Liten statusoppdatering!

Det går rette veien! 140,9 kg denne uka, men jeg glemte å veie meg før onsdag. Det er ned fra forrige uke, og totalt 11,3 kg siden i fjor sommer. Ikke verst!

Jeg har hatt veldig krevende uker på jobben, med helgejobbing, utenlandsreise og mange frister, men jeg har klart å gå til toget og å trene litt på søndag som var. Det som har punktert litt nå er kostholdet, men jeg har klart å unngå de aller verste utskeielsene, samtidig som jeg er regelmessig fysisk aktiv. Det hjelper nok. Når jeg er stressa, så er det ting som kosthold og/eller fysisk aktivitet som ryker først.

God helg!

Jaja, det blir litt uregelmessig denne blogginga her. Men sånn får det kanskje bli. Dette har vært en god uke - jeg har gått ned litt, til 141,8 kg, trente på mandag, har gått minst en halvtime hver dag tirsdag-torsdag og får gjort det også i dag, i tillegg til å trene i dag. Jeg har jo hatt litt blodtrykksbekymring tidligere i vinter, men var hos legen i dag og sjekket, og nå er det normalt - på 140/88. Det er veldig deilig! Jeg tror det betyr at jeg har det bra, og egentlig er ganske avslappet.

Jeg har jo til og med funnet glede i å stelle litt i hagen, så enten er alderdommen i ferd med å treffe meg som en lastebil i fart, eller så er jeg blitt flinkere til å verdsette de små og nære ting. Ser man på!

Hei igjen! Og farvel til 10 kg!

Jeg skjønner at jeg ikke er den mest iherdige blogger lenger, men jeg velger å ikke gi opp!

Sist jeg blogget var 10.02, og mye har skjedd siden - både vinterferie med reise til Budapest, veldig hektiske uker på jobben og påskeferie i Stavanger. For halvannen uke siden var jeg faktisk nede i 140 kg, men måtte jo kose meg litt i påsken. I dag veide jeg 142,1 kg, noe som er ned 2 kg fra 10.02 og hele 10,1 kg fra jeg startet opp igjen! Hurra! Jeg har ikke vært så verst flink til å trene i deler av denne perioden, og har begynt å gå til toget igjen. Jeg har stort sett også klart å holde meg til å bare spise snop i helgene.

Nå har jeg en liten pause i klipping av hekk og epletre. For første gang i livet har jeg selv ansvaret for en hage, og det er uvant. Jeg ser noen redskaper jeg har lyst på å skaffe meg - og det å begynne å drømme om å handle på bygg-/hageforretninger er også en ny erfaring.

Når det gjelder øvrige mål, så har de også stort sett gått rette veien!

Overarm: 38 cm (ned 3 cm (-7,3%) fra juli i fjor)
Bryst: 127 cm (ned 6,5 cm (-4,9%) fra juli i fjor)
Midje: 145 cm (ned 10 cm (-6,5%)fra juli i fjor)
Hofte: 121 cm (ned 3 cm (-2,4%) fra juli i fjor og ned 7 cm (-5,5%) fra september i fjor)
Lår: 76 cm (opp 2 cm (+2,7%) fra juli i fjor)

Jeg tror at lårene mine har økt i diameter henger sammen med at jeg har trent mye på spinningsykkel, så jeg velger å tro at dette er en endring i rett retning!

Med en vektnedgang på 6,6% fra juli i fjor og endringer i øvrige mål på omtrent det samme, så tror jeg at jeg har gått ned på en sunn måte, som i hovedsak har medført reduksjon i fettbeholdningen. Særlig nedgangen rundt midjen er jeg veldig fornøyd med - det er jo det farligste fettet som ligger der.

Jeg er altså i godt driv, selv om jeg altså har litt å gå på når det gjelder å holde mine trofaste følgesvenner i bloggosfæren oppdatert!

Ekstremt stabil

Ingen skal si jeg ikke er stabil! Denne uken var det 144,1 kg igjen. Jeg tok også midjemål m.m., og det var stort sett også stabilt - men en del ned rundt brystet.

Fikk ikke helt sving på treninga i forrige uke, men i går dro jeg og gjorde spinning. Det var hardt, men deilig - og jeg kjenner at energien er bedre. Jeg blir rett og slett daff og sliten av ikke å trene, i hvert fall når det er hektisk på jobb. Jeg merker godt at jeg ikke går til toget nå også, så treningsøktene må jeg bli enda flinkere til å opprettholde. Det dreier seg bare om god planlegging.

Jeg har også gjennomført en 24-timers blodtrykksmåling. Legens tilbakemelding var at det var litt høyt på dagtid, men sank fint på natta - så med litt mer vektreduksjon blir det bra! Med andre ord ingen ting å bekymre seg over!

O, jul, med ditt spekk!

Juleferien har jeg tatt helt ferie, tydeligvis. I dag veide jeg 145,9 kg, noe som er opp 4,1 kg fra 15.12. Kombinasjonen av en forkjølelse eller noe som har satt seg i lungene, hjemmekos og litt selvmedlidenhet over stress har ligget til grunn for at jeg har valgt å gå på godtegaleien. Og det uten treningskompensasjon.

Jeg hoster fortsatt over småting, selv om den verste forkjølelsen har gitt seg, så jeg tror kanskje jeg skal vurdere å bestille en legetime. Det har gått en måned, og det gjør at jeg vegrer meg for å trene. Det er også lite fristende å gå til toget - selv med brodder - når det er holke ute.

Nå har hverdagen begynt igjen, så det er vel litt enklere å få motivasjonen opp igjen - jeg begynner å bli veldig klar for å trene. Men kan jo være greit å sjekke om jeg har noe som det må antibiotika til for å knekke, så jeg slipper å hangle videre. Jeg skal i hvert fall tenke på det, om jeg ikke kommer meg opp på spinningsykkelen i morgen den dag!

Så er det jul igjen!

Nå er juletida her, og med den følger jo tradisjoner. Jeg er tradisjonsrikt forkjølet, jeg har drukket tradisjonsrik venneøl på Sara på lørdag, og jeg har tradisjonsrikt gått opp litt fra forrige uke. Vekta står nå på 142,8 - opp én kg. Mest sannsynlig pga kombinasjonen øl og lite trening, samt julesjokolade. Jeg tar det ikke så veldig tungt, fordi jeg vet at jeg klør etter å komme i gang med trening igjen. Det er bare fryktelig ubehagelig å trene til tørrhosten har gitt seg.

Jeg var hos legen på fredag, noe som var betryggende. Med unntak av at blodtrykket mitt fortsatt er for høyt (jeg skal ha en lengre måling av dette i februar), så er andre risikofaktorer for hjerte-karsykdommer fraværende hos meg. Kolesterolet er normalt, jeg har nok D-vitamin og jern og har også tatt et EKG som var fint. I Mad Men sesong 2 får Don Draper beskjed av legen sin om at han er en godt voksen mann når han er 35 eller 36 (tro det eller ei, men Jon Hamm har alltid sett ut som han er 45), og jeg tenker litt det samme. Det skader ikke å ta kroppen inn til en skikkelig EU-kontroll innimellom, når du har BMI på drøye 44 og har bikka 30 med svært god margin. Da er det også deilig at legen ikke har noe å mate min indre hypokonder med.

Den største utfordringen min er nok egentlig stress - og det er sikkert det, sammen med vekt, som driver blodtrykket opp. I tillegg påfører det vondter i muskler og sener i skuldre og nakke. Jeg er veldig engasjert i jobben min, men det bidrar også til at det er mer krevende å legge den fra seg. I perioder hvor det da samtidig er mye å gjøre, så er det en viktig treningssak å klare å ta seg fri på fritida - både praktisk og mentalt. Det er ikke mye som skal til - en helg eller det å gå fra kontoret etter 8 timer litt oftere kjenner jeg kan være nok. Det får være noe jeg har enda mer oppmerksomhet mot i månedene som kommer!

Endelig!

Hurra! I dag klarte jeg det endelig: Jeg har gått ned over 10 kg! Vekta viste 141,8 kg i dag, og det kom overraskende på meg. Jeg har ikke vært helt i form og har jobbet mye, så det har blitt en del usunn mat, lite trening og litt trøstespising av snop. Likevel har det gått bra - det hjelper visst å ikke være helt på topp.

Jeg har målt andre ting i dag også, og det ser ut som det meste av mål har gått i rett retning siste måneden. Kanskje treninga begynner å gi effekter den også? Jeg føler meg i hvert fall i bedre form, klærne sitter løsere og jeg har jevnt over mer energi.

Midjen er nå på 149 cm, noe som er ned 6 cm, og ned 1 cm siste måned. Dette betyr at jeg har gått løs på det vanskelige og farlige magefettet, noe som er betryggende.

Overarmen er på 37 cm, ned 4 cm. At overarmen har stått stille siste måneden kan jo tyde på at en del av fettet der nå er borte, og erstattet med muskler. Håper jeg!

Hoftemålet er på 123 cm, ned 5 cm. Jeg må snart kjøpe nye bukser!

Låret er kanskje der jeg merker mest endring - jeg målte det til 70 cm i dag - ned 5 cm på én måned! Jeg kjenner at bukser og sånt er mindre stramme rundt lårene, og det er veldig deilig.

Brystmålet har hatt en interessant utvikling. Jeg begynte på 133,5 cm, så ned til 126 og 124 cm, før det begynte å øke igjen - 126 og nå 131 cm. Enten er det fryktelig vanskelig å måle, eller så har jeg fått en effekt av svømmetreningen.

Uansett går det rette veien, og jeg syns det er deilig med denne oppmuntringen etter en litt tøff uke!

Jeg har fortsatt tro!

Siste uka har jeg holdt fortet - opp 0,1 kg til 146,5. Det er ikke så verst! Jeg har bare trent én gang forrige uke pga forkjølelse. Det er ikke så gøy å svømme med surklende bryst!

Så i dag skal jeg prøve å sykle litt, tenker jeg!

Framgang i hektiske tider

Som dere skjønner, så hadde jeg litt å gjøre i går, så jeg rakk ikke blogge. Men nyhetene er gode! Jeg gikk ned 0,7 kg forrige uke, og veide 144 kg i går!

0,1 kg til, så er jeg der jeg startet med Slankekorpset.

Jeg er i god gang med svømmingen - to ganger i uka tar jeg mål av meg til med litt intervalltrening. Jeg sliter litt med teknikken, så jeg har lyst til å få meg et kurs etter hvert, men det er utrolig deilig uansett. De siste månedene har jeg hatt mye "vondter" i nakke og skuldre, og de er nesten forduftet som dugg for solen - etter første trening!

Livet er herlig!

Endelig under 145 igjen!

I dag viste vekta 144,9 kg. Jeg veide meg nok litt seint på dagen i forhold til tidligere, og det spiller nok inn på variasjonen. Men det er deilig med litt selvbedrag innimellom!

Jeg tror nok ikke dette er noen grunn til å hvile på mine laurbær. Dette er i beste fall ned 0,5 kg på to uker, og det er litt snauere enn jeg foretrekker. Jeg har skeia ut nok den uka som har gått - med god frokost og lunsj på konferanse på fredag og fest på lørdag med etterdønninger av sjokolade og chips på søndag. Denne uka her må jeg holde telling med kaloriene og være flink til å være fysisk aktiv. I morgen har Egil invitert meg på tur rundt Nøklevann, og det blir deilig (og slitsomt). Det er lenge siden jeg gikk over mila nå, men jeg håper og tror at de siste par månedenes turer har gjort meg bedre rustet til en lengre gåtur. Det blir bra!

Jeg har også fått tilbakemelding fra legen på batteriet mitt med blodprøver og lignende som jeg tok for å sjekke helsa. Tilbakemeldingen var at blodprøvene mine var "slett ikke verst", at jeg hadde normal EKG og at jeg hadde litt høyt blodtrykk. Jeg er fornøyd med at jeg med andre ord bare har én risikofaktor å forholde meg til og jobbe med å få ned!

Full fart og sjøgang

3 uker er tilbakelagt, og det går for full fart nedover. Jeg veier nå 147,4 kg, og har da gått ned 4,8 kg siden starten. 1,4 kg den siste uka. Det er i meste laget, egentlig, men jeg føler ikke at jeg har sultet meg eller overdrevet. Når utgangspunktet er over 150 kg, så er det kanskje heller ikke så rart at det er mye i starten - sånn har det vært hver gang jeg har slanket meg, og så har tempoet gradvis avtatt.

Samtidig har jeg blitt litt eldre, og kroppen har det tungt med å være tung. I uke nr 2 sleit jeg med føttene mine, som ble bra på et blunk med litt medisin. Denne uka har jeg hatt noen svimmelhetsanfall - det har kjentes som skikkelig sjøgang. På fredag hadde jeg et som varte og rakk, så jeg dro på legevakta. De sjekket blodtrykket (fint, selv om det var litt høyt), blodsukker (normalt), og puls. De mistenkte altså ikke noe alvorlig, men hadde en rekke hypoteser om hva det kunne være. Øreinfeksjon, krystallsyke, lavt energinivå pga slanking, stress, m.m. Beskjeden jeg fikk var å ta det med ro, og gå til fastlegen - som jeg alt hadde bestilt time hos.

Etter et døgn mer eller mindre rett ut på sofaen, så var svimmelheten nesten borte. Vi gikk en rolig, fin tur her i går og så på kunstutstilling på hver side av elva. Kjente noe innimellom, men ellers var det helt fint.

Jeg er glad for at jeg tar det ganske med ro og trapper opp fysisk aktivitet litt gradvis. En halvtimes halvrask gange om dagen 3-4 dager i uka mener jeg bør gå helt fint, så det kommer jeg til å fortsette med, men jeg passer på å lytte til beina og føttene mine. Heldigvis blir det lettere for hver uke som går, siden musklene og leddene mine etter hvert venner seg til det og belastningen blir mindre og mindre. Sånn sett håper jeg at jeg kan fortsette å gå ned med litt tempo en måned eller to til - det er deilig å kaste av seg det som tilsvarer en tyngre og tyngre tursekk!

God framgang!

Da har jeg forsøkt å være flink i én uke, og så langt har jeg fått det til!

Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!

Statistikker per i dag:

Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.

Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:

Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%

Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?

Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.

Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

Statusoppdatering!

Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!

Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!

Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!

Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!

Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Framgang på noen fronter!

Siste uka har det stått ganske stille vektmessig - jeg er nå på 133,4 kg. Det er ikke så rart; det har vært en uke med hotellseminar og spesielle middagsaktiviteter. Jeg har likevel klart å komme i gang igjen med trening etter påskeferien, noe jeg er ganske fornøyd med. Ikke like fornøyd med at jeg har spist litt snop et par ganger, men jeg har i hvert fall klart å holde vekta sånn passe stabil siden sist uke. Da har jeg gått ned ca 1,5 kg siden jeg begynte på'n igjen.

Det som imidlertid er en veldig god nyhet, er at jeg har fått redusert midjemålet med 3 cm - fra 146 til 143 cm! Siden magefettet er det farligste, er jo dette veldig bra. Jeg bør klare å gå ned i vekt også, men i det minste har jeg nok fått en positiv helseeffekt siste måneden, og det er jo ikke så verst.

Jeg må altså stramme opp litt denne uka, men i det minste er det ikke vits i å bli nedfor over at det har gått litt treigt på vektfronten!

Den nye hverdagen!

Da er jeg inne i dag 5 siden (nok en) restart på mandag. Foreløpig har det gått strålende! Jeg har fått trent to ganger, og har klart å holde meg godt innafor kalorigrensene mine hver dag. Ingrid (kjæresten min) og jeg er sammen om dette, så også middagene sammen trekker i riktig retning. Jeg kjenner på meg at det først er nå i helga at det virkelig blir utfordrende: Livsstilsomlegginger er lett å gjøre for bare noen få dager om gangen, men the proof of the pudding er i langkjøringa over mange dager, uker, måneder og år. Foreløpig er det utholdenheten jeg syns har vært vanskeligst. 

Likevel: Belønningene jeg har fått denne uka er gull verdt og kjempemotiverende. Jeg sover mye bedre (nada snorking de fleste nettene) og har mye mer energi. Jeg føler det som jeg har våknet av en lang, lang døs! I tillegg har jeg juksa og veid meg hver dag, fordi det er gøy i denne perioden. Jeg har så langt gått ned 2,5 kg denne uka! Det er standard de første dagene man begynner med et slikt opplegg, men det er likevel fryktelig motiverende!

Av praktiske grunner trener jeg nå på Elixia, og ikke på Studentidretten, som jeg gjorde før. Det koster fire ganger så mye, og foreløpig er jeg usikker på om jeg får det jeg betaler for. Førsteinntrykket av Elixia (jeg har brukt senteret på Kalbakken så langt) er middelmådig: Det tar lang tid å få tak i noen på telefon om du ringer, det tar lang tid å produsere medlemskortet (et par dager er litt i overkant i 2013), og dusjfasilitetene i herregarderoben er så som så. Der er det en del direkte nedslitte elementer, dusjene er vanskelige å stille inn, og har litt labert trykk. Også spinningsalen og gulvbelegget i styrkesalen kunne trengt en ansiktsløftning. Det er skuffende, når noe av det de markedsfører seg med er de delikate omgivelsene du finner på Elixia - hvor også slagordet er "Trening og velvære". 

Jeg valgte likevel Elixia fordi de har sentere med god beliggenhet i forhold til jobben min, så jeg var ikke i tvil om at det ville være godt nok for mitt behov. Det ser det ut til at det er, men jeg er altså foreløpig ikke videre imponert over omgivelsene der. Jeg får se etter hvert om innholdet er bedre!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!

Not bad!

Da er den første uka i denne nye starten til Slankekorpset over, og det har ikke gått så verst! Vekta i dag viste 126 kg, som er 0,7 ned fra forrige mandag. Jeg hadde lavere vekt i løpet av uka, men i helga var det vanskeligere å telle kalorier - blant annet fordi jeg spiste middag ute på lørdag. På søndag gjorde jeg bare et mentalt overslag over det jeg fikk i meg - og da kan det være jeg fikk i meg litt for mye. Mandager er dessuten også sånn at kroppen omstiller seg fra å stå opp i ti-elleve-tida til å stå opp i seks-tida, og da holder den kanskje litt hardere på ting. Ikke vet jeg. Resultatet er uansett til å være fornøyd med!

Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!