På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

Pangstart!

Da er den første (og letteste) uka over, og jeg har gått ned 1,9 kg til 143,3. Det er en pangstart! Jeg har gått minst 5 km tur 5 av 7 dager, og de to resterende dagene har jeg henholdsvis jobbet meg god og svett på jobben og svømt i 45 minutter. Jeg har spist normalt, men holdt meg til 2500 kcal. Jeg har ikke følt meg sulten eller tom for energi, men har tvert i mot klart å spise meg mett. Det mest utfordrende er søtsuget, og ennå er det litt utfordrende å presse seg selv ut på tur. Samtidig har jeg fått meg ny app - mapmywalk - som enkelt og greit sporer turen min og gir meg relevant statistikk tilbake. Det er litt motiverende når du ser hvor fort du går gjennom løypa, hvor du har gått, hvor mye stigning du har hatt til sammen og så videre.

I tillegg har jeg oppdaget at en ny blogg som viser hva du kan oppnå med god motivasjon: Carine, ei venninne av meg, brakk nakken i fjor sommer, og har nå begynt å blogge om sine erfaringer på plutseligrullestol.blogg.no. Anbefales virkelig!

Godt i gang!

Da har tre dager passert med strammere regime, og det går godt! Både mandag og tirsdag gikk jeg/vi tur én time. I går var det offisiell åpning av Hurdal skole og kultursenter, så da gikk jeg nok rundt der i forbindelse med rigging og lignende til at jeg kunne droppe turen. Jeg ble omtrent like svett!

Jeg har også klart å holde kaloritaket mitt med god margin. Jeg har ikke spist mer enn 2500 kcal noen av dagene, selv om jeg tok et lite stykke bløtkake i går. Jeg teller ikke kalorier for gåturene i forhold til kosthold, men vet at jeg forbrenner opp mot 800 kcal per tur. Likevel har jeg spist meg god og mett. En stor del av grunnen til det, er selvfølgelig at Ingrid har lagt seg i selen for å lage smarte middager som metter uten å være kaloririke. For første gang i livet har jeg også tatt med meg middagsrester til lunsj på jobb!

Jeg vet godt at den første uka ikke er den vanskeligste, men det er egentlig sånn at hver dag er vanskelig når du skal ha kontroll på kosten. Det er derfor jeg gikk opp igjen. Jeg er spent på hva vekta viser på mandag, men jeg er ganske sikker på at utviklingen har gått rett vei!

På det jevne igjen

Jeg har hatt en litt for god helg, og det merkes på vekta. 133,8, opp 0,3 kg. Jeg har svingt opp og ned rundt 133,5 kg nå den siste måneden. Jeg er i og for seg ikke så misfornøyd, fordi jeg har klart å komme inn i gode treningsrutiner. Samtidig bør jeg nå etter hvert klare å ta meg i nakkeskinnet og begynne nedgangen. Jeg vil tross alt ned tjue kilo på et eller annet tidspunkt, og da må jeg komme i gang.

Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.

Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!

Slankekorpset: Dag 570

Dag 4 av rebooten tar til, og jeg har vært gjennom dag 3. I dag veide jeg 119 kg, så jeg fortsetter å tape vekt. Dette er ikke unormalt på hverdagene - lakmustesten blir helga som kommer. I går klarte jeg å komme meg på trening igjen og gjennomførte i grei stil, følte jeg. Det var litt tyngre å ikke klare å være hjemme før litt over ni på kvelden, siden jeg da måtte spise middag og i tillegg klare å legge meg tidlig, siden jeg måtte være på jobb litt før åtte i dag. Resultatet ble at middagen ble en Grandiosa. Ikke det sunneste, men heller ikke det verste å putte i seg. Jeg spiste også en brødskive med chilikreps i aïoli, så jeg tror jeg traff kaloritallet etter trening ganske nøyaktig i går.

Jeg opplever nok treningsøktene som den vanen det er verst å re-etablere, fordi jeg får så utrolig sene kvelder når jeg trener. I tillegg er det krevende når jeg sånn som i dag hadde møtemat til frokost - jeg overvurderte forhåpentligvis kaloriinnholdet i rundstykkene vi fikk - men det er mest slitsomt å ikke ha noe fri tid igjen når jeg kommer hjem. Samtidig er alternativet verre: Jeg får enda mindre energi av ikke å trene! I tillegg går jeg ikke sulten i det hele tatt på treningsdagene, siden jeg da kan putte i meg en del mer kalorier.

Slankekorpset: Dag 569

Nå er jeg gjennom 2 dager med "reboot" av Slankekorpset, og foreløpig går det bra. Jeg veier nå 119,6 kg. Jeg har klart å holde kontrollen - til tross for at jeg måtte spise et kakestykke til ære for meg på jobben i går. Jeg gikk i hvert fall hardt inn for å overvurdere antallet kalorier det inneholdt!

Til middag spiste jeg også Toros XL Viltkarbonader. En stor porsjon, men den inneholdt bare 507 kcal.   Jeg merker at jeg er i gang med å skjerpe meg, for i natt så drømte jeg at jeg fråtset i sjokolade, blant annet drømte jeg om en melkesjokoladevariant med karamell og peanøtter. Det var veldig deilig å våkne og innse at jeg ikke hadde svikta!

Dagens frokost inneholdt litt variasjon også - jeg bytta ut kaviaren med et beger med Grovhakket Stabbur-makrell i salsa. Kjempegodt! Men man må nesten spise hele begeret når man åpner den, så det inneholdt jo mer kalorier enn vanlig. Det gjør ikke så mye i dag, fordi jeg har tenkt å trene langkjøring i ettermiddag, og da forbrenner jeg jo massevis av kalorier!

Viljestyrken har altså holdt gjennom to dager nå. Det er bare å bite seg fast dag for dag, time for time. Det hjelper å se at vekta ikke er så ille som den var på mandag - det betyr at veien ned er kortere!

Slankekorpset: Dag 568

I går var dag 567 i Slankekorpsets historie, og den første dagen i mitt nyeste forsøk på å rette opp kursen etter sommerens avvik. Etter et døgn - hva er status?

Det første døgnet har gått bra. Jeg veier allerede 120,1 kg - ned 1 kg fra i går. Det betyr ikke så mye; mest at jeg hadde spist veldig heftig på søndag og at væske etc. er på vei ut av systemet. Viktigere er det at jeg holdt meg innenfor kaloritaket. Jeg spiste min sedvanlige frokost: Tre brødskiver med kaviar, speket pølse med sydlandske urter og vellagret Jarlsberg og chilikreps i aïoli, samt en teskje tran, og fulgte opp med min vante lunsj - tre brødskiver, en med jarlsberg og spesialsalami, en med ekstra mager grov leverpostei og en med kremost med pepper, samt et beger skyr vanilje. Til mellommåltider spiste jeg en skyr mango, drakk en stor flaske Bendit smoothie med guava, mango m.m., og så dro jeg på trening. Det var beinhardt mentalt å gå på 4x4 spinning etter to ukers pause, men ute i det tredje intervallet var jeg på og kjørte meg selv hardt. Etter trening drakk jeg en Yt kakao, før jeg dro til ei venninne og spiste middag. Hun hadde talt opp kalorier, og jeg kunne med god samvittighet spise mango- og ananas-salat, stekte kyllinglår og ris. Jeg var ikke sulten da jeg dro hjem, og hadde ikke vært det i løpet av dagen.

Med andre ord har jeg klart å mobilisere den nødvendige starten. Men det første døgnet er aldri det vanskeligste - det er mot slutten av den første uka at det kommer til å bli ille. Jeg skal klare det - jeg har en kropp og ikke minst et rykte som superslanker å redde!

Framgang igjen - forhåpentligvis

I dag viste vekta mi 118,7 kg - ned over 1,5 kg fra forrige uke. Det er bra, men jeg har hatt et berg- og dalbanemønster siste måneden som har beveget seg gradvis oppover. Det er på tide å snu det.

Jeg er bra i foten igjen og klar for spinningtime i kveld, men det er ikke så mye bevegelsen det har stått på, som motivasjonen til å spise riktig. I tillegg til det jeg har sagt tidligere om at jeg er for flink til å utnytte "anledninger" som påskudd til å spise for mye, så har jeg også vært for lite flink til å spise mindre og ofte. Dermed er jeg skrubbsulten når kvelden kommer og putter i meg for mye. Det er nok konsekvensen av å ha begynt i en ny jobb som er kjempespennende, og som dermed suger meg helt inn. Nå som jeg også skal forberede disputas og prøveforelesning er det ekstra viktig at jeg klarer å holde motet og motivasjonen oppe. Jeg må sparke meg selv bak litt!

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

Mot alle odds

I dag var jeg oppriktig bekymra for hva vekta ville vise. Jeg har vært gjennom en litt hard uke, hvor kostholdet mitt har vært helt på styr. Lange dager med konferanse på jobben og diverse sommerfester og byturer har definitivt ikke trukket i riktig retning. Likevel: Da jeg gikk på vekta i dag viste den 115 kg! Det er ned 0,1 kg fra forrige uke, og det bør jeg altså være sabla fornøyd med. Jeg "juksa" nok litt med å spise litt lite i går, men jeg var faktisk ikke så sulten etter en stor burger på Mix-kiosken og en is fra McDonald's. Usunt, jeg vet det, men det er lov innimellom.

Enda mer grunn til å være fornøyd har jeg når jeg ser på midjemålet mitt, som jeg også skulle sjekke i dag. Det var 130 cm, ned 1 cm fra målet for 4 (og 8) uker siden. Det er jo vanskelig å se forandringer på seg selv fra dag til dag, men jeg ser nå tydelig i speilet hvordan kroppsfasongen min har endret seg. Det er enda en lang vei å gå, men det er lettere når det går framover hver uke - selv i sneglefart!

Det evinnelige suget

Duften vikler seg vei inn i neseborene mine. Båtshaker griper tak i magen min og forsøker å hale meg ut av kurs. Kroppsfølelsen min fokuseres i et eneste, sentrifugerende sugepunkt midt i magen. Jeg kjemper meg forbi, skritt for skritt og nærmest hiver etter pusten når jeg endelig, triumferende, men trist og lengtende tilbake går ut av skyvedørene med bæreposen i hånda uten en eneste bit smågodt, en eneste sjokoladeplate i den.

Nesten et år har gått siden jeg begynte med Slankekorpset. I 355 dager har jeg knapt rørt snop. Jeg kan nesten telle det jeg har spist: Noen desserter på restauranter, kanskje en gang i måneden i snitt. Noen chips på fest to-tre ganger. En liten håndfull SV-karameller gjennom valgkampen. Tre runder hvor jeg spiste en liten håndfull snop fra godteskåler i jule- og nyttårstida, og en tre-fire lakrisbåter i en spillhelg på hotell. Det er alt. Antakeligvis har jeg hatt mye strengere begrensninger på meg selv enn de aller, aller fleste, men jeg har ikke vært fascistoid heller. Stort sett har det ikke vært noe savn. Men likevel, noen ganger, selv etter all denne tida, så kan det være nesten fysisk smertefullt å handle i butikkene. Det bugner av nye og gamle sjokolader og produkter jeg har lyst på å prøve: Melkebart. Stratos dobbel stor plate. Freia påskeegg. Kinder påskeharer. Lista er lang og eminent fristende.

Det eneste som funker er å være disiplinert. Å gripe tak i seg selv og si "nei, du har kommet så langt nå. Ikke gi opp!" Suget kommer kanskje alltid til å være der. Det er en avhengighetsproblematikk vi kjenner fra rusmiddel-verdenen, og hvis jeg vil fortsette å gå ned i vekt, så må jeg ikke fore beistet. Men dét er fryktelig vanskelig å tenke.

Morgentreningens forbannelser

Dette smilet er ment å være anstrengt.

Du hører lett mange varme ord om det å trene på morgenen. Det setter i gang forbrenningen, det gir energi utover dagen, det er så deilig. Alle disse menneskene kan brenne i helvete.

Å trene om morgenen er noe jeg gjør veldig ugjerne; det at jeg faktisk likevel til tider er å finne på treningssenteret før jeg går på jobb sier noe om hvor iherdig jeg er, og hvor mye ros og panegyrisk tilbedelse jeg fortjener for likevel å trene, selv om ettermiddagen/kvelden min ikke tillater det. For det er fint lite deilig ved å trene om morgenen.

For det første - og dette gjelder særlig om vinteren - så er det kaldt om morgenen. Også om sommeren, men da er det sånn forfriskende kjølig, i det minste. Nå - not so much. Når gradestokken i løpet av dagen kun har tenkt å krype opp mot minus 5-6, så sier det seg selv at å gå ut om morgenen er å be om å fryse av seg enkelte edlere kroppsdeler som jeg for sarte lesere skal unngå å nevne ved navn. Dermed ender jeg opp med å ta bilen - det er ikke noe fristende ved å sitte 40 minutter på t-banen og så hutre seg fra t-banen til treningssenteret.

For det andre, så feilberegner jeg nesten alltid et eller annet. Jeg forsover meg, jeg bruker for lang tid på å spise frokost (det må man jo), og undervurderer hvor mye tid jeg sparer på at jeg ikke dusjer før etter treninga. Biltrafikken er komplett uforutsigbar, og plutselig er det noen som vil skravle med meg på treningsstudioet. Konsekvensen er at jeg så å si aldri har klart å trene på morgenen uten at det medfører at jeg kommer seinere på jobb enn jeg burde - noe som igjen medfører at jeg må ta igjen det tapte på et annet, minst like upassende tidspunkt.

For det tredje, så er jeg trøtt på morgenen. Jeg har aldri vært noen solstråle før lunsj (annet enn når jeg er på konferanser eller sånt og finner ut at jeg av pur faenskap må framstå som glitrende opplagt), og kroppen skriker av fornektelse når jeg ikke bare vekker den tidlig, men i tillegg pålegger den å bevege seg fort og/eller tungt. Det er feil, feil, feil, og virker ikke akkurat motiverende.

For det fjerde, så fører trening til ettersvetting. Samme hva jeg gjør, så kan du banne på at jeg føler meg klam en stund etterpå. Hadde jeg kunnet sitte stille og rolig og labbe av sted i et tempo som ville fått et dovendyr til å bli utålmodig, så hadde det kanskje vært mulig å unngå det. Men nei, jeg må jo på jobb, og dermed ender jeg opp med å måtte bevege meg litt småhurtig. Kanskje jeg tar heisen for å minimalisere utsondringene - men da ender jeg jo igjen (sammen med bilen) opp med å bevege meg mindre.

OK, treningssenteret er litt tommere og jeg kan smile stolt av at jeg har unnagjort dagens trening allerede før dagen har begynt skikkelig. Men det hjelper ikke. For det femte, så har jeg nemlig en måltidsrutine som innebærer at jeg bygger meg opp til treningsøkta med frokost, lunsj og mellommåltid(er), for deretter å spise en solid middag etterpå. I dag måtte jeg pakke en del av energien inn i frokosten, med den konsekvensen at jeg får en ettermiddag hvor det blir krevende å holde sulten unna mens jeg venter på middag - særlig fordi grunnen til at jeg har trent på morgenen i dag, er at jeg har et møte som varer fra 16 til 20 i bydelen i dag.

Det er altså rikelig med grunner til å være skeptisk til menneskene som med smilet plastret fra øre til øre gledesstrålende forteller deg at du må begynne å trene på morgenen, fordi det er bare sååååååååå deilig, altså! De er antakeligvis spioner fra en annen planet, her for å forberede menneskehetens kommende slavetilværelse.

Metthetsbarometeret

I det siste har jeg vært utsatt for en rekke situasjoner hvor jeg har hatt valget mellom ikke å spise, eller å spise ting jeg ikke får registrert. Som regel har jeg valgt det siste - enten fordi jeg har vært kjempesulten, eller fordi noe annet ville bare vært teit. Gode eksempler er sommerfester på jobb og i andre sammenhenger.

Det har vært en utfordring å takle, men det har faktisk gått sånn tålelig greit. Ikke hver gang, men stort sett. Jeg har konstatert at hvis jeg ikke drikker altfor mye, og samtidig passer på at jeg spiser meg u-sulten, men ikke mett/stappmett, så treffer jeg sånn omtrent en sone hvor jeg ikke går opp noe særlig. Blir jeg stappmett, går det galt. Dette er vel i tråd med gamle jungelord om slanking, men det ser altså ut til å stemme.

Imidlertid vil jeg komme med en kvalifisering. Når jeg har latt det skli ut skikkelig før, og har prøvd å følge det prinsippet hele veien, istedenfor å registrere kalorier, så går det til helvete med høye kneløft. Gradvis mister jeg oversikten, og så plutselig har jeg slutta å gå ned i vekt - eller kanskje til og med gått opp i vekt. Flere dager på rad med metthetsbarometeret er nesten umulig.

Min konklusjon blir altså: Metthetsbarometeret er en grei nødløsning, men kaloritelling må hele veien være hovedprinsippet.

Ball i buffeten

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo hadde sommerfest (og gravøl pga sammenslåing) i går. Invitert i egenskap av ordstyrer dro jeg dit etter spinningtimen min. Jeg var selvfølgelig da ganske sulten, og er usikker på om det var en god idé.

Det var fryktelig hyggelig der, og baren i Bokcafeen på Chateau Neuf hadde mye godt øl. Dermed tok jeg meg et par øl mer enn planlagt. Det som også var en utfordring, var den gode buffeten til Neuf catering. Der var det mye godt, så jeg tok liksågodt to runder.

Jeg merka da jeg gikk på vekta i dag at det ble sånn - opp en halv kilo fra gårsdagen. OK, jeg vet jeg ikke skal veie meg hver dag, men jeg var nysgjerrig...

Jeg får satse på at jeg klarer å holde styringa i helga, når jeg skal på Vest-Agder SVs valgkampsamling i Kristiansand og skolere. Det kan bli tøft det også. Kryss fingrene for meg!

To beinharde uker

140,1. 140,1! Ned 3,8 kg. Det er dommen fra badevekta i dag - to uker etter starten. Og det er ganske deilig å se at det har gått nedover - for det har vært slitsomt! Jeg er fortsatt litt bekymra for at det går så fort - både fordi det blir kjedelig når det stagnerer litt, og fordi jeg har gått ned sånn i to uker. Samtidig er det kanskje litt easy come - easy go - dette er kilo jeg har lagt på meg de siste 3-4 månedene.

Men som sagt, det har vært to tøffe uker, og det er fortsatt tøft. Jeg har ikke så mye rutiner inne ennå - det tar noen uker for ting å bli rutine.

Jeg driver fortsatt og utformer treningsopplegget mitt - i dag har jeg for eksempel time for treningsveiledning på Domus Athletica, og om litt under tre uker skal jeg tilbake til fysioterapeuten for kontroll med hvordan det går med opptrening av knær og ankler. Jeg blir ikke fullt så støl etter styrketrening, og jeg klarer fint å gå i en halvtime-times tid igjen uten at det verker for mye i ryggen.

Jeg går fortsatt og er sulten innimellom. Det er jo ikke så rart. Jeg har kunnet spise en hel, stor pizza fra Dolly eller Peppe's helt på egenhånd. Da tar det tid for magesekken å krympe seg ned til 2500 kcal per dag-kosthold. Men jeg vet at det kommer, og jeg kjenner allerede at jeg lettere blir mett. Likevel må jeg fortsatt ha stålkontroll på hver eneste kalori. Jeg kan ikke stole på at øye og mage vet når jeg har fått nok, eller at jeg på rutinen kjenner til hva et måltid består av.

Slankelivet har altså ikke blitt automatisert ennå. Alt krever bevisste handlinger, og det er mentalt slitsomt. Når jeg i tillegg vet at dette prosjektet egentlig aldri tar slutt, og at det uansett kan ta så mye som to til tre år å fullføre vektnedgangen, føles det litt som å stå på bunnen av et høyt fjell og se opp på toppen. Det er tøft å motivere seg. Men hvis du setter et bein foran det andre, så kommer du til slutt fram. Det er sånn jeg må tenke. Da er det veldig hyggelig å ha folk rundt deg som oppmuntrer deg og heier på deg. Så takk så langt til de som har vært med - we're only just getting started!

Dag 3

Jeg nyter følelsen av at ting endrer seg til det bedre. Kombinasjonen av vårens sollys, en litt ledigere kalender enn jeg har hatt tidligere i år, et ryddigere hjem og et nytt slankeprosjekt har gitt meg ny energi. Det mentale overskuddet som skal til for kritisk redigering, omskriving, nylesning og mer omskriving av den vitenskapelige artikkelen jeg holder på med er tilbake. Det er superdeilig.

Men alt er ikke bare enkelt heller. Jeg kan ikke bruke mat som en liten mental pause i dagen. Jeg kan ikke bare spise det som måtte befinne seg nærmest. Jeg må tenke nøye over hvor mange kalorier som er igjen, og hva jeg skal spise i kveld. Hvis jeg feilberegner, så blir jeg gående lenge sulten. 2500 kalorier er egentlig ikke så lite. Det er det normale dagsbehovet til en voksen mann - men kroppen min er så stor at den bruker over 3000 kalorier på bare å holde seg i gang gjennom en vanlig dag. Men dermed blir jeg også sulten. Kanskje mest når jeg ikke planlegger. Både i går og i forgårs gikk det for langt mellom lunsj og middag. I dag har jeg tatt en Bendit smoothie og en Wasa sandwich som mellommåltid, og det hjelper litt. Likevel må jeg passe på at jeg ikke spiser middag for seint hvis jeg skal unngå å bli skrubbsulten.

Jeg har også hodepine. Nå tror jeg kanskje det kan komme av litt stillesitting og mye dataspilling et par dager, men jeg både legger meg og står opp med litt vondt i hodet. Så jeg har en snikende mistanke om at det er kroppen som omstiller seg til et endret kosthold. Og da vet jeg at det kommer til å gå over. Det er bare ikke noe gøy når det står på.

Alt i alt er jeg tross alt fornøyd. Ikke bare med Det Nye og Bedre Livet; jeg har jo fått masse oppmuntringer av folk som har kommentert her, eller på facebook også. Denne bloggen importeres direkte dit. Det hjelper - jeg kan ikke svikte meg selv eller mine lesere nå :-)