på Sara på lørdag, og jeg har tradisjonsrikt gått opp litt fra forrige uke. Vekta står nå på 142,8 - opp én kg. Mest sannsynlig pga kombinasjonen øl og lite trening, samt julesjokolade. Jeg tar det ikke så veldig tungt, fordi jeg vet at jeg klør etter å komme i gang med trening igjen. Det er bare fryktelig ubehagelig å trene til tørrhosten har gitt seg.
Jeg var hos legen på fredag, noe som var betryggende. Med unntak av at blodtrykket mitt fortsatt er for høyt (jeg skal ha en lengre måling av dette i februar), så er andre risikofaktorer for hjerte-karsykdommer fraværende hos meg. Kolesterolet er normalt, jeg har nok D-vitamin og jern og har også tatt et EKG som var fint. I Mad Men sesong 2 får Don Draper beskjed av legen sin om at han er en godt voksen mann når han er 35 eller 36 (tro det eller ei, men Jon Hamm har alltid sett ut som han er 45), og jeg tenker litt det samme. Det skader ikke å ta kroppen inn til en skikkelig EU-kontroll innimellom, når du har BMI på drøye 44 og har bikka 30 med svært god margin. Da er det også deilig at legen ikke har noe å mate min indre hypokonder med.
Den største utfordringen min er nok egentlig stress - og det er sikkert det, sammen med vekt, som driver blodtrykket opp. I tillegg påfører det vondter i muskler og sener i skuldre og nakke. Jeg er veldig engasjert i jobben min, men det bidrar også til at det er mer krevende å legge den fra seg. I perioder hvor det da samtidig er mye å gjøre, så er det en viktig treningssak å klare å ta seg fri på fritida - både praktisk og mentalt. Det er ikke mye som skal til - en helg eller det å gå fra kontoret etter 8 timer litt oftere kjenner jeg kan være nok. Det får være noe jeg har enda mer oppmerksomhet mot i månedene som kommer!
Jeg var hos legen på fredag, noe som var betryggende. Med unntak av at blodtrykket mitt fortsatt er for høyt (jeg skal ha en lengre måling av dette i februar), så er andre risikofaktorer for hjerte-karsykdommer fraværende hos meg. Kolesterolet er normalt, jeg har nok D-vitamin og jern og har også tatt et EKG som var fint. I Mad Men sesong 2 får Don Draper beskjed av legen sin om at han er en godt voksen mann når han er 35 eller 36 (tro det eller ei, men Jon Hamm har alltid sett ut som han er 45), og jeg tenker litt det samme. Det skader ikke å ta kroppen inn til en skikkelig EU-kontroll innimellom, når du har BMI på drøye 44 og har bikka 30 med svært god margin. Da er det også deilig at legen ikke har noe å mate min indre hypokonder med.
Den største utfordringen min er nok egentlig stress - og det er sikkert det, sammen med vekt, som driver blodtrykket opp. I tillegg påfører det vondter i muskler og sener i skuldre og nakke. Jeg er veldig engasjert i jobben min, men det bidrar også til at det er mer krevende å legge den fra seg. I perioder hvor det da samtidig er mye å gjøre, så er det en viktig treningssak å klare å ta seg fri på fritida - både praktisk og mentalt. Det er ikke mye som skal til - en helg eller det å gå fra kontoret etter 8 timer litt oftere kjenner jeg kan være nok. Det får være noe jeg har enda mer oppmerksomhet mot i månedene som kommer!
mandag 15. september 2014
Vektvariasjonens uutholdelige uforutsigbarhet
I dag gikk jeg på vekta med godt mot. Jeg følte at jeg hadde vært flink gjennom uka og i liten grad spist for mye. Jeg kan ikke garantere at jeg har klart å holde meg innenfor 2500 kcal hver dag, men jeg tror jeg har ligget ganske nær rent gjennomsnittlig, mosjon tatt i betraktning. Jeg håpet at i dag var dagen da jeg skulle bikke under 145 kg.
Jeg gikk på vekta med sitrende forventning, og så at den sto på... 146,8 kg! Jeg hadde gått opp 1,4 kg fra forrige uke.
Det var litt som et knyttneveslag i magen. Det er ganske interessant at en av mine første tanker var at jeg like godt kunne gi opp, hvis det var sånn det skulle være. Den ga seg heldigvis fort - rasjonelle meg overstyrte ungen i meg og sa at det er sånn det er. Og jeg vet det godt.
For hvis du tenker etter, så skal det godt gjøres å gå opp 1,4 kg på en uke i reell vektøkning. 1,4 kg tilsvarer 9800 kcal - eller 1400 kcal per dag. Hvis du i tillegg tar med at jeg på 2500 kcal spiser et sted mellom 500 og 700 kcal mindre enn det jeg trenger for å holde vekta, så måtte jeg altså i utgangspunktet spist ca 2000 kcal ekstra per dag for å gå opp så mye. Det er for eksempel 10 halvlitere øl eller 400 gram sjokolade eller en grandiosa, en quarter pounder fra mcdonalds og en cheeseburger. I tillegg til et normalt dagskosthold! Hver dag!
Så jeg tror dette - i hvert fall mesteparten - havner i kategorien for kroppens naturlige variasjoner. Jeg merker meg at jeg på mandager hvor jeg har stått opp tidligere enn de andre mandagene jeg har veid meg har veid mer. Det kan være noe med væskebalansen. Uansett er det ergelig, men jeg må bare bite tenna sammen og satse på at det går bedre neste uke!
Jeg gikk på vekta med sitrende forventning, og så at den sto på... 146,8 kg! Jeg hadde gått opp 1,4 kg fra forrige uke.
Det var litt som et knyttneveslag i magen. Det er ganske interessant at en av mine første tanker var at jeg like godt kunne gi opp, hvis det var sånn det skulle være. Den ga seg heldigvis fort - rasjonelle meg overstyrte ungen i meg og sa at det er sånn det er. Og jeg vet det godt.
For hvis du tenker etter, så skal det godt gjøres å gå opp 1,4 kg på en uke i reell vektøkning. 1,4 kg tilsvarer 9800 kcal - eller 1400 kcal per dag. Hvis du i tillegg tar med at jeg på 2500 kcal spiser et sted mellom 500 og 700 kcal mindre enn det jeg trenger for å holde vekta, så måtte jeg altså i utgangspunktet spist ca 2000 kcal ekstra per dag for å gå opp så mye. Det er for eksempel 10 halvlitere øl eller 400 gram sjokolade eller en grandiosa, en quarter pounder fra mcdonalds og en cheeseburger. I tillegg til et normalt dagskosthold! Hver dag!
Så jeg tror dette - i hvert fall mesteparten - havner i kategorien for kroppens naturlige variasjoner. Jeg merker meg at jeg på mandager hvor jeg har stått opp tidligere enn de andre mandagene jeg har veid meg har veid mer. Det kan være noe med væskebalansen. Uansett er det ergelig, men jeg må bare bite tenna sammen og satse på at det går bedre neste uke!
mandag 1. september 2014
Svisj! Nesten 2 kg ned.
Kroppen er en sånn passelig uforutsigbar ting. Etter at jeg i forrige uke gikk opp 0,4 kg, har jeg denne uka gått ned 1,9 kg. I snitt har jeg da gått ned 750 gram i uka de siste to ukene, og det er innafor, syns jeg - selv om det altså har blitt et kraftig rykk nedover denne uka.
Dermed veier jeg i dag 145,9 kg. Jeg har dermed allerede nådd målet jeg planla for månedsskiftet oktober/november - med veldig god margin. Det føles utrolig deilig og motiverende.
Jeg har stort sett vært flink til å passe på den siste uka. Når jeg ikke har kunnet/orket å måle/veie/telle, så har jeg heller prøvd å spise fornuftige mengder. Jeg har ikke klart det hele veien - taco på fredag var en prøvelse. Men stort sett har det gått greit, og nå har jeg fått uttellingen. Jeg hadde ikke klart det uten å ha en fantastisk partner, motivator og kjæreste i Ingrid.
Svimmelheten har også nesten gitt seg. Jeg kjenner bare en liten ørhet når jeg er veldig sliten og stressa, og ikke har spist noe særlig. Til gjengjeld fikk jeg skikkelig vondt i venstrefoten igjen i går etter å ha støvsugd og vaska noen timer på lørdag. Nå er det nesten over, takket være litt medisin, og jeg regner med å kunne gå til toget i morgen som vanlig.
Mitt neste mål er å komme under 141 kg innen 01.12. Med dette utgangspunktet bør det absolutt være mulig! Jeg tror det er viktig å sette seg moderate mål, fordi risikoen for skuffelse da blir mindre. Jeg kan heller la meg positivt overraske!
Dermed veier jeg i dag 145,9 kg. Jeg har dermed allerede nådd målet jeg planla for månedsskiftet oktober/november - med veldig god margin. Det føles utrolig deilig og motiverende.
Jeg har stort sett vært flink til å passe på den siste uka. Når jeg ikke har kunnet/orket å måle/veie/telle, så har jeg heller prøvd å spise fornuftige mengder. Jeg har ikke klart det hele veien - taco på fredag var en prøvelse. Men stort sett har det gått greit, og nå har jeg fått uttellingen. Jeg hadde ikke klart det uten å ha en fantastisk partner, motivator og kjæreste i Ingrid.
Svimmelheten har også nesten gitt seg. Jeg kjenner bare en liten ørhet når jeg er veldig sliten og stressa, og ikke har spist noe særlig. Til gjengjeld fikk jeg skikkelig vondt i venstrefoten igjen i går etter å ha støvsugd og vaska noen timer på lørdag. Nå er det nesten over, takket være litt medisin, og jeg regner med å kunne gå til toget i morgen som vanlig.
Mitt neste mål er å komme under 141 kg innen 01.12. Med dette utgangspunktet bør det absolutt være mulig! Jeg tror det er viktig å sette seg moderate mål, fordi risikoen for skuffelse da blir mindre. Jeg kan heller la meg positivt overraske!
mandag 11. august 2014
Reboot av rebooten, uke 2 fullført!
Jeg er fornøyd med meg selv! I dag viste vekta 148,8 kg. Det betyr at jeg har gått ned til sammen 3,4 kg på de første to ukene. Egentlig er det jo litt raskt, men det er ganske normalt å gå ned mye i starten, mens kroppen driver og tilpasser seg.
Jeg synes det har gått lettere enn jeg fryktet. Selv med en del sosiale hendinger de siste to ukene og vond fot store deler av siste uka, så har jeg klart å opprettholde vektnedgangen. Det har egentlig vært sjelden jeg har følt meg innestengt av diettrestriksjoner. Jeg må bruke litt mer tid på å planlegge og tilrettelegge de enkelte måltidene, og på å tenke over at jeg ikke skal spise meg supermett hele tiden. Jeg har hatt begrenset med søtsug, selv om det kan melde seg litt sånn akutt innimellom. Det er verst å passere smågodthyllene i butikken, egentlig.
Jeg var i bryllupet til de fantastiske menneskene Sigurd og Carine på lørdag, og de hadde smågodt-bord. Da tillot jeg meg å spise litt, og klarte (nesten) å ha full kontroll på det. Det var verre med følelsen i går - da måtte jeg virkelig jobbe for ikke å kjøpe snop. Det er litt rart at det skal være sånn - at kroppen er så hekta på fett- og sukker-kombinasjonen, at du får abstinenser dagen etterpå etter å ha spist litt av det.
Foten min er bra igjen, så jeg håper på å gå til toget igjen i morgen - det blir deilig etter en hel uke hvor jeg har tatt det med ro. Det skal hølje ned, så jeg håper jeg finner regntøyet mitt etter flyttinga!
Selv om jeg vet at den raske nedgangen nå ikke vil vare, så er det likevel litt motiverende, fordi jeg kjenner godt på det at veien til en vekt jeg kan trives med er lang. Horisonten min er ett til to år, og da er det deilig å kjenne at jeg har "spart" et par måneder - selv om jeg vet at det kommer treigere perioder.
Jeg synes det har gått lettere enn jeg fryktet. Selv med en del sosiale hendinger de siste to ukene og vond fot store deler av siste uka, så har jeg klart å opprettholde vektnedgangen. Det har egentlig vært sjelden jeg har følt meg innestengt av diettrestriksjoner. Jeg må bruke litt mer tid på å planlegge og tilrettelegge de enkelte måltidene, og på å tenke over at jeg ikke skal spise meg supermett hele tiden. Jeg har hatt begrenset med søtsug, selv om det kan melde seg litt sånn akutt innimellom. Det er verst å passere smågodthyllene i butikken, egentlig.
Jeg var i bryllupet til de fantastiske menneskene Sigurd og Carine på lørdag, og de hadde smågodt-bord. Da tillot jeg meg å spise litt, og klarte (nesten) å ha full kontroll på det. Det var verre med følelsen i går - da måtte jeg virkelig jobbe for ikke å kjøpe snop. Det er litt rart at det skal være sånn - at kroppen er så hekta på fett- og sukker-kombinasjonen, at du får abstinenser dagen etterpå etter å ha spist litt av det.
Foten min er bra igjen, så jeg håper på å gå til toget igjen i morgen - det blir deilig etter en hel uke hvor jeg har tatt det med ro. Det skal hølje ned, så jeg håper jeg finner regntøyet mitt etter flyttinga!
Selv om jeg vet at den raske nedgangen nå ikke vil vare, så er det likevel litt motiverende, fordi jeg kjenner godt på det at veien til en vekt jeg kan trives med er lang. Horisonten min er ett til to år, og da er det deilig å kjenne at jeg har "spart" et par måneder - selv om jeg vet at det kommer treigere perioder.
mandag 4. august 2014
God framgang!
Da har jeg forsøkt å være flink i én uke, og så langt har jeg fått det til!
Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!
Statistikker per i dag:
Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.
Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:
Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%
Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?
Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.
Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!
Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!
Statistikker per i dag:
Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.
Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:
Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%
Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?
Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.
Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!
mandag 20. januar 2014
Vanskelig å lykkes, lett å feile!
I dag viste vekta 144,4 kg. Det er opp 1,1 kg siden forrige uke, men det er ikke vanskelig å forstå hva som har skjedd. Jeg har gått "bare" tre turer denne uka, dels på grunn av tid, og dels fordi jeg har hatt vondt i halsen som har blitt verre når jeg har gått ute. Etter noen dager med litt lavere tempo, så er jeg mye bedre i halsen, så i går gikk jeg en rolig timestur som en ny start. Likevel har jeg klart å være flink med mat på hverdagene, men fredag, lørdag og søndag tok det av litt. Kanskje aller mest på fredag, hvor jeg spiste litt mye pizza på en familiemiddag. Så var det et julebord på lørdag, og i går spiste vi middag ute. Da er det vanskelig å holde telling med kaloriene, og lett å la tvilen komme mine egne lyster til gode.
Likevel - jeg er fortsatt optimist, og må bare stå på hardere denne uka her!
Likevel - jeg er fortsatt optimist, og må bare stå på hardere denne uka her!
torsdag 9. januar 2014
Godt i gang!
Da har tre dager passert med strammere regime, og det går godt! Både mandag og tirsdag gikk jeg/vi tur én time. I går var det offisiell åpning av Hurdal skole og kultursenter, så da gikk jeg nok rundt der i forbindelse med rigging og lignende til at jeg kunne droppe turen. Jeg ble omtrent like svett!
Jeg har også klart å holde kaloritaket mitt med god margin. Jeg har ikke spist mer enn 2500 kcal noen av dagene, selv om jeg tok et lite stykke bløtkake i går. Jeg teller ikke kalorier for gåturene i forhold til kosthold, men vet at jeg forbrenner opp mot 800 kcal per tur. Likevel har jeg spist meg god og mett. En stor del av grunnen til det, er selvfølgelig at Ingrid har lagt seg i selen for å lage smarte middager som metter uten å være kaloririke. For første gang i livet har jeg også tatt med meg middagsrester til lunsj på jobb!
Jeg vet godt at den første uka ikke er den vanskeligste, men det er egentlig sånn at hver dag er vanskelig når du skal ha kontroll på kosten. Det er derfor jeg gikk opp igjen. Jeg er spent på hva vekta viser på mandag, men jeg er ganske sikker på at utviklingen har gått rett vei!
Jeg har også klart å holde kaloritaket mitt med god margin. Jeg har ikke spist mer enn 2500 kcal noen av dagene, selv om jeg tok et lite stykke bløtkake i går. Jeg teller ikke kalorier for gåturene i forhold til kosthold, men vet at jeg forbrenner opp mot 800 kcal per tur. Likevel har jeg spist meg god og mett. En stor del av grunnen til det, er selvfølgelig at Ingrid har lagt seg i selen for å lage smarte middager som metter uten å være kaloririke. For første gang i livet har jeg også tatt med meg middagsrester til lunsj på jobb!
Jeg vet godt at den første uka ikke er den vanskeligste, men det er egentlig sånn at hver dag er vanskelig når du skal ha kontroll på kosten. Det er derfor jeg gikk opp igjen. Jeg er spent på hva vekta viser på mandag, men jeg er ganske sikker på at utviklingen har gått rett vei!
lørdag 19. oktober 2013
5 måneder senere... Følelsen av nederlag
Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
fredag 10. mai 2013
En uke på kanten av stupet
De siste 7 dagene har jeg levd på kanten av stupet i forhold til vekt og kaloritelling igjen. Sist fredag hadde vi venner på en 4-retters middag som var helt fabelaktig, og på lørdagen gikk vi ut. Da mandagen kom, viste vekta 135,6 kg, mens livvidden sto stabil på 143 cm. Mye kveldsjobbing har bidratt til at jeg ikke har trent noe siden onsdag i forrige uke. Det er med andre ord på tide å bli flink igjen, før de dårlige vanene får satt seg!
Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.
Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.
mandag 29. april 2013
På det jevne igjen
Jeg har hatt en litt for god helg, og det merkes på vekta. 133,8, opp 0,3 kg. Jeg har svingt opp og ned rundt 133,5 kg nå den siste måneden. Jeg er i og for seg ikke så misfornøyd, fordi jeg har klart å komme inn i gode treningsrutiner. Samtidig bør jeg nå etter hvert klare å ta meg i nakkeskinnet og begynne nedgangen. Jeg vil tross alt ned tjue kilo på et eller annet tidspunkt, og da må jeg komme i gang.
Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.
Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!
Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.
Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!
mandag 22. april 2013
Ørlite framgang!
133,5 viste vekta i dag. Det er 0,1 kg mindre enn forrige uke, og jeg klamrer meg til optimismen! Jeg burde gått ned mer, men jeg har i det minste klart å stanse vektoppgangen for denne gang. Jeg vet jo godt hvorfor det ikke har gått bedre; selv om jeg trener regelmessig nå, så har jeg ikke helt klart å stoppe med å kose meg i helgene. Men kosen er mer fornuftig, og det skjer i mye mindre grad at jeg spiser meg stappmett eller spiser snop. Jeg har altså fått et mer avslappa forhold til mat igjen, og det er bra.
mandag 8. april 2013
Framgang på noen fronter!
Siste uka har det stått ganske stille vektmessig - jeg er nå på 133,4 kg. Det er ikke så rart; det har vært en uke med hotellseminar og spesielle middagsaktiviteter. Jeg har likevel klart å komme i gang igjen med trening etter påskeferien, noe jeg er ganske fornøyd med. Ikke like fornøyd med at jeg har spist litt snop et par ganger, men jeg har i hvert fall klart å holde vekta sånn passe stabil siden sist uke. Da har jeg gått ned ca 1,5 kg siden jeg begynte på'n igjen.
Det som imidlertid er en veldig god nyhet, er at jeg har fått redusert midjemålet med 3 cm - fra 146 til 143 cm! Siden magefettet er det farligste, er jo dette veldig bra. Jeg bør klare å gå ned i vekt også, men i det minste har jeg nok fått en positiv helseeffekt siste måneden, og det er jo ikke så verst.
Jeg må altså stramme opp litt denne uka, men i det minste er det ikke vits i å bli nedfor over at det har gått litt treigt på vektfronten!
Det som imidlertid er en veldig god nyhet, er at jeg har fått redusert midjemålet med 3 cm - fra 146 til 143 cm! Siden magefettet er det farligste, er jo dette veldig bra. Jeg bør klare å gå ned i vekt også, men i det minste har jeg nok fått en positiv helseeffekt siste måneden, og det er jo ikke så verst.
Jeg må altså stramme opp litt denne uka, men i det minste er det ikke vits i å bli nedfor over at det har gått litt treigt på vektfronten!
mandag 1. april 2013
Påsketur!
Jeg blogget ikke sist uke i ren påskesløvhet, og har hatt en deilig påskeferie. Først hos et vennepar, og så sammen med kjæresten min og familie hun har i Stavanger. Det har blitt god mat og godt drikke, men jeg har forsøkt å ha en viss kontroll. Jeg har gått opp omtrent 2 kg i påskeferien, til 133,2 kg, men det er ikke galt, forholdene tatt i betraktning. Det er de kommende hverdagsukene som blir viktig nå. Dette fikser jeg!
mandag 11. mars 2013
Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!
For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.
Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.
Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.
Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!
I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.
Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.
Sammen med deg er jeg sterkere!
Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.
Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.
Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!
I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.
Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.
Sammen med deg er jeg sterkere!
mandag 28. januar 2013
De små skritt
De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.
Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.
Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!
Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.
Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!
mandag 14. januar 2013
Not bad!
Da er den første uka i denne nye starten til Slankekorpset over, og det har ikke gått så verst! Vekta i dag viste 126 kg, som er 0,7 ned fra forrige mandag. Jeg hadde lavere vekt i løpet av uka, men i helga var det vanskeligere å telle kalorier - blant annet fordi jeg spiste middag ute på lørdag. På søndag gjorde jeg bare et mentalt overslag over det jeg fikk i meg - og da kan det være jeg fikk i meg litt for mye. Mandager er dessuten også sånn at kroppen omstiller seg fra å stå opp i ti-elleve-tida til å stå opp i seks-tida, og da holder den kanskje litt hardere på ting. Ikke vet jeg. Resultatet er uansett til å være fornøyd med!
Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!
Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!
mandag 7. januar 2013
Kan du høre trommene?
Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.
Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.
Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.
Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.
I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.
2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.
Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.
Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?
Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.
Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.
Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.
I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.
2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.
Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.
Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?
mandag 5. november 2012
Dessverre nådde du ikke målet ditt...
Ja, da var nye 3 måneder i Vektklubben gått, og jeg veide inn på 120,4 kg. Det er nesten 2 kg mer enn hva jeg veide søndag morgen, så det går nok fort ned igjen. Det skyldes nok også at jeg spiste tapas-brunsj i går, og tok litt hardt i. Uansett er det 0,3 kg ned fra forrige uke, så det er vel noe godt i det også.
Uansett, så er dette bare en unnskyldning for å begynne på ny frisk, med nytt vektmål. Jeg har bestemt meg for å prøve - nok en gang - på å gå ned 7 kg på 13 uker. Om tre måneder, sånn cirka i starten av februar, skal jeg forhåpentligvis ha tatt igjen "det tapte" og veie 113,4 kg. Vi får se om det går, nå venter jo juletida også. Men den som intet våger, intet vinner!
Uansett, så er dette bare en unnskyldning for å begynne på ny frisk, med nytt vektmål. Jeg har bestemt meg for å prøve - nok en gang - på å gå ned 7 kg på 13 uker. Om tre måneder, sånn cirka i starten av februar, skal jeg forhåpentligvis ha tatt igjen "det tapte" og veie 113,4 kg. Vi får se om det går, nå venter jo juletida også. Men den som intet våger, intet vinner!
mandag 29. oktober 2012
Museskritt eller brå omveltning?
Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)