Noen betraktninger om generasjonsforskjeller

Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.

Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.

Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.

Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.

Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.

Et magisk tall nærmer seg!

I dag klokket jeg inn til 142,9 kg! Det er ned 0,6 kg fra forrige gang - men det er også bare 700 gram fra å ha gått ned 10 kg! Jeg er stolt!

Nå begynner jeg å få rutine på svømminga - jeg kjenner at teknikken og utholdenheten bedrer seg, og da er det mye morsommere å svømme også. Jeg crawler litt, og det har jeg jo aldri lært ordentlig, så det er en teknisk utfordring. Samtidig er det gøy å variere litt, og det føles som jeg får til noe sånn halvveis. Jeg må bare late som ingen av de som kan det rundt omkring ser meg.

Det er egentlig noe av det deiligste med å bli eldre. Jeg har blitt veldig flink til å overstyre mitt behov for å bry meg om hva andre mener om kropp og utseende og sånn. Det betyr ikke at jeg ikke tenker over det, men jeg har et helt annet forhold til det enn før.

Det å være utilpass i kroppen

Den siste uka har jeg tenkt litt over hva det er som er verst med å være tung. Og jeg tror vel det koker ned til to ting for meg:

For det første, så er det kjipt å kjenne at jeg er utilpass i egen kropp. Jeg dunker borti ting jeg normalt ikke ville dunket borti, jeg kan ikke legge det ene beinet over det andre uten å ta opp mye plass, og jeg blir (fortsatt) fortere andpusten, sliten og støl. Nå sammenligner jeg med da jeg veide ca 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. I dag veide jeg 143,5 kg (ned 0,5 kg fra forrige uke - hurra!) og er nå 0,4 kg lettere enn da jeg begynte å slanke meg forrige gang. Etter et par måneder med slanking og trening - jeg har gått ned nesten 9 kg - så er jeg selvfølgelig i litt bedre form enn jeg var da Slankekorpset begynte. Men jeg er fortsatt omfangsrik og tung, og det merkes. Heldigvis så er det også lett å merke forandringene i hverdagen, og det motiverer.

For det andre, så er det kjipt å kjenne at det er vanskelig å få klær som sitter behagelig og ser pene ut. Jeg bruker energi i løpet av dagen på å dytte ting på plass, justere, kjenne at det strammer eller er for løst og på å være veldig selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Selv om du er tjukk, så har du jo lyst til å ta deg best mulig ut. Kanskje til og med fordi du er tjukk, har du lyst til å ta deg best mulig ut. Du blir jo paranoid av å være tjukk også, fordi du vet at folk der ute har fordommer og snakker om deg. Kanskje mest fremmede, men likevel, selv om du er mentalt godt rusta, så ligger det en liten stemme der og gnager innimellom.

Heldigvis kjenner jeg nå at klærne begynner å "vokse" - eller at jeg krymper. Det skjer gradvis, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan ta fram klærne fra sist jeg følte meg slank fra klesskapet igjen!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?

Museskritt eller brå omveltning?

Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.

Slankekorpset: Dag 568

I går var dag 567 i Slankekorpsets historie, og den første dagen i mitt nyeste forsøk på å rette opp kursen etter sommerens avvik. Etter et døgn - hva er status?

Det første døgnet har gått bra. Jeg veier allerede 120,1 kg - ned 1 kg fra i går. Det betyr ikke så mye; mest at jeg hadde spist veldig heftig på søndag og at væske etc. er på vei ut av systemet. Viktigere er det at jeg holdt meg innenfor kaloritaket. Jeg spiste min sedvanlige frokost: Tre brødskiver med kaviar, speket pølse med sydlandske urter og vellagret Jarlsberg og chilikreps i aïoli, samt en teskje tran, og fulgte opp med min vante lunsj - tre brødskiver, en med jarlsberg og spesialsalami, en med ekstra mager grov leverpostei og en med kremost med pepper, samt et beger skyr vanilje. Til mellommåltider spiste jeg en skyr mango, drakk en stor flaske Bendit smoothie med guava, mango m.m., og så dro jeg på trening. Det var beinhardt mentalt å gå på 4x4 spinning etter to ukers pause, men ute i det tredje intervallet var jeg på og kjørte meg selv hardt. Etter trening drakk jeg en Yt kakao, før jeg dro til ei venninne og spiste middag. Hun hadde talt opp kalorier, og jeg kunne med god samvittighet spise mango- og ananas-salat, stekte kyllinglår og ris. Jeg var ikke sulten da jeg dro hjem, og hadde ikke vært det i løpet av dagen.

Med andre ord har jeg klart å mobilisere den nødvendige starten. Men det første døgnet er aldri det vanskeligste - det er mot slutten av den første uka at det kommer til å bli ille. Jeg skal klare det - jeg har en kropp og ikke minst et rykte som superslanker å redde!

Slankekorpset 2: He's back, and he's meaner than ever!

Nå er det nok. Vekta viste 121,1 kg i dag, og midjemålet 133 cm. Det er opp 3 cm i livet og opp 6,5 kg i vekt siden det beste jeg hadde før sommeren. Jeg gremmes. Siste halvannen uka har jeg også vært tilbake i de uvanene som førte meg så galt av sted: Store pizzaer, feite burgere og poser med smågodt og sjokolade. Unnskyldningen jeg har brukt har vært at jeg har vært så sliten og stressa før doktorgradsprøven at jeg trengte å slippe opp på selvkontrollen. Og selvkontroll er en begrensa ressurs, så det har kanskje vært unnskyldelig når det har vært så mye jeg har måttet få til på kort tid. Prøveforelesning, disputas og ikke minst doktorgradsmiddagen gikk over all forventning, så det ga jo i og for seg resultater. Men jeg kan ikke fortsette sånn, og jeg vil ikke fortsette sånn. Faktisk så lurer jeg på om det har skjedd noe med "kjemien" i hodet mitt også - jeg fikk ikke like mye tilfredsstillelse av snop og junkfood som jeg hadde forestilt meg. Det føltes ikke så veldig godt.

Likevel vet jeg at det kommer til å bli beinhardt å gjeninnføre de gode vanene og kvitte meg med de dårlige. Jeg har prøvd halvhjerta i sommer og tidlig høst. Nå må jeg virkelig ta meg sammen: Det jeg har "tapt" i sommer og høst koster meg minst 3 måneders hardt arbeid, om ikke mer. Og det er bare for å vende tilbake til der jeg var. Jeg har appellert til deg før, og jeg gjør det igjen: Jeg trenger din hjelp også! Her er noen tips til hvordan du kan bidra til at jeg får det bedre:

1. Ikke si at jeg kan skeie ut akkurat i dag - det er altfor mange slike dager.
2. Respekter at jeg ikke alltid kan spise sammen med deg - det er ikke fordi jeg ikke liker deg, men fordi det ødelegger meg.
3. Respekter at jeg ikke alltid kan drikke sammen med deg - av samme grunn.
4. Ikke mas på meg om å skjerpe meg, men gi meg heller positiv feedback når jeg er flink!
5. Og husk: Aldri velmente råd!

Det er på tide å gå løs på andre etappe av Slankekorpsets lange reise!

Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

Igjen et skikkelig tilbakeslag...

118,8 kg viste vekta i dag morges, og livvidden var 132 cm. Det er opp 2,7 kg fra forrige uke, det...

I uka som har gått har jeg trent skikkelig fire ganger, og det kan hende at det har gjort at jeg har slappet litt for mye av med kostholdet. Det har blitt for mange store burgermenyer på Mix-kiosken, for mye soft-is, en kveld med snop med venner, et par kvelder med øl og en litt for stor vennemiddag. Jeg har hatt god samvittighet og følt meg sulten etter treningene. Jeg har hatt en del ting å feire, og jeg har feiret.  Forhåpentligvis, og antakeligvis, så er mye av dette kortvarig og vil forsvinne igjen etter en uke på rett kjøl. Samtidig vet jeg at dette også kan bli en krevende uke - men er ikke egentlig hver uke krevende på sitt vis? Det er fortsatt mange - inkludert meg selv - som sier at det jo ikke gjør noe å feire litt eller slappe av litt innimellom. Og det er sant, det gjør ikke noe innimellom, men det blir veldig mange ganger når det bare er litt innimellom at man ser de fleste mennesker eller når det er mange nok "sjeldne" anledninger. Jeg kan ikke slappe av - hver kalori må telles, og hver kalori over skjema må tjenes inn på trening - hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Og det er viktig for meg, og for helsa mi at jeg får til det nå. Sommeren er ugjenkallelig over.

Strandliv

Selv om sommeren har vært ganske så kjip værmessig, så har jeg fått utnytta de få soldagene vi har hatt ganske godt til å kose meg med strandliv sammen med gode venner. Samtidig er det få arenaer hvor kropp er så synlig og i fokus som på stranda, og jeg har derfor fått anledning til å kjenne litt ekstra på hvordan kroppsfølelsen min er om dagen.

Som tjukkas har du jo i utgangspunktet lite kroppslig kapital å bringe til torgs, og jeg har snakket mye om hvordan det oppleves ved tidligere anledninger. Nå har jeg gått ned ganske mye, og selv om jeg fortsatt er tjukk, så er forskjellene tydelige og blir hyppig kommentert. Jeg har altså grunn til å være ganske fornøyd med meg selv. Likevel kommer jeg ikke unna sammenligningene med andres kropper og tanken på at andre på et eller annet nivå vurderer det de ser. Og jeg merker at jeg kjenner på at jeg fortsatt har mange kilo for mye, og at jeg i tillegg ikke er så komfortabel med den løsere huden jeg får på magen, under armene og på innsiden av lårene.

Dette gir meg et valg: Skal jeg fokusere på det som ikke er 100%? Eller skal jeg fokusere på det som går veien og som er positivt? Skal jeg se lytene og skavankene mine og glemme at alle har sine mangler? Eller skal jeg omfavne kvalitetene ved kroppen min og min egen deilige menneskelighet?

Med en så ledende spørsmålsstilling er svaret ganske åpenbart: Jeg må velge å glede meg over hvem og hva jeg er, og utnytte det til min fordel.

Som sagt så gjort - jeg gir dere sommerens Adonis og Herkules i skjønn forening - ut og nyt sola du også!

På vei tilbake igjen

Forrige uke var jeg ganske lei - vekta viste 117 kg, og jeg var skuffa over meg selv. Denne uka ser det noe lysere ut: jeg ligger fortsatt nesten en kilo over der jeg var for tre uker siden, men i det minste gikk jeg ned 1,5 kg til 115,5 fra forrige uke til denne. Midjemålet har holdt seg konstant på 130 cm de siste fire ukene, og det er jo ganske fint. Det tok meg to uker å gå opp til 117 fra 114,6, så jeg må vel påregne en uke til (hvis jeg er flink) på å komme tilbake til det nivået - og dermed ta opp tråden der det skar ut igjen. Det er med andre ord ikke bare-bare å "leve litt også": Et par dagers utskeielse her og der kan koste meg to-tre-fire ukers hardt arbeid etterpå. Og det er vanskelig, særlig om sommeren. Jeg tror jeg har vært inne på det før, men både mat og drikke er ikke bare mat og drikke. Det er sosiale symboler. Hvis du ikke spiser det andre setter foran deg eller drikker like mye som andre, så setter du deg selv utenfor det sosiale fellesskapet. Etter halvannet år har jeg fortsatt en pedagogisk oppgave når jeg er på familiebesøk i å forklare at jeg ikke kan spise hva som helst, og dessert er i hvert fall vanskelig. Og om du er blant folk som ikke bryr seg om det, så kan du banne på at du selv tenker på det... Uansett får du nok noen reaksjoner om du drar fram en vekt for å veie middagen når du er i selskap!

Jeg vil ikke leve sånn, men jeg vil heller ikke leve som tjukkas. Dermed må jeg ta et valg, og valget må tas på nytt nesten hvert eneste måltid. Denne uka har jeg vært (ganske) flink, og nå må jeg prøve å være like flink denne uka her for å komme meg tilbake på kurs. Jeg er lei av å stå på 115-tallet!

Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.

Jeg er så lei!

Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!

Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.

De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.

Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)

Dette skal jeg få til!

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

Nedgangen fortsetter - mindre enn noen gang!

Nei, vi snakker ikke om eurokrisa, men om vekta! Forrige uke klarte jeg å nå 3-månedersmålet mitt, og landa da på 116,1. Jeg regna med det kom til å bli tøft å klare å gå ytterligere ned denne uka, siden jeg hadde gått ned en del de tre siste ukene. Det ble det, og jeg klarte ikke helt å følge "banen" mot neste 3-månedersmål - men jeg gikk likevel ned! Bare 0,2 kg, ned til 115,9, men det er veldig symboltunge 0,2 kg for meg.

Jeg var nemlig utvokst (i høyden) omtrent da jeg begynte på videregående. Samtidig hadde jeg vært gjennom en absurd Cambridge-kur eller noe som mormoren min eller moren min hadde ordna (i beste mening), og jeg husker at jeg på utrolig pinlig vis introduserte meg første dag på videregående med at jeg het Christer og hadde/drev på med å slanke meg. Det var selvfølgelig et forsøk på å komme fordommene mot tjukkasen i forkjøpet, men det virka jo åpenbart mot sin hensikt. Uansett: Jeg husker at jeg da veide 116 kg, og jeg vet ganske sikkert at jeg aldri har veid mindre når jeg har veid meg siden - før altså i dag. Siden 16 årsalderen er et ganske greit skjæringspunkt for disse greiene her, så kan jeg nå trygt si at jeg aldri (siden jeg var ferdig utvokst) har vært mindre enn i dag! Jeg skal feire med en morgenspinning!

Når er jeg feit?

Som den trofaste og oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, så går det ganske strykende med disse slankegreiene. Jeg har det helt topp etter å ha gått ned over 20 kg siden mars. Vanene mine er langt bedre, energinivået er relativt høyt, og jeg har generelt en følelse av sånn passelig velvære - november til tross!

Samtidig gir den situasjonen jeg er i nå opphav til noen refleksjoner rundt vårt kroppslige selvbilde, og hva slags konsekvenser det har for oss. Jeg veier nå, gi og ta et par kilo, omtrent det samme som jeg sist gjorde for 10-12 år siden, da jeg var i begynnelsen av tjueåra. I dag føler jeg meg egentlig ganske slank og sprek. Jeg er klar over, når jeg ser meg i speilet eller sjekker vekta mot høyden, at jeg etter både objektive og andres subjektive kriterier fortsatt er en tjukkas. Men inni meg føler jeg meg ikke sånn - særlig når det jeg kjenner utapå er at klærne blir mindre og speilbildet blir mindre og jeg mestrer så masse som var vanskelig før! Det hender at jeg da tenker litt på hvordan jeg følte meg da jeg var i begynnelsen av tjueåra - hva slags selvbilde hadde jeg den gangen, da jeg veide det samme som nå?

Jeg innser at jeg følte meg som en keitete og teit tjukkas, som var pinglete og ikke klarte så mye. Jeg var nok definitivt ikke like sprek da som jeg er nå, fordi jeg ikke trente regelmessig, men på noen plan var jeg i relativt god form i forhold til kroppsvekta likevel. Jeg følte meg bare ikke sånn. Jeg hadde en skamfølelse over egen kropp som jeg i dag stort sett er kvitt. Det hemmet meg i sosiale sammenhenger, og påvirket selvtilliten min.

Dette forteller meg mye om hvordan det å være tjukk i veldig stor grad er noe som sitter i hodet. Selv om kroppen min fortsatt er stor og det er mange kilo som ennå skal vekk, så behøver det ikke være noen stor begrensning på meg. Det viktigste er at jeg føler meg vel - og nå ligger motivasjonen min kanskje mest i å vite at jeg kommer til å føle meg enda sprekere og enda mer vel når vekta krymper enda litt lenger ned mot en vekt som ikke er helseskadelig på sikt.