God helg!

Jaja, det blir litt uregelmessig denne blogginga her. Men sånn får det kanskje bli. Dette har vært en god uke - jeg har gått ned litt, til 141,8 kg, trente på mandag, har gått minst en halvtime hver dag tirsdag-torsdag og får gjort det også i dag, i tillegg til å trene i dag. Jeg har jo hatt litt blodtrykksbekymring tidligere i vinter, men var hos legen i dag og sjekket, og nå er det normalt - på 140/88. Det er veldig deilig! Jeg tror det betyr at jeg har det bra, og egentlig er ganske avslappet.

Jeg har jo til og med funnet glede i å stelle litt i hagen, så enten er alderdommen i ferd med å treffe meg som en lastebil i fart, eller så er jeg blitt flinkere til å verdsette de små og nære ting. Ser man på!

Hei igjen! Og farvel til 10 kg!

Jeg skjønner at jeg ikke er den mest iherdige blogger lenger, men jeg velger å ikke gi opp!

Sist jeg blogget var 10.02, og mye har skjedd siden - både vinterferie med reise til Budapest, veldig hektiske uker på jobben og påskeferie i Stavanger. For halvannen uke siden var jeg faktisk nede i 140 kg, men måtte jo kose meg litt i påsken. I dag veide jeg 142,1 kg, noe som er ned 2 kg fra 10.02 og hele 10,1 kg fra jeg startet opp igjen! Hurra! Jeg har ikke vært så verst flink til å trene i deler av denne perioden, og har begynt å gå til toget igjen. Jeg har stort sett også klart å holde meg til å bare spise snop i helgene.

Nå har jeg en liten pause i klipping av hekk og epletre. For første gang i livet har jeg selv ansvaret for en hage, og det er uvant. Jeg ser noen redskaper jeg har lyst på å skaffe meg - og det å begynne å drømme om å handle på bygg-/hageforretninger er også en ny erfaring.

Når det gjelder øvrige mål, så har de også stort sett gått rette veien!

Overarm: 38 cm (ned 3 cm (-7,3%) fra juli i fjor)
Bryst: 127 cm (ned 6,5 cm (-4,9%) fra juli i fjor)
Midje: 145 cm (ned 10 cm (-6,5%)fra juli i fjor)
Hofte: 121 cm (ned 3 cm (-2,4%) fra juli i fjor og ned 7 cm (-5,5%) fra september i fjor)
Lår: 76 cm (opp 2 cm (+2,7%) fra juli i fjor)

Jeg tror at lårene mine har økt i diameter henger sammen med at jeg har trent mye på spinningsykkel, så jeg velger å tro at dette er en endring i rett retning!

Med en vektnedgang på 6,6% fra juli i fjor og endringer i øvrige mål på omtrent det samme, så tror jeg at jeg har gått ned på en sunn måte, som i hovedsak har medført reduksjon i fettbeholdningen. Særlig nedgangen rundt midjen er jeg veldig fornøyd med - det er jo det farligste fettet som ligger der.

Jeg er altså i godt driv, selv om jeg altså har litt å gå på når det gjelder å holde mine trofaste følgesvenner i bloggosfæren oppdatert!

Statusoppdatering!

Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!

Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!

Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!

Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!

Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!

Det går rette veien igjen - om enn litt treigt

Jeg gikk jo som kjent opp mye i ferien, og nå er jeg på innstramning igjen. Vel, i hvert fall store deler av tida - jeg har klart å gjennomføre en hel uke nå med treningsopplegget mitt, men samtidig gikk jeg ut på fredag og var i heftig familiemiddag på søndag. Mens jeg midt i uka lå veldig godt an, så har jeg svingt opp igjen i løpet av helga. Heldigvis var det ikke for mye, så totalt er jeg ned 0,6 kg fra forrige uke til 117,7. Det er jeg sånn passe fornøyd med!

Jeg vet jeg har glemt å skrive om Nordmarka på langs, men jeg har hatt mye å gjøre med salg av leiligheten min. Jeg lover på tro og ære at en artikkel kommer i løpet av denne uka!

Heftig tilbakeslag

Tallene lyver ikke, og deres tale er klar: Jeg er satt mange måneder tilbake. I dag veide jeg 119,2 kg, og midjen målte 132 cm. Det er sommerferiens dystre arv på den siste feriedagen. Det meste har kommet i løpet av de siste par ukene, så jeg har et lønnlig håp om at det skal være mulig å nedkjempe i hvert fall en del av det raskt, men jeg må nok innse at dette vil ta tid. Jeg har latt meg friste altfor mye, og jeg tar for lett på at kaloritellingen må foregå hver dag, ved hvert måltid. Kombinert med at rutinene har gått i oppløsning de siste ukene, så er det ikke rart det har gått galt.

Det kommer til å smerte å snu om på dette her, men jeg må bare prøve, selv om det innebærer at jeg kommer til å være kjipere å ha med å gjøre de neste ukene.

Det går til helvete! (Eller toppen av Oslo Plaza)

Ferie er jo veldig deilig, særlig når jeg tilbringer den med gode venner på Sørlandet. Samtidig gir jo ferie noen utfordringer, som jeg tror jeg har snakket om noen ganger nå. Det har vært rikelig med god mat - i seg selv ikke nødvendigvis noe stort problem - men den har vært fulgt av godt drikke og også av slapphet når det gjelder snop.

I dag fikk jeg veid meg, og jeg regna med at det hadde gått oppover. Jeg må ta forbehold om at dette er en annen vekt enn den jeg pleier å bruke, men jeg tror ikke slingringsmonnet er så fryktelig stort. Jeg ble imidlertid litt sjokkert da jeg så hva den viste: 118 kg. Det betyr at jeg har gått opp over 3 kg til sammen i sommer. Nå er det bare en uke igjen av ferien, så det er på tide å begynne å stramme inn litt på de verste utskeielsene og å komme seg opp på treningsvogna igjen (det er 8 dager siden sist treningsøkt i dag).

Jeg lovte at jeg for en uke siden skulle blogge med datoer for sommerutfordringer og en oppsummering av kanoturen for et par uker siden, men jeg fikk jo ikke ut fingeren på det. Det tar jeg igjen nå, i hvert fall delvis (kanoturen kommer i morgen):

På søndag førstkommende (dvs. 29. juli) tar jeg trappene til toppen av Oslo Plaza kl 14. Det er 37 etasjer opp, og på toppen ordner vi væskeinntak i et treningsrom de har der oppe (Skybaren er dessverre stengt). Hvis du vil være med, så er det greit for planleggingens skyld at du melder deg på her: http://www.facebook.com/events/422846344424662/.

I tillegg er det jo selvfølgelig på tide å gå Nordmarka på langs igjen, og det gjør vi neste søndag, altså 5. august. Det er en tur på 38 km, hvor vi tar toget til Harestua tidlig på morgenen, og går til Sognsvann. I fjor tok turen 12 timer, og jeg håper det er mulig å gjennomføre den på 11 i år. Meld deg på her: http://www.facebook.com/events/220937268029304/.

Med disse utfordringene og litt innstramninger i kosthold og treningsregime, så håper jeg at jeg skal kunne komme meg tilbake på rett kjøl igjen. Blir du med og tar utfordringen?

Ettårsjubileet - og vi feirer med grafer!

Som jeg skrev for to dager siden, så har det nå gått et år siden jeg startet Slankekorpset. Innveiinga på mandag var liksom ettårsveiinga, mens det er dagen i dag som er selve dagen. Da tenkte jeg vi kunne se på noen grafer, for å få et bilde av hvordan utviklinga har gått.

La oss begynne med hvordan vektutviklinga mi og livvidden har vært i tida med Slankekorpset:

Blå: Vekt. Rød: Livvidde. Horisontale fargete linjer: Grenser mellom ulike BMI-kategorier.

Kurvene for vekt og livvidde er ganske pene, om jeg må si det selv. Vekt måles ukentlig, mens livvidde måles hver 4. uke. Nedgangen har vært ganske jevn, men det er to perioder hvor det har stått stille: Sommeren og desember-januar. I starten gikk det veldig raskt ned - noe som ikke er unaturlig når kroppen først skal omstille seg. Det siste halvåret har vektnedgangen vært noe slakere, men jevn i perioden unntatt desember-januar. Vi kan også se at vektnedgangen går etter en "to skritt fram - ett tilbake"-modell. Jeg tror det er en kombinasjon av tre faktorer: Kroppen må justere seg til ny vekt; jeg har av og til behov for å skeie ut litt, og det er tider hvor det skjer sosiale eller politiske arrangementer som gjør det mer krevende å beholde kontrollen. Gapet mellom vekt og livvidde øker også. Det kan nok henge sammen med at forskjellen mellom livvidden jeg hadde og en normal livvidde er lavere i centimeter enn forskjellen mellom vekt og normalvekt er i kilo. Normalvekt for meg er ca 81 kg. Jeg begynte på 143,9 kg, og veier nå 119. Det betyr at jeg har gått ned 24,9 av 62,9 kg, eller 39,6% av det jeg må ned hvis jeg skal bli normalvektig. En "normal" livvidde for menn er ca 104 cm, og jeg begynte på 151 cm. Nå er livvidden min 132 cm. Det betyr at jeg har gått ned 19 av 47 cm, eller 40,4% av det jeg må ned i livvidde hvis jeg skal bli normal der også. Tar vi hensyn til mulige målefeil, så syns jeg det ser ut som nedgangen i livvidden og nedgangen i vekt holder tritt med hverandre, selv om grafen kan få det til å se ut som jeg går ned alt annet enn fettet rundt midjen. Det er altså ulike målestokker i samme graf som skaper det bildet. (Men eventuelle medisinske eksperter som leser dette får korrigere meg.)

Som jeg har skrevet om tidligere, så er også hvilepuls, blodtrykk og alle andre blodverdier enn D-vitamin nå perfekt hos meg. Jeg har aldri vært i spesielt dårlig tilstand på noen av delene, men har hatt blodtrykk, kolesterol og hvilepuls litt i øvre sjikt av normalen. Både grafene over og generell helsetilstand tilsier altså at jeg allerede har hentet ut en betydelig gevinst gjennom Slankekorpset.

Jeg har lyst til å vise én graf til. Jeg begynte nemlig å registrere vekt og livvidde allerede i romjula 2006, da jeg første gang meldte meg inn i vektklubb.no. Vi kan jo se hvordan det har gått siden den gang:

Samme fargekoder som forrige graf.

Denne grafen er litt mindre, men det er mulig du kan trykke på den for større versjon. Slankekorpset starter på den siste "fjelltoppen" når du leser fra venstre mot høyre. Gjennom fem år og fire måneder har jeg gått ned og opp i vekt en rekke ganger. Jula 2006 veide jeg 142 kg, og kom meg under 130 til sommeren 2007. Så sprakk jeg da jeg ble invalidisert noen uker på grunn av at kneskjellet mitt gikk ut av ledd, og endte opp med å veie 152 kg da jeg i mars 2008 startet på'n igjen. Med unntak av en liten sprekk på sommeren 2008 klarte jeg å holde det gående omtrent et år, og lå og vaka mellom 124 og 126 kilo før det gradvis gikk oppover igjen. Gjennom 2009 og 2010 hadde jeg noen halvhjerta forsøk før jeg høsten 2010 sprakk skikkelig, og raste opp til 143,9 - hvor jeg var i mars 2011. Slankekorpset-perioden representerer dermed den lengste sammenhengende perioden jeg har klart å slanke meg. Hva kan det skyldes?

Jeg tror én del handler om at jeg har lært av erfaring. Jeg vet mer om når motivasjonen svikter, og hva som er faresignalene. Så tror jeg et annet viktig moment er at jeg gradvis har lært mye om hva som fungerer og ikke fungerer med hensyn til mat og trening i mitt liv. Jeg har gjort mange feil, og jeg har lært av dem - og det er også grunnen til at jeg har vært så streng med "velmente råd" her på bloggen. Men så tror jeg også at en viktig faktor har vært denne bloggen og vissheten om at det er mennesker der ute som leser det jeg skriver, og som bryr seg. Jeg har lært mye om menneskene rundt meg dette året. Jeg har lært at det er mye omtanke, moralsk støtte og oppmuntring å hente. Jeg har lært at det er mange som har slitt med lignende ting som jeg har slitt med, og at verken jeg eller dem er alene. Hadde det ikke vært for alle dere som leser dette, så hadde veien vært brattere og viljen til å gå den svakere. Tusen takk!

Ett år har (nesten) gått!

14. mars 2011 startet jeg et nytt prosjekt - Christers slankekorps. Håpet var at en blogg skulle være det sparket bak som gjorde at jeg holdt ut et slankeprosjekt i tykt og i tynt. Dagen i dag er den nærmeste veiedagen til 14. mars 2012, og det er på tide å gjøre opp status etter ett år.

14. mars 2011 veide jeg 143,9 kg. I dag veier jeg 119 nøyaktig. Etter å ha vært veldig disiplinert nå i flere uker, så skeia jeg ut i helga som var med både mat og drikke, så det er opp 0,8 kg siden sist mandag. Men det gjør ikke noe - jeg er i ferd med å dra rett på trening etter å ha skrevet ferdig dette innlegget. Totalt har jeg altså gått ned 24,9 kg - eller så godt som 25 kg på ett år. Jeg har altså gått ned 5 kg mer enn jeg hadde håpet på å klare på dette året. Selv om de ekstra 5 kiloene nok kan tilskrives den umiddelbare store nedgangen jeg fikk etter jeg begynte, så er jeg strålende fornøyd. Jeg har overoppfylt vektmålet mitt!

For midjemålet hadde jeg ingen konkrete målsetninger. Tanken var å bare se hvor det bar. 14. mars 2011 var midjemålet mitt 151 cm. I dag er det 132 cm. Det er 19 cm ned, og 2 cm ned bare den siste måneden. Midjemålet er et veldig viktig mål, fordi det sier noe om fettet i og rundt bukhulen. Dette fettet er det som øker risikoen for kjipe greier mest, så det er veldig viktig å få det redusert. Dessuten er det veldig mye hyggeligere å handle klær med lavere midjemål.

Dagen i dag er bare et skritt på veien, den også. Det har til tider vært et blodslit, særlig psykisk, å komme seg nedover. Men denne gangen har det vært lettere enn noen andre ganger jeg har prøvd, fordi jeg har hatt så mange gode venner og støttespillere rundt meg. Uten alle dere som nå er med i Christers slankekorps hadde det vært mye, mye vanskeligere. Dagene, ukene og månedene som kommer blir ikke noe mindre tøffe. Jeg har lagt til meg noen gode vaner nå, men det samme trøkket må være der. Derfor håper jeg du blir med på reisen videre også!

Jeg tar utfordringen! (og en oppdatering)

Nå er det altfor lenge siden jeg blogga her, men jeg har tatt meg fullstendig fri. Ikke fra slankinga, men fra jobb og en del andre forpliktelser. Da har bloggen også fått lov til å være i limbo noen dager. Men nå er jeg altså tilbake!

Først en liten vektoppdatering - jeg vet at dere sikkert venter på hvordan det har gått med sommerutfordringen, men jeg kommer straks tilbake til den. Sist mandag veide jeg 130,9 kg. Det var 0,3 opp fra uka før, men ikke så galt, sett i sammenheng med stor vektnedgang før det. I dag veide jeg 130,4 kg, så selv om det har vært noen gode uker med hyggelige anledninger og dertil følgende mat og drikke, så har jeg altså klart å gå ned i vekt, og er nå på det laveste punktet så langt i Slankekorpsets historie. Jeg ligger fortsatt innafor banen for å nå delmålet mitt 15. august på 129 kg.

Mange engasjerte seg i Sommerutfordringen, og jeg hadde som kjent fire forslag inne: Nordmarka fra Hadeland til Rådhusbrygga, trappene på Oslo plaza, yoga i Frognerparken og body pump på Skullerud sportssenter. Den suverene vinneren i avstemningen her var Nordmarka på langs. Det betyr at jeg skal få gleden av å bruke en (lang) dag på å komme meg fra Hadeland til Rådhusbrygga til fots. Datoen kommer jeg tilbake til, jeg må jo finne ut om forslagsstiller Erik Lundesgaard er mann for sitt ord og har tid til å stille opp i løpet av disse to ukene, og i tillegg må det praktiske ordnes. Men jeg håper du har lyst til å ta utfordringen sammen med meg. Er vi flere som går, så blir det hyggeligere og også lettere å holde hverandre i gang!

Men ikke nok med det! Jeg har funnet ut at det er for fristende ting ved alle utfordringene. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å gjennomføre dem alle. Nordmarka er bankers, og den store happeningen, men de andre utfordringene må være mulig å få til. Du er selvsagt invitert med på dem også, når jeg har klart å fastsette datoer for dem!

Knuste laurbær

Jeg har det stort sett veldig bra for tida. Jeg er litt stressa for en del ting jeg ikke har fått gjort, men jeg sprudler av selvtillit og overskudd. Følelsen er bare helt utrolig deilig. Det er som om jeg går rundt på en konstant "high". Jeg har som sagt gått ned 10 kg, og har måttet kjøpe litt nye klær. Jeg får høre utrolig mye positivt fra menneskene rundt meg.

Dette er selvfølgelig et problem.

Vi mennesker ynder jo å være misfornøyde med ting, så jeg må jo for å unngå å provosere si at jeg også synes det er vanskelig å ha det så bra. Det jeg merker, er at det er lettere å slappe av. Det er lettere å tenke "ja, nå har jeg vært flink, nå kan jeg unne meg litt ekstra øl/buffetmat/hygge med venner uten å tenke på morgendagen". Den følelsen er deilig. Men jeg kjenner den også igjen. Når det har gått galt før, så har det flere ganger skjedd på akkurat den måten. Kanskje kombinert med andre utløsende faktorer, men i det store og hele er det følelsen av suksess som gjør at det er lett å lene seg tilbake og hvile på laurbærene sine.

Det er kanskje også derfor jeg har skrevet mindre på bloggen i det siste. Den verste skrivekløa kommer når jeg grubler og er frustrert over ting. Jeg har rett og slett vært litt tom for inspirasjon, og de to-tre ideene jeg har hatt har ikke vært fristende nok til å bruke ennå.

Men nå skal det bli andre boller. Jeg må ta meg hardt i nakkeskinnet og fokusere på at den eneste måten jeg kan beholde denne gleden i lang tid framover på er å fortsette den tapre jobbinga og beholde selvkontrollen. Så derfor går jeg nå vekk fra sjeselongen igjen, og lar laurbærene ligge knust tilbake. De får vente.

Pessimister!

I dag får dere altså svaret på den siste Tjukkasnøtten. Vinnerne blir offentliggjort senere i dag eller i morgen.



Som dere ser av videoen, så var riktig svar at jeg i går veide 136,8 kg - en nedgang på 1,2 kg fra forrige uke. Av tre innkomne svar var det ingen som traff. Det nærmeste var Bjørn Tore Hansens svar, som var 137,2 kg, og han stikker derfor av med seieren i dag.

Det har vært artig å bruke påsken på å lage Tjukkasnøtter. Samtidig har det gjort at jeg ikke har fått gitt uttrykk for så mange andre tanker på denne bloggen i påsken, men det har egentlig stort sett gått greit. Denne påsken har ikke bydd på de helt store utfordringene, og jeg har kjørt en stram disiplin - noe som er helt nødvendig for å unngå at ferien bringer meg helt ut av lage.

Takk til alle som har fulgt Tjukkasnøtter i påsken - og spesielt til alle som har avgitt svar!

Varme tilbakemeldinger

I går var jeg i 30-årslaget til en fantastisk fyr, Finn. På vei dit hadde jeg et tilfelle av kleskrise - jeg var ikke helt fornøyd med utvalget i garderoben i forhold til hva som ville funke på festen, og jeg følte meg utilpass med tanke på alle de slanke, pene, kule menneskene jeg visste ville være der. Men da jeg kom fram var jo frykten helt ubegrunna. For der var jo alle de fabelaktige vennene til Finn, mange av dem venner av meg også - og det var bare en varm og hyggelig kveld (varm i mer enn én forstand - Finn's tribute band dro jo salen skikkelig i gang). Vi driver og runder de 30 mange av oss, og da blir det sjeldnere at man får sett hverandre. Da blir det rett og slett bare spas når man møtes igjen.

En ting jeg oppdaget i løpet av kvelden, var at denne bloggen leses, og at den leses av folk som betyr noe for meg. Jeg fikk så utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger fra flere ulike hold, og det varmet skikkelig. I tillegg får jeg stadig oppmuntringer, meldinger, kommentarer her og på facebook som løfter dagene. Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, er alle de som forteller meg at det å lese det jeg skriver gjør det lettere å forholde seg til ting man selv strever med, enten det er vekt eller andre ting. Jeg tror samfunnet blir bedre av at vi anerkjenner at alle har sitt å stri med, og at det er bra å kunne være åpen om det, på ulike vis.

Å utlevere seg selv som jeg gjør i denne bloggen er å presse seg selv litt på andre mennesker. Det er stadig et dilemma om hvor langt man skal gå før det blir et slags intimitetstyranni, hvor du forlanger andres aktive deltakelse og støtte i noe som er personlig. Derfor er det viktig for meg at du som leser denne bloggen får noe ut av det selv. At du kan hente ut noe som er nyttig for deg - enten det er oppmuntring, underholdning, kunnskap eller nye refleksjoner. Det er sånn vi skaper solidaritet.

Når gode råd er på billigsalg

Når du slanker deg oppdager du raskt at verden kryr av ernæringsfysiologer, personlige trenere, leger, fysioterapeuter og dess like. Ja, du innser at vi ikke trenger frykte noen helsepersonellkrise under eldrebølgen. Faktisk så har store deler av Norges befolkning den nødvendige kunnskapen for å opptre som helsepersonell o.l. I det minste tror mange det selv.

I "programerklæringen" for denne bloggen (les under bloggtittelen) har jeg skrevet at jeg vil at dere skal la velmente råd ligge. Og jeg mener det. Det er ikke fordi jeg ikke setter pris på den omsorgen dere utviser med rådene deres, den kunnskapen dere måtte sitte på eller de gode tipsene dere har plukka opp på veien gjennom egne liv. Men det er faktisk ganske irriterende likevel. Hvorfor?

Gjennom et langt liv som tjukkas (jeg fikk høre alt før skolealder at jeg var for tung, syns jeg å huske) har du hele tida måttet leve med en pekefinger opp i ansiktet. Etter hvert som jeg ble eldre og fikk bestemme sjøl hva jeg putta i meg og hvordan jeg levde, så gjorde tenåringen i meg mye dumt bare på trass. Den trassfølelsen ligger like under overflata og det skal lite til før den kommer opp igjen.

Opp gjennom åra har jeg sikkert fått tusenvis av gode råd. Jeg har hørt de aller fleste før, eller så har jeg kunnet resonnere meg fram til mange av dem. Noen ting som kommer er selvfølgelig ukjent, og det er positivt. Men det aller, aller, aller meste er ting jeg ikke trenger å høre.

Jeg sier dette fordi jeg alt har fått en del råd - noen på denne bloggen, men mest på facebook-kommentarer. Siden bloggen importeres til facebook, så er det ikke alle som leser som også har fått med seg programerklæringen. Til dere vil jeg si at dere er unnskyldt, men det holder nå.

Jeg er veldig glad for det engasjementet så mange av dere har vist i prosjektet mitt. Det er tøffe dager innimellom, og da varmer den omsorgen, omtanken og gleden fra dere som kommenterer og leser enormt. Så hvis du har våget deg frampå med råd, så håper jeg ikke du nå blir snurt over at jeg er litt skarp, og at du fortsatt engasjerer deg her. Jeg kommer til å be om råd og tips når jeg føler jeg trenger det. Men jeg må ha kontroll på denne prosessen selv. Ellers kommer jeg til å spise en stor sjokoladeplate bare på trass. Og det ønsker vi ikke, gjør vi vel?

På'n igjen - til våpen, kamerater!

Jeg har gjort det så mange ganger før. Slanka meg. Men jeg har alltid gjort det på egen hånd. Og det har gått ganske bra, ganske lenge. Jeg har gått ned opptil 25 kg i ett strekk. I snitt tror jeg at jeg har slanka meg omtrent en gang i året siden jeg var 13. Til sammen har jeg nok slanka bort et par mennesker. Men på et eller annet tidspunkt sier det stopp. Aller helst hvis jeg blir syk eller skada og synes synd på meg selv - eller det skjer noe annet som bryter rutinene mine over en lengre periode.

For det å gå ned i vekt handler om å ha stålkontroll. Hvor ofte veier du frokosten din, kanskje? Jeg antar det er rimelig sjelden - hvis du er normalvektig og veier frokosten din, bør du oppsøke hjelp. Men skal du ned i vekt er det tvingende nødvendig å ha kontroll på kaloriene. En vanlig brødfrokost med tre skiver kan fort inneholde både 600 og 700 kalorier hvis du ikke passer på. Og da er du allerede ute å sykle. Så hvis stålkontrollen glipper, så skal det ikke gå lenge før du har tapt alt du vant.

Derfor har jeg lagd denne bloggen. Det er jo egentlig NM i sjølutlevering, men jeg tar sjansen. Og for å tvinge meg ennå mer til å lykkes, så skriver jeg under fullt navn. Det er jo egentlig galskap - og det betyr nok at det er enkelte ting jeg kommer til å behandle mer nennsomt her enn andre ting - men like fullt blir det altså sjølutlevering og intimitetstyranni. Hurra!

Jeg håper jo at du som leser kan få noe ut av denne bloggen også - inspirasjon, ettertanke, underholdning, hva vet vel jeg?

Så - la oss skride til verket - bli med i Slankekorpset og la oss se hvor det fører oss!

Så mandag 14. mars 2011 - a date that will live in infamy - var satt som startdatoen for dette nye prosjektet mitt. Men så langt, bare noen få timer inn i dagen, har det blitt krøll. Jeg forsov meg selvfølgelig med brask og bram! Det er ikke så smart, fordi en ordentlig frokost er viktig. Da jeg kom ut av dusjen oppdaga jeg også at badevekta hadde konka ut. Ikke misforstå, den skrek ikke ut i skrekk, og prøvde heller ikke å rømme gjennom inngangsdøra. Men batteriene hadde gått. Så jeg vet ikke hva jeg veide i dag. Det er litt dumt, for da vet jeg ikke hvor jeg startet. Men jeg får heller ta det i morgen. I stedet målte jeg livvidden. Den skal måles to centimeter over navlen, og på Kaptein Vom, som jeg i dag har bestemt meg for å kalle magen, er det nok å ta av. Jeg ble litt forskrekka da jeg fant ut at målebåndet bare var akkurat langt nok: 151 cm var målet. 29 til, og jeg er like brei som jeg er høy. Antakeligvis veier jeg litt over 140, og i morgen får vi svaret på det.

Uansett forsovelse og badevektsvikt, jeg bestemte meg for å være flink gutt, og for å veie frokosten min og føre inn resultatene i dagboka mi på VGs vektklubb, som jeg bruker til å holde oversikten. Jeg vet at jeg skal holde 2500 kalorier per dag, så det er jo ingen hemmelighet hva som trengs.

Altså: Frokosten er unnagjort, og det er på tide å gå løs på dagens dont! Velkommen til Slankekorpset!