Det å være utilpass i kroppen

Den siste uka har jeg tenkt litt over hva det er som er verst med å være tung. Og jeg tror vel det koker ned til to ting for meg:

For det første, så er det kjipt å kjenne at jeg er utilpass i egen kropp. Jeg dunker borti ting jeg normalt ikke ville dunket borti, jeg kan ikke legge det ene beinet over det andre uten å ta opp mye plass, og jeg blir (fortsatt) fortere andpusten, sliten og støl. Nå sammenligner jeg med da jeg veide ca 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. I dag veide jeg 143,5 kg (ned 0,5 kg fra forrige uke - hurra!) og er nå 0,4 kg lettere enn da jeg begynte å slanke meg forrige gang. Etter et par måneder med slanking og trening - jeg har gått ned nesten 9 kg - så er jeg selvfølgelig i litt bedre form enn jeg var da Slankekorpset begynte. Men jeg er fortsatt omfangsrik og tung, og det merkes. Heldigvis så er det også lett å merke forandringene i hverdagen, og det motiverer.

For det andre, så er det kjipt å kjenne at det er vanskelig å få klær som sitter behagelig og ser pene ut. Jeg bruker energi i løpet av dagen på å dytte ting på plass, justere, kjenne at det strammer eller er for løst og på å være veldig selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Selv om du er tjukk, så har du jo lyst til å ta deg best mulig ut. Kanskje til og med fordi du er tjukk, har du lyst til å ta deg best mulig ut. Du blir jo paranoid av å være tjukk også, fordi du vet at folk der ute har fordommer og snakker om deg. Kanskje mest fremmede, men likevel, selv om du er mentalt godt rusta, så ligger det en liten stemme der og gnager innimellom.

Heldigvis kjenner jeg nå at klærne begynner å "vokse" - eller at jeg krymper. Det skjer gradvis, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan ta fram klærne fra sist jeg følte meg slank fra klesskapet igjen!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?

Jeg er så lei!

Nå er jeg skikkelig lei av å slanke meg, og vekta i dag demonstrerte det ettertrykkelig. 117 kg er opp 2,4 kg på et par uker. Det meste kom nok i løpet av denne helga, med masse god mat, og en stor pizza-utskeielse i går. Jeg vil ikke mer!

Det er ikke noen ny følelse dette her. Jeg har holdt på i halvannet år nå, og jeg vet at jeg er i en farlig fase, hvor det skal lite til å dytte meg ut av bane. Jeg har vært utrolig flink, og har gått ned nesten 30 kg. Jeg føler meg sprek, ser bra ut og kan handle klær i normale butikker. Hvorfor skal jeg da fortsette å bry meg? Kan jeg ikke si at det er bra nok nå? Den tanken ligger og lurer i bakhodet, og dytter meg i feil retning. Det skal ikke mye til før jeg skjærer ut og fråtser eller overspiser. Konferanse? Da forsyner vi oss ekstra godt av tapas-buffeten - en kjærkommen avveksling fra den samme lunsjen jeg har spist i et år nå. Bursdag? Da blir det selvfølgelig fire retter og godt drikke ute. Endelig helg etter en hektisk uke? Da fortjener jeg litt godt øl og god grillmat - eller en pizza - som belønning. Og så sitter jeg plutselig der - stappmett og med dårlig samvittighet. For jeg vet hva dette medfører på mandagen.

De siste fire ukene har vært veldig hektiske, og mange rutiner har vært vanskelige å følge. Det er bare å se i vektklubb-dagboka mi, hvor det er mange dager uten noen registreringer. Jeg har ofte bare fått trent to ganger i løpet av en uke, og i tillegg har jeg altså falt for mange sosiale fristelser. Det verste er kanskje når jeg får et øyeblikk av klarhet i løpet av en utekveld hvor jeg innser at jeg ikke bare har spist godt i vennlig lag, men at jeg har spist 1,5-2-3 ganger så mye som de andre rundt meg. Det er ikke sikkert de har merket det, men jeg har merket det, og kjent skammen komme sigende. Matmonsteret slumrer der inne, og kommer ut når jeg har glemt å passe på det.

Det er lett for at dette blir en ond sirkel, både av "bare en til" og av selvmedlidenhet. Har jeg først fråtset litt, så gjør det så lite å ta en is til. Har jeg det først litt kjipt med meg selv, ja, da er det liksom lov med litt trøst. Derfor er det så viktig at jeg jobber hardt og bevisst nå framover. Nå roer det seg, særlig med sommeravslutninger. Det er fortsatt sommerferiens farer, men det er i det minste lettere å få trent og få telt kalorier. Jeg vil tilbake på rett kurs igjen! Hvis vi er ute sammen, så hjelp meg gjerne - ikke si "det er ikke så farlig, du kan sikkert spise bare én til...", men ta det lettere alternativet sammen med meg, eller hjelp meg å gjøre noe annet og sunnere. (Bare husk at fordømmelse eller velmente råd ikke er tingen!)

Dette skal jeg få til!

Hamskifte

Klær har vært blant de mest sentrale motivasjonsfaktorene mine. Irritasjonen over å være begrenset til noen få butikker og deres smale utvalg på grunn av størrelsen min og lengselen etter å kle meg smartere har vært viktig for å holde koken - sammen, selvfølgelig, med mange andre motivasjonsfaktorer.

Nå har jeg gått ned ca 27 kg fra jeg begynte, og det var derfor på tide å ta en gjennomgang av klesskapet. Første runde tok vi på onsdag, og her ser du resultatet:

Det er kanskje litt vanskelig å se på dette bildet, og det er en høy krakk her som lager litt lureri, men dette er altså tre fulle søppelsekker med klær som jeg nå skal gi til Fretex. Dette er klær som er for store, og det gjorde et ganske massivt innhogg i klesskapet. Jeg er ennå ikke ferdig - det er i hvert fall tre-fire sekker med klær i boden som jeg også må gå gjennom - men jeg tror det meste der vil gå samme veien. Noe av det som er igjen er også ting som jeg egentlig skulle kvittet meg med, men som jeg må ha til jeg får kjøpt noe annet, og som ikke ser ut som telt ennå. Jeg går altså noen dyre måneder i møte - jeg må kjøpe ny dress, nye skjorter, nye bukser, nye sommerskjorter, ny ytterjakke, nye penjakker, nye penbukser, ny vinterjakke og ny frakk. Og det verste er at jeg om et års tid antakeligvis må gjennom samme runden en gang til. Men det er jo gledelige grunner til det, da, og det føles utrolig godt å shoppe når jeg først gjør det!

Her er for eksempel et veldig viktig symbol for meg:

Denne skjorta er den første skjorta i størrelse XL jeg kan huske å ha fått på meg noen gang (i hvert fall i mitt voksne liv). Jeg tusla innom Dressmann på Tveita og tenkte jeg bare skulle prøve en for moro skyld, men jeg var så fornøyd at jeg endte med å kjøpe den! Nå er den fortsatt litt stram, men jeg fikk kneppet den igjen, og den overlevde at jeg satt med den også (da buler jo magen mer), så dette er lovende. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at jeg når 3-månedersmålet mitt på mandag, og da vil de neste tre månedene bringe en sommer hvor jeg kan kjøpe flere skjorter i denne størrelsen - og oppleve at jeg er komfortabel i dem alle!

Ett år har (nesten) gått!

14. mars 2011 startet jeg et nytt prosjekt - Christers slankekorps. Håpet var at en blogg skulle være det sparket bak som gjorde at jeg holdt ut et slankeprosjekt i tykt og i tynt. Dagen i dag er den nærmeste veiedagen til 14. mars 2012, og det er på tide å gjøre opp status etter ett år.

14. mars 2011 veide jeg 143,9 kg. I dag veier jeg 119 nøyaktig. Etter å ha vært veldig disiplinert nå i flere uker, så skeia jeg ut i helga som var med både mat og drikke, så det er opp 0,8 kg siden sist mandag. Men det gjør ikke noe - jeg er i ferd med å dra rett på trening etter å ha skrevet ferdig dette innlegget. Totalt har jeg altså gått ned 24,9 kg - eller så godt som 25 kg på ett år. Jeg har altså gått ned 5 kg mer enn jeg hadde håpet på å klare på dette året. Selv om de ekstra 5 kiloene nok kan tilskrives den umiddelbare store nedgangen jeg fikk etter jeg begynte, så er jeg strålende fornøyd. Jeg har overoppfylt vektmålet mitt!

For midjemålet hadde jeg ingen konkrete målsetninger. Tanken var å bare se hvor det bar. 14. mars 2011 var midjemålet mitt 151 cm. I dag er det 132 cm. Det er 19 cm ned, og 2 cm ned bare den siste måneden. Midjemålet er et veldig viktig mål, fordi det sier noe om fettet i og rundt bukhulen. Dette fettet er det som øker risikoen for kjipe greier mest, så det er veldig viktig å få det redusert. Dessuten er det veldig mye hyggeligere å handle klær med lavere midjemål.

Dagen i dag er bare et skritt på veien, den også. Det har til tider vært et blodslit, særlig psykisk, å komme seg nedover. Men denne gangen har det vært lettere enn noen andre ganger jeg har prøvd, fordi jeg har hatt så mange gode venner og støttespillere rundt meg. Uten alle dere som nå er med i Christers slankekorps hadde det vært mye, mye vanskeligere. Dagene, ukene og månedene som kommer blir ikke noe mindre tøffe. Jeg har lagt til meg noen gode vaner nå, men det samme trøkket må være der. Derfor håper jeg du blir med på reisen videre også!

Nye bukser

Bilen min har krangla i det siste - når det har passa som dårligst har den nekta å starte. Selv etter NAF-hjelp fortsatte den å surmule. Batteriet sang på siste verset, og siden jeg uansett hadde utsatt å sende bilen på service alt for lenge, så vinket jeg farvel til den på verkstedet på tirsdag morgen, med redsel for at den som vanlig ville vende tilbake med en faktura på 10-15 000 som ekstrautstyr. I dag fikk jeg den tilbake, med den glade beskjeden om at regninga neppe kommer over 5 000.

I gledesrus (og treningsrus etter spinningtime), og vel vitende om at jeg også hadde regna riktig og får igjen litt penger på skatten, så gikk jeg og kjøpte meg nye jeans. Det var på høy tid, jeg har holdt på å miste buksene noen uker nå.

Når jeg skal handle klær, så har jeg ikke så mange valg (ennå). Stort sett er det Dressmann XXL på Østbanen eller Follestad som jeg bruker. Dressmann for de billigere og greie variantene, Follestad for det dyre og litt stilige. Siden jeg hadde trent på Centrum Athletica, var veien kort til Follestad. Her kunne en hyggelig mann bak disken fortelle at de fortsatt førte store størrelser i jeans, og jeg fikk ypperlig service! Dagens bukser var størrelse 42/32 (men litt lange i beina), og buksa jeg fikk først viste seg å være 42/34. Jeg måtte da prøve et nytt par - 40/32. Det kjentes bedre, men jeg følte meg litt småfrekk, så jeg gjorde et forsøk på 38/30. Og vet du hva? De satt som støpt! Jeg er glad Follestad har en tålmodig betjening; min gode hjelper ga i hvert fall ikke uttrykk for det hvis han ble lei av mine stadige gjentakelser av hvor deilig det var å ha gått ned i vekt og måtte kjøpe nye klær.

Følelsen av å shoppe nye klær fordi du har gått ned mye i vekt er utrolig deilig. Det er en belønning jeg unner meg - selv om mine nye, svarte, BOSS-jeans altså kostet 1299,-. Stiv pris, men ubetalelig følelse. Takk, Follestad!

(PS: Denne omtalen er skrevet på eget initiativ og jeg har ikke fått noen fordeler eller godtgjørelser av Follestad for å skrive den.)

Oppsiktsvekkende komplimenter

Vi befinner oss nå i uke 8 av mitt store slankeprosjekt. Jeg har gått ned ca 7 kg, og vanene begynner å komme. Det har jeg tenkt å skrive mer om i morgen.

Jeg merker noen små forandringer. Buksa sitter løsere, skjorteknapper buler ikke like mye, og jeg har mer energi. Men jeg føler ikke - heller ikke når jeg ser i speilet - at forandringene har vært enorme.

Da er det desto mer oppsiktsvekkende - og hyggelig - når jeg får mye bra komplimenter av folk jeg møter. Ofte også fra uventa hold. Det er mange i det siste som har sagt at jeg ser godt ut, og det er kjempehyggelig.

Jeg mistenker at noe av hemmeligheten ligger i at jeg i påsken tok to oppsiktsvekkende grep til - jeg fikk endelig tid til å gå til frisøren og klippet meg kort, og jeg har grodd litt skjegg (se vedlagte bildebevis fra forrige uke).

Også dette bildet (tatt i en sjarmerende vinkel med litt oppoverbøyd hals) har avstedkommet mye positive tilbakemeldinger.

Mange bekker små gjør en stor å, og til sammen har vel kanskje alle disse små forandringene - ørlite mindre tjukkas, kortere hår og litt skjegg - blitt en stilendring som folk legger merke til. Og det er jo veldig hyggelig - det oppmuntrer til videre innsats å høre at det gir resultater som jeg kanskje ikke ser like godt selv!

Jeg - en politiker?

Jeg og leiaren er klare for å ta Alna bydel med storm! Fotograf: Stig Weston

I vår har det blitt tatt politikerbilder av meg. Det er en forunderlig opplevelse å skulle være et "medietryne" og fronte partiet lokalt i bydelen i den kommende valgkampen (sammen med de andre bra kandidatene fra lokallaget mitt). Du blir liksom litt ekstra selvbevisst av det. Det er lett å titte på sånne bilder med et kritisk blikk og se alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, særlig når du er vant til å ha et selvkritisk forhold til eget utseende. Det er ofte jeg misliker å se bilder av meg selv, nettopp av den grunn. Men faktisk synes jeg de ble ganske fine! Eller hva sier du?

Alna SVs ungdomskandidat Andreas Sæbø, Oslo SVs ordførerkandidat Marianne Borgen, meg og 2. kandidat og lokallagsleder Ingunn Gjerstad. Fotograf: Titus Tenga

Fotograf: Stig Weston

Alna SVs toppkandidater. Fotograf: Hilde Maisey

Fotograf: Hilde Maisey

Lystig stemning i Alna SV! Fotograf: Hilde Maisey

Varme tilbakemeldinger

I går var jeg i 30-årslaget til en fantastisk fyr, Finn. På vei dit hadde jeg et tilfelle av kleskrise - jeg var ikke helt fornøyd med utvalget i garderoben i forhold til hva som ville funke på festen, og jeg følte meg utilpass med tanke på alle de slanke, pene, kule menneskene jeg visste ville være der. Men da jeg kom fram var jo frykten helt ubegrunna. For der var jo alle de fabelaktige vennene til Finn, mange av dem venner av meg også - og det var bare en varm og hyggelig kveld (varm i mer enn én forstand - Finn's tribute band dro jo salen skikkelig i gang). Vi driver og runder de 30 mange av oss, og da blir det sjeldnere at man får sett hverandre. Da blir det rett og slett bare spas når man møtes igjen.

En ting jeg oppdaget i løpet av kvelden, var at denne bloggen leses, og at den leses av folk som betyr noe for meg. Jeg fikk så utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger fra flere ulike hold, og det varmet skikkelig. I tillegg får jeg stadig oppmuntringer, meldinger, kommentarer her og på facebook som løfter dagene. Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, er alle de som forteller meg at det å lese det jeg skriver gjør det lettere å forholde seg til ting man selv strever med, enten det er vekt eller andre ting. Jeg tror samfunnet blir bedre av at vi anerkjenner at alle har sitt å stri med, og at det er bra å kunne være åpen om det, på ulike vis.

Å utlevere seg selv som jeg gjør i denne bloggen er å presse seg selv litt på andre mennesker. Det er stadig et dilemma om hvor langt man skal gå før det blir et slags intimitetstyranni, hvor du forlanger andres aktive deltakelse og støtte i noe som er personlig. Derfor er det viktig for meg at du som leser denne bloggen får noe ut av det selv. At du kan hente ut noe som er nyttig for deg - enten det er oppmuntring, underholdning, kunnskap eller nye refleksjoner. Det er sånn vi skaper solidaritet.

Ka e det som æ drømme om/Eg vil pule meir!

Eg vil pule meir! Det var fyndfrasen Kristian Fjellanger kom med da han kåserte for Oslo SVs årsmøte om slanking og forklarte hva motivasjonen hans var. Det var herlig ærlig, og jeg synes den ærligheten er et godt utgangspunkt for å snakke om slankemotivasjon.

For min del er en viktig begrunnelse for slanking de mange små og litt mindre små tingene som er utfordrende i hverdagen, og som andre slipper å ofre en tanke.

You might say I'm a dreamer

Jeg drømmer om å kunne svinse inn i en hvilken som helst klesbutikk uten tanke for om de har min størrelse. (Og ja, jeg har liksom følelsen av at det må svinses i klesbutikker - det er sånt tynne folk gjør.) Og dermed kan jeg lettere kle meg med stil og schwung, leke med ulike stiler og føle meg fresh og som en mann av tiden. (Ok, litt heftig påsmurning her nå, men jeg føler meg inspirert.)

Jeg drømmer om å kunne gå i dusjen på Tøyenbadet, uten å måtte høre småbarn utbryte "Oj! Han var tjukk!" og måtte forklare dem at neida, jeg er bare julenissen på ferie. (Og tåle sinte foreldreblikk etterpå.)

Jeg drømmer om å kunne bøye meg for å knytte skolisser uten å miste pusten.

Jeg drømmer om å slippe å høre "du er nok ikke min type" og måtte gjette på om det bare er fedmen som er årsaken, eller om det er andre ting.

Jeg drømmer om å slippe å få velmente råd om hvordan jeg kan bli tynnere.

Jeg drømmer om å slippe å ha dårlig samvittighet for å ta meg en øl eller spise lørdagsgodt.

Jeg drømmer om å kunne låne kostymer på laiv uten å måtte sy dem av gardiner først.

Jeg drømmer om å unngå å bli svett av bare en kort gåtur.

Jeg drømmer om å unngå å bli sett ned på som svak, dum, ufarlig, svært morsom, svært jovial, faderlig eller bestefaderlig på grunn av magen - og bli bedømt i større grad ut fra hvem jeg er og hva jeg gjør.

Jeg drømmer om å kunne gå på do på fly på lange reiser.

Jeg drømmer om å slippe å måtte bevise at jeg har et selvironisk og humørfylt forhold til egen fedme, og at jeg egentlig er et velbalansert og velfungerende samfunnsmedlem.

Jeg drømmer om å kunne se tærne mine (og annet) uten å måtte bøye meg fram.

Jeg drømmer selvfølgelig om å pule meir - men det gjør vel strengt tatt mesteparten av Norges befolkning til en hver tid.

Jeg er jo selvfølgelig litt skeptisk til det kontrollfreaksamfunnet vi utvikler, og som jeg nå kuer meg for ved å slanke meg. Men sosialt press er sterke greier, og jeg innser samtidig at jeg har det bedre, rent formmessig, når jeg er slankere. Så jeg slanker meg først og fremst for å kjenne meg mer energisk og for å ha en kropp det er lettere å få til å lystre det jeg vil, når jeg vil. (Prøv selv å dra på en 60-kgs sekk.) Men alle de tinga jeg har lista opp over er ting vanlige folk ikke må tenke så mye på, og som blir deilige ting ved å bli slankere.

Mageskam

Jeg tror jeg har funnet opp et nytt ord: Mageskam. Mageskam er følelsen du som tjukkas sitter med når magen din lever sitt eget liv og gjør deg forlegen. Ofte er mageskam noe som tar større plass i ditt hode enn i andres.

Mageskam er for eksempel det som skjer når genseren din glir opp og eksponerer det du har under. Forhåpentligvis en skjorte, men har du flaks så sklir den også opp og eksponerer den duvende deiligheten av en vom.

Mageskam kan også henge sammen med hvor grassalt ubehagelig det kan være at beltet ditt gnager seg inn mellom magen og resten av deg. På bildet kan du f.eks. se hvordan beltespenna mi ligger nesten horisontalt under magen min, som å be desperat om hjelp. Men jeg nekter å ha buksa over magen, og den faller av hvis jeg ikke har stramt belte. Så da får man heller ha litt vondt innimellom. Det meste blir en vane.

Mageskam er noe du som tjukkas lærer deg å leve med ganske tidlig. Jeg husker særlig to lege-episoder som vil være med meg for alltid. Det er mange leger som ser på deg med et foraktelig blikk når du kommer inn, og det tar tid å finne en fastlege man er komfortabel med. Men to leger peker seg ut. Jeg husker ikke hvem jeg var hos først, men jeg mistenker at det var den gretne legen på sesjon som kommer først i kronologien. Etter en ganske grei undersøkelse av syn og hørsel - litt defekt fargesyn, men ellers OK - skulle jeg inn til legen. Han kastet ett blikk på meg, og noterte bare nådeløst i sesjonskortet: "adipositas". Da jeg spurte hva det var, så sa han: "abnorme fettansamlinger i bukhulen". Takk for den. Allmenn helsetilstand 6 av 9, og god dag.

Den andre kjipe legeopplevelsen var da jeg var hos en eller annen lege jeg ikke husker hvem var, og klagde over at jeg hadde fått eksem på undersiden av magen. Dette må være 8-9 år siden, og jeg var ganske flau over hele greia. Hallo - eksem på undersiden av magen, hva er det for noe? Men jeg bega meg nå noe skamfullt til legen, og han fortalte meg at jeg hadde utviklet "dropmage". Eller altså "hengemage" på godt norsk. Det hadde jeg vel i og for seg konstatert ved selvsyn i speilet. Men det var et eller annet med å få det som en kjølig diagnose, uten noe mer dikkedarer, og uten at legen så behov for å høre åssen det sto til, som satte en støkk i meg jeg ennå ikke er helt komfortabel med.

Jeg har lært meg å mestre mageskammen min - stort sett. Men jeg er forfengelig, og jeg merker at jeg blir ekstra stressa hvis Kaptein Vom begynner å leve sitt eget liv og eksponere meg på en måte som virkelig understreker at jeg er tjukkas. Jeg foretrekker å ha kontroll over den eksponeringen sjøl.