Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.
Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.
Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.
Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.
Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.
Viser innlegg med etiketten trøstespising. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trøstespising. Vis alle innlegg
mandag 2. februar 2015
mandag 5. januar 2015
O, jul, med ditt spekk!
Juleferien har jeg tatt helt ferie, tydeligvis. I dag veide jeg 145,9 kg, noe som er opp 4,1 kg fra 15.12. Kombinasjonen av en forkjølelse eller noe som har satt seg i lungene, hjemmekos og litt selvmedlidenhet over stress har ligget til grunn for at jeg har valgt å gå på godtegaleien. Og det uten treningskompensasjon.
Jeg hoster fortsatt over småting, selv om den verste forkjølelsen har gitt seg, så jeg tror kanskje jeg skal vurdere å bestille en legetime. Det har gått en måned, og det gjør at jeg vegrer meg for å trene. Det er også lite fristende å gå til toget - selv med brodder - når det er holke ute.
Nå har hverdagen begynt igjen, så det er vel litt enklere å få motivasjonen opp igjen - jeg begynner å bli veldig klar for å trene. Men kan jo være greit å sjekke om jeg har noe som det må antibiotika til for å knekke, så jeg slipper å hangle videre. Jeg skal i hvert fall tenke på det, om jeg ikke kommer meg opp på spinningsykkelen i morgen den dag!
Jeg hoster fortsatt over småting, selv om den verste forkjølelsen har gitt seg, så jeg tror kanskje jeg skal vurdere å bestille en legetime. Det har gått en måned, og det gjør at jeg vegrer meg for å trene. Det er også lite fristende å gå til toget - selv med brodder - når det er holke ute.
Nå har hverdagen begynt igjen, så det er vel litt enklere å få motivasjonen opp igjen - jeg begynner å bli veldig klar for å trene. Men kan jo være greit å sjekke om jeg har noe som det må antibiotika til for å knekke, så jeg slipper å hangle videre. Jeg skal i hvert fall tenke på det, om jeg ikke kommer meg opp på spinningsykkelen i morgen den dag!
mandag 28. juli 2014
På'an igjen!
I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.
Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?
152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.
For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:
Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?
152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.
For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:
- Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett.
- Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien.
- Jeg begynner å silsvette veldig lett.
- Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl.
- Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer.
- Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på.
- Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det.
- Folk - særlig små barn - stirrer mer.
- Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress.
- Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn).
Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå.
Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:
- Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
- Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
- Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker.
- Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
- Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette.
- Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten.
- Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg.
- Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen.
Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:
- Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
- Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet.
- Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
- Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp.
Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til.
Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder.
Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe.
To infinity and beyond!
lørdag 19. oktober 2013
5 måneder senere... Følelsen av nederlag
Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
mandag 7. januar 2013
Kan du høre trommene?
Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.
Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.
Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.
Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.
I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.
2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.
Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.
Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?
Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.
Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.
Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.
I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.
2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.
Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.
Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?
mandag 29. oktober 2012
Museskritt eller brå omveltning?
Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.
mandag 1. oktober 2012
Slankekorpset 2: He's back, and he's meaner than ever!
Nå er det nok. Vekta viste 121,1 kg i dag, og midjemålet 133 cm. Det er opp 3 cm i livet og opp 6,5 kg i vekt siden det beste jeg hadde før sommeren. Jeg gremmes. Siste halvannen uka har jeg også vært tilbake i de uvanene som førte meg så galt av sted: Store pizzaer, feite burgere og poser med smågodt og sjokolade. Unnskyldningen jeg har brukt har vært at jeg har vært så sliten og stressa før doktorgradsprøven at jeg trengte å slippe opp på selvkontrollen. Og selvkontroll er en begrensa ressurs, så det har kanskje vært unnskyldelig når det har vært så mye jeg har måttet få til på kort tid. Prøveforelesning, disputas og ikke minst doktorgradsmiddagen gikk over all forventning, så det ga jo i og for seg resultater. Men jeg kan ikke fortsette sånn, og jeg vil ikke fortsette sånn. Faktisk så lurer jeg på om det har skjedd noe med "kjemien" i hodet mitt også - jeg fikk ikke like mye tilfredsstillelse av snop og junkfood som jeg hadde forestilt meg. Det føltes ikke så veldig godt.
Likevel vet jeg at det kommer til å bli beinhardt å gjeninnføre de gode vanene og kvitte meg med de dårlige. Jeg har prøvd halvhjerta i sommer og tidlig høst. Nå må jeg virkelig ta meg sammen: Det jeg har "tapt" i sommer og høst koster meg minst 3 måneders hardt arbeid, om ikke mer. Og det er bare for å vende tilbake til der jeg var. Jeg har appellert til deg før, og jeg gjør det igjen: Jeg trenger din hjelp også! Her er noen tips til hvordan du kan bidra til at jeg får det bedre:
1. Ikke si at jeg kan skeie ut akkurat i dag - det er altfor mange slike dager.
2. Respekter at jeg ikke alltid kan spise sammen med deg - det er ikke fordi jeg ikke liker deg, men fordi det ødelegger meg.
3. Respekter at jeg ikke alltid kan drikke sammen med deg - av samme grunn.
4. Ikke mas på meg om å skjerpe meg, men gi meg heller positiv feedback når jeg er flink!
5. Og husk: Aldri velmente råd!
Det er på tide å gå løs på andre etappe av Slankekorpsets lange reise!
Likevel vet jeg at det kommer til å bli beinhardt å gjeninnføre de gode vanene og kvitte meg med de dårlige. Jeg har prøvd halvhjerta i sommer og tidlig høst. Nå må jeg virkelig ta meg sammen: Det jeg har "tapt" i sommer og høst koster meg minst 3 måneders hardt arbeid, om ikke mer. Og det er bare for å vende tilbake til der jeg var. Jeg har appellert til deg før, og jeg gjør det igjen: Jeg trenger din hjelp også! Her er noen tips til hvordan du kan bidra til at jeg får det bedre:
1. Ikke si at jeg kan skeie ut akkurat i dag - det er altfor mange slike dager.
2. Respekter at jeg ikke alltid kan spise sammen med deg - det er ikke fordi jeg ikke liker deg, men fordi det ødelegger meg.
3. Respekter at jeg ikke alltid kan drikke sammen med deg - av samme grunn.
4. Ikke mas på meg om å skjerpe meg, men gi meg heller positiv feedback når jeg er flink!
5. Og husk: Aldri velmente råd!
Det er på tide å gå løs på andre etappe av Slankekorpsets lange reise!
torsdag 13. september 2012
Kaptein Vom og jeg!
.JPG)
Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.
Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.
Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.
Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.
tirsdag 11. september 2012
Jeg fortsetter å sprekke...
I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?
Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse. Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.
Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.
Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse. Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.
Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.
tirsdag 26. juni 2012
Mat som belønning
I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!
Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!
Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.
For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.
Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.
Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.
Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!
Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.
For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.
Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.
Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.
mandag 25. juni 2012
Jeg er så lei!
Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!
Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.
De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.
Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)
Dette skal jeg få til!
Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.
De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.
Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)
Dette skal jeg få til!
tirsdag 12. juni 2012
En armé inntar landet
Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!
Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.
Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.
Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.
Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.
søndag 15. april 2012
Uggen i formen og slanking
Siden tirsdag har jeg ikke vært helt bra. Uten å gå i detaljer, så er det nok noe jeg har spist, og jeg merker det er en kjip trussel mot slankinga. Jeg er ikke så syk at jeg må holde meg hjemme, men jeg er uggen i formen, så alt blir litt verre, og trening har vært helt utelukka. I tillegg har jeg mer selvmedlidenhet (veldig kledelig egenskap, for øvrig), sånn at jeg har lettere for å spise ting jeg ikke bør - noe påsken ikke helt hjalp mot heller. Jeg klarer å holde sånn tålelig stand, ser det ut for, men det kan forsinke meg litt. Ergerlig, men jeg er alt blitt bedre, så jeg satser på at det går over - og at det tar selvmedlidenheten med seg! Noen dager går greit, men nå er det på tide å ta seg i nakkeskinnet og skjerpe seg litt.
onsdag 16. november 2011
8 mennesker som ødelegger slankinga di
Når jeg blogger, så prøver jeg å komme med originalprodusert materiale. Men noen ganger gjør andre det bedre enn meg. I dag skal jeg derfor rett og slett nøye meg med å si: "Les denne".
onsdag 24. august 2011
Island, Island
European Consortium of Political Research (ECPR) har sin "General Conference" paa Island i aar - nærmere bestemt i Reykjavik (tilgi meg den gammelmodige skrivemaaten, men tastaturet paa hotellobbyens PC er lite samarbeidsvillig). Jeg er der, for aa presentere mitt veldig fabelaktige paper "Getting together".
Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.
Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.
Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.
Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.
Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.
Etter en overbooking ved hotellet jeg skulle bo paa, har jeg blitt plassert i Hafnarfjörður, som jeg mistenker for aa være Reykjaviks svar paa Lilleström, bare uten flytog og messe. Riktignok tror jeg det egentlig var en oppgradering. Hotellet er mer pittoreskt, det har gratis wifi, og jeg fikk Reykjavik welcomecard som kompensasjon for flyttingen - dermed har jeg full tilgang paa Reykjaviks bassenger og museer. Ikke at jeg regner med aa ha saa mye tid til sightseeing utover i dag, men det kan være greit aa kunne plaske litt ved behov.
Jeg maatte fly ganske tidlig i dag paa grunn av pris og for aa rekke konferansestart i morgen, saa jeg har unnet meg litt sightseeing i dag. Jeg faar ikke lastet opp bilde naa, men jeg tilbrakte litt over tre timer i Blue Lagoon. Det er et friluftsbad basert paa mötet mellom varme kilder og sjövann, og vannet er fullt av kisel og alger som visstnok skal være bra for deg. Jeg benyttet anledningen til aa smöre meg inn i gjörma, kjenne den svi og skylle den av. Jeg er nok det samme mennesket som för jeg steg ned i bassenget.
Men jeg merker at hjernen tar slankefri naar jeg er paa tur. Jeg har spist godt - selv om jeg fortsatt klarer aa unngaa snopet. Jeg har nok skeiet ut litt ekstra i dag, noe som baade merkes paa magesekken og lommeboka. Likevel kjennes det helt aalreit, saa lenge det ikke blir en vane. Jeg tror de neste dagene blir mer moderate. Men det er et eller annet med aa være mutt putt aleine i Lilleström - unnskyld - Hafnarfjörður, som gjör at jeg föler jeg kunne unne meg det. Ogsaa har det jo gaatt saa bra i det siste.
Hafnarfjörður har for övrig sine sider. Jeg spiste paa hotellets restaurant i kveld, og maten der var helt ok, mens prisene var stive. Men jeg fikk hvalkjött til hovedrett og skyr til dessert, og det var hyggelig. Men den virkelig store overraskelsen var Cafe Aroma - kjöpesentercafeen paa Fjörðursenteret. Jeg gikk ditt for aa spise lunsj med bange anelser, og lot meg friste av Chuck Norrisburgeren paa menyen. Jeg tenkte den var overdrevent navngitt, men jeg tror selv Chuckern hadde faatt problemer med den. 240 gram burger, pluss: egg, pickles, poteter, skinke, bacon og mye mer. Den var i overkant mektig, men den var sannelig ogsaa en av de aller beste burgerne jeg har spist. Og jeg har spist mye burgere. Den kunne gassa paa litt mer paa kryddersida, men var altsaa helt eksepsjonell.
Saa, dagens lærdom: Om du noen gang skulle befinne deg stranda i Reykjaviks Lilleström uten god grunn - ta igjen ved aa besöke Cafe Aroma. Og saa kan du slanke deg videre neste dag.
onsdag 25. mai 2011
Sweet dreams
Deilige, yndige, herlige, vakre, smakfulle sukker! Gele rullet i sukker, sjokolade med krem! Jeg sprakk så inderlig, og det var herlig! Til å begynne med...
Sånn drømte jeg i natt. Det er lenge siden jeg har hatt sprekke-drømmer nå, men i natt veltet jeg meg i smågodt. Og det var helt fantastisk - omtrent det første sekundet. Så vellet skyldfølelsen inn over meg, og jeg sank ned i skammens hull fortere enn du kan si "Fedon", og en av mine første tanker var at jeg måtte blogge om det.
Heldigvis sprakk jeg i drømme, og heldigvis drømte jeg at jeg sprakk. Det er god medisin mot ekte sprekking å være gjennom den skyldfølelsen på ufarlig vis. Jeg føler meg godt forsikra nå.
Sånn drømte jeg i natt. Det er lenge siden jeg har hatt sprekke-drømmer nå, men i natt veltet jeg meg i smågodt. Og det var helt fantastisk - omtrent det første sekundet. Så vellet skyldfølelsen inn over meg, og jeg sank ned i skammens hull fortere enn du kan si "Fedon", og en av mine første tanker var at jeg måtte blogge om det.
Heldigvis sprakk jeg i drømme, og heldigvis drømte jeg at jeg sprakk. Det er god medisin mot ekte sprekking å være gjennom den skyldfølelsen på ufarlig vis. Jeg føler meg godt forsikra nå.
torsdag 5. mai 2011
Vær varsom
Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.
I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."
Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.
Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.
Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.
I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."
Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.
Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.
Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.
tirsdag 12. april 2011
Også tjukke barn er vakre
På barneskolen husker jeg også at vi lærte fabelen om jegeren som skulle jakte ender. Jeg husker ikke detaljene lenger, men han gjorde en avtale med en andemor om at han ikke skulle ta ungene hennes, som var "de peneste" i hele skogen. Han skjøt de styggeste han fant, men ikke overraskende fikk han beskjed om at det var hennes unger - de var jo de peneste for henne. Moralen var nok at skjønnhet er subjektivt, men det hjelper lite å få høre at mora di bare synes du er pen fordi hun er moren din, når du tror at alle andre synes du er tjukk og lite lekker.
Det har tatt meg mange år å overbevise meg selv om at det labre selvbildet jeg vokste opp med ikke nødvendigvis var riktig. Ungdomstida hjalp, men jeg svevde lenge i den villfarelse at ingen kunne like meg, siden jeg var tjukk og keitete. Ikke overraskende var jeg kronisk ute av stand til å forstå det når noen var over gjennomsnittet interessert i meg, med den frustrerende følge at mange lovende romantiske prosjekter forble på tegnebrettet.
Fortsatt er jeg klar over at det er mange der ute som ser fettet før fjeset. Vi lever i et samfunn hvor feite konsekvent framstilles i et dårlig lys. Jeg elsker for eksempel Harry Potter-bøkene og -filmene, men jeg har en bismak i forhold til hvordan Harrys stefamilie framstilles - tjukke, egoistiske, grådige, glupske, slemme, sneversynte mennesker. Jeg blir stadig sjokkert over hva folk kan tro at de har rett til å si til meg, fordi jeg er tjukk. Tenk hvor deilig verden hadde vært hvis skjønnhetsidealene var mer fleksible!
Selvtillit og fedme er tett knyttet sammen. Det blir fort slik at du havner i en ond sirkel: Jeg er stygg og sjanseløs uansett, så jeg kan søke tilflukt i maten - min beste venn. Helseproblemene knyttet til barnefedme er potensielt alvorlige. Men de løses ikke gjennom påføring av skam. Derfor synes jeg du der ute skal tenke deg om to ganger i forhold til hva du sier til barn. Gi tjukke barn komplimenter, og la dem høre at de er vakre. Se skjønnheten i dem. Og ikke minst - kom med kommentarer om tjukke folk, både barn og voksne - som er positive. Spesielt når barn hører på. Vær med på å snu trenden. Ta et selvstendig standpunkt. Og redd et bra menneske som er fanget i en stor kropp.
torsdag 31. mars 2011
Når gode råd er på billigsalg
Når du slanker deg oppdager du raskt at verden kryr av ernæringsfysiologer, personlige trenere, leger, fysioterapeuter og dess like. Ja, du innser at vi ikke trenger frykte noen helsepersonellkrise under eldrebølgen. Faktisk så har store deler av Norges befolkning den nødvendige kunnskapen for å opptre som helsepersonell o.l. I det minste tror mange det selv.
I "programerklæringen" for denne bloggen (les under bloggtittelen) har jeg skrevet at jeg vil at dere skal la velmente råd ligge. Og jeg mener det. Det er ikke fordi jeg ikke setter pris på den omsorgen dere utviser med rådene deres, den kunnskapen dere måtte sitte på eller de gode tipsene dere har plukka opp på veien gjennom egne liv. Men det er faktisk ganske irriterende likevel. Hvorfor?
Gjennom et langt liv som tjukkas (jeg fikk høre alt før skolealder at jeg var for tung, syns jeg å huske) har du hele tida måttet leve med en pekefinger opp i ansiktet. Etter hvert som jeg ble eldre og fikk bestemme sjøl hva jeg putta i meg og hvordan jeg levde, så gjorde tenåringen i meg mye dumt bare på trass. Den trassfølelsen ligger like under overflata og det skal lite til før den kommer opp igjen.
Opp gjennom åra har jeg sikkert fått tusenvis av gode råd. Jeg har hørt de aller fleste før, eller så har jeg kunnet resonnere meg fram til mange av dem. Noen ting som kommer er selvfølgelig ukjent, og det er positivt. Men det aller, aller, aller meste er ting jeg ikke trenger å høre.
Jeg sier dette fordi jeg alt har fått en del råd - noen på denne bloggen, men mest på facebook-kommentarer. Siden bloggen importeres til facebook, så er det ikke alle som leser som også har fått med seg programerklæringen. Til dere vil jeg si at dere er unnskyldt, men det holder nå.
Jeg er veldig glad for det engasjementet så mange av dere har vist i prosjektet mitt. Det er tøffe dager innimellom, og da varmer den omsorgen, omtanken og gleden fra dere som kommenterer og leser enormt. Så hvis du har våget deg frampå med råd, så håper jeg ikke du nå blir snurt over at jeg er litt skarp, og at du fortsatt engasjerer deg her. Jeg kommer til å be om råd og tips når jeg føler jeg trenger det. Men jeg må ha kontroll på denne prosessen selv. Ellers kommer jeg til å spise en stor sjokoladeplate bare på trass. Og det ønsker vi ikke, gjør vi vel?
I "programerklæringen" for denne bloggen (les under bloggtittelen) har jeg skrevet at jeg vil at dere skal la velmente råd ligge. Og jeg mener det. Det er ikke fordi jeg ikke setter pris på den omsorgen dere utviser med rådene deres, den kunnskapen dere måtte sitte på eller de gode tipsene dere har plukka opp på veien gjennom egne liv. Men det er faktisk ganske irriterende likevel. Hvorfor?
Gjennom et langt liv som tjukkas (jeg fikk høre alt før skolealder at jeg var for tung, syns jeg å huske) har du hele tida måttet leve med en pekefinger opp i ansiktet. Etter hvert som jeg ble eldre og fikk bestemme sjøl hva jeg putta i meg og hvordan jeg levde, så gjorde tenåringen i meg mye dumt bare på trass. Den trassfølelsen ligger like under overflata og det skal lite til før den kommer opp igjen.
Opp gjennom åra har jeg sikkert fått tusenvis av gode råd. Jeg har hørt de aller fleste før, eller så har jeg kunnet resonnere meg fram til mange av dem. Noen ting som kommer er selvfølgelig ukjent, og det er positivt. Men det aller, aller, aller meste er ting jeg ikke trenger å høre.
Jeg sier dette fordi jeg alt har fått en del råd - noen på denne bloggen, men mest på facebook-kommentarer. Siden bloggen importeres til facebook, så er det ikke alle som leser som også har fått med seg programerklæringen. Til dere vil jeg si at dere er unnskyldt, men det holder nå.
Jeg er veldig glad for det engasjementet så mange av dere har vist i prosjektet mitt. Det er tøffe dager innimellom, og da varmer den omsorgen, omtanken og gleden fra dere som kommenterer og leser enormt. Så hvis du har våget deg frampå med råd, så håper jeg ikke du nå blir snurt over at jeg er litt skarp, og at du fortsatt engasjerer deg her. Jeg kommer til å be om råd og tips når jeg føler jeg trenger det. Men jeg må ha kontroll på denne prosessen selv. Ellers kommer jeg til å spise en stor sjokoladeplate bare på trass. Og det ønsker vi ikke, gjør vi vel?
onsdag 30. mars 2011
Litt mindre vis...
Det måtte jo skje. Jeg visste det jo. En dag var det farvel. Ugjenkallelig, uavvendelig. Til slutt måtte du forsvinne. Dødsdommen var kommet alt for flere år siden. Jepp, nedre høyre visdomstann, i dag ble du trukket.
Jeg tror kanskje jeg har trukket tann bare én gang før, da jeg var veldig liten. Jeg husker i hvert fall ikke mye av det, annet enn at barndomsbilder av meg viser at jeg manglet en fortann. Men jeg har hørt historiene fra de som har trukket visdomstenner før meg, og det var med grøss inn til margen at jeg dumpa ned i tannlegens stol i dag morges. Jeg fikk valget: Fylling nå og kanskje trekke om et par år, eller trekke med en gang. Jeg valgte det siste, ut fra en kost-/nytteanalyse. Akkurat nå er jeg usikker på om jeg tilla kostnadsfaktoren stor nok vekt...
Jeg ble bedøvet opp og ned i mente. Det har gått tre timer, og ennå er ikke bedøvelsen helt ute. Kinnet er fortsatt numment, og jeg bare aner skyggen av smertene som kan komme til å dukke opp i løpet av ettermiddagen. Jeg gruer meg, og det er ikke så rart. Tannlegen holdt på nesten en time, fordi hun måtte operere ut tanna. Krona knakk, og da var det bare å borre og skjære og drille og hale og dra. Sliten i kjevemusklene ble jeg og.
Hvorfor skriver jeg om dette i en slankeblogg? Jo, fordi dette er en sånn dag hvor det er lett å synes synd på seg selv. Jeg har vondt, jeg snakker rart, og jeg har tygd vatt i en time i dag. Jeg må ta Ibux på størrelse med en middels shetlandsponni (se bildet), og jeg har betalt det hvite ut av øyet for privilegiet - selv om staten faktisk dekker trekking av tenner (som en av de få tannhelsetjenestene vi får). Og det er sånne dager hvor jeg tidligere ville "unnet meg noe". For eksempel å ta heisen i stedet for trappa på jobb. Eller kjøpe en sjokolade. Det er lett å finne unnskyldninger for å la gode vaner deise i bakken mens du går videre. Nå kan jeg ikke akkurat overspise så mye - jeg tygger sakte og kontrollert på venstre side av munnen - men det er alle de små tingene ellers som gjør den store forskjellen.
Jeg skal nok unne meg en belønning. Men det blir nok helst en Bendit smoothie som holder seg innenfor kalorigrensene mine. Selv om jeg har trukket en visdomstann behøver jeg jo ikke gjøre noe dumt av den grunn!
Jeg tror kanskje jeg har trukket tann bare én gang før, da jeg var veldig liten. Jeg husker i hvert fall ikke mye av det, annet enn at barndomsbilder av meg viser at jeg manglet en fortann. Men jeg har hørt historiene fra de som har trukket visdomstenner før meg, og det var med grøss inn til margen at jeg dumpa ned i tannlegens stol i dag morges. Jeg fikk valget: Fylling nå og kanskje trekke om et par år, eller trekke med en gang. Jeg valgte det siste, ut fra en kost-/nytteanalyse. Akkurat nå er jeg usikker på om jeg tilla kostnadsfaktoren stor nok vekt...
Jeg ble bedøvet opp og ned i mente. Det har gått tre timer, og ennå er ikke bedøvelsen helt ute. Kinnet er fortsatt numment, og jeg bare aner skyggen av smertene som kan komme til å dukke opp i løpet av ettermiddagen. Jeg gruer meg, og det er ikke så rart. Tannlegen holdt på nesten en time, fordi hun måtte operere ut tanna. Krona knakk, og da var det bare å borre og skjære og drille og hale og dra. Sliten i kjevemusklene ble jeg og.
Hvorfor skriver jeg om dette i en slankeblogg? Jo, fordi dette er en sånn dag hvor det er lett å synes synd på seg selv. Jeg har vondt, jeg snakker rart, og jeg har tygd vatt i en time i dag. Jeg må ta Ibux på størrelse med en middels shetlandsponni (se bildet), og jeg har betalt det hvite ut av øyet for privilegiet - selv om staten faktisk dekker trekking av tenner (som en av de få tannhelsetjenestene vi får). Og det er sånne dager hvor jeg tidligere ville "unnet meg noe". For eksempel å ta heisen i stedet for trappa på jobb. Eller kjøpe en sjokolade. Det er lett å finne unnskyldninger for å la gode vaner deise i bakken mens du går videre. Nå kan jeg ikke akkurat overspise så mye - jeg tygger sakte og kontrollert på venstre side av munnen - men det er alle de små tingene ellers som gjør den store forskjellen.Jeg skal nok unne meg en belønning. Men det blir nok helst en Bendit smoothie som holder seg innenfor kalorigrensene mine. Selv om jeg har trukket en visdomstann behøver jeg jo ikke gjøre noe dumt av den grunn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)